Butleren ofret alt for herskapet

Solen går aldri ned over det britiske imperiet, sier et gammelt ordtak. For en britisk butler var ordene nesten sanne. Han sto på pinne for herskapet døgnet rundt, og betalte en høy pris: Han fikk verken kone eller privatliv.

Solen går aldri ned over det britiske imperiet, sier et gammelt ordtak. For en britisk butler var ordene nesten sanne. Han sto på pinne for herskapet døgnet rundt, og betalte en høy pris: Han fikk verken kone eller privatliv.

Shutterstock

For tjenestefolkene på godset Youlston House i det sørlige England er det en befrielse da tjenestegutten Ernest King endelig trekker i snoren til personalbjellen.

Klokken viser 08.30, og familien Chichesters tjenerstab har allerede vært på beina i over to timer.

De sto opp ved daggry, og siden har de tent opp i ildstedene, pusset sko, glattet klær og servert frokost til herskapet – før de selv har fått mat i magen.

Da klokken kimer, skynder de seg sultne mot kjøkkenet for å innta dagens første måltid. Av bitter erfaring vet de at husets butler lukker døren hvis de kommer for sent, så det er med raske skritt de innfinner seg rundt det store trebordet på kjøkkenet.

Året er 1901, og som tjenestegutt – på engelsk hall boy – er det en av Ernests oppgaver å ringe med klokken. Han er nederst i hierarkiet i tjenerstaben, og derfor er det også han som serverer de andre frokost.

Denne morgenen er som de fleste andre, og alle sitter på plassene sine da butleren leser bordbønnen og går i gang med måltidet.

Spisepausen må ikke vare lenger enn høyst nødvendig, så butleren har bestemt at alle skal være stille under måltidet.

Så snart butleren har spist sin siste bit, spretter Ernest opp for å åpne døren for sin overordnede. Først da butleren er ute av syne, begynner praten å gå blant husets tjenestefolk.

Tjenerstaben ga prestisje

Da Ernest King fikk sin første ansettelse tidlig på 1900-tallet, hadde tjenerfaget vært en del av overklassens livsstil i århundrer.

I viktoriatidens England i 1851 jobbet nesten 700 000 briter som tjenestefolk, og et halvt århundre senere var tallet steget til 1,3 millioner.

Det var med andre ord flere som tjente den britiske overklassen enn det var drenger og tjenestejenter ansatt i landbruket. I de rikeste kretser ga antall tjenestefolk nemlig prestisje.

Over tjenesteguttene, kjøkkenpikene, tjenestepikene og lakeiene hersket butleren, som var tjeneren over alle tjenere.

Hans jobb var blant annet å sørge for at alle tjenerne passet arbeidet sitt uten at husets herskap eller gjestene deres la merke til at de var der.

Oppgaven krevde gode lederegenskaper, for tjenerstabens feil slo tilbake på butleren.

«I alle husholdninger er det butlerens rolle å regjere. I store hus er denne vel-

overveide makten særlig nødvendig – for under en slapp ledelse finner lavere tjenestefolk seg aldri til rette, og de er mindre glade og fornøyde», konkluderte en tidlig håndbok for butlere.

Lederevner var ikke det eneste kravet til kompetanse hos butleren; også tidens moralske verdier og høflige manerer måtte gjennomsyre vesenet hans.

Bare slik kunne han fungere som forbilde for sine underordnede.

Iblant opptrådte butleren så elegant og belevent at også herskapets gjester lot seg imponere:

«Enkelte av førkrigstidens butlere hadde en så bemerkelsesverdig verdighet og gode manerer at jeg ofte følte at tiltaleformen ‘Deres Eksellense’ var den eneste riktige», skrev rikmannsdatteren Violet Markham på slutten av 1800-tallet.

Butleren arbeidet seg opp fra bunnen

I det britiske klassesamfunnet ga stillingen som butler respekt, fordi den mektige posisjonen forutsatte tiår med hardt slit i tjeneruniformen.

De alle fleste butlere hadde begynt karrieren sin nederst i hierarkiet som hall boys. Deres oppgave var å pusse sko, tenne lamper og servere husets øvrige tjenerstab.

Dermed kunne de allerede tidlig i tenårene øve seg på å servere, før husets butler forfremmet dem til lakeier og de fikk servere herskapet i de fine stuene.

Den beste av lakeiene ville på et tidspunkt bli forfremmet til underbutler, for senere å tiltre som husets butler når den gamle trådte av.

På det tidspunktet ville underbutler- en som regel være en middelaldrende mann.

Også tjenestegutten Ernest King klarte å jobbe seg opp, og en gang i 1930-årene fikk han endelig den ettertraktede stillingen som butler.

For å tydeliggjøre rangordenen i tjenerstaben ble lakeien til en «Mr.» i det øyeblikket han trakk på seg butler-uniformen.

Av samme grunn var klærne hans også penere enn resten av tjenerstabens.

