Krøllene faller kunstferdig ned over slåbrokens brokadestoff, korsettet er tatt av, og den unge bruden glatter nervøst på lakenet. Hun er iført kniplingsbroderte mamelukker, underkjole og bysteholder.
Den uvante nakenheten får kinnene til å blusse. Så hører hun skritt utenfor døren. Brudgommen nærmer seg det mørklagte soverommet, og blodet fryser til is i årene hennes.
For viktoriatidens kvinner på slutten av 1800-tallet fortonet bryllupsnatten seg som en hårreisende prøvelse. Brudgommen hadde hensikter som bruden bare hadde vage formeninger om.
Hun visste knapt nok hvilken del av legemet som skulle tas i bruk, for normalt var kroppen skjult bak flere lag stoff. Mannens fysikk kjente hun enda mindre til.
Tanken på den forestående natten var så gruoppvekkende fordi tidens kvinner var oppdratt til kyskhet – og alle forholdsregler var tatt i bruk for å holde dem uvitende om hva ektepar foretok seg i en seng.
Men paniske utbrudd og forsøk på flukt under bryllupsnatten gikk likevel ikke an i et velordnet samfunn som det britiske. De sarte kvinnene måtte instrueres i det som ventet – og derfor dukket det opp et vell av informative selvhjelpsbøker på markedet.
Ligg i ro, ikke lag lyd
En av de første bøkene kom angivelig ut i 1894 og het «Instruksjon og rådgivning til den unge bruden», skrevet av Ruth Smythers, enken etter en metodistprest. Av all makt advarte hun kvinner mot menns uhyrlige lyster.
«Gi litt, sjelden og motvillig», lød enkefruens viktigste formaning.
«Ellers vil det som kunne ha blitt et anstendig ekteskap forvandle seg til en orgie!»
Ekteskapet tjente et høyere formål, som Smythers minnet om: «Selv om kjønnslivet i beste fall er frastøtende og i verste fall smertefullt, må det dog holdes ut – og har blitt det av kvinner siden tidenes morgen – til gjengjeld for et monogamt hjem og de barna som kommer ut av det», skrev hun, og anbefalte å ha de lavest tenkelige forventninger til menn:
«Mens den ideelle ektemannen bare nærmer seg sin brud på hennes anmodning og utelukkende med det formål å tilveiebringe avkom, kan slik en nobelhet og uselviskhet ikke forventes av den gjennomsnittlige mann».
HVA VIL DU?! I victoriatiden hadde storken en del vanskeligheter med å levere barn til kyske kvinner.
Derfor rådet Ruth Smythers bruden til å anlegge en striks kvote fra begynnelsen: «De fleste menn ville, hvis de ikke ble avvist, kreve samkvem nesten hver dag. Den kloke bruden tillater maksimalt to korte samkvem i uken i ekteskapets første uker.
Deretter bør hun bestrebe seg på å senke frekvensen. Til dette formålet er utilpasshet, søvnighet og hodepine hennes beste venner. Ved utgangen av ekteskapets første år bør intim kontakt være nede i én gang per uke og én gang per måned ved ekteskapets femte år».
Etter ti års ekteskap forventet Ruth Smythers at paret hadde fått de barna de ønsket seg – og at alt samkvem dermed kunne opphøre. Ektefolks tradisjon for å sove i felles seng måtte etterleves, men Ruth Smythers hadde et håndfast tips til å hemme en uønsket stemning:
«Lyset bør være slukket i det felles kammerset, og den avkledde bruden bør legge seg på sengen og stille avvente brudgommen. Når han dukker opp, skal hun unngå å lage lyd, ellers kan det oppfattes som oppmuntring».
Når ulykken likevel skjer
«Akten» – når denne ikke kunne unngås – skulle ifølge enkefru Smythers foregå i fullkomment mørke.
«Hun skal la ham famle seg frem i mørket. Det er alltid det håp at han kommer lettere til skade, så hun kan avvise seksuell adgang», skrev presteenken.
Ektheten av Ruth Smythers bok er omstridt – men den illustrerer måteholdet viktoriatidens briter var pålagt.
«Nytelsen bør ikke forekomme for hyppig. Dette for å unngå at den tar kreftene fra ektefolkene og undergraver deres helse», slo legen Henry N. Guernsey fast i sin bok «Ærlig sagt om ubehagelige emner» (utgitt i 1905).
«Grunnregelen er én til to ganger i uken, eller i visse tilfeller én gang i løpet av to uker. Men én gang i uken vil stort sett være nok til et sunt formål».
