Hvem er afghanerne?
Afghanistans befolkning er et lappeteppe av etniske grupper, stammer og folkeslag. Flertallet av innbyggerne i det 650 000 km2 store fjellrike landet er pashtunere – en etnisk gruppe som også lever i nabolandet Pakistan og i de delvis uavhengige stammeområdene mellom de to landene.
Resten av Afghanistans befolkning teller bl.a. turkmenere og usbekere, som snakker tyrkiske språk og dari, en persisk dialekt. En spesiell minoritet er hazaraene, som i motsetning til resten av befolkningen - som er sunnimuslimer - bekjenner seg til den sjiamuslimske tolkningen av islam.
Islam binder befolkningen sammen, men hver gruppe har sitt eget språk og sin egen kultur og historie. Felles for dem alle er at de er strengt kjønnsdelte, og at kvinners rettigheter er nærmest ikke-eksisterende.
Når ble Afghanistan selvstendig?
Selvstendig etter blodige kamper
Afghanistan ble formelt et kongerike i 1746, men i virkeligheten forble stammer og klaner autonome, akkurat som de hadde vært i tidligere århundrer. Stammene ser på hverandre som selvstendige land, og de inngår traktater og avtaler eller kjemper mot hverandre med sine egne lokale hærer.
De mange stammekrigene gjør at afghanerne er krigsvante og bevæpnede. Det fikk britene sanne da de på 1800-tallet forsøkte å kontrollere landet for å beskytte tilgangen til viktige besittelser i India. Etter tre blodige kriger måtte britene i 1919 gi opp kampen og forlate Afghanistan, som dermed ble en selvstendig nasjon.
Hvorfor er Afghanistan viktig for omverdenen?
Knutepunkt for handelsreisende
Før britene trakk seg ut, hadde de i samarbeid med Russland trukket Afghanistans landegrenser slik vi kjenner dem i dag. Tanken var at landet skulle fungere som en buffersone mellom øst og vest.
Rollen som bindeledd mellom Midtøsten og Det fjerne østen var ikke ny for Afghanistan. Beliggenheten gjorde allerede i oldtiden Afghanistan til et knutepunkt for handelsfolk og reisende. Landet lå sentralt til på Silkeveien, som fra de første århundrene og frem til midten av 1400-tallet knyttet Kina til middelhavslandene.
Nærheten til India gjorde at Afghanistan spilte en avgjørende rolle i britisk utenrikspolitikk, men også for Russland og de andre stormaktene i verden var Afghanistan strategisk viktig.
Afghanistans rolle under den kalde krigen
Stormakter kjemper om landets gunst
Afghanistans ledere utnyttet denne stormaktsinteressen behendig etter selvstendigheten ved å inngå samarbeid med en rekke land som ønsket innflytelse i Afghanistan.
Med penger og teknisk bistand utenfra lyktes det Afghanistan å anlegge et moderne veinett og opprette en nasjonalbank som kunne formidle penger til den spirende bomulls- og tekstilindustrien.
Samtidig fikk Afghanistan en ny grunnlov og et nytt skolesystem med lik adgang for både jenter og gutter.
Blant de store bidragsyterne var mellomkrigstidens fremvoksende stormakter Tyskland, Japan og Italia. Da USA og Sovjetunionen etter 2. verdenskrig trådte frem som verdens dominerende makter, overtok disse rollen som Afghanistans viktigste velgjørere.
Afghanistan var avgjørende for begge land, som i etterkrigsårene stod steilt overfor hverandre i den kalde krigen. Begge supermakter var oppsatt på å holde landet utenfor den andre partens kontroll for enhver pris.
Afghanistan utnyttet situasjonen behendig for å skaffe investeringer og hjelp fra begge supermaktene.
Takket være stormaktenes gavmildhet kunne afghanerne glede seg over nye veier, blant annet den godt utbygde landeveien mellom de viktige byene Kandahar og Herat. De fikk også bygget ut strømnettet og et vanningsanlegg, noe som var til stor hjelp i et land hvor nedbør stort sett bare faller i vinterhalvåret.
Supermaktene bidro også med undervisning og stipendier for utdanning i utlandet.
Var Afghanistan noensinne et demokrati?
Friheten blomstrer i Kabul
Moderniseringen kulminerte på 1950- og 1960-tallet, en periode som historikerne kaller Afghanistans gullalder.
I hovedstaden Kabul gikk kvinnene til universitetet iført miniskjørt, og overklassen og den øvre middelklassen levde et liv som til forveksling lignet livet i et vestlig land.
