Bleke turister valfartet til grisefest

Alkoholen lokker gjestene ut på restaurantens dansegulv. Idet den tradisjonelle kåringen av «festens dronning» skal gå av stabelen, spretter en kvinnelig gjest opp foran orkesteret. Hun knepper opp kjolen og viser frem alle herlighetene – til et jubelbrøl fra de berusede gjestene. Etter det nummeret vinner selvfølgelig kvinnen tittelen.

Eieren av restauranten følger den viltre leken med rolig mine, for don Antonio – bedre kjent som «Grise-Antonio» – håver inn penger på drikkegildene sine på 1970-tallet.

I to tiår har turister fra Skandinavia strømmet til Spanias milde klima og billige rødvin. Charterferiene i det varme Syden har blitt en milliardforretning, og en av de største i bransjen er den danske reiselivskongen Simon Spies.

Velferd ga reisefeber

Muligheten for å unnslippe Nordens lunefulle sommer oppsto etter 2. verdenskrig. En voksende økonomi ga folk fra Norden penger som de kunne bruke på et nytt velferdsgode: den lovfestede retten til betalt ferie.

Lysten til å se verden og få sol på magen spiret, men bare tanken på å bestille hotell og mat i et fremmed land skremte mange fra å dra sørover. I 1950 rettet reiselystne, men uerfarne sognebarn i den vestjyske landsbyen Tjæreborg en bønn til stedets prest, Ejlif Krogager, om å arrangere en tur for dem.

Presten leide en buss og la ut 30 billetter for salg. Plassene ble revet bort. Samme sommer trillet bussen med sognebarn og Krogager som guide mot Spania. Noen år senere stiftet Krogager selskapet Tjæreborg. Med en flåte på 80 busser eide han Skandinavias største bussreisebyrå.

Flere reisebyråer fikk øynene opp for Sør-Europa, bl.a. svenske Nyman & Schultz (senere Vingresor). Populære mål for 50-årenes bussturister var den franske riviera og Gardasjøen i Italia, men den spanske øya Mallorca tiltrakk seg stadig flere gjester pga. sitt milde klima og lave priser.

«Spania var det første landet som åpnet opp for masseturisme, forteller konservator Karl L. Kleve ved Norsk Luftfartsmuseum. «Det fascistiske Spania var politisk isolert og økonomisk tilbakestående, og landet trengte arbeidsplasser og et bedre rykte. Svaret ble turisme. Det ble derfor Spania, og ikke Italia, som ble nordboernes fremste Syden-mål.»

Fra Danmark gikk turene med buss til Mallorca via De Forenede Rejsebureauer. Her kunne gjestene møte den flamboyante Simon Spies som reiseleder. «Naah, er dere så klar til å bli tanket opp?» ropte Spies glad ned gjennom bussen med sin drevne stemme. Simon Spies kunne drikke de fleste under bordet – og likevel stå klar ved bussen neste morgen.

Det kroniske søvnunderskuddet hindret ikke Spies i å få en genial idé som for alltid skulle forandre Nord-Europas reiselivsnæring.

Redselsfull reise solgte godt

Simon Spies var like begeistret for Mallorca som gjestene. Under et opphold på øya i 1956 klekket den 35 år gamle reiselederen ut en plan: Hvorfor ikke sende gjestene sørover utenom sesongen – dvs. mellom oktober og mars, når øyas hoteller likevel sto halvtomme.

Spies fikk en god pris hos Mallorcas hotelleiere, spesielt fordi han lovet fullt belegg. Og 11. november 1956 rykket Spies inn en avisannonse for sitt nye selskap, Spies Rejser.

«Vil De bade i Middelhavet på julaften?» lokket annonsen.

Prisen for fire uker på Mallorca var 995 kroner, som tilsvarte halvannen månedslønn for en håndverker. Men til tross for prisen ble de 26 plassene solgt, og Spies kunne holde ord til hotelleierne.

De reisende måtte humpe ned gjennom Europa i tog med ukomfortable sovevogner, for Frankrike hadde innført forbud mot at utenlandske charterbusser kjørte gjennom landet. Spies var med som guide og fortalte vitser som fikk selv de verste tørrpinnene i godt humør.

