Bondeknøler og fattiglemmer ble beinharde soldater
Den britiske hæren hentet soldatene sine fra bunnen av samfunnet. Utskudd og fattiglemmer ble lokket eller lurt inn i den røde jakken og underkastet beinhard disiplin. Hverdagen besto av straff, sykdom og forsakelse. Likevel beviste rødjakkene gang på gang i 250 år at de hørte til blant verdens mest slagkraftige soldater.
«Kavaleriet mitt galopperer etter hva som helst», skrev Wellington. Rytteriet hadde ikke infanteriets disiplin.
Soldatene står skulder ved skulder med ranke rygger og front mot fienden. Munnladningsmusketten hviler ved høyre fot. De lange rekkene av menn er som forsteinet.
Dumpe drønn fra kanonene signaliserer at slaget allerede er i gang. En kanonkule borer seg inn i åskammen litt lenger fremme og sender en kaskade av jord inn over bataljonen. Soldatene kniper med øynene og tar et fast grep rundt våpnene sine.
Nok en kanonkule treffer bakken like foran bataljonen og spretter ned gjennom den sammenpakkede linjen. Musketter, hatter og menneskekropper kastes opp i luften.
Bombardementet øker på for så å stanse brått. I stillheten kan de ventende rødjakkene nå høre en annen lyd: trommer som taktfast slår det franske angrepssignalet «Pas de Charge».
Tette kolonner av blåkledde franskmenn nærmer seg. Ordren blir gitt om å legge an musketten. Soldatene i forreste rekke kneler. Hanene spennes, og munningene rettes mot den marsjerende menneskemassen.
«Klar…fyr», gjaller det ut over slagmarken. En bølge av lysglimt løper ned langs linjen, og død og lemlestelse er på vei mot fienden. Kruttrøyken legger seg tett rundt soldatene mens de febrilsk
lader muskettene på ny. Nok en salve avfyres inn i røyken, som nå nesten skjuler de franske kolonnene. Så lyder ordren om å sette på bajonetten.
«Angrip…bajonett!» Ordene gir gjenlyd over slagmarken. Synet av den røde muren og stålet som glimter, tar motet fra fienden. De fleste av dem kaster fra seg våpen og tornister og setter ned skråningen i fullt firsprang. Nok en gang har de britiske rødjakkene seiret.
Den stående hæren fødes
Rødt ble knyttet til engelske soldater under middelalderens hundreårskrig mot Frankrike. Her bar engelskmennene røde St. Georg-kors på trøyen slik at man kunne se forskjell på venn og fiende.
På 1500-tallet forlangte Henrik 8. at livvaktene hans, Yeomen of the Guard, skulle bære røde uniformer. Det gjør de fortsatt, og er faste innslag ved kongelige seremonier i London.
Da de første profesjonelle engelske regimentene ble opprettet i 1645, var valget av rød uniform derfor opplagt. Artilleriet, det lette rytteriet og skytterenheter ble ikledd alle regnbuens farger, mens den vanlige fotsoldaten og rytteren var rød de neste 250 årene.
På begynnelsen av 1700-tallet fikk styret i London seg en ordentlig hær. Frem til da ble soldatene sagt opp når kriger var over, men tidene forandret seg. Seier i kriger mot det mektige Frankrike, et voksende kolonirike og unionen med Skottland gjorde Storbritannia til en stormakt. Med den nye statusen fulgte interesser og forpliktelser, og til å pleie dem måtte det soldater til.
Hæren ble aldri stor, for marinen var det viktigste vernet mot angrep på De britiske øyer. Men den forsvarte koloniene, opprettholdt ro og orden hjemme og var Londons forlengede arm i maktkamper på det europeiske fastlandet.
Forsøk på å lære rekruttene moralske verdier imponerte ikke pressen. Hæren ble utsatt for en nådeløs satire.
Vagabonder og lommetyver i rødt
Da den britiske hæren i 1815 var på sitt største, gjorde 233 852 mann tjeneste. Formelt skulle soldatene melde seg frivillig, men å få så mange til å bytte ut hjemmets trygghet med krigens farer, var ikke lett.
Vervekommandoer på én offiser, to sersjanter og en trommeslager marsjerte på kryss og tvers av landet i jakten på folk til å fylle opp geleddene. Rekrutteringen var et show for pøbelen, som rekrutteringssersjanten Thomas Jackson beskrev i 1812:
«Der spankulerte vi rundt med en viktig mine i våre fineste jakker og med sverdet i hånden, mens vi trommet oss gjennom massene av stirrende bonde-knøler, rødhårede håndverkere og simple tjuveradder».
