Barskapets historie: Verdens mest kjente spritmerker

Tsaren drakk bondsk brennevin

Bonden Pjotr Smirnov åpnet et vodkadestilleri i Moskva i 1864. Pjotr reklamerte massivt for vodkaen sin i avisene og bestakk Russlands presteskap for å dempe kritikken deres. Kirken var imot vodka fordi mange russere drakk seg fra sans og samling. Suksessen var enorm: I 1880-årene drakk til og med tsarens hoff Smirnov-vodka.

Men en stor nedtur fulgte. Pjotrs sønn Vladimir overtok firmaet etter farens død, og da første verdenskrig brøt ut i 1914, forbød tsar Nikolaj 2. produksjon og salg av vodka. Vladimir forble lojal mot tsaren, og etter krigen ble han fengslet av bolsjevikene og dømt til døden. Han klarte å flykte, og etter en omflakkende tilværelse slo han seg ned i den franske byen Nice.

Vodkaproduksjonen ble gjenopptatt, nå under navnet Smirnoff, og da USAs forbudstid tok slutt i 1933, slo Vladimir til. Smirnoff ble i USA solgt som «hvit whisky – uten lukt, uten smak», og bartenderne brukte den flittig i cocktailer. I dag åpnes seks flasker Smirnoff hvert sekund.

Lykkedyr endte som legendarisk logo

Verdens best kjente rom ble skapt på Cuba. Fra 1862 syslet Facundo Bacardí Masso med å «lage sivilisert rom», som destilleriets eier kalte det.

Resultatet ble en myk, smaksrik, mørk rom – lagret på eikefat. Mange cubanere var analfabeter, så kona Amalia foreslo en etikettlogo inspirert av flaggermusene som holdt til under destilleriets blikktak. På Cuba er flaggermusen et lykkedyr, og Bacardis rom ble populær over hele øya.

Men suksessen fikk en knekk da Facundos sønn og partner, Emilio, i 1879 ble deportert til en straffeleir i Afrika for å ha støttet et opprør mot den spanske kolonimakten. Facundo sto alene igjen med virksomheten, og han hadde vanskelig for å klare produksjonen selv. Heldigvis ble Emilio løslatt to år senere, før faren måtte stenge døren.

Med Fidel Castros maktovertakelse i 1959 ble firmaet nasjonalisert. Familien Bacardi flyktet til Bermuda og fortsatte sin virksomhet derfra. I dag selges Bacardi-rom i mer enn 170 land.

Avskyelig brygg ble gullkantet forretning

Etter sin fars død i 1820 brukte 15 år gamle John Walker arven sin til å skaffe seg en kolonialbutikk i Kilmarnock, Skottland. I tillegg til dagligvarer og te solgte han whisky fremstilt av lokale sauebønder. Det dyrene ikke åt av oppdretterens bygg, ble brukt til whiskyen.

Produksjonen var avgiftsbelagt, og hjemmebrygget whisky ble laget i smug for å unngå skatteoppkrevere. Resultatet ble avskyelige whiskyer. Men Walker hadde forstand på å blande te, og han brukte sin gode luktesans og smak til å blande de skarpe whiskyene til noe drikkbart. Snart sto kundene i kø for å kjøpe whisky hos John Walker.

Fra 1841 begynte kjøpmannen å eksportere whiskyen sin sørover med damptog. Nå kunne Walkers flasker nå London på én natt, og salget eksploderte. Sønnen Alexander utviklet en firkantet flaske, slik at whiskyen ikke slo mot hverandre under frakt, noe som resulterte i færre knuste flasker.

Rundt 1909 ga Johns barnebarn George whiskyen navnet Johnnie Walker for å hylle sin bestefar.

Irsk soldat skapte berømt konjakk

Da offiseren Richard Hennessy forlot Irland i 1743 for å prøve lykken som leiesoldat i Frankrike, hadde den irske adelsmannen neppe sett for seg en fremtid som cognacselger. Men i Frankrike fanget en østfransk drikk Hennessys interesse. Takket være et mildt klima og kalkjord kunne bøndene i byen Cognac dyrke sukkerholdige druer, som de destillerte til et brennevin oppkalt etter byen.