På Mallorca viste det seg imidlertid at hotelleierne ikke hadde holdt sin del av avtalen. Få av de lovte rommene var klare – og noen av rommene lå til og med på hoteller som ikke var bygget ennå.

Spies fikk løst flokene ved å skaffe rom på andre hoteller og dele ut kanner med sangria – betalt av hans egen lomme. Den søte, kjølige rødvinen var en hit. Flere gjester fikk rikelig og deiset om i hotellets fluktstoler ved bassenget. Etter flere timers døs våknet de med glorød hud, forbrent av den uvante middelhavssolen.

Salget for neste sesong gikk strykende hos Spies Rejser. Katalogen ga en poetisk beskrivelse av den strabasiøse reisen – f.eks. i beskrivelsen av overfarten med ferge til Mallorca.

«Tro om ikke folk flest vil en tur opp på dekk og se ut over Middelhavet i stjerneskjæret før de trekker seg tilbake til våre reserverte køyer i bevisstheten om at når vi våkner neste morgen, er det hesperidenes gylne øy, Mallorca, som fyller horisonten», lød det i katalogen for sesongen 1957–1958. Det var Simon Spies’ egne ord.

Rød plysj fra Fornebu

Det var imidlertid ikke alle turistene som skramlet sørover med buss og tog. Berlinblokaden i 1948 hadde støvsuget markedet for fly, og alle disse flyene var nå ledige og klare til nye oppdrag.

Det svenske selskapet Transair hadde sendt gjestene sørover i propellfly siden 1953. I likhet med Simon Spies hadde Transairs salgsdirektør Göte Rosén falt pladask for Mallorca og Palma, øyas viktigste by: «Jeg satt i solen og lot den brenne den bleke huden min og beundret den vakre utsikten over Palma. Jeg lukket øynene og tenkte at dette kunne være ferieparadiset for stressede svensker», skrev Rosén i sine
erindringer Veien til Palma fra 1970.

Flyturen med Transair var nervepirrende. De ukjente lydene fra flyet, en slitt DC-3 fra 2. verdenskrig, fikk passasjerene til å klamre seg til setene av frykt. For å roe gemyttene serverte personalet konjakk.
Fra 1956 solgte svenske Vingresor pakkereiser med fly, hotell og forpleining. I Norge opprettet Erik Myhre Champagne Tours, hvis første reise gikk til Mallorca i 1959.

Den 21. juni 1959 sto en gruppe spente nordmenn på Kirkeristen i Oslo sentrum og ventet på å bli fraktet til Fornebu. De hadde betalt den uhørte summen av 1280 kroner for 15 dagers «hvile» på Mallorca. De reiste med stil, forteller Kleve:

«De første norske turistene til Mallorca fløy i en Convair 240-maskin som dronning Elizabeth hadde brukt til sin kroningstur. Flyet ble deretter solgt til emiren av Kuwait før det ble solgt videre til norske Norrønafly. Bare rød plysj og skinn overalt,» humrer han.

30 år etterpå mintes Inger-Lise og Jean Mette turen i et intervju med Aftenposten:

«Det var jo fryktelig eksotisk, og ingen av oss hadde vært så langt av gårde tidligere. Og det var kaldt i vannet. Vi badet riktignok men det var vi nesten alene om. 12 grader i juni var ikke noe å skryte av.»

Lokalbefolkningen betraktet de reisende som fornemme gjester. Da de første svenske chartergjestene landet på den spanske øya Tenerife i 1956, sto to ordførere og et orkester klare på flyplassen for å ønske velkommen.

Til tross for prisen kjøpte svenskene hele 10 000 charterreiser i 1956. Simon Spies ble inspirert av sine svenske kolleger, og fra julen 1958 sendte også han gjestene sørover med fly. Spies hadde masse kunder og kunne presse flyselskapene til å gi store rabatter, og dermed holdt han prisene lavere enn konkurrentene.

«Jeg tjener kanskje bare 11 kroner per reise, men siden jeg selger en million reiser i året, blir det jo en del», sa Simon Spies om forretningsmodellen sin.

Ejlif Krogager tok opp konkurransen og grunnla flyselskapet Sterling Airways i 1962. To år senere opprettet Spies selskapet Conair. Sterling Airways var imidlertid raskest på grunn av Super Caravellen – verdens første jetfly i charterbransjen.

