Barn og fattige satte livet på spill i kullgruvene

På slutten av 1700-tallet strevde gruvearbeidere dypt under jorden for å utvinne det svarte kullet som var drivkraften bak industrialiseringen. Arbeidet ga familien mat på bordet, men for mange ble mørket i sjaktene det siste de så.

På slutten av 1700-tallet strevde gruvearbeidere dypt under jorden for å utvinne det svarte kullet som var drivkraften bak industrialiseringen. Arbeidet ga familien mat på bordet, men for mange ble mørket i sjaktene det siste de så.

Library of Congress

Mørke så tett som den dypeste natt omgir gruvearbeiderne.

Bare det svake skjæret fra et talglys bryter det svarte intet. Det gylne skjæret gir gjenskinn i hakkene som mennene svinger fra skulderhøyde mot veggene i gangene, mens bekker av svart svette renner nedover ansiktet på dem.

Fra det beksvarte dypet blander den metalliske lyden av hakker mot kull og stein seg med den dype rumlingen fra vogner som blir trukket sakte gjennom gruvegangene, søkklastet med svarte klumper.

Det knaker i de altfor spinkle trestolpene som støtter sidene og taket i gangene mot presset fra flere hundre meter jord og berg. I tillegg kommer den konstante lyden av vann som siver inn og langsomt oversvømmer gangene.

Slike lyder prøver gruvearbeiderne å ikke tenke for mye over. De bekrefter bare det de allerede vet – at gruven er et livsfarlig sted der ulykken kan ramme når som helst.

Midt på 1800-tallet er livet til en britisk gruvearbeider kort og hardt. De færreste har imidlertid noe annet valg enn å slite under bakken – 10-12 timer om dagen – for å sikre familien tak over hodet og mat på bordet.

Gruvearbeidernes kummerlige arbeidsforhold står i skjærende kontrast til betydningen arbeidet deres har for at samfunnet skal fungere.

Fra midten av 1600-tallet og helt frem til 1960-årene er kull Englands viktigste naturressurs. Kullet varmer opp folks hus og fyrer opp under komfyrene.

Det driver lokomotiver og dampskip, og viktigst av alt gir det kraft til fabrikkene og stålverkene som gjennom hele industrialiseringen gjør Storbritannia til verdens ledende stormakt, både politisk og økonomisk.

Gruvearbeiderne blir de som betaler prisen for denne storheten. De må regne med sykdom og tidlig død. Mer enn noen annen britisk befolkningsgruppe lider de for fremskrittet.

Arbeiderne ble ikke verdsatt

Bare noen århundrer tidligere kunne de færreste ha forutsett at kull skulle komme til å spille en viktig rolle i De britiske øyers historie.

De svarte klumpene som folk samlet opp av jorden i Wales, Skottland og det nordøstlige England, var blitt brukt som brensel fra 1100-tallet, men fikk ikke særlig stor utbredelse.

Kull avgir en skarp og sur lukt når det brennes, derfor foretrakk britene å fyre med ved for å varme opp hjemmene sine.

Smeder og andre håndverkere brukte imidlertid kull i verkstedene sine. Denne praksisen hisset biskoper, baroner og andre fine herrer med sarte neser seg opp over når de kom til London for å delta i parlamentsforsamlingene.

En periode i 1306 måtte Edvard 1. forby bruken av kull med trusler om store bøter til de som ikke etterkom forbudet.

Britene gikk tom for tømmer

Holdningen til kull endret seg snart. England var fra slutten av 1500-årene inne i en rivende utvikling.

Handelen blomstret, og landet begynte oppbyggingen av flåten. Byggingen av nye hus og skip krevde enorme mengder tømmer, som snart ble mangelvare.

Det ble ikke bedre av at skogeiere inndro ryddet jord til sauehold slik at det ikke kunne plantes nye trær. Det ville ikke ta lang tid før tømmermangelen var så stor at det ville true landets sikkerhet, advarte marinen.