En underbutler på det fornemme Cliveden-godset i Sørøst-England tidlig på 1900-tallet var alltid imponert over sin overordnedes påkledning:

«Om dagen gikk han med svart dress- jakke og tversoversløyfe, men om kvelden skiftet han naturligvis til sjakett med lange skjøter. Han var så velkledd at man kunne ha trodd at han var husets herre», fortalte underbutleren.

En stuepike på vei til et jobbintervju i London bet seg også merke i butlernes fornemme fremtoning:

«Jeg gikk rett opp til hoveddøren, en stor massiv tingest – bank, bank, bank – og butleren kom ut. Jeg trodde det var herren selv!» fortalte hun siden.

Butleren serverte mat og skjenket vin til husets herre, mens lakeiene tok seg av det øvrige herskapet og eventuelle gjester.

© Bridgeman

Høyden bestemte karrieren

Å ansette nytt personale til tjenerstaben hørte til butlerens faste oppgaver. Da Ernest King avanserte til butler, havnet denne oppgaven også på hans bord.

Ifølge ham var referanser fra tidligere arbeidsgivere viktige for å komme i betraktning til en jobb i tjenerstaben.

Helst skulle man ha arbeidet ved det forrige stedet i minst to år. Men det måtte mer enn en god referanse til.

For lakeiene spilte også utseendet og høyden inn.

I tillegg til å servere skulle lakeiene også følge herskapet på reiser, og derfor var det avgjørende at de så presentable ut.

Besto staben av flere lakeier, måtte de dessuten være omtrent like høye – det vil si minst seks fot (rundt 1.83).

«Uniformene var sydd til høye menn. Hvis en liten, tykk fyr kom inn i staben, var det umulig å kle ham opp uten at han så komisk ut», erindret butleren Frederick Gorst.

I andre halvdel av 1800-tallet startet Eric Horne sin karriere som tjenestegutt, og i memoarene sine beskrev han betydningen av lakeiens utseende:

«Så man noensinne en skjeløyd lakei? Nei, de var like sjeldne som hønsetenner. En tjener må være absolutt perfekt i kroppsbygning, karakter og oppførsel», skrev den senere butleren på et nordengelsk gods.

Men innerst inne var Eric Horne overbevist om at han kunne ha endt et enda finere sted hvis han bare hadde vært litt høyere:

«Hadde jeg vært bare tre tommer høyere (7,62 centimeter, red.) – en mann på seks fot – kunne jeg lett ha klatret helt til topps», slo Eric Horne fast i sine siste leveår.

Tyveri ble straffet med hard hånd

Disiplin var et nøkkelord for butleren. Han nølte ikke med å dele ut ekstraoppgaver hvis folkene hans sviktet.

Det fikk tjenestegutten Gordon Grimmett merke en kveld da han og en kamerat ville slukke en oljelampe med en spyttklyse. Dessverre så husets butler det:

«Han ropte opp, og krevde at vi skulle stå skolerett neste morgen. Da vi gjorde det, ga han oss en omgang og gjorde livet vårt til et helvete resten av uken!»

En av de verste forseelsene tjenerfolk kunne begå, var tyveri – og det var langt ifra noen sjeldenhet ettersom de fattige ansatte daglig hadde herskapets dyre eiendeler mellom hendene.

I sin tid som butler mistenkte Ernest King på et tidspunkt en tjenestepike for å stjele klær fra herskapet.

Og da han gjennomsøkte værelset hennes, fant han både en stjålet pyjamas gjemt i et hodeputetrekk og parfymeflakonger i et skjult rom bak en kommode. King avskjediget stuepiken på stedet.

Samme opplevelse hadde butleren Eric Horne med en lakei som hadde for vane å stjele småpengene som husets gjester la igjen til stuepikene. Horne merket en av myntene, og ganske riktig: Da butleren ba lakeien om å tømme lommene, fant han den merkede mynten.

Frykten for den morderiske butleren, som dreper herskapet med kaldt blod, kommer ikke av ingenting. Historien byr på flere eksempler, blant dem butleren Courvoisier, som kuttet strupen på sin herre mens han sov.

Tjenestefolkene ble kontrollert

Med unntak av å servere husets herre utførte butleren selv aldri fysisk arbeid.

Når glass og sølvtøy daglig var blitt pusset, inspiserte butleren bare lakeienes arbeid, og det samme gjorde seg gjeldende når resten av tjenerstaben var i gang med kost, vaskebalje og gulvskrubb. Butleren var kontrollør – ikke arbeidsmann.

«Jeg følte meg sjelden trett», avslørte en butler på slutten av 1800-tallet.

Han hadde riktig nok en arbeidsdag på 16 timer, likevel syntes han at arbeidet føltes ganske overkommelig på grunn av den «gode maten og den vesle pausen om ettermiddagen».

Når den britiske butlerens vekkerklokke ringte, gikk dagen slag i slag med faste oppgaver. Han måtte stå til rådighet fra tidlig morgen til langt på kveld.

