Kyrne løp i panikk over jordene, mens bøndene skrek og korset seg. For folk og fe anno 1888 var det djevelen selv som kom putrende i et noe sært kjøretøy langs den støvete landeveien mellom Mannheim og Pforzheim i Tyskland.
Kjøretøyet var ikke trukket av hester, i stedet gikk de tre hjulene rundt av seg selv. På toppen av det hele var det en kvinne som styrte! Noe slikt hadde ingen sett før.
Det var langt fra noen djevel som satt bak styrespaken. Den målrettede kvinnen var Bertha Benz, gift med den tyske ingeniøren og oppfinneren Karl Benz.
Etter flere års systematisk arbeid hadde han fått bygd det han kalte «et hesteløst kjøretøy», men oppfinneren var usikker på om han skulle sette det i produksjon. Bertha var imidlertid ikke i tvil: Karls oppfinnelse var fremtiden.
Tidlig om morgenen 5. august 1888 hadde Bertha derfor sneket seg ned i garasjen sammen med sine to sønner, Richard på 14 og Eugen på 15, mens Karl lå og sov.
Planen var å kjøre til foreldrene i Pforzheim, litt over ti mil unna. Dristig, ettersom Karls trehjulte vogn til nå bare hadde kjørt et par kilometer i ett strekk.
Hele familiens fremtid lå i den kostbare maskinen, så for ikke å uroe ektemannen hadde Bertha lagt en lapp til ham på kjøkkenbenken:
«Vi drar til Pforzheim for å besøke besten og besta». I samme slengen forklarte hun Karl at det sto mat i spiskammeret, for turen kom til å ta flere dager.
Fra garasjen hadde de sammensvorne trillet kjøretøyet lydløst ut på veien, og etter at guttene hadde satt svinghjulet i gang for å starte motoren, hoppet de opp på passasjerbenken til sin mor.
Bertha flyttet girstangen på venstre side frem, og det trehjulte kjøretøyet begynte å bevege seg fremover. Verdens første utflukt i bil var i gang.
Det startet med gassmotoren
Bertha Benz visste hva hun risikerte med sitt dristige prosjekt. Siden forlovelsen med Karl i 1870 hadde hun uten forbehold delt hans livsdrøm om et motorkjøretøy og lagt alle sine penger i prosjektet.
Karl begynte tidlig å utforske sine tekniske interesser, for som ung gutt var det bare maskiner og tannhjul som sto i hodet på ham.
Moren, enken Josephine Benz, mente at Karl burde sikte seg inn på en fremtid som embetsmann, men den begavede gutten ville heller bygge og finne opp ting.
Selv om midlene var små, valgte Josephine Benz å støtte sin sønn og bruke en sjettedel av sin årlige enkepensjon på Karls utdannelse. Først på et teknisk gymnas i Karlsruhe og deretter på byens polytekniske læreanstalt.
Her presenterte læreren Ferdinand Redtenbacher ham i 1861 for en av tidens store oppfinnelser: forbrenningsmotoren. Karl ble helt oppslukt.
Ved å blande bensindamper og luft i en sylinder og antenne blandingen oppsto det små eksplosjoner som drev stemplene i maskinen.
Forbrenningsmotorer ble brukt i maskiner hos for eksempel sko- og redskapsmakere, men Karl så større potensial for innretningen. Og en dag fikk han en idé.
Karl var som ungdommer flest på den tiden opptatt av den store snakkisen: Veltepetteren, den moderne sykkelens forgjenger. Veltepetteren ble drevet frem når man tråkket på de to pedalene på forhjulet.
Men i bratte bakker måtte syklisten som regel gi opp. Mens Karl sto og dagdrømte ved en stasjonær forbrenningsmotor og lyttet til den pulserende takten, slo det ham:
Han ville bygge et kjøretøy med en innebygd forbrenningsmotor som kunne drive ikke bare en mindre symaskin hos en skomaker, men også sende en automatisert vogn ut på de støvete landeveiene.
I 1864 avla han eksamen, og deretter jobbet han hos blant andre «Maschinenbau-Gesellschaft Karlsruhe», og hele tiden lå denne drømmen og slumret i bakhodet hans.
Da den 25 år gamle ingeniøren en periode arbeidet for et entreprenørfirma i Pforzheim, møtte han en annen person som ble like tent på ideen: 20 år gamle Bertha Ringer.
