Absurd tendens: Mennesker ble stilt ut i dyrehager
Utstillinger der afrikanske slavekvinner og blodtørstige kannibaler ble vist frem, trakk fulle hus i Europa og USA. De makabre opptrinnene skulle blant annet rettferdig-gjøre Vestens erobring av Afrika og Østen på 1800-tallet.
Folk i bur var dyrehagens trekkplaster. Folk betalte gladelig for å glane på inuitter, afrikanere og søramerikanere.
«Biter de?» spurte en nysgjerrig tilskuer sidemannen. De to var del av et større publikum som ivrig dultet borti hverandre for å få hele opptrinnet med seg:
Den spanske byen Valencia hadde fått besøk av den franske underholdningsagenten Ferdinand Gravier og hans gruppe av afrikanske ashantier, som de siste månedene hadde vakt stor oppsikt på sin turné gjennom Sør-Europa.
I slutten av 1897 var truppen fremme ved byens «Teatro Pizarro». Både lokalbefolkningen og pressen hadde møtt opp for å se nærmere på de fremmede, som avisene i en blanding av forargelse og fascinasjon kalte for «glupske ville».
Gravier var bare én av mange i Vesten som tjente gode penger på såkalte eksotiske mennesker – som for eksempel aboriginere fra Australia, masaier fra Afrika og singalesere fra Sri Lanka. De ble hentet til Europa og USA og stilt ut i zoologiske hager.
Noen var blitt kidnappet eller presset til å forlate hjemlandet, mens andre skrev selv kontrakt med driftige europeiske og amerikanske forretningsfolk, mot løfter om penger og et enklere liv.
Men løftene om betaling og gode vilkår ble ikke alltid innfridd, og tilværelsen som attraksjon i en dyrehage var ofte hard og ydmykende. Inuitter ble tvunget til å opptre i pelsklær i Chicagos stekende sommer, hele familier ble smittet av alvorlig sykdom, som kopper, og under en utstilling i 1901 i Buffalo i USA kastet de ansatte en død baby i søpla.
En del av de utstilte fikk lov til å forlate innhegningen etter stengetid, men like mange befant seg konstant bak lås og slå, eller fikk aller nådigst ta seg rundt i følge med underholdningsagentene som hadde fått dem til landet.
Mennesker stilt til skue i årtusener
Etnografiske show som viste «primitive folkeferd i deres naturlige habitat», var en videreutvikling av 1800-tallets populære freakshow, hvor blant andre den amerikanske sirkusdirektøren P.T. Barnum tjente grovt på å vise frem skjeggete damer, kortvokste mennesker, siamesiske tvillinger og andre kuriositeter.
Mennesker hadde imidlertid vært utstillingsobjekter lenge før Barnum og Gravier kom på ideen. I antikken ble krigs- fanger fra andre land stilt ut både i Egypt og i Romerriket.
Også i 1500-tallets Sør-Amerika hadde herskere som aztekerkongen Montezuma 2. kortvokste, albinoer og pukkelryggede side om side med dyr i sin private dyrehage.
I renessansen bygde dessuten den italienske kardinalen Hippolytus de Medici en stor park med eksotiske dyr og forskjellige menneskeraser i Vatikanet.
Zoologiske hager var imidlertid en luksus forbeholdt adelen helt til den franske revolusjon i 1789. Da ble disse parkene åpnet for de brede lag av befolkningen.
Ta på en «vill»
Mange lot seg fascinere av det ukjente og særpregede. Det fikk blant andre dyrehagedirektør Geoffroy Saint-Hilaire erfare allerede i 1877, da han lette etter en ny attraksjon til Jardin Zoologique d'Acclimatation – Paris' populære zoologiske hage.
Direktør Saint-Hilaire hadde observert med stor interesse hvor godt besøkt etnografiske utstillinger i Tyskland var.