Nå tok reisen til Spania bare 6,5 timer. Den klassiske charterferiens storhetstid kunne begynne.

Reiseselskaper fant nye feriemål

Franco godkjente bikinien

Invasjonen av spritelskende og halvnakne skandinaver ble en enorm omveltning for de søvnige, små spanske fiskelandsbyene.

I 1953 ble ordføreren i badebyen Benidorm, Pedro Zaragoza Orts, nesten lyst i bann av den lokale erkebiskopen for å tillate den uanstendige bikinien – det lille plagget som turistene fra Nord-Europa elsket å bade og spasere i – på byens strand.

Ordføreren visste at et bikiniforbud ville skade turiststrømmen og dermed byens økonomi, men for en katolikk betydde bannlysning et liv etter døden i helvetes flammer. Orts hoppet resolutt på sin Vespa-scooter og kjørte den ca. ni timer lange turen til Madrid, der han klarte å få audiens hos Spanias enehersker, general Franco.

«Jeg skiftet skjorte, men gikk inn til generalen med buksen tilgriset med motorolje. Han støttet meg, og bikinien ble værende», mintes Pedro Zaragoza Orts senere.

Ordføreren unngikk ekskommunikasjon da biskopen klokelig trakk tilbake trusselen for ikke å mishage den spanske diktatoren.

Hoteller, barer og restauranter måtte også tilpasse seg nordboernes vaner og smaksløker. Nye menyer dukket opp i badebyenes gatebilde med tilbud om «tre stykker smørbrød», akevitt og «fika» – svensk kaffebord.

Spesielt kaffen var et ømt punkt. På vei fra flyplassen spurte nervøse svenske gjester guiden om det nå ble servert «svensk kaffe» på hotellet.

For å imøtekomme kaffesuget satte det svenske reisebyrået Fritidsresor poser med kaffe og filtre på gjestenes flyseter før avgang. I ferien kunne gjestene så brygge sin egen kaffe i ferieleiligheten, som var en del av pakkereisene hos Fritidsresor.

Andre selskaper forsynte på forhånd hotellene med drikkelig kaffe.

Bommert utviklet seg til grisefest

Det spanske kjøkken var sterk kost med sine fremmedartede krydderier – deriblant hvitløk, som gir dårlig ånde. Mange nordiske chartergjester foretrakk kreps og brun saus, og derfor begynte de spanske spisestedene å servere mat som minnet om det nordiske kjøkken i løpet av 1960-årene.

I sin norske reisekatalog anbefalte Vingreiser gjestene å ta med egen geitost og syltetøy til frokosten, samt malt kaffe som hotellpersonalet kunne brygge etter nordisk smak. Et annet tips var å starte dagen med et glass Fernet Branca eller Jägermeister for å unngå vondt i magen som følge av den spanske kosten – og det mistenkelige vannet i de spanske kranene.

I 1961 gikk det helt galt på Gran Canaria, der en svensk guide sto med en gruppe rasende gjester. Hotellene hadde ikke nok rom, og de overskytende gjestene hadde blitt innkvartert på et sanatorium. Snart haglet klagene ned over guiden, for sykehusmaten var uspiselig!

For å gjenopprette den gode stemningen fikk guiden fatt i en lokal restauranteier, Antonio Santana Miranda, som lovet å servere grillet svinekjøtt – ikke akkurat kamstek eller fleskestek, men nærme nok. Dessverre glemte spanjolen alt om avtalen, så da 50 sultne svensker troppet opp foran restauranten den kvelden, åpnet Miranda døren i pyjamas.

Han fikk kjapt på seg klærne og fikk hentet inn et orkester. Det ble ikke tid til tilberedning, så en hel gris kom på grillen. Dyret stekte i timevis mens restaurantpersonalet åpnet en mengde vinflasker og skjenket opp til de gretne og sultne gjestene. For hvert glass ble svenskene heldigvis gladere, og kvelden endte i en heidundrende fest med levende musikk, dans, helstekt pattegris og vin i strie strømmer.