Det sunne formålet med ekteskapelig samkvem var ifølge Guernsey å få barn. «Dette er det eneste sanne målet for alle jordiske lengsler, ønsker og planer som det viede paret bør nære».
Tvang skulle tøyle driftene
Kald luft til underlivet
Oppfinneren Frank Orth fikk i 1893 patent på en luftkjølt innretning som kunne forebygge nattlig erotikk. Før leggetid skulle mannen ta på seg en spesiell gummibukse med en elektrisk alarm som ble utløst ved ereksjon.
Når alarmen gikk, blåste en ventilator kald luft gjennom et rør ned i buksen, slik at «organets varme reduseres til faren er over», som Frank Orth lovet i patentsøknaden.
Pigger skulle stanse reisning
Et annet, utspekulert instrument sto legen H.T. Foote bak i 1888. «Advarsel i tide» var en ring som kunne låses rundt penis. Så snart lysten meldte seg, ble en rekke kvasse pigger frigjort.
Lem i tvangstrøye
I 1876 fikk Harvey A. Stephenson patent på en slags tvangstrøye som kunne holde lemmet i ro og dermed forebygge «for hyppige utløsninger», som han lovet.
Selv om dronning Victoria på dette tidspunktet hadde vært død i fire år, fremhevet Guernsey henne som et forbilde det var verdt å etterleve:
«Hun aksepterte og verdsatte prins Albert som sin ektemann og ga seg hen til ham som hans hustru‚ hvilket hun var i enhver betydning av ordet».
Så mye nærmere sakens kjerne – hvordan kvinner kom seg lykkelig gjennom bryllupsnatten – kom ikke den velskrivende doktoren. Bare når det gjaldt onani, kjønnssykdommer og seksuelle avvik var Guernsey krystallklar.
Onani kunne blant mye annet føre til tæring og blindhet, advarte han og fortalte om kvinner som oppsøkte ham i praksisen hans. De fortalte at når de vasket underlivet, fikk de «fornemmelser».
Guernsey var bestyrtet, for de hadde berørt «kroppsdeler som burde befinne seg i en søvntilstand i den ugifte fasen.
Etter en tid vil disse stadig hyppigere fornemmelsene prostituere sinnet, og den unge kvinnen vil kanskje være ødelagt for livet».
Guernsey anså også møter med unge menn som direkte ødeleggende: «Unge kvinner har som grunnregel ingen seksuelle tilbøyeligheter eller amorøse tanker eller følelser. Hvis de har fått en ordentlig oppdragelse og blitt passet på, er de – frem til bryllupet – helt fremmede for slike følelser».
Graviditeten var eneste formål
Disse tankene kunne en tredje av tidens selvhjelpsforfattere, Emma Drake, bare bifalle. I sin bok «Hva en ung kone bør vite» ga hun en grundig innføring i husmorens lykkebringende plikter:
«Fra og med bryllupsdagen bør den unge hustru forme sitt liv etter graviditet og moderskap. Ellers har hun ingenting i gift samliv å gjøre».
Kvinner og menn oppholdt seg sammen i badstuene.
Morsommere å være kvinne i middelalderen
En misforståelse gjorde at seksuallivet blomstret på den tiden som omtales som «den mørke middelalderen».
I motsetning til i viktoriatiden hadde middelalderens kvinner stor makt på soverommet. Den gjengse oppfatningen var nemlig at kvinnen måtte ha utløsning for å bli gravid, akkurat som mannen – ellers ble det ikke noe barn ut av samleiet.
Kvinner var derfor i sin fulle rett til å kreve oppmerksomhet, og var ektemannen udugelig, kunne hun søke skilsmisse med loven i hånd.
«Er mannens lem alltid ubrukelig eller som dødt, kan ektefolkene bli separert», erklærte en engelsk kirkelig lov fra cirka år 1300. Men det krevde likevel en grundig bevisførsel før skilsmissen var i boks.
I 1370 ble en ektemann, hvis kone anklaget ham for impotens, undersøkt av tre upartiske kvinner. Deres vitnesbyrd: «Anklagedes lem er som en tom tarm av skrukkete hud uten kjøtt i».
Misforståelsen om hvordan kvinner blir gravide, betydde til gjengjeld at en voldtekt som medførte graviditet, ikke ble betraktet som en voldtekt. For kvinnen måtte jo ha fått utløsning, noe som beviste at hun hadde likt det.
I opplysningstiden (ca. 1700) oppdaget legene at den kvinnelige orgasmen var overflødig ved befruktning, og da var det slutt på oppvartningen i senga.