© Shutterstock

Butleren tok seg av drikken

En oppgave butleren ikke delegerte bort til andre, var å holde styr på husets vinkjeller. En god butler kjente dermed de gode årgangene og korrekt serveringstemperatur. Tilgangen til kjelleren betydde imidlertid også at enkelte butlere smakte på vinen – litt for flittig:

«Butleren var alltid full rundt lunsjtider. Alle visste at han var beruset, men i lady Ellesmeres øyne var han feilfri. Derfor ble han værende i huset i 40 år», fortalte en misfornøyd stuepike som tjente hos enkefru Ellesmere i Bedfordshire nord for London.

Selv om en del butlere på 1800-tallet fikk ord på seg for å være i overkant tørste, hadde de aller fleste kontroll på alkoholforbruket sitt.

Til gjengjeld la flere butlere sin høye moral på hylla når det gjaldt å tjene en skilling på et klassisk butlertriks.

Når han hadde trukket opp dyre viner til herskapet, var det ikke uvanlig at han gjemte vinkorkene. For en pris per stykk tilsvarende 250 kroner i dag kunne han nemlig selge dem videre på svartebørsen:

«Korkene ble solgt til skurker som satte dem i billige flasker med falske etiketter, eller til vinkelnere på dyre hotell og restauranter. Kelnerne måtte nemlig legge flaskekorkene på bordet, slik at restaurantgjesten kunne se dem. Dermed betalte en småfull gjest årgangs- priser for billig vin», avslørte en butler som selv benyttet seg av trikset – og som brukte den ekstra inntekten som lommepenger i ferien.

Jobben betydde nei til kjærlighet

En ukes ferie i året var det en butler og resten av tjenestefolkene hadde rett til i 1800-tallets Storbritannia.

De fleste dro hjem til familien, men for mange butlere var tilværelsen hos herskapet blitt hele livet deres.

En kort fritime om ettermiddagen, da butleren kunne trekke seg tilbake, var hans eneste frirom – utenom de få kveldene når han og resten av personalet kunne gå ut og more seg.

På godset i Nord-England arrangerte Eric Horne og personalet en månedlig danseaften i tjenerfløyen, der husets mannlige ansatte spilte på instrument- ene sine, mens resten av staben danset vals og polka til.

«Jeg mener at slike anledninger binder tjenestefolkene sammen og får dem til å føle seg som én stor og lykkelig familie», skrev Horne i sine erindringer.

Men tjenestefolkene måtte ikke bli altfor glade i hverandre, for et intimt forhold mellom dem førte i de fleste tilfeller til avskjedigelse.

Sølibatet gjaldt i særlig grad for butlerne – noe Ernest King fikk kjenne på kroppen. Som 40-åring holdt han på å la et forhold til en stuepike utvikle seg, til han til slutt innså at det var fåfengt.

I teorien hadde butleren lov til å gifte seg, men han måtte selv sørge for bolig til sin nystiftede familie. Hvis han bodde på herskapets eiendom, kunne butleren komme i en vanskelig situasjon hvis han ville flytte eller fikk sparken.

Og fant butleren et hjem til familien sin langt unna herskapet, kunne det gå måneder mellom hver gang han så familien. Det letteste var å droppe ekteskapet helt, og hengi seg fullt ut til herskapet.

Ernest King etterlot seg dessverre ikke særlig mange detaljer om sitt ulykkelige kjærlighetsforhold, men det skulle komme til å prege ham resten av livet:

«Aldri mer ga jeg plass til følelsene mine i noe hus der jeg arbeidet», skrev han.

Butlere i fiksjonen

Navn: Mr. Carson

Kjent fra: TV-serien «Downton Abbey»

Skapt av: Julian Fellowes

År: 2010-15

Karaktertrekk: Lojal, konservativ og en anelse stivnakket.

Gamle og fattige

Den britiske overklassen satte pris på butlernes ubetingede lojalitet, men reelle vennskap mellom butleren og herskapet kom aldri på tale.

En særlig lojal butler kunne som gammel få tildelt en slags kårbolig på godset, og legebehandling ved sykdom ble også dekket. Enkelte butlere fikk dessuten en liten pensjon av herskapet.

Hvert eneste tilskudd i form av gratis husleie eller penger var kjærkomment, for butlerens årslønn holdt ikke til å spare til alderdommen:

«Selv om jeg aldri har trengt å låne en penny i mitt liv, kan jeg ikke si at jeg er særlig rikere enn da jeg begynte. Hvis en mann har familie og en kone å forsørge, er det ikke mye igjen av en lønn på 70 eller 80 pund i året», erklærte Eric Horne, som selv endte med å bli gift.

Overklassen oppga butleren

Etter første verdenskrig ble butleren og de store tjenerstabene sjeldnere. Overklassens enorme rikdommer ble langsomt spist opp av skatter og fallende forpaktningsinntekter for jorden gods-ene leide ut.

Butleren Eric Horne måtte da også trekke seg tilbake uten verken pensjon eller sparepenger. I mer enn tre tiår hadde han skjenket te fra en sølvkanne. Nå var det alt sammen fortid:

«Hvis en tjener er en ærlig mann, vil han være verre stilt etter 30 års tjeneste enn da han begynte. Hvis jeg må dø på fattighuset, er det slik det må bli».