Boikott: Historiens sterkeste våpen

Den pensjonerte irske kapteinen Charles Boycott ble ansatt som godsforvalter hos jarlen av Erne i Vest-Irland i 1873. Hans oppgave var å føre tilsyn med godsets jorder og sørge for en optimal avkastning.

I 1879 slo høsten feil. Hungersnøden truet, og de fattige irske bøndene som forpaktet jord hos jarlen, ba ham sette ned leien. Jarlen så ingen grunn til det, og Boycott fikk i stedet i oppgave å kaste dem som ikke kunne betale, på dør.

Lokale medlemmer av Irish National Land League, som ønsket å forbedre forholdene for gårdsarbeidere, gikk til motangrep. Og plutselig nektet butikkene å handle med kapteinen, som heller ikke klarte å finne sesongarbeidere under innhøstingen. Han var blitt boikottet.

Charles Boycott ble, under stor nasjonal oppmerksomhet, tvunget til å leie inn hjelp fra andre steder i landet. De tilkalte måtte arbeide under beskyttelse av soldater.

En av historiens mest berømte – og mest effektive – boikotter fant sted i Amerika i 1773. Krigen mot indianerne og franskmennene hadde tappet statskassen til de britiske koloniherrene, og parlamentet vedtok å innføre en ny skatt i de amerikanske koloniene – i første omgang på alle typer papir, deretter også på maling, glass, bly og ikke minst te.

Beskatningen fikk kolonistene til å gjøre opprør, og britene måtte skifte kurs. Alle skatter ble annullert bortsett fra teavgiften. Men kolonistene nektet fortsatt å innordne seg. De boikottet teen fra det britiske Ostindiske kompaniet og smuglet i stedet inn te fra nederlandske kjøpmenn.

Boikotten kulminerte med det berømte «teselskapet» i Boston 16. desember 1773, hvor kolonister utkledd som mohawk-indianere stormet de britiske lasteskipene Dartmouth, Eleanor og Beaver og tømte lasten deres med te ut i havnen – 342 kasser i alt. Aksjonen ble begynnelsen på den amerikanske uavhengighetskrigen.

Da den 42 år gamle Rosa Parks nektet å overlate plassen sin til en annen busspassasjer i Montgomery i Alabama i 1955, satte hun gang i en kjedereaksjon. Rosa Parks var svart, og ifølge loven måtte hun overlate plassen sin til en hvit hvis det ikke var flere ledige plasser i bussen.

Bussjåføren raste, men Parks insisterte og ble sittende, til hun ble ført bort av to politibetjenter. Arrestasjonen vakte ramaskrik i byens afroamerikanske samfunn, som kalte inn til møte og oppfordret til boikott av busselskapet. Aksjonen ble ledet av en ung Martin Luther King, og tusenvis valgte bort bussen, selv om de måtte tilbakelegge mange kilometer til fots hver dag.

Boikotten kunne fort merkes på busselskapets økonomi, siden 75 prosent av selskapets passasjerer var afroamerikanske. Den 13. november 1956 avgjorde USAs høyesterett at raseskille var grunnlovsstridig, og boikotten endte ca. en måned etter. Busselskapet var på det tidspunktet på randen av konkurs.

«Jødene er skyld i krig, i landsdekkende røverier, i en udugelig marine …» Ordene kunne lyde som noe som ble ytret i Nazi-Tyskland, men de kom ut av munnen på den berømte bilprodusenten Henry Ford i 1919.

Antisemittisme var ganske utbredt i USA etter første verdenskrigs slutt, og Ford var en av de ivrigste i fordømmelsen av det internasjonale jødiske samfunnet; blant annet anklaget den erklærte pasifistiske forretningsmannen jødiske bankfolk for å ha økonomiske interesser i å forlenge krigen.

I 1918 kjøpte han sin egen avis, The Dearborn Independent, hvor skribentene hans i en lang artikkelserie harselerte over «den jødiske konspirasjonen», men serien ble ikke like godt mottatt overalt. Stadig flere liberale stemmer protesterte sammen med de jødiske samfunnene i USA.