I 1960’erne tog mange afghanske kvinder en universitetsuddannelse og trådte i stor stil ind på arbejdsmarkedet.
Afghanistan var imidlertid aldri et demokrati i vanlig vestlig forstand, men holdt relativt frie valg på 1960-tallet der også kvinner kunne stemme og bli valgt. For det store flertallet av befolkningen utgjorde imidlertid de nye spillereglene en trussel.
Stammelederne misbilliget spesielt kvinnenes mulighet til utdanning, som de betraktet som et angrep på familien. For den reformlystne eliten kunne det imidlertid bare gå for sakte. Misnøyen hersket spesielt blant de mange studentene som hadde omfavnet marxismen.
De to gruppene sto steilt overfor hverandre, og i 1973 gikk det galt.
Da kong Zahir Shah reiste til Italia i juli 1973 for å få behandling for en øyesykdom, slo den tidligere statsministeren Daud Khan til. I et kupp den 17. juli tok han makten, avsatte kongen som hadde sittet på tronen i 40 år, og erklærte Afghanistan for en republikk.
Mange dyr i Kabul Zoo døde eller stak af under krigen, men løven Marjan blev. Den mistede dog synet, da der blev smidt håndgranater ind i buret til den.
Kabul ble kalt Sentral-Asias Paris
Mens brorparten av Afghanistan fortsatt var jordbruksland, vokste hovedstaden Kabul i første halvdel av 1900-tallet til en moderne storby.
Byen var blitt opprustet med telefonlinjer, elektrisitet og postvesen allerede før landets selvstendighet i 1919, og etter uavhengigheten vokste byen nærmest eksplosivt. I 1962 var det bebygde arealet 14 ganger så stort som i 1925.
På 1950- og 1960-tallet åpnet de første luksushotellene, og vestlige butikker som f. eks. det ikoniske britiske stormagasinet Marks & Spencer etablerte seg.
En sovjetisk-bygget flyplass ble innviet i 1960, og syv år senere åpnet en zoologisk hage med hjelp fra tyske zoologer.
Byen huset en rekke fabrikker, men var dominert av den høyt utdannede og vestlig-orienterte middelklassen som jobbet i regjeringskontorene eller på byens læreanstalter. På 1960-tallet var Kabul enormt populær blant vestlige turister, som entusiastisk ga byen kallenavnet Sentral-Asias Paris.
Hvorfor invaderte Sovjetunionen Afghanistan?
Sovjetunionen invaderer det splittede landet
Det nye styret innførte raskt en rekke vidtrekkende reformer, bl. a. ble tvangsekteskap og brudepris forbudt. Stammelederne gjorde opprør, og de færreste følte noen lojalitet mot sentralmakten. De fleste konservative stammelederne hadde hatt respekt for kongen, og uten kongen brøt opprøret ut i lys lue.
Stammelederne var ikke de eneste som var misfornøyde. Gjennom de militære og sivile hjelpeprogrammene på 1960-tallet hadde Sovjetunionen fått stadig mer makt i Afghanistan.
Men da Daud, i sitt forsøk på å holde landet samlet, slo ned på alt og alle – inkludert kommunister – mistet Sovjetunionen tålmodigheten. I april 1978 fikk kommunistene ham henrettet, og sovjetiske militærrådgivere strømmet inn i landet.
Som utenforstående og til og med vantro vakte kommunistene stammeledernes vrede. De satte alt inn på å fordrive det gudløse regimet i Kabul. Snart var regjeringen under sterkt press.
Sovjetunionen, som nå sto i fare for å miste alt det som landet hadde oppnådd gjennom tiår med massive investeringer, tok en desperat beslutning. Den 24. desember 1979 angrep Den røde hær. I et statskupp drepte de landets leder og satte sin egen kandidat, Babrak Karmal, på posten.
Derfor vant Afghanistan krigen mot Sovjetunionen
Sovjetunionen gir tapt
De sovjetiske styrkene fikk raskt kontroll over de større byene og veiene. Men i de avsidesliggende områdene hersket stammekrigerne som nå kalte seg mujahedin – hellige krigere. De kjente landskapet og overrumplet gang på gang de sovjetiske soldatene. Sovjeterne svarte med å utslette hele landsbyer slik at krigerne ikke kunne skjule seg.
Samtidig angrep de fra luften med de såkalte Mil Mi-24-helikoptrene, hvis skrog kunne motstå selv tunge prosjektiler. Mot helikoptrene kom mujahedin til kort, da det var vanskelig å gjemme seg i det flate og sparsomt bevokste landet.