Totaktsmotoren lot vente på seg
Etter at de giftet seg i 1872, investerte Bertha Benz deler av medgiften sin i Karls firma «Eisengiesseri und mechanische Werkstätte».
Takket være disse midlene og et banklån kunne paret åpne et lite verksted i Mannheim. Her ville Karl bygge sin egen forbrenningsmotor.
Men fordi patentet på en firetaktsmotor tilhørte landsmannen Nikolaus Otto, måtte Karl nøye seg med å bygge en totaktsmotor.
Alle delene måtte formes og bygges fra bunnen. Det kostet både tid og penger. Samtidig vokste familien raskt. Den eldste sønnen, Eugen, ble født i 1873, og året etter fulgte lillebror Richard.
Siden kom tre søstre til. Med nye lån og diverse partnere greide de å holde firmaet gående, men uansett hvor mye han sto på i verkstedet så ville det seg ikke helt med totaktsmotoren.
I desember 1879 var pengeskrinet bunnskrapt, og det lå an til en julefeiring uten de store utskeielsene for familien Benz.
Men så kom det et oppmuntrende «tuk-tuk-tuk»: Benz' første totaktsmotor var langt om lenge ferdig. Glad og lettet skrev han i sine erindringer:
«Jo mer den brummer, desto mer tryller den bort alle bekymringene som tynger mitt hjerte».
Karls drøm ble dømt nord og ned
Men sorgene var ikke over for Karl. Oppfinneren visste at han ikke var noen forretningsmann, og i 1881 gikk han i kompaniskap med fotografen Emil Bühler og kjøpmannen Otto Schmuck. Begge så potensialet i en stasjonær totaktsmotor, men noe motorisert kjøretøy ville de ikke høre snakk om.
Dessverre var Schmuck flinkere til å bruke penger enn til å få inn bestillinger, og snart måtte Karl krype til banken igjen.
Den krevde at han dannet et aksjeselskap med et styre, og et nytt lån ble bevilget ved opprettelsen av «Gasmotorenfabrik Mannheim».
Igjen møtte Karls drøm kraftig motbør: Selskapets ni mann store styre var bare interessert i den stasjonære totaktsmotoren han hadde utviklet.
Diskusjonen munnet ut i en uoverensstemmelse der et av styremedlemmene satte spørsmålstegn ved Karls mentale helse. Han forlot aksjeselskapet som en bitter mann i 1883. Senere skrev han:
«Da katastrofen slo ned i livets hav, ble én person værende ved min side. Det var min kone. Fryktløs og modig reiste hun nye seil av håp».
Heldigvis sto nye investorer klar, og 1. oktober samme år grunnla Karl firmaet Benz & Cie med forretningsmennene Max Kaspar Rose og Fried-rich Wilhelm Esslinger. Firmaet gjorde raskt suksess, for Benz' lille motor solgte godt.
Men Karl ble nok en gang møtt av et rungende nei til utviklingen av kjøretøyet. Benz & Cie hadde allerede 20 arbeidere ansatt i verkstedet til å lage motorer, så hvorfor ødelegge firmaets grunnlag ved å prøve å bygge noe så vanvittig, argumenterte hans to partnere.
Løsningen ble at Karl måtte fortsette oppfinnervirksomheten på fritiden.
Verden revolusjoneres
Ottos patent på en firetaktsmotor var i ferd med å renne ut, så Karl bestemte at verdens første kjøretøy skulle drives av en firetaktsmotor.
Tross motstand og latterliggjøring visste Karl at han var på sporet av noe stort.
Siden 1830-årene hadde en teknisk revolusjon feid inn over Europa og USA, og på de årlige verdensutstillingene fra Barcelona til Melbourne kunne besøkende måpe over oppfinnelser som de færreste hadde hatt fantasi til å forestille seg noen år før.
Tøffende damptog gikk nå fra NordEuropa til Konstantinopel, og nylig hadde amerikaneren Thomas Edison gjort elektrisk lys til allemannseie.
Med sitt motoriserte kjøretøy ville Karl Benz komme i front av utviklingen, men oppfinneren oppdaget raskt at en mobil motor var en kjempeutfordring.
For at forbrenningsprosessen ikke skulle få motoren til å ta fyr på kjøreturen, måtte han utvikle et vannkjølingssystem.
En mobil motor kunne heller ikke være avhengig av en konstant forsyning av flytende drivstoff, så Karl brukte en effektiv blanding av luft og bensindamp til å drive bilen frem.