Hennessy kjøpte opp de beste tappingene og helte dem på eikefat for å foredle smaken. Etter sigende brukte iren ti år på å finne den optimale kjelleren – med nok dybde og kjølighet for den årelange lagringen.

Med base i Cognac forsynte Hennessy London og New York med brennevinet sitt. Storbyeliten elsket den eksotiske «coniacken», og salget gjorde Hennessy til verdens største cognac-eksportør. Til tross for sin adelige tittel beholdt Hennessy hodet under den franske revolusjonen i 1789 fordi han var av irsk avstamning. I dag selger firmaet 50 millioner flasker årlig – 40 prosent av cognac-markedet.

Karibias verste pirat druknet i rom

Det kanadiske destilleriet Seagram lanserte i 1983 en rom med Karibias mest drikkfeldige pirat på etiketten: Captain Morgan. Ifølge samtidige øyenvitner kunne den fryktede sjørøveren, waliseren Henry Morgan (1635-1688), tylle i seg rom som ingen andre – uten å bli full.

På Morgans tid var den billige spriten, laget av lokale sukkerrør, Karibias mest populære. Om bord på skipene var det normalt å blande drikkevannet med rom. Resultatet ble drikken grog – oppkalt etter en offiser kjent som "Old Grog" fordi han hadde på seg en kappe av materialet grosgrain.

Karibia myldret av pirater på jakt etter spanske skip lastet med gull og sølv fra Sør-Amerikas gruver. Blant dem var Morgan. Han hadde blitt tildelt kapteintittelen av det engelske kongehuset som takk for at han plyndret spanske skip og kolonier.

Spanjolene fryktet den langhårede piraten iført bredbremmet hatt og blodrød frakk, men i 1688 ga Morgans 53-årige lever opp. Han døde med gulaktige øyne og skrumplever – typiske tegn på alkoholisme.

Munker forsynte flåten med mirakelkur

Siden 1793 har munker i havnebyen Plymouth fremstilt en av Englands mest elskede alkoholholdige drikker: gin. Plymouth Gin, destillert i byens dominikanerkloster, ble på 1800-tallet en favoritt i den britiske flåten (Royal Navy), med base i nabobyen Devonport.

Med en alkoholprosent på 57 var ginen så alkoholsterk at krutt fortsatt kunne brenne dersom en gintønne uheldigvis lekket og fuktet det. Før avgang testet besetningen ginens renhet ved å dryppe noen dråper fra hver tønne på litt krutt og tenne på. Hvis blandingen ikke brant med en klar flamme, hadde selgeren fortynnet spriten.

Med Royal Navys skip nådde Plymouth Gin verden rundt. Opp gjennom 1800-tallet fant britiske offiserer utstasjonert i India på å blande gin med tonicvann – gjerne tilsatt sitron eller lime. Tonicvannet inneholdt stoffet kinin, som var et kjent middel mot den myggbårne sykdommen malaria.

Resultatet ble en frisk og lett bitter cocktail mot malaria – i dag kjent som gin & tonic.

Cowboyer drakk berusende gudedrikk

For Mexicos innfødte var agaveplanten symbolet på Mayahuel, en gudinne med 400 bryster fylt med berusende melk. De innfødte kokte bladene til et brennevin og drakk det som hyllest til gudinnen.

Etter sin erobring av Mexico på 1500-tallet systematiserte spanjolene agavedyrkingen og brennevinsproduksjonen i byen Tequila, hvor agaveplanten trivdes i det tørre klimaet. Spriten ble oppkalt etter byen og ble veldig populær.

Mexicos cowboyer tok med seg tequila i uthulte gresskar bundet til salknappen, og de dyktigste blant dem kunne helle en shot i et uthult oksehorn og drikke den i full galopp – uten å søle. Ifølge folketroen kunne tequila også kurere sår, lindre barselsmerter og drepe innvollsorm.

På slutten av 1700-tallet fremstilte destillerieieren Jose Antonio Cuervo sin første tequila. Oppskriften hans viste seg å være populær, og virksomheten vokste. I 1880 var Cuervo-familiens tequila den første som ble tappet på flaske, og i dag er den verdens mest solgte tequila.

.