Først da krigerne fikk Stinger-missiler fra amerikanerne i 1985 var de i stand til å svare. Den økte bistanden virket, og i årene etter vokste Sovjetunionens tap.
I 1989 måtte Sovjetunionen, som allerede var under økonomisk og politisk press på hjemmebane, trekke seg ut.
Frihedsgudinden i nye klæder malet på muren til den tidligere amerikanske ambassade i Teheran.
Islamsk vekkelse skremte stormaktene
USA og Sovjetunionen hadde kjempet om hovedrollen på den verdenspolitiske scenen i 30 år. Men i 1979 satte en ny og ukjent bevegelse supermaktene under press.
Sovjetunionens beslutning om å invadere Afghanistan og amerikanernes skarpe reaksjon var ikke bare en naturlig avlegger av rivaliseringen mellom stormaktene under den kalde krigen, slik den hadde utspilt seg siden slutten av andre verdenskrig.
Den islamske revolusjonen i Iran kulminerte med avsettelsen av den USA-støttede sjahen og innsettelsen av den religiøse lederen ayatollah Khomeini. Det både skremte og forvirret begge supermaktene og påvirket beslutningen om å gripe inn i Afghanistan.
Sovjetunionen fryktet at USA ville gripe muligheten til å begå statskupp og dermed sette seg tungt på makten i det strategisk viktige Iran. Samtidig fryktet kommunistlederne i Moskva at den muslimske vekkelsen ville vinne gjenklang hos landets egen befolkning, en utvikling som uvegerlig ville splitte imperiet.
USA fryktet på sin side at Sovjetunionen ville utnytte urolighetene i Iran til å øke sin innflytelse i landet. Hvis Sovjetunionen dominerte både Iran og Afghanistan, ville supermakten ha direkte tilgang til Persiabukta og oljen som utgjorde den vestlige verdens livsnerve.
Både USA og Sovjetunionen tok feil. Irans religiøse ledere erklærte begge landene for islams vantro fiender og stemplet dem som "sataner". Mens USA fikk tilnavnet «Den Store Satan», måtte sovjeterne nøye seg med tittelen «Den Mindre Satan».
Hvordan kom taliban til makten i Afghanistan?
Taliban lurer i kulissene
Nederlaget i Afghanistan ble begynnelsen på slutten for Sovjetunionen. Omtrent to år etter tilbaketrekkingen falt imperiet fra hverandre. Men også for Afghanistan hadde krigen enorme omkostninger.
Store deler av sivilbefolkningen ble drevet på flukt. Mer enn tre millioner flyktninger fant veien til Pakistan, mens nesten to millioner kom til Iran. I tillegg var det et stort antall fordrevne internt i Afghanistan. Krigshandlinger etterlot veier, byer og vanningssystemer i en sørgelig forfatning.
Taleban opstod i flygtningelejrene i Pakistan, hvor afghanske drenge blev opdraget til en strengt religiøs livsførelse.
“Hvordan kunne vi forholde oss tause når vi så hvordan det ble begått forbrytelser mot kvinner og barn?” Mullah Omar.
Samtidig var afghanerne bevæpnet til tennene, og praktisk talt alle afghanske menn var nå topptrente geriljasoldater.
Den nye moderate regjeringen sto derimot svakt, og lovløsheten herjet. Lokale krigsherrer satte opp veisperringer og krevde ulovlige avgifter, og overgrep i form av drap, kidnappinger og voldtekt var vanlig.
I begynnelsen av 1994 gjorde en krigsherre i Kandahar seg bemerket ved å kidnappe og voldta to unge jenter. Hendelsen gjorde den tidligere geriljakrigeren og religiøse læreren Mullah Omar rasende.
Han samlet rundt 30 unge menn, befridde de to jentene og henrettet krigsherren ved å henge ham fra en kanon på en stridsvogn utenfor krigsherrens base.
«Vi kjempet mot muslimer som oppførte seg galt. Hvordan kunne vi forholde oss tause når vi så hvordan det ble begått forbrytelser mot kvinner og barn», forklarte Mullah Omar.
Mullah Omar varslede lov og orden i Afghanistan, men det blev på bekostning af befolkningens frihed.
Hans støttespillere tilhørte taliban, en bevegelse som hadde oppstått i de enorme flyktningleirene som ble opprettet i Pakistan under den sovjetiske okkupasjonen. Her tilbrakte unge gutter tiden på koranskoler som lærte dem væpnet kamp og en strengt religiøs livsstil.
