Amsterdam blir verdens sentrum

Slumbyen utgjør en sikkerhetsrisiko. Hvis spanjolene, franskmennene eller engelskmennene beleirer byen, kan de søke tilflukt i slummen og komme helt innpå vollanlegget.

Staets må flytte de mange tusen fattige innvandrerne og arbeiderne inn bak vollene.

Staets lar seg ikke skremme av den overveldende oppgaven. Etter å ha tenkt på saken i noen uker går han til bystyret med sin plan for det nye Amsterdam.

På et stort papirark har han tegnet inn den nye havna og det moderne vollanlegget, formet som en gigantisk halvsirkel rundt den gamle middelalderbyen, som med ett fremstår som knøttliten.

KART: Amsterdam forvandlet til metropol

Mellom den gamle vollen og den nye ligger nesten 3 km2 land som skal stykkes opp i tomter. Inntektene fra salget vil betale havna, kanalene og festningsanlegget. Amsterdam står på terskelen til å bli verdens mest moderne by – og det vil ikke koste bystyret en gylden!

Flyktninger med penger og ideer

Bare en menneskealder tidligere hadde ingen fantasi til å forestille seg hvilken eksplosiv utvikling byen skulle oppleve. I 1581 var Amsterdam en stille by med 25 000 innbyggere. De levde stort sett av fiskeri og handel ved Amstel-elvas utløp i Zuidersjøen.

På denne tiden var Antwerpen 130 kilometer lenger sør Europas absolutte handelssentrum. Her ble varer fra hele verden losset i land, før de ble solgt videre med enorm fortjeneste til kjøpmennene.

Men i 1581 ble alt snudd på hodet da de spanske besittelsene i Europas nordvestlige hjørne erklærte seg selvstendige under navnet De forente Nederlandene, bestående av sju provinser.

Selvstendighetserklæringen var en del av de nederlandske provinsenes langvarige opprør mot den spanske kronen. Etter en lang beleiring trengte spanjolene inn i den protestantiske byen Antwerpen og ga befolkningen valget mellom å bli katolikker – eller forsvinne.

Mer enn halvparten av de 100 000 innbyggerne i byen valgte å flykte mot nord inn i De forente Nederlandene. Blant de flyktende var flere rike kjøpmenn som nå var tvunget til å flytte forretningene sine, og i Amsterdam ble de mottatt med åpne armer.

Her hadde man nemlig innsett at byen ville trenge ekstra arbeidskraft, kapital og ekspertise hvis den skulle vokse.

De neste årene økte strømmen av flyktninger til det religiøst frisinnede Amsterdam, og på begynnelsen av 1600-tallet holdt byen derfor på å bryte sammen på grunn av alle de nye folkene.

Det var den oppgaven stadsbyggmester Staets skulle løse, og de 36 stormennene i byrådet godtok planen hans, som ville femdoble byens areal.

Borgerskapets triumf

Debatten i rådssalen varte i flere måneder. Den nye byen skulle ha plass til kanaler, nye markedplasser, palasser til rike kjøpmenn og boligområder til fattigfolk.

Men byen skulle også være vakker og velstrukturert – og så skulle den demonstrere at borgerne i Amsterdam kunne overgå Europas konger og fyrster i rikdom, prakt og nytenkning.

Stadsbyggmester Staets erkjente at han ikke hadde peiling på festningsanlegg, så byrådet bestemte seg for å trekke inn prins Maurits, øverstbefalende for hæren i De forente Nederlandene.

Med de fiendtlige spanjolene i tankene fikk den erfarne prinsen utstyrt bastionene slik at byen kunne motstå en langvarig beleiring. Som en del av forsvaret kunne landområdene rundt Amsterdam oversvømmes og gjøres ufremkommelig for fienden. Den muligheten skulle senere komme godt med.

I 1613, etter to intense byggeår, sto nesten halvparten av de 26 bastionene i det nye festningsverket ferdige. Men utgiftene hadde skjøvet byen ut på randen av konkurs.

Byrådet måtte derfor gå til det drastiske steg å stoppe byggingen, uten at vollen hadde kommet opp rundt hele byen. I stedet ble det reist en midlertidig forsvarsmur mellom den nye og den gamle vollen, slik at salget av tomter kunne begynne og den slunkne bykassen kunne fylles.

Tomtene bak den nye vollstrekningen ble lagt ut langs brede kanaler omgitt av vakre trær. Det skulle bidra til å presse prisene i været.

Kanalen fikk navnet «Heerengracht» og var forbeholdt byens rikeste. Kanalbeltet ble gravd ferdig i rekordfart, og den dristige finansieringsmodellen lyktes: Samtlige tomter ble solgt, byen var reddet fra bankerott, og herskapshusene begynte å ta form langs de nyanlagte kanalene.