I 1866 var det hele tre store gruveeksplosjoner i den engelske regionen Lancashire.

© SFL/Scanpix

Samtidig gled Europa inn i perioden som klimahistorikere kaller den lille istiden. Perioden varte til slutten av 1700-tallet, og ga lange vintre med ekstrem kulde. Etterspørselen etter ved steg – og det samme gjorde prisene.

Snart var de høyere enn det en vanlig håndverker eller bonde kunne betale. I Essex ble det derfor innført en lov som sa at de som ble tatt i å stjele ved skulle «piskes til de blødde godt og grundig», uten at det hjalp noe særlig.

Selv om dronning Elisabet 1. angivelig var «svært plaget av og irritert over smaken og røyken fra kull», var det ingen vei utenom – det svarte gullet måtte tas i bruk igjen. Allerede fra år 1600 ble kull derfor landets viktigste brensel.

Gruvene oversvømt av vann

Kullet kom særlig fra gruver i Wales, Skottland og Nord-England. Det ble fraktet med skip til landets mange havnebyer. Mesteparten av de enorme mengdene gikk imidlertid til hovedstaden, og fikk forfatteren Daniel Defoe til å måpe.

«Når jeg er i London og ser store flåter av skip som anløper med kull, lurer jeg på hvor det kommer fra», skrev han.

Den økende etterspørselen gjorde at gruveeierne måtte finne nye metoder til å hente det svarte gullet opp fra undergrunnen.

I gruvedriftens tidlige år gravde arbeiderne ut kull fra store, klokkeformede fordypninger i bakken, før det ble hentet opp med et heiseverk trukket av hester.

I løpet av 1600-tallet ble gruvearbeiderne nødt til å grave ganger ut fra disse fordypningene. De hogde kull ut av gangveggene, som sammen med taket ble sikret med tømmerstokker.

For ytterligere å sikre gruvens stabilitet ble det lagt hauger med stein, jord og annet materiale i gangene der gruvearbeiderne var ferdige med å grave.

Med den nye teknikken kunne gruven bygges dypere. Dette ga imidlertid gruveeiere et nytt problem. Etter hvert som gruvene kom under grunnvannsspeilet, trengte nemlig vann inn.

England til pumpene

Det konstante tilsiget truet med å sette gangene under vann og hindre utnyttelsen av kullet. Gruvearbeiderne satte inn pumper, men verken vann- eller vindkraft kunne forsyne de konstant arbeidende pumpene med nok energi.

Pumper drevet av hester var driftssikre, men ettersom en større gruve krevde 50 til 60 hester, med alt som fulgte med av utgifter til fôr og hestepassere, var løsningen altfor kostbar.

Gruveeierne rev seg i håret. Hvert år ble gruver liggende «uutnyttet eller oversvømt på grunn av mangelen på slike edle maskiner eller metoder som fortsatt er på forestillingsstadiet», som det het i verket «The Compleat Collier», en mye lest britisk lærebok i gruvedrift, utgitt i 1708.

Fire år etter var den etterlengtede «edle maskinen» endelig en realitet. Smeden Thomas Newcomen hadde funnet opp en kulldrevet dampmaskin som ble tatt i bruk hos Conygree-kullgruvene i Midt-England.

Newcomens maskin fortærte kullet nesten like raskt som arbeiderne klarte å bryte det. Til gjengjeld ga maskinen energi nok til å drive en pumpe som holdt gruven tom for vann.

Kvinner og menn sto på i gruven

I 1769 forbedret den skotske oppfinneren James Watt Newcomens maskin. Nå ble det mulig å hente fire ganger så mye kraft ut av hver klump med kull.

Den nye, forbedrede dampmaskinen ble satt inn ikke bare i gruver landet over, men også på veverier, støperier og andre typer fabrikker.

Den nye energikilden fikk produksjonen til å eksplodere fra 1780 til 1830, og utvinningen av kull holdt følge.