Ryktet om den fantastiske kvelden spredte seg raskt, og restauranten måtte flytte til større lokaler for å holde tritt med tilstrømningen av nordiske chartergjester som ville feste hos «Grise-Antonio».

Forargelse økte chartersalget

Økt konkurranse blant flyselskapene presset prisene ned. I 1966 kostet en to ukers ferie på Mallorca bare 395 kroner, ca. 5000 i dagens penger. Sommerdestinasjoner som Kreta, Kos og Rhodos dukket opp i katalogene til de nordiske byråene, og noen familier sparte opp for å komme av sted på både sommertur og vintertur.

Spania var fortsatt skandinavenes favoritt, spesielt Costa del Sol, Mallorca og Kanariøyene – destinasjoner med lekre strender og lune vintre. Hundretusenvis av gjester fra nord hadde kjøpt turen hos enten Spies eller Krogager.

«Det kan godt tenkes at Spies er billigere, men vi flyr folk raskere frem og tilbake, så de får mer ut av ferien», sa Ejlif Krogager med henvisning til sine Caravelle-fly.

Simon Spies hadde imidlertid mer talent for markedsføring enn «presten».

Store armbevegelser ble Spies’ varemerke. I et intervju med Danmarks Radio innrømmet Spies at han – når han gikk på teater – alltid kjøpte plassene foran seg slik at han kunne se forestillingen bedre.

«Men jeg kjøper også alltid plassen ved siden av meg. Den er til stokken min», knegget reiselivskongen.

Forargelsen over Spies’ ekstravaganse skyllet gjennom Nordens kulørte presse, noe som bare økte salget av reiser, for «dårlig omtale er bedre enn slett ingen omtale», som Spies sa.

Noen ganger solgte han sågar flere reiser enn flyene hadde plass til. Da måtte de uheldige gjestene sitte på gulvet eller i pantryet hos flyvertinnene.

Som kompensasjon ga Spies avslag i prisen. Men i ett tilfelle måtte Spies trekke frem den store pungen for å betale: Ved en feil hadde reiseselskapet ikke noe fly til en avgang fra København. De strandede gjestene ble invitert til den berømte restauranten Wivex i Tivoli og fikk overnatte på luksushotell.

«Når man nå har gjort sitt fornødne i brenneslene, kan man like godt legge igjen en stor én», lød det tørt fra Simon Spies.

Feriegjester marinert i alkohol

For en del av de charterreisende begynte festen allerede på flyet. Kabinpersonalet solgte alkohol, og med tollfrie priser om bord var vin, champagne og brennevin som whisky og rom langt billigere enn hjemme.

Flymaten med små kjøttkaker, sild og snaps hjalp også veldig på humøret.

«Å reise charter var eksklusive saker. Det var en klassereise der passasjerene møtte opp i elegante klær og fikk servert alkohol midt på dagen – en luksus forbeholdt overklassen sånn ellers. Det var dessuten ikke helt ufarlig, og konjakken hjalp på nervene. På en av turene kunne passasjerene faktisk kikke ned på Pyreneene og se vrakrestene etter et fly som hadde lagt ut på samme turen før dem,» forteller Kleve.

«Gratis alkohol fikk raskt humøret til topps, og mange fant kjærester som av og til utviklet seg til ekteskap», fortalte danske Lennart Isaksen, tidligere sjefguide hos Spies Rejser, til La Danesa.

Grisefesten samlet folk fra alle samfunnslag – søppelmenn og advokater satt ved samme langbord – men ifølge Lennart Isaksen hadde festen også en ulempe:

«Guidene konkurrerte om ikke å få den siste bussen hjem. Her kom servitører med folk i trillebår og bar dem inn i bussen.»

I bussene hadde guidene med poser i tilfelle noen skulle kaste opp. Spesielt fulle gjester fikk sove av seg rusen i restauranten til de kom til seg selv og kunne opplyse om hvilket hotell de bodde på.

I dagtimene utforsket chartergjestene byenes markeder, som var fulle av juggel – f.eks. spanske sjal med frynser og malte treesler. Mer dristige chartergjester ble med guiden på søndagens faste utflukt: tyrefekting. Fra tilskuerrekkene kunne nordboerne følge matadorens blodige kamp mot oksen og grøsse.