Når tilskuerne var passe imponert av de fjonge uniformene, gikk overtalelsen i gang. Og hvis ververnes talegaver ikke strakk til, måtte de ta i bruk mer uedle metoder. Ofte ble unge menn skjenket sanseløst fulle før de fikk en shilling i lommen som bevis på at de hadde tatt imot kongens mynt.
Så fulgte ververne ofrene til innkvarteringsstedet, og så var de rekrutter i den britiske hæren med 25 års tjeneste foran seg. Både unge og gamle kunne brukes. I 1794 var gjennomsnittsalderen på de nye soldatene 23 år – med en 43-åring som eldstemann og en gutt på ni som den yngste.
Soldatene var sjelden mors beste barn, uansett om de var vervet på gaten eller i fengslene. Mange kom fra fattige utkantsområder som Irland og det skotske høylandet. Irer og høylendere hadde kanskje status som underutviklede barbarer, men de var mer enn velkomne til å sette livet på spill for konge og fedreland.
Verveplakatene presiserte at hæren hadde plass til alle som normalt ikke tilhørte det gode selskap: «PS Friske, unge irer godtas også».
Motivene for å melde seg under regimentenes faner var mange. Noen lot seg rive med av nasjonal stolthet eller eventyrlyst. Andre øynet en mulighet for å slippe unna problemer hjemme.
For det store flertallet var det pengene som trakk. Hver rekrutt fikk utbetalt en bonus, og i krigstid kunne den være stor. Lurendreiere gjorde det til et levebrød å verve seg, motta bonusen og så stikke av, bare for å verve seg på ny. Ærlige rekrutter kunne til gjengjeld se frem til klær på kroppen og noenlunde regelmessige måltider. Det var mer enn mange var vant til hjemmefra.
##
Ingen kjære mor
Hadde man først vervet seg i hæren, ventet det seks-sju måneder med daglig eksersis. Rekrutten skulle lære å marsjere i takt, skjønne trommesignalene og adlyde ordrer raskt og presist.
Fra det øyeblikket den nye soldaten iførte seg sin røde jakke, var han ikke lenger et individ. Som en liten del av en over 500 mann stor bataljon kunne han ikke lenger handle selvstendig. Enheten fungerte bare hvis alle gjorde det samme på samme tidspunkt.
Den desidert viktigste delen av treningen var formasjonsskift. Soldatene øvde seg på å gå fra marsjkolonne til oppstilling på linje, klar til å skyte. Ved angrep fra fiendtlig rytteri, skulle linjen gjøres om til en firkant med bajonetter strittende i alle retninger. Bataljonens overlevelse avhang av at hver soldat kjente sin plass i formasjonen og adlød kommandoene.
Hæren hadde metoder for å sikre øyeblikkelig lydighet: Hver eneste feil medførte straffer – alt fra ekstravakter til henrettelse. Særlig var pisken hyppig brukt, og store syndere risikerte så mange som 1200 slag. For dem ble straffen gjerne delt i to, for de færreste kunne overleve mer enn 700 slag.
Rødjakker som fikk behov for å tre av på naturens vegne under en marsj, måtte få et tissekort av kolonnens kommandør. Forlot han geleddet uten kortet, vanket det pisk om kvelden.
Under kamp ble avstraffelser for grove forseelser utført øyeblikkelig. Soldater som vek fra plassen i geleddet, kunne regne med drastiske konsekvenser.
«Soldater som forlater posisjonene sine eller overgir seg, skal straks avlives av offiseren som leder troppen…En soldat som ikke vil kjempe for sin konge og sitt fedreland, fortjener ikke å leve», advarte James Wolfe mennene i 20. regiment under treningen i Canterbury i 1755. Selv døde han som general i en alder av bare 32 år, akkurat da troppene hans sendte en fransk hær på flukt utenfor Quebec i Canada.
Med den franske revolusjon i 1789 blåste forandringens vinder over Europa. Mange hærer gikk nå bort fra å bruke pryl som straffemetode. I stedet ble menige soldater nå sett på som medborgere med rett til en verdig behandling. Storbritannia gikk imidlertid klar av vindene. Her fikk pisken lov til å danse videre på rødjakkenes rygger i så godt som et århundre til.