I 1750 hadde britene utvunnet 4,7 millioner tonn kull fra undergrunnen. Nå, hundre år senere, var tallet helt oppe i 50 millioner tonn.

Det økende kullforbruket betydde ikke bare dypere gruver, men også lengre arbeidsdager for de ansatte. Ofte tilbrakte mennene tolv timer under bakken, der de gikk skift og utvant kull med hakke og spade.

Arbeidet ble ikke lettere av at gruvegangene noen steder var så lave at de måtte ligge på siden mens de hakket løs.

Lørdag og søndag var fridager i mange gruver, slik at arbeiderne kunne ta seg inn igjen seg etter en hard arbeidsuke.

© Shutterstock

Gruven var gjennomskåret av ganger som var forbundet med hovedsjakten som ledet opp til jordoverflaten.

Fordi gruveeierne ikke ville bruke penger på å grave gangene høyere og bredere enn høyst nødvendig, var de bare 60-120 centimeter høyst, akkurat nok til at vogner eller hjulløse kar fylt med kull kunne slepes gjennom.

De trange forholdene gjorde at kvinner og barn var etterspurt trekkraft, og arbeidet var like ydmykende som det var hardt. «Jeg har et belte rundt livet og en kjetting som går mellom beina mine.

Jeg kryper på hender og føtter. Gangen er svært bratt, så vi må holde oss fast i et tau. Der det ikke er noe tau, holder vi fast i det vi klarer å gripe tak i», fortalte 37 år gamle Betty Harris i 1842, om arbeidet i en kullgruve.

Jobben ble verre av at gangene ofte var fuktige eller sto delvis under vann, til tross for at de var utstyrt med dampdrevne pumper.

«I mange tilfeller er gangene våte, og arbeiderne må krype gjennom søle eller mange centimeter dypt vann, med store hudirritasjoner som følge.

Det er lett å forestille seg hvordan sykdommer blir næret av dette fryktelige, slavelignende slitet», skrev den tyske sosialistiske teoretikeren Friedrich Engels, som i sin ungdom hadde sett kullgruvene ved Manchester.

Barna torde ikke synge i mørket

Også barn arbeidet i gruvene som såkalte trappere. Jobben besto i å vokte og betjene lemmene av tre mellom de ulike delene av gruven.

Tanken var at lemmene kunne begrense branner og gassutslipp. Men gruvevognene måtte nå en gang passere, så det var viktig at barna åpnet og lukket lemmene raskt. Det meste av tiden gikk likevel med til å vente – helt alene nede i det dype mørket.

På midten av 1800-tallet førte de kummerlige forholdene til så stor politisk oppstandelse at parlamentet nedsatte en kommisjon for å undersøke arbeidsforholdene i gruvene.

«I alle kullgruver i alle distrikter i Storbritannia er arbeidet med lemmene betrodd barn fra fem til åtte år», het det i en av konklusjonene til kommisjonen.

I 1842 intervjuet kommisjonen åtte år gamle Sarah Gooder. Hun fortalte følgende: «Jeg må ofte sitte vakt ved lemmen uten lys, og da blir jeg redd. Jeg sover aldri. Noen ganger synger jeg når jeg har lys, men aldri i mørket. Da tør jeg ikke synge».

Etter å ha hørt mer enn 1500 beretninger, konkluderte kommisjonsmedlemmene forferdet:

«Denne beskjeftigelsen fortjener ikke å bli omtalt som noe i nærheten av arbeid. Barna som utfører det, får ikke se dagslys, og de er alltid uten selskap. Hvis det ikke var for trafikken av kullvogner, ville det tilsvare fengsel på isolat av verst tenkelige slag».

Kvinnene i gruven hadde ikke noe lettere liv. «Da jeg arbeidet i gruven Sir John’s, bar jeg kull.