En av byrådets mektige menn var Frans Hendricksz Oetgens, som hadde sin helt egen agenda. Oetgens var boligmagnat, og med sin kjennskap til byrådets planer visste han at det ville lønne seg å kjøpe opp jord utenfor den gamle vollen – jord som ville øke kraftig i verdi når byen ble utvidet i neste runde.

Han var på langt nær det eneste rådsmedlemmet som spekulerte i jord eller trikset det litt til her og der, men dette eksempelet på innsidehandel var så frekt at andre rådsmedlemmer gikk til sak mot Oetgens.

Men Oetgens gjorde bare som mange andre rike kjøpmenn i et byråd der politikk og egeninteresser smeltet sammen i en lønnsom blanding. Den økonomiske krisen satte sine spor, og det skulle gå 50 år før byen torde å gå i gang med byggearbeidet igjen.

Sentrum for handelen

Lenge før Amsterdam var bygd ferdig, begynte kjøpmenn å tjene store penge på handelen som VOC sto bak, og som Amsterdams posisjon gjorde mulig.

I havna ble varer fra hele verden losset, før de ble fraktet videre på prammer til kjøpmennenes pakkhus inne i byen. Amsterdams såkalte gylne århundre var i gang.

Fra Østersjø-området hentet kjøpmennene korn, som så ble solgt dyrt i resten av Europa. Ull ble hentet i England, fra Norge kom seilskutene med tømmer, i Frankrike ble det kjøpt inn vin og i Russland skinn.

Men de virkelige formuene tjente kjøpmennene på VOC, som hentet silke, pepper, muskatnøtt, te, kaffe og sukker fra det fjerne østen.

Pengene investerte kjøpmennene i store hus langs Amsterdams kanaler, som den tyske forfatteren Philipp von Zesen beskrev i sin reisedagbok i 1664: «Vi dveler i forbløffelse over de tre ytre kanalene som om de er paradis på jord, som en stor lysthage med så rette linjer og perfekt bygde hus».

«Skjønnhet med dårlig ånde»

Få meter fra kjøpmannspalassene lå en helt annen verden – det fattige arbeiderstrøket Jordaan, byens støyende og skitne maskinrom.

Her lå papirmøller, bryggerier og sagbruk. Og her bodde de barnerike familiene i trange leiligheter. Kanalene i Jordaan ble brukt som transportveier – og som åpne kloakkanlegg.

Særlig om sommeren, når varmen fikk søppel og ekskrementer i kanalene til å gjære, kalte onde tunger byen for «skjønnheten med dårlig ånde».

Men havna og handelen sysselsatte tusenvis av mennesker, og Amsterdams folketall nådde stadig nye høyder: I 1680 var innbyggertallet oppe i hele 219 000.

Befolkningen hadde med andre ord økt med 600 prosent på bare 100 år, og ble kun overgått av hovedstedene London og Paris.

Den økonomiske veksten og den religiøse toleransen gjorde byen til en smeltedigel av fremdrift.

Alle religioner var velkomne – bare de forhatte spanjolenes og franskmennenes religion, katolisismen, var underlagt restriksjoner, blant annet et forbud mot offentlige messer.

Noen rynket på nesen av blandingen av protestanter, muslimer og jøder, andre lot seg imponere. Blant dem var den franske forfatteren Marie des Jardin som i 1688 skrev:

«Her opplever man en stor tilstrømning av folk fra alle land. Mangfoldet vekker minner om det gamle Babylon. Amsterdam er det mest behagelige sted i Europa, og det fins ikke den perser eller armener som ikke ville føle seg hjemme her».

Kanalene er kulturarv

Selv om Amsterdams betydning for verdenshandelen dalte mot slutten av 1600-tallet, fortsatte byen å være et økonomisk og kulturelt kraftsenter helt frem til moderne tid.

Om stadsbyggmesteren virkelig utarbeidet den samlede planen for det nye Amsterdam, er uklart. Frem til sin død i 1630 hevdet han at han var mannen bak, men tegningene er aldri funnet.

Sannheten er nok mer den at flere rike kjøpmenn bestemte utviklingen.

At de hadde rett, beviser byhistorien. Anleggsarbeidet som stadsbyggmester Staets begynte på for 400 år siden, består stort sett uendret.

Av de rundt 80 kilometrene med kanaler er bare et fåtall fylt igjen – blant dem byens gamle hovedkanal Damrak, som er gjort smalere for å gi plass til byens jernbanestasjon.

I 2010 ble kanalbeltet tatt opp på UNESCOs liste over verdens kulturarv.