Til slutt førte artikkelserien til en landsomfattende boikott av Fords biler, og i 1927 måtte han legge ned avisen og be om unnskyldning for ytringene.

I 1930 kom Storbritannia igjen i uføre på grunn av en upopulær skatt – og enda en gang førte det til selvstendighet for en av imperiets kolonier.

I 1882 forbød britene inderne å hente og produsere salt selv. De måte kjøpe det livsviktige mineralet av de britiske koloniherrene. Borgerrettighetsforkjemperen Mahatma Gandhi bestemte seg for å boikotte det britiske saltmonopolet og oppfordret til «satyagraha», sivil ulydighet.

Han og 78 tilhengere begynte en nesten 400 km lang vandring til saltfabrikken i kystbyen Dandi. I løpet av den 24 dager lange marsjen vokste følget til mange tusen, og da Gandhi nådde Dandi (hvor han selv inndampet en håndfull salt), hadde historien om marsjen og Indias krav om uavhengighet nådd verden rundt.

Det som begynte som en boikott av salt, vokste nå til en masseboikott av britiske varer i hele India. Storbritannias forsøk på å slå ned det fredelige opprøret med brutal makt førte ikke frem, og kolonimaktens grep om India ble gradvis løsnet frem mot landets selvstendighet i 1947.

En av historiens lengstvarende boikotter ble påbegynt i 1945. Målet var den kommende staten Israel. Etter slutten på andre verdenskrig var det klart at de mange hundre tusen fordrevne jødene måtte få sitt eget land i det daværende Palestina, noe landene rundt protesterte voldsomt mot.

For å kvele den unge nasjonen ved fødselen bestemte Den arabiske ligas daværende medlemsland (Egypt, Irak, Jordan, Libanon, Saudi-Arabia og Syria) seg for å boikotte alle forbindelser, spesielt handelsforbindelser, med Israel. Og de oppfordret andre arabiske land til å følge etter.

I årene 1977 til 1984 var den sveitsiske matvaregiganten Nestlé målet for en verdensomspennende forbrukerboikott.

Nestlé hadde i årevis markedsført sin morsmelkerstatning svært aggressivt, spesielt i landene i den tredje verden. Blant annet fikk nybakte mødre med seg morsmelkerstatningsprøver hjem etter fødselen, og i noen tilfeller ble leger mistenkt for å ha promotert erstatningsproduktet mot betaling.

Barnehjelpsorganisasjoner i USA påpekte at praksisen ikke bare var uetisk, men desidert helseskadelig. Amming er alltid å foretrekke fremfor kunstige produkter, påpekte de. Og mødrene hadde langt fra alltid tilgang til rent vann, som morsmelkpulveret skulle blandes i, akkurat som de sjelden kunne lese bruksanvisningen.

Da historien kom ut, innledet amerikanske barnehjelpsorganisasjoner en boikott som raskt spredte seg globalt. Boikotten ble avsluttet i 1984 da Nestlé gikk med på å følge nye markedsføringsstandarder bestemt av FN-organisasjoner.

I 1979 invaderte sovjetiske styrker Afghanistan. Året etter skulle den 19. utgaven av de moderne olympiske leker arrangeres i Moskva. Den daværende amerikanske presidenten, Jimmy Carter, fordømte invasjonen og oppfordret til boikott av lekene dersom Sovjetunionen ikke trakk styrkene sine ut innen 23. februar 1980.

Det skjedde ikke, og USA samt 64 andre nasjoner boikottet det internasjonale idrettsarrangementet. Fra Norden fulgte Norge USAs eksempel, mens Danmark, Sverige og Finland var blant de 81 landene som deltok.

Tretten av de deltakende statene markerte sin sympati med Afghanistan ved å delta under det olympiske flagget i stedet for sitt eget. Andre deltok ikke i åpningsseremonien eller deltok bare med én enkelt flaggbærer.