Hans tyske kollega Carl Hagenbeck hadde blant annet hatt suksess med å stille ut mennesker i sin zoologiske hage, så Saint-Hilaire importerte derfor 14 nubiere fra Nord-Afrika.
Før året var omme kunne direktøren også vise frem seks grønlandske inuitter. Årets besøkstall slo rekorden med hele 37 prosent.
De store internasjonale verdensutstillingene som var blitt avholdt siden midten av 1800-tallet, utnyttet også tidens store trekkplaster.
Publikum kunne dermed oppleve rekonstruksjoner av afrikanske landsbyer, egyptiske basarer og mongolske teltleirer.
Og de kunne se afrikanere oppføre krigsdanser og inuitter flå sel. Tilskuerne moret seg dessuten kostelig med å kaste småpenger inn over gjerdet til afrikanere, som velvillig dykket ned i vannet og kom opp til overflaten med de skinnende myntene mellom tennene.
I suvenirkioskene ble postkort med fotografier av inuitter, afrikanere og søramerikanske stammefolk revet ut av hyllene, men den største attraksjonen var likevel den direkte kontakten.
Mange dyrehager tillot de besøkende å mate eller til og med ta på «de primitive», som om de var kjæledyr i en zoologisk hage for barn. I Chicago i 1893 fikk publikum strekke seg inn over gjerdet og pirke borti en gruppe afrikanere med pinner.
Publikum mistet interessen
Politisk ble «de ville» brukt som argument for kolonialisering. Her kunne europeerne få se med egne øyne hvor usiviliserte folk i den ikke-vestlige verden var.
Særlig verdensutstillingenes etnografiske show ble brukt aktivt til å vinne folkelig tilslutning blant annet til kappløpet om Afrika (omtrent 1870-1914), da stort sett hele det afrikanske kontinentet ble kolonisert.
Den franske statsministeren Jules Ferry var en ivrig fortaler for kolonisering, og var ikke i tvil om at europeerne var overlegne. Sent på 1800-tallet sa han til sitt parlament:
«De overlegne raser har en rett, fordi de har en plikt. Plikt til å sivilisere de underlegne raser».
I takt med at Vesten erobret nye landområder i Afrika, Asia og Sør-Amerika, endret de etnografiske forestillingene imidlertid karakter.
Villskapen var nedtonet, og i stedet fortalte utstillingene hvor stor nytte de forskjellige urbefolkningene hadde hatt av å bli kolonisert. Etter hvert mistet publikum interessen, og med få unntak var utstillinger med «primitive» et utdødd fenomen da andre verdenskrig brøt ut i 1939.
Møt noen av de som ble utstilt:
Primitive dyr
Inuitt-familie ble møtt av pisk og sykdom
Høsten 1880 kom den 35 år gamle inuitten Abraham Ulrikab og familien hans til Hamburg i Tyskland, sammen med tre andre inuitter. Alle var fra Labrador-regionen i den nordøstlige delen av Canada, og hadde latt seg rekruttere av den selvlærte etnografen Johan Adrian Jacobsen fra Tromsø.
Jacobsen på sin side var utsendt av den tyske dyrehagepioneren Carl Hagenbeck. For å spe på inntektene i nedgangstider hadde Hagenbeck noen år tidligere kommet på ideen med såkalte Völkerschau-turneer – «folkefremvisning».
I den forbindelse hadde Hagenbeck sendt Jacobsen på rekrutteringsferd til blant annet de samiske områdene.
Det resulterte i en fremvisning av samer og reinsdyr fra Finnmark på verdensutstillingen i Paris i 1878, etterfulgt av en europaturné.
To år senere ville Hagenbeck gjenta suksessen med inuittene fra Labrador. De totalt åtte inuittene ble fortalt at de bare skulle gjøre det de pleide å gjøre hjemme – padle kajakk og demonstrere seljakt.
