Tulipanfeber rammer Nederland
1637: Nederland har monopol på handelen med krydder fra Det fjerne østen. Handelen gir innbyggerne en hittil uhørt velstand – og lyst til å tjene enda mer. Historiens første økonomiske boble får sin begynnelse.
Stemningen er høy i Nederland. Ryktene sier at selv de fattige veverne kjøper hest og vogn slik at de kan ri gjennom landet og feste som grever og baroner. Som mange andre nederlendere har veverne vært heldige med sine investeringer i 1600-tallets bitcoins - tulipanløker.
Siden høsten 1636 har prisen på tulipanløk gått rett til himmels. Nederlenderne kjøper og selger febrilsk, og hver gang en løk bytter eier, har den på mirakuløst vis blitt mer verdt. I februar kan en kurv full av tulipanløk lett byttes mot et bra hus i Amsterdam.
Alt tyder på at prisutviklingen vil fortsette, og flere og flere nederlendere lar seg rive med av tulipanfeberen.
Tulipanfeberen ble et yndet motiv for kunstnere som latterliggjorde tanken om at blomsterløk kunne oppnå en så enorm verdi.
Den 6. februar 1637 arrangerer verten på kroen "Menniste Bruyloft" i Amsterdam en løkauksjon. Gjester fra hele landet sitter tett og tenner nervøst krittpipene sine. Blant dem er bøkkeren Andries de Busscher fra Haarlem, som har en kurv løk til salgs.
I mengden av gjester byr den 29 år gamle Joost van Cuyck fra Amsterdam over alle andre. Han vil gi 1100 gylden for Andries de Busschers løk. Overdragelsen skal først skje neste dag, og her går det galt. Joost nekter å betale. Ryktene sier nemlig at løkprisen på andre auksjoner har falt litt, og Joost kan ikke lenger være sikker på å tjene på sin investering.
De Busscher blir rasende, men kan intet gjøre. Nettopp i disse timene forsøker løkeiere over hele landet å realisere sine gevinster ved å selge. Men som ved et trylleslag har alle kjøpere mistet interessen. Tulipanfeberen er over, gigantiske formuer har forsvunnet, og veverne må sette seg krumbøyd på vevstolene sine for å tjene ærlige penger igjen.
På 1700-tallet vokste aksjehandelen i London, men en offisiell børs ble først åpnet i 1801.
Aksjemarkedet ble født i middelalderen
Aksjehandel kan dateres tilbake til tidlig middelalder, men det var først da verdens første børs åpnet i den belgiske byen Antwerpen i 1531 at aksjehandelen ble satt i system.
En aksje er et verdipapir som viser at en investor har kjøpt en andel av et selskap. Aksjer handles på børsen, som kan sammenlignes med en markedsplass.
På slutten av 1400-tallet ble den belgiske byen Antwerpen et sentrum for internasjonal handel. Det oppsto dermed et behov for en børs hvor handelsfolk kunne kjøpe og selge varepartier - eller avtale fremtidige handler med fastsatte priser (opsjoner og futures). I 1531 ble den første børsbygningen beregnet for handel med varer og aksjer oppført i byen.
Snart spredte behovet seg til andre europeiske storbyer som Paris og London. Rundt år 1700 holdt børsmeglerne i London til på Jonathan's Coffee House, som senere ble omdøpt til London Stock Exchange. Alt fra lotterisedler til østindiske verdipapirer ble handlet her.
I dag rår USA over verdens største aksjemarked. I 1790 åpnet landets første aksjebørs i Philadelphia, og to år senere fulgte etableringen av børsen på Wall Street i New York.
Isaac Newton mister pengene sine
1720: Det britiske handelsselskapet South Sea Company har fått eneretten på handel med de spanske koloniene i Sør-Amerika. Monopolet og det faktum at selskapet har staten i ryggen, får aksjekursen til å eksplodere.
Til hverdags er Isaac Newton en anerkjent naturvitenskapsmann som bl.a. har funnet frem til tyngdekraften. Men på si spekulerer han også på børsen.
Den 13. juli 1720 underskriver han en fullmakt som gir hans notar lov til å kjøpe en bunt aksjer i handelsselskapet South Sea Company. Selskapet har monopol på den britiske handelen i Sør-Amerika. Men denne eneretten er faktisk ingenting verdt fordi den britiske handelen i Sør-Amerika har stanset etter en krig med Spania.
Likevel har selskapets aksjer steget jevnt og trutt gjennom 1710-tallet. Kursoppgangen skyldes hovedsakelig at selskapet i hemmelighet har kjøpt opp sine egne aksjer slik at andre investorer skal bli fristet.
“Jeg kan måle et legemes bevegelser, men ikke menneskets dumhet”. Isaac Newton.