Fra begynnelsen av 1994 drev store flokker av studenter inn over grensen til Afghanistan. Med løfter om lov og orden erobret de, med Mullah Omar i spissen, snart hele Afghanistan. I 1996 falt selv elitens by Kabul.
Taliban klarte til en viss grad å gjenopprette lov og orden. Men roen hadde en forferdelig pris.
Overalt hvor taliban vant frem, mistet folket sin frihet. Radio, TV, kino og dans ble strengt forbudt. Utro kvinner og menn ble pisket eller steinet til døde, og avhugging av hender ble standard selv for mindre kriminelle forseelser.
Det ble forbudt for jenter å gå på skolen, og kvinner fikk bare bevege seg ute på gaten hvis de var tildekket og ledsaget av en mannlig slektning.
Hvorfor trakk USA seg ut av Afghanistan?
Amerikanerne drar i krig
De fleste av verdens stater fordømte taliban. Men det var først i 2001 at regimet for alvor kom på kant med det internasjonale samfunnet. Det skjedde da al-Qaida med Afghanistan som base planla og gjennomførte terrorangrepet den 11. september 2001, som kostet 3000 mennesker livet.
Angrepet sjokkerte hele den vestlige verden. For USA var terrorhandlingen et anslag mot nasjonens sikkerhet og mot den makt og prestisje som landet nøt som eneste gjenværende supermakt. Mindre enn en måned senere, den 7. oktober, gikk USA til krig i en koalisjon med i alt 48 land, herunder Danmark og Norge.
Sammen med NATOs afghanske allierte, Nordalliansen, nedkjempet styrkene raskt taliban, og den 13. november kunne Nordalliansen rykke inn i Kabul. Her skulle en ny regjering under Hamid Karzai bygge opp det krigsherjede landet.
«Vi har nå beveget oss fra tiden med større krigshandlinger og inn i en periode med stabilitet og stabilisering», erklærte USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld stolt to år senere.
Både danske og norske soldater kæmpede i Afghanistan. Begge lande hører til blandt de nationer, der bidrog mest set i forhold til indbyggertal.
Norges rolle i Afghanistan
Som NATO-medlemmer deltok både Norge og Danmark i krigen i Afghanistan. Norge bidro fra slutten av 2001 bl.a. med jagerfly, ingeniørtropper og andre spesialstyrker samt med militære rådgivere.
Etter NATO-mandatets utløp ved utgangen av 2014 fortsatte norske eksperter å gi råd til og utdanne afghanske politi- og militærstyrker.
Danmark bidro bl.a. med hæravdelinger, jeger- og dykkerkorps samt kamp- og transportfly. I likhet med nordmennene var danskene med på å trene og gi råd til de afghanske styrkene etter endt NATO-mandat.
De siste danske soldatene trakk seg ut av Afghanistan i juni 2021, mens nordmennene ble til det siste. Den siste nordmannen forlot landet den 30. august, samme dag som amerikanerne forlot landet.
Både Norge og Danmark hører til landene som sett i forhold til landets innbyggertall bidro mest til koalisjonen. Begge land betalte en høy pris i menneskeliv. Deltakelsen kostet 10 nordmenn og 43 dansker livet. Det danske tapet var koalisjonens høyeste sett i forhold til folketallet.
Men alt var ikke bra. Stammelederne i taliban-bevegelsen følte like liten lojalitet til regjeringen i Kabul som de hadde gjort under de britiske og sovjetiske invasjonene, og de kjempet tilbake med all kraft.
Med bakholdsangrep, likvideringer, improviserte eksplosiver og kidnappinger hindret de hele tiden NATO-styrkene og regjeringen i å få full kontroll over Afghanistan.
Allerede i 2010 var det klart at taliban var en styrke som både regjeringen og Vesten måtte regne med. Da NATOs mandat gikk ut i slutten av 2014 og afghanske styrker overtok oppgaven med å bekjempe taliban, eskalerte volden.
USA og dets allierte måtte erkjenne at krigen ikke kunne vinnes. I februar 2020 signerte USA en fredsavtale med taliban. Ifølge avtalen skulle USA forlate landet før den 11. september 2021. Så lenge holdt ikke de vestlige styrkene stand.
Den 15. august gjenerobret taliban Kabul, og to uker senere, den 30. august 2021, forlot den siste amerikanske soldaten Afghanistan – slått som de forgjengerne som også hadde forsøkt å temme det kaotiske landet.
Krigen hadde da kostet minst 175 000 menneskeliv. Av disse var 2500 amerikanere og 1200 allierte.