Alle dør i løpet av kort tid
Til tross for kontrakten ble ikke inuittene behandlet som mennesker. 7. november 1880 skrev Abraham i dagboken:
«Ble trist igjen. Tobias ble slått med en hundepisk av vår herre, Jacobsen. Herr Jacobsen ble rasende fordi, som han sa, Tobias aldri adlød ham ...Etter dette opptrinnet var Tobias meget syk».
Og det skulle bare bli verre. Jacobsen hadde ikke rukket å få inuittene vaksinert før avreisen til Europa.
I november rammet det aggressive koppeviruset den vesle truppen, og innen utgangen av januar 1881 var alle åtte døde av kopper. Jacobsen slet med skyldfølelse for tragedien resten av sitt liv.
Familien Ulrikab havnet i Carl Hagenbecks zoologiske hage i Hamburg.
Apemenneske
«Pygmé» ble satt i bur
Det var usedvanlig trangt om plassen foran apeburet i Bronx Zoo i New York 8. september 1906. Alle ville få et glimt av Ota Benga, en 23 år gammel mann fra den kongolesiske mbuti-stammen.
Han underholdt blant annet tilskuerne med bueskyting, men vakte også stor begeistring når han ga seg til å bryte med orangutangen Dohong.
Ifølge avisen New York Times «protesterte bare et fåtall over synet av et menneske i bur sammen med aper», og senere i samme artikkel slo journalisten fast at publikum under Bengas lek med apen hadde «god anledning til å studere likhetene mellom dem. Hodene deres ligner hverandre, og begge ler på samme måte når det er noe de liker».
Lokale prester protesterer
Noen stilte spørsmål ved Bengas opprinnelse: «Er det et menneske?» spurte en kvinnelig tilskuer. Flere av byens afro-amerikanske prester var imidlertid sjokkerte.
«Vår rase er undertrykt nok fra før, uten at man behøver å sette en av oss på utstilling sammen med apene», protesterte pastor James H. Gordon, leder av et hjem for fattige barn.
Protestene fikk dyrehagens direktør William Hornaday til å stenge utstillingen. Benga kunne de neste månedene ferdes fritt i dyrehagen, men ble ofte fulgt av en huiende menneskemengde.
I desember 1906 ble han overlatt til pastor Gordon, som fant en fosterfamilie til ham i delstaten Virginia. Her fikk han jevnet ut de filte tennene, begynte på skole og fikk jobb på en tobakksfabrikk.
Benga sparte for å reise hjem til Afrika, men da første verdenskrig brøt ut, ble all trafikk med passasjerskip innstilt, og håpet om å kunne vende hjem svant. 20. mars 1916 slo han kronene av tennene, tente et seremonielt bål og skjøt seg gjennom hjertet.
Benga ble beskrevet som «the missing link» – evolusjonsforskningens betegnelse for stadiet mellom ape og menneske. Dermed kunne den unge mbutien presenteres som en sensasjon.
Kannibaler:
Kidnappet og tvunget til å opptre som kannibaler
Elleve ildlendere fra sørspissen av Sør-Amerika ble ført til Frankrike i lenker og stilt ut på verdensutstillingen i Paris 1889.
Publikum fikk blant annet se hvordan ildlenderne tok for seg av de store stykkene med rått hestekjøtt som ble kastet inn i buret til dem.
Etter verdensutstillingen stilte arrangøren Maurice Maître ut ildlenderne i London. Her ble en av kvinnene syk og døde på et sykehus 21. januar 1890. Sykepleieren som var på vakt, beskrev kvinnen slik:
«Da hun kom inn, var hun bare kledd i et gammelt teppe båret som en kåpe med en taustump rundt hoften, og et par sko laget av hyssing. Hun var svært skitten; stanken fra kroppen hennes var forferdelig».
Maître stakk av til Belgia da britiske aviser plukket opp saken. Han fortsatte imidlertid med å stille ut sin trupp av «kannibaler», helt til belgisk politi arresterte ham og sendte de fire overlevende ildlenderne hjem i 1890.
Maurice Maître kidnappet søramerikanske ildlendere og tvang dem til Europa.