Eventyret «Skjønnheten og udyret» er opprinnelig skrevet av den franske adelsdamen Gabrielle-Suzanne de Villeneuve i 1740, men mye tyder på at historien ikke stammer fra hennes frie fantasi.
Spanske forskere fant i 2021 nye dokumenter som belyste hvordan historien er inspirert av virkelige hendelser ved det franske hoffet.
I motsetning til i eventyret hadde virkelighetens skjønnheten og udyret imidlertid langt fra en lykkelig slutt.
Eventyret «Skjønnheten og udyret» er i dag kjent i hele verden. Her ses en engelsk utgave fra 1918.
«Dyremenneske» ble kongens hobbyprosjekt
Pedro González ble født på Tenerife i 1537, men det gikk ikke mer enn ti år før han ble gitt i gave til den franske kong Henrik 2. González led av den da ukjente sykdommen hypertriki – også kjent som varulvsyndrom. Sykdommen fører til at langt og tykt hår vokser overalt på kroppen.
Hypertriki er utrolig sjelden. Mindre enn 50 tilfeller er dokumentert i verdenshistorien, og de fleste har endt opp som attraksjoner i ulike former for «freakshow».
Det var ikke annerledes med González. Ved Henrik 2.s hoff ble han ansett som en eksotisk kuriositet og ble vist frem når kongen hadde gjester. Den hårete gutten ble raskt kongens personlige prosjekt, da han ville undersøke om det var mulig å sivilisere dette «dyremennesket».
González sjokkerte imidlertid hoffet med sin intelligens, og kongen var så imponert at han fikk ham lært opp i hoffetikette og døpte ham om til Petrus Gonsalvus.
Med tiden lærte Gonsalvus tre språk, ble oppleser for kongens sønn, Karl 9., og fikk en fornem jussutdanning.
Petrus Gonsalvus og den vakre kjøpmannsdatteren Katarina Raffelin ble gift som et biologisk eksperiment, men endte med å være lykkelig gift i mer enn 40 år.
Men mørke skyer lurte i horisonten.
I 1559 døde Henrik 2., og makten gikk over til hans hustru Katarina av Medici, kjent for sin sterke katolske tro og hensynsløshet.
Katarina hadde ikke samme svakhet for Gonsalvus som sin avdøde ektemann og bestemte seg i 1570 for at det ville være interessant å se hvilke barn en slik «villmann» ville få.
Skjønnheten giftet seg uten å vite det med «et uhyre»
Dronningen arrangerte derfor et ekteskap mellom Gonsalvus og Katarina Raffelin, en vakker datter av en fransk kjøpmann. Hun hadde imidlertid «glemt» å fortelle familien Raffelin om Gonsalvus' sykdom.
Ifølge samtidens rykter var det langt fra det ekteskapet den unge Katarina hadde håpet på, men det var så godt som umulig å si nei til Katarina av Medici, som var en av de mektigste menneskene i verden.
Som i eventyret tyder imidlertid kildene på at den unge Katarina til slutt så forbi det ville ytret og falt for Gonsalvus' dannede personlighet, slik at kjærligheten mellom dem begynte å blomstre.
Gonsalvus-parets datter, Antonietta Gonsalvus, led av samme varulvsyndrom som sin far og var et yndet portrettmotiv.
De hadde imidlertid ikke lenger fast plass ved det franske hoffet og ble sendt rundt i Europa, hvor overklassen lot seg more av den veltalende «villmannen» og leger fikk lov til å undersøke ham.
Etter å ha turnert rundt mellom ulike hoff endte de opp med å få permanent opphold hos hertugen av Parma, Alessandro Farnese. Her hadde Gonsalvus og Katarina det etter omstendighetene bra og endte med å få syv barn, hvorav fire led av samme sykdom som faren.
Hertugen var svært interessert i de hårete barna og bestilte flere malerier av dem. Det viste seg imidlertid at Farnese bare anså barna som perfekte gaver til sine adelige venner, og alle fire ble i ung alder sendt til forskjellige hoff i Europa, hvor de ble behandlet som kjæledyr. Foreldrene hadde ingenting de skulle ha sagt.
Gonsalvus-paret flyttet etter hvert til Capodimonte, like utenfor Roma, hvor de levde et roligere liv. Gonsalvus døde trolig i 1618, men hans død er ikke nedtegnet noe sted, da han ikke ble ansett som et ordentlig menneske og derfor ikke kunne få en kristen begravelse.