Også den britiske skytetreningen skilte seg ut. Hver mann avfyrte 30 øvelsesskudd i året, og i enkelte skytterenheter kunne tallet komme opp i 60. Etter europeisk målestokk var det ren sløsing. Muskettene skjøt så upresist at de færreste så noe formål med å ofre mer enn noen få av de dyre blykulene på treningen. Den britiske hæren så annerledes på saken, og det var med på å sikre rødjakkene overlegenhet på slagmarkene.
Under første verdenskrig prøvde hæren å bevare den frivillige vervingen, men ga opp etter to år.
##
Fienden var den minste faren
I de overfylte kasernene bodde rødjakkene på halvparten så mye plass som i en gjennomsnittlig fengselscelle. Ved hvert kompani hadde enkelte soldater lov til å bo sammen med kone og barn. De fleste brakkene hadde derfor egne familierom.
Ikke så mye for familienes skyld, men for at barna ikke skulle forstyrre de andre soldatenes nattesøvn. For resten av mannskapet avhang kvinnelig selskap av kontant betaling.
Soldatkonene hadde viktige oppgaver for kompaniet. De sørget for å lage mat, vaske klær, rydde opp og gjøre rent. Et lite antall fulgte også med soldatene i krig for å pleie syke og sårede. Kvinnenes hjelp var uvurderlig når det gjaldt å legge håret, et prosjekt som kunne ta flere timer. Før 1795 skulle soldatene ha langt hår, omhyggelig krøllet opp og pudret hvitt på reglementert vis.
Alkohol var 1700- og 1800-tallets svar på medisin, og hver soldat hadde krav på en daglig rasjon rom. Uteble den kunne offiserene regne med uro i geleddene. De færreste rødjakkene nøyde seg med å drikke det hæren serverte. Enhver anledning til å supplere med sprit fra andre kilder ble gjerne grepet med liv og lyst.
I 1809 var en britisk hær på flukt gjennom Spania med sterke franske styrker i hælene. De som ble hengende etter, risikerte å bli tatt til fange eller drept. Likevel glemte soldatene hele fienden da de kom over et velutstyrt spritlager. Kaptein William Webber fra artilleriet var rystet over opptrinnet:
«Under tilbaketoget fra Valdemoro til Pinto mistet 4. divisjon 500 eller 600 mann på den mest skamfulle måten. Nesten 800 brøt seg inn i en vinkjeller og beruset seg i en slik grad at bare noen få var i stand til å fortsette. Mange lå helt utslått på bakken og ble lette ofre for fiendens kavaleri».
Tjenesten var livsfarlig
Før eller siden skulle de fleste rødjakkene ut å seile. Enten til Europas slagmarker eller til garnisoner i alle avkroker av det evig voksende britiske imperiet. Soldatene ble ført om bord på transport-skipene, som kunne bli deres hjem i opptil et halvt år om gangen hvis destinasjonen var besittelser i det fjerneste Østen. Under dekk bodde de enda tettere enn de hadde gjort i kasernebygningene hjemme i Storbritannia.
Mangelfull kost og elendig hygiene førte til en voldsom oppblomstring av sykdommer underveis. I 1776-1780 døde elleve prosent av soldatene på ruten over Atlanteren til De vestindiske øyer. Vær og vind krevde også sine ofre, særlig før dampskipene gjorde sine inntog fra midten av 1800-tallet. Bare i 1706 mistet hæren 8200 mann i havari under transporter til Spania.
Sjansen for å overleve ble ikke nødvendigvis bedre når troppene først var fremme ved målet. Nå ventet trusselen om død eller lemlestelse i kamp, men sykdom utgjorde likevel den største faren. Under Krimkrigen i 1850-årene tok epidemier livet av tre ganger så mange soldater som selve kampene.
Noen tjenestesteder var kjent for sitt livsfarlige klima. Allerede under treningen lærte rekruttene særlig å frykte Vestindias gule feber – med god grunn. Sju års tjeneste her kostet 38. regiment 1068 mann. Rykter om kommende utskiping til Karibia kunne bringe en bataljon til randen av mytteri.
Seieren over Napoleon ved Waterloo i 1815 ga grobunn for en hel suvenirindustri. Denne snusdåsen bærer seierherrenes portretter.
###
Slag forekom sjelden
Soldatens tid gikk med til vakttjeneste og marsj, og når han endelig møtte fienden, var det som oftest i små fektekamper. Selv i de mest intense felttogene utkjempet den britiske hæren sjelden mer enn ett enkelt slag i året. Men det var her rødjakkene skapte sitt ry gjennom en lang rekke storslagne seiere.