Men som andre håndboksforfattere ville heller ikke Drake ut med språket når det gjaldt de dampende opplysningene om selve besvangringen. Her måtte leseren nøye seg med inntrengende advarsler mot å la ting løpe løpsk.
«Det fins ingen større fare enn å la den lavere natur dominere den høyere. Når lidenskapen får makten, viser den forakt for alle andre hensyn, og selviskheten – det verste i menneskets natur – har bare ett mål: å tilfredsstille sitt begjær», skrev Emma Drake.
Kvinnen skulle gjøres gravid, men samtidig måtte lastefull fornøyelse unngås, ifølge Drake. For å unnslippe farlige fristelser kunne ekteparet være godt tjent med separate soverom.
Gutter noterte kunnskap
15 år etter dronning Victorias død i 1901 var verden klar for en revolusjon, mente biologiprofessor Maurice A. Bigelow fra Columbia-universitetet.
I sin bok «Seksualundervisning» skrev han at «taushet og mystikk lenge har vært en aktverdig tradisjon. Alt om dette emnet ble betraktet som urent og degenerert, og jo mindre som ble sagt og visst, jo bedre, særlig for de unge».
Bigelow kunne fortelle om et skremmende eksempel der utforskningstrangen ikke hadde latt seg stoppe. På en skole hadde elevene dannet en klubb som skulle utforske kjønnslivet og føre alle oppdagelser i en svart notatbok som gikk på omgang.
«Normale barn er nesten sikre på å få seksuell innsikt, senest når de er unge voksne, og som regel fra vulgære og utroverdige kilder», anførte Bigelow som et vektig argument for forslaget om kvalifisert seksualundervisning.
Dessverre nådde ikke hans egen bok stort lenger enn til å fortelle at kvinnen bør «kjenne de vitenskapelige navnene på sine organer. Ikke fordi det fins mange vulgære navn, slik tilfellet er med gutter, men fordi ærbare navn smitter av på holdningene.
Eggstokk, livmor, vagina, eggleder og vulva bør være nok. Detaljerte beskrivelser av de eksterne organer (vulva) kan vekke nysgjerrighet, som fører til utforskning og irritasjon».
Hustruens plikt er å nyte
Historiens første helseguru, Bernarr Macfadden, gikk i 1918 et avgjørende skritt lenger da han i sin bok «Kvinnelighet og ekteskap» uttrykte forståelse for kvinner som ønsket å bestemme selv i samlivet med en mann.
«Med utviklingen av ideen om personlig frihet har mange kvinner begynt å føle at de bør ha retten til sin egen kropp – med andre ord vil de ha privilegium til å velge om de vil underkaste seg ektemannens lyster i ekteskapets fysiske forhold», skrev han.
Men den selvstendige kvinnen måtte imidlertid være oppmerksom på ektemannens fysiske innretning, påpekte Macfadden:
«Hustruer må forstå at den livgivende væsken kalt sæd, som produseres i mannens livgivende organer, er av stor verdi for oppbyggingen av hans legeme. Det er først i nyere tid at denne livgivende væskens mirakuløse påvirkning av individets kropp har blitt forstått».
Unge kvinner har ingen seksuelle tilbøyeligheter eller amorøse tanker Legen Henry N. Guernsey, 1905
Bernarr Macfadden forklarte at mannens «mirakuløse væske» krevde glede av kvinnen – ellers risikerte hun å tappe ham som en vampyr:
«Under det intime samværet forekommer en utladning av denne skapende væsken fra mannens kropp, men mens det er en helhjertet respons fra hustruen, synes en utveksling av magnetisme eller energi å finne sted som veier opp for tapet. Er derimot bare hans begjær aktivert, mens hustruen bare oppfyller en ekteskapelig plikt, gir hun ingenting tilbake til ham, og han lider dermed av et definitivt tap av vitalitet».
Av hensyn til mannens helse og velbefinnende var det med andre ord kvinnens plikt å nyte samværet.
Dårlig sex gjorde kvinner gal
I likhet med sine kolleger unnlot Bernarr Macfadden å beskrive kjønnsakten og komme med gode råd. I selvhjelps- bøker fra 1800-tallet og frem var leserne blitt avspist med beskrivelser av paringsritualer i dyreriket.
Først med avslutningen av andre verdenskrig ble sløret løftet for de unge brudene da et økende antall psykoterapeuter la frem sin innsikt i seksuallivet.
Den nyeste greinen innen den medisinske vitenskapen – psykologi – hadde nemlig funnet ut at kvinners angst, hysteri og nevrotiske atferd var nøye forbundet med om de mottok menns omsorgsfulle oppvartning.