Det gjorde at drivstoffforbruket gikk saktere. Blandingen ble antent av Karls eget system: en elektrisk gnist levert fra et innebygd batteri.
Familien Benz på utflukt i 1894 sammen med tyske Theodor von Liebieg, som kjørte verdens første langdistansetur på 939 kilometer i en Benz «Victoria».
Prøvetur endte i mur
Omsider kunne Karl Benz se resultatet av sitt årelange arbeid, og i 1885 dreide han for første gang det store svinghjulet. Etter litt hosting og harking i motoren begynte automobilen å rulle.
Karls første prøvetur gikk rundt på verkstedsområdet. Mens håndverkerne kom med oppmuntrende tilrop, løp Bertha ved siden av og klappet.
Benz selv tronet stolt bak styrepinnen, men det ble en kort fornøyelse. Først stoppet motoren, og så hørtes et kraftig smell da kjedetrekket på det ene hjulet røk.
To uker senere prøvde Karl igjen. Denne gangen med Bertha ved sin side på styrebenken. Motoren var knapt startet før kjøretøyet løp løpsk og braste rett inn i en mur.
Verken Karl eller Bertha kom til skade, og de hadde akkurat utført verdens første og korteste veitest. I neste forsøk gikk bilen mer stabilt, men sønnen Eugen måtte halse ved siden av kjøretøyet og fylle på bensin fra en dunk.
En egen bensintank var ikke montert på ennå.
Endelig lot det seg gjøre å gjennomføre en prøvetur på 800 meter, og 29. januar 1886 fikk Karl Benz beviset på sitt årelange arbeid da et keiserlig patent ble utstedt på en selvgående, elektrisk antent firetaktsmotor – en Motorwagen.
Automobilens svenneprøve
Selv om Benz' Motorwagen hadde fått godkjentstempelet, var ikke Karl helt klar for å sette den i masseproduksjon.
Det måtte flere tester og endringer til, mente oppfinneren. Bertha var ikke enig, og en tidlig augustmorgen tyvlånte fru Benz automobilen.
Kjøreturen til Pforzheim beviste at hun hadde rett. Benz' Motorwagen fungerte som den skulle. Underveis gikk kjøretøyet tomt for drivstoff, og Bertha måtte ta en stopp ved apoteket i byen Wiesloch for å kjøpe mer bensin i form av ligroin, eller tungbensin, som ble solgt som løsemiddel til private hjem. Imens stimlet byens nysgjerrige borgere sammen for å ta det merkverdige kjøretøyet nærmere i øyesyn.
Andre problemer krevde mer oppfinnsomme løsninger:
Da en tenningsledning kortsluttet, ofret Bertha et strømpebånd for å isolere den, mens en tilstoppet drivstoffslange ble renset med en av hårnålene hennes.
Først om kvelden skimtet de reisende lyset fra Pforzheim. Noe av det første Bertha gjorde var å oppsøkt et postkontor og telegrafere sin mann: «Vi er ankommet trygt og uten uhell. Endelig har vi nådd målet».
Berthas prestasjon satte Benz' Motor-wagen på alles lepper. Motviljen mot et hesteløst kjøretøy bleknet, og kort etter fikk Karl Benz gullmedalje for sitt revolusjonerende motorkjøretøy på en teknisk utstilling i München.
Under utstillingen kjørte Karl små turer med interesserte kjøpere, og effekten var enorm. En av avisene i München skrev:
«Sjelden, om ikke aldri, har trafikanter i gatene av vår by sett et mer oppsiktsvekkende syn». En annen avis kunne fortelle at kjøreturen «ble fulgt av en stor gruppe spente fotgjengere».
Rundt år 1900 var Benz & Cie en av verdens største bilprodusenter, med mer enn 1250 solgte motoriserte kjøretøyer.
Etter århundreskiftet rullet mer enn 2000 Benz-produserte biler på veien i blant annet Storbritannia, Sør-Afrika og Singapore. Tre år før Karl Benz' død i 1929 slo Benz & Cie seg sammen med Gottlieb Daimlers fabrikk.
Til sammen skapte de to bilmastodontene et av verdens mest kjente og respekterte bilmerker: Mercedes-Benz.
Karl Benz hadde endelig oppnådd drømmen med hjelp fra en sta kvinne som en augustmorgen kjørte en tur i sin manns trehjulte motorvogn.