Det førte til at jeg aborterte fem ganger, og hver gang var jeg svært syk etterpå. Å skyve kullvognene var ikke like anstrengende; mitt siste barn ble født lørdag morgen, og om kvelden fredagen etter var jeg tilbake på jobb», fortalte moren Isabel Wilson til kommisjonen.

Kommisjonens resultater førte til at kvinner og barn under ti år ble nektet adgang til dypet. I stedet ble ponnier satt til å trekke de tunge gruvevognene. De stakkars hestene levde i underjordiske staller og så aldri dagslys.

Gass var den tause morderen

Arbeidet i gruvene var ikke bare hardt, det var også livsfarlig. Statistikk for ulykker før 1850 fins ikke, og selv etter den tid er tallene usikre. Ian Winstanley har skrevet flere bøker om temaet.

Han anslår at arbeidet i britiske gruver i perioden 1850 til 1914 krevde mer enn 90 000 liv.

«I hele viktoriatiden omkom én mann nesten hver eneste dag i hver eneste gruve i Lancashire», sier Winstanley. Han baserer tallene sine på rapporter fra britiske gruveinspektører.

Gruveganger som raste sammen, oversvømmelser, eksplosjoner og gassforgiftninger forekom hyppig.

«Ingen yrker i hele Det britiske imperiet byr på så varierte muligheter for å omkomme som dette», konstaterte Friedrich Engels tørt.

Gassene var spesielt fryktet. De befant seg i undergrunnen og var særlig farlige fordi de verken kunne ses eller luktes. Karbondioksid, som ble dannet når kull kom i kontakt med luft, kunne ta livet av en velvoksen mann uten varsel.

En samtidig kilde forteller om ni arbeidere som uforvarende kom inn i en lomme med karbondioksid. De falt døde om, «som om de var blitt skutt», heter det i beretningen.

Noen døde til og med av gass allerede mens de ble firet ned i gruven med tau. Ettervirkningene hos de som ble reddet opp i tide, var ifølge beretninger «midlertidig letthet i hjernen».

Den største frykten blant gruvearbeiderne var likevel metangassen som sivet ut i gruvene og hang under taket i gangene.

Her kunne den uten forvarsel bli antent av talglysene arbeiderne alltid bar med seg rundt for å se hvor de gikk. Når det skjedde, utløste det forferdelige eksplosjoner.

En gasseksplosjon kunne ta mange gruvearbeidere med seg i døden. Det skjedde i forbindelse med en av de tidligste gruvekatastrofene som er beskrevet i detalj.

Under ulykken i Durham-området i det nordøstlige England i 1708, hørtes «klokken tre om morgenen plutselig lyden av en voldsom brann, nærmest som et tordenbrak, eller avfyringen av en kanon, sto ut av alle tre sjaktmunninger». 63 personer ble «blåst i fillebiter», ifølge rapporten.

Ansatte betalte selv for sikkerheten

Gruvearbeiderne ble delvis kompensert for det harde og farlige arbeidet, for de tjente bedre enn arbeidere flest.

I 1840 fikk en gruvearbeider 30,9 pence om dagen, betydelig mer enn 22,1 pence, som var dagslønna for en som arbeidet i jordbruket. Lønna var imidlertid ikke så god som en kunne få inntrykk av.

Gruvearbeiderne måtte nemlig betale alt fra talglys til klær selv. Hjelm og annet sikkerhetsutstyr fikk de heller ikke dekket av arbeidsgiveren.

For de voksne fortsatte arbeidet å være hardt og farlig. Selv for de som ikke ble invalidisert eller omkom i ulykker, kunne gruven være dødelig. Mange døde av lungelidelser som silikose – kalt steinstøvlunge.

En gruvearbeider fra Gwennap i Cornwall fortalte at han hostet opp slim som var «svart som blekk». Så sent som i 1911 kunne ikke en gruvearbeider i Cornwall regne med å bli mer enn 39 år gammel.