«Et fryktinngytende, men fargerikt drama på arenaen», var beskrivelsen fra chartergjesten Ole Clifford Pejtersen i Danmarksposten (i dag Danes) – et medlemsblad for dansker i utlandet.

Charterferie ble noe for alle

Noen turister ble så begeistret for Spania at de slo seg ned i landet. Prisene i 1970-tallets Spania var attraktive for en nordeuropeer. I supermarkedet kostet en liter melk 10 pesetas, som i dag tilsvarer ca. 6,50 kroner. En liter vin kostet under 6 nåtidskroner.

Andre skandinaver åpnet hotell, bar eller restaurant med navn som «Holger Danske» og «Viking». Her skuflet landsmenn i seg potetsalat og stekt flesk med persillesaus – uten frykt for at maten var tilsatt oregano, safran eller andre besynderlige krydderier. Maten ble skylt ned med importert Carlsberg-øl og Aalborg Akvavit.

Nye og raskere jetfly hadde etter hvert kortet ned reisetiden til 2,5 timer, noe som gjorde det mulig med enda flere flyavganger – bl.a. med det SAS-eide Scanair. Ledelsen i SAS hadde lenge rynket på nesen av charterfly, men innså at markedet var en gullgruve.

Den stadig økende reiselysten kom bransjen til gode, og med sine nyinnkjøpte Boeing-fly kunne Spies Rejser fra 1968 hvert år sende av sted over 180 000 gjester. Byrået fikk salgskontor i bl.a. Sverige og Finland, mens Fritidsresor gikk inn på det danske markedet under navnet Fritidsrejser A/S.

Ejlif Krogager var bransjens kjempe. Rundt 1970 rundet Sterlings Airways, verdens største charterflyselskap på private hender, passasjer nummer én million. I 1973 var Tjæreborg Europas største reisearrangør med 600 000 gjester årlig.

For å effektivisere salgsarbeidet innførte Ejlif Krogager et nymotens datasystem, mens Simon Spies strittet imot. For Spies var gammeldagse regnskapsbøker mer troverdige når det gjaldt å holde styr på milliardomsetningen.

Krise lukket feriefesten

Tidlig på 1970-tallet dukket det opp nye reisemål i f.eks. Tyrkia. Gipskopier av historiske statuer i miniformat var en populær suvenir, og etter ferier i Hellas ble også retsinavin med den spesielle smaken av harpiks med hjem i kofferten.

Millioner av gjester dro fortsatt til Spania, hvor betonghoteller skjøt opp langs kystene. Tjæreborg bygde bl.a. eget hotell i Torremolinos. Alt så lyst ut for den skandinaviske reisebransjen inntil den globale oljekrisen inntraff i 1973.

Krisen ble utløst da OPEC, alliansen av oljeproduserende land, innførte en embargo mot land som støttet Israel. Uroen på oljemarkedet førte til at prisen på et fat råolje skjøt i været – fra ca. 3 dollar til 11 dollar. Prisfeberen rammet også charterbransjen, hvor atskillige reiser måtte innstilles.

Verdensøkonomien kom gradvis til hektene på 1980-tallet, og nye, eksotiske reisemål som Thailand og Sri Lanka ble introdusert. I dag selges det hvert år millioner av charterreiser i Skandinavia.

Etterskrift: I 1984 dør Simon Spies av leverkreft. Enken, Janni Spies, arver reiselivskongens milliarder og blir Europas rikeste enke. Fem år senere kjøper Spies Rejser sin største og eldste konkurrent, Tjæreborg Rejser. Dårlig ledelse og kjøp av fly for lånte penger får Spies Rejser til å skrante, og i 1996 blir selskapet solgt til engelske Thomas Cook. Etter Thomas Cooks konkurs i 2019 overtar den norske milliardæren Petter Stordalen Spies Rejser.

I 2022 avdekker DR (Danmarks Radio) i en dokumentar den mørke siden av Simon Spies – en side som allerede var kjent i offentligheten, men som først nå har fått betydning for hans omdømme og ettermæle. Dokumentaren handler om Spies’ såkalte «morgenbolledamer» – 15-18 år gamle jenter som han betalte for å stå til rådighet for hans seksuelle og voldelige lyster.