Et slag på 1700- og 1800-tallet foregikk etter et fast mønster. Kampen ble skutt i gang av kanonene på begge sider. Det meste av ammunisjonen var massive jernkuler. Artilleristene forsøkte å treffe rett foran fienden slik at kulene spratt gjennom geleddene.
Etter kanonenes tordnende innledning fulgte infanterikampen. Munnladningsmusketten «Brown Bess» var rødjakkenes hovedvåpen i over hundre år. Selv om våpenet ble regnet som Europas beste i sitt slag, var det likevel ikke særlig nøyaktig. For å oppnå størst mulig effekt skulle soldater stilles opp tett og fyre av på 50 meters avstand.
Muskettenes blykuler var skyld i 60 prosent av tapene på slagmarken. Med en diamanter på 19 mm – tre ganger breiere enn patronen i mange moderne håndvåpen – laget prosjektilene fryktelige sår. Hvis kulen ikke førte til en umiddelbar død, var risikoen stor for at kruttrester og brente tøystumper infiserte offeret. På vei gjennom kroppen knuste kulene ofte knokler, og bak frontlinjen amputerte feltkirurgene armer og bein på rutine.
Uansett hvor alvorlig skaden var, ble det forventet at rødjakken opptrådte verdig helt til det siste. Etter slaget ved Waterloo ga sersjant Michael Connely en hardt såret menig soldat en reprimande, da mannen skrek av smerte i en franskmanns påhør:
«Hold munn, din sutrepave, du er en ydmykelse for landet ditt. For Guds skyld, dø som en mann».
De få som var heldige nok til det, avsluttet soldatlivet på hærens pleiehjem i Chelsea. Mange andre endte som tiggere på gaten.
Fikk tapene fiendens linje til å vakle, var tiden inne til å angripe med bajonettene. Som regel stakk motstanderne av allerede før troppene tørnet sammen, og bajonettkamper på flat mark ble stadig sjeldnere.
Kaldt stål avgjorde til gjengjeld ofte dysten om befestede stillinger. Her hjalp verken formasjoner eller eksersis, og hver soldat var overlatt til seg selv. Det opplevde menig Bancroft under Krimkrigen, da han deltok i forsvaret av en britisk stilling ved Inkerman i 1854:
«Jeg gjennomboret den første russeren i brystet. Han falt død om. Deretter ble jeg stukket i munnen med stor kraft. Det fikk meg til å vakle baklengs mens jeg skjøt den andre russeren og gjennomboret en tredje med bajonetten. Fjerde- og femtemann kom mot meg og stakk meg i siden. Jeg falt, men greide å gjennombore den ene og rive ham ned, mens jeg kjempet med bajonetten mot den andre».
Når kampene ebbet ut, var slagmarken et fryktelig syn. Ødelagte kropper og utstyr lå spredt på bakken, og luften var full av de såredes jamring og hesters vrinsking. For en seirende general ventet forfremmelse, titler og statspensjoner fra et takknemlig hjemland.
Den menige rødjakken måtte ta til takke med det han kunne raske med seg på slagmarken. Soldater som hadde sluppet uskadd gjennom kamper, kunne se frem til mer av det samme: år fulle av anstrengelser, forsakelse og livsfare. For de invalidiserte ventet en usikker fremtid på statens og privatpersoners nåde.
##
Rødjakkens endelikt
De britiske soldatene bar sine røde jakker med stolthet. Men utover på 1800-tallet ble fargen livsfarlig for soldatene. Stadig mer presise og langtrekkende skytevåpen tvang troppene til å søke dekning i terrenget under kamp, og her var uniformer i mer eller mindre skrikende farger til liten hjelp. Samtidig betydde oppfinnelsen av røykfritt krutt at skytterne nå kunne bruke våpen uten at en sky av kruttrøyk avslørte stillingen.
Den røde jakken ble båret i kamp for siste gang ved Khartoum under felttoget i Sudan i 1885. Deretter ble de britiske troppene kledd i khaki fra topp til tå. Den gulbrune fargen var trist sammenlignet med fortidens prakt, men en hel del mer praktisk. Da første verdenskrig brøt ut, marsjerte Storbritannias franske allierte til fronten i fargestrålende blå jakker og røde bukser, og de betalte en grusom pris.
Hæren beholdt sin profesjonelle form i noen år til. Men første verdenskrigs
industrialiserte slakteri krevde millioner av soldater, og i 1916 ble verneplikten innført. Nesten 300 år etter at de første karrieresoldatene hadde trukket i rødt, ble den profesjonelle britiske hæren forvist til fortiden.