Eksplosjon drepte 361

Ulykker forekom fortsatt hyppig. Utover 1800-tallet hadde gruvene vokst i størrelse, noe som resulterte i større ulykker med flere døde og skadde.

Det ble ikke bedre av at gruvearbeiderne ofte sparte på sikkerheten. Mange valgte for eksempel å ventilere gruven ved å brenne bål.

Et slikt bål kan ha vært en medvirkende årsak til ulykken som rammet Oaks-gruven i Yorkshire 12. desember 1866. Midt på dagen befant det seg 340 mennesker i gangene da det plutselig kom et øredøvende brak – etterfulgt av et massivt lufttrykk.

Drønnet kunne høres i landsbyen Hoyle Mills, der gruvearbeiderne bodde.

I løpet av noen minutter strømmet det til med engstelige koner, barn og menn som hadde fri fordi de arbeidet skift. Noen av mennene skyndte seg ned i gruven, der de fant 18 overlevende, men ille tilredte kolleger.

Lenger nede i gruven ble de møtt av et hjerteskjærende syn. I gangene lå maltrakterte lik og gruvehester sprengt i småbiter rundt den ødelagte stallen. «Et sted preget av flid og foretaksomhet var forvandlet til Golgata», skrev pressen.

Arbeiderne sørget selv for å avstive gruvegangene. Menneskelig svikt kunne lett føre til at ganger raste sammen.

© Library of Congress

Nede i gruven fant redningsmannskapene en bevisstløs mann som knuget en katt i armene. Etter en grundig leteaksjon ble det imidlertid klart at de ikke kom til å finne flere overlevende.

Det som gjensto var å berge ut de mange lemlestede døde som lå i gruvegangene – en trist oppgave som fortsatte neste morgen.

De første lagene kom imidlertid ikke langt før en ingeniør ved munningen bekymret merket at temperaturen i gruven steg. Redningsmannskapene fikk beskjed om å forlate gruven omgående, men før de kom så langt, hørtes et høyt brak.

Eksplosjonen kunne høres halvannen kilometer unna. Den slo mennene som var samlet ved munningen av sjakten over ende.

Brent tømmer fløy høyt til værs, og et av de to burene som ble brukt til å heise folk opp og ned, for til topps i heiseverket med et metallisk drønn. Det andre buret ble straks firet ned etter overlevende, men kom tomt opp igjen. Alle som befant seg nede i dypet var døde.

Etter ytterligere eksplosjoner ble gruven stengt, og de kritiske områdene satt under vann. Bare seks av de 18 som ble funnet i live etter den første eksplosjonen, overlevde dagene etter ulykken.

Kull ble degradert som energikilde

Med sine 361 dødsofre var ulykken i Oaks-gruven Storbritannias verste til da. Den ble imidlertid overgått 47 år senere, da 439 mennesker omkom under en gasseksplosjon i kullgruven ved Senghe­nydd i det sørlige Wales.

1913 var toppåret for produksjonen i gruveindustrien. Hele den moderne verden ble nå drevet av kull, og på verdensbasis nærmet det årlige forbruket seg 300 millioner tonn. Selv elektrisiteten, som ble stadig mer utbygd i løpet av disse årene, ble produsert ved hjelp av kull.

Året markerte samtidig begynnelsen på slutten for britisk gruvedrift. Verdenskrigen forstyrret internasjonal handel, og den økonomiske nedgangen som fulgte i kjølvannet på freden, rammet også britene.

I mellomkrigstiden kom andre land inn på markedet, mens Storbritannias betydning som kullprodusent og industrinasjon gradvis gikk tilbake. Den siste store kullgruven i Storbritannia, Kellingley-gruven i Yorkshire, ble stengt i desember 2015.

Landet har fremdeles flere små, aktive kullgruver, men industrien er i dag en skygge av det den en gang var.

Kull skapte den moderne verden, men i dag blir det svarte gullet i økende grad droppet til fordel for fornybare, miljøvennlige energikilder.