Newton har gode erfaringer med South Sea Company. På begynnelsen av året plasserte han nesten halvparten av formuen sin i selskapets aksjer. Han valgte dog å selge verdipapirene et par måneder senere, da kursene tok et nytt, enormt sprang oppover.
Vitenskapsmannen er en klok investor som vet at en kraftig kursoppgang ofte varsler en forestående nedgang. Men siden da har aksjene bare fortsatt å stige, og i løpet av sommeren vinner grådigheten over den sunne fornuften: Isaac Newton investerer igjen.
I august når aksjekursen 1000 pund. Det magiske tallet får en del investorer til å selge. Resultatet er et lett kursfall som utløser en storm på børsen. Plutselig vil alle selge. Kursen stuper, og den såkalte sørhavsboblen brister. Tusenvis av investorer mister alt de eier, og selvmordsraten i London øker med 40 prosent det etterfølgende året.
Selv har Newton mistet 20 000 pund - noe som tilsvarer mer enn to mill. nåtidspund. Det smertefulle tapet får ham til å ytre de berømte ordene:
"Jeg kan måle et legemes bevegelser, men ikke menneskets dumhet."
Skotsk børshai ruinerer Frankrike
1720: Det utarmede Frankrike har søkt hjelp hos en ekspert for å komme på fote igjen. Den skotske økonomen John Law løser oppgaven vha. børsen. Fremgangen forvandler selv fattiglemmer til millionærer, men så sprekker boblen.
Den franske finansministeren John Law frykter for sitt liv mens han sprinter nedover gatene i Paris - skarpt forfulgt av en mengde sinte borgere. Parykken hans er skitten og de gullstripete klærne hans er revet i stykker. Kalenderen viser den 28. desember 1720. For bare et halvt år siden tilba pariserne Law - nå vil de klynge ham opp.
John Laws karriere hadde tatt av fire år tidligere da den visjonære skotske økonomen ble tilkalt av den franske regjeringssjefen - hertugen av Orléans. På det tidspunktet lå nasjonens økonomi i ruiner etter den nylig avdøde Solkongens forbruksfest. Laws oppgave: Gjør Frankrike rikt igjen.
Rett etter sin ankomst etablerte skotten landets første seddelbank, Banque Générale, og i 1717 grunnla han handelsselskapet Compagnie d'Occident, som fikk enerett på all handel og skatteinnkreving i Fransk Vestindia og Nord-Amerika.
John Law var en notorisk gambler som gjerne satset store summer på kortspill.
Monopolet gjør kompaniet til en lukrativ forretning - i 1719 har selskapet en markedsverdi som tilsvarer mer enn 30 ganger det årlige franske statsbudsjettet. Alle kan få del i rikdommen ved å investere i Laws selskap, og i gatene i Paris spaserer nyrike fra underklassen rundt i silkeklær og prangende smykker.
Men på slutten av 1720-tallet går alt galt. Aksjekursene har nådd så svimlende høyder at flere investorer begynner å selge ut - og aksjekursen stuper. I gatene i Paris sprer panikken seg. Desperate investorer prøver forgjeves å bytte aksjene sine i pengesedler i Banque Générale. Over 50 mennesker blir trampet i hjel utenfor banken.
John Law klarer å unnslippe den rasende mobben. Forkledd i dameklær flykter han ut av Paris. Ni år senere trekker finans-sjongløren sitt siste sukk i Venezia - ensom og fattig.
Jernbanekongen mister sin voksfigur
1847: Etter åpningen av Englands første jernbane i 1825 grunnlegges en rekke nye jernbaneselskaper som lover å legge skinner i øyriket. Private investorer står klar, og aksjekursene når vanvittige høyder.
Britenes 23 år gamle dronning Victoria stiger - en anelse skeptisk - opp i den kongelige togvognen som skal ta henne til Paddington Station i London. Det er første gang en monark bruker det nye transportmiddelet, og etter turen den 13. juni 1842 er ikke bare dronningen, men hele Storbritannia overbevist om togets fremtid.
De neste årene når investeringene i landets økende antall jernbaneselskaper enorme høyder. Og ingen nyter bedre av oppgangen enn George Hudson. Den engelske forretningsmannen kontrollerer over 1600 km jernbane i England og har planer om mange flere. Han går derfor under navnet "Jernbanekongen".
Hudson skyr ingen midler for å få britene til å kjøpe aksjene hans. Han bruker innsidekunnskap til å manipulere kursen og betaler pressen for å overdrive verdien av selskapene hans. Opp gjennom 1840-årene har det britiske parlamentet godkjent 272 nye jernbanelinjer - de fleste planene kommer imidlertid aldri lenger enn til tegnebrettet.
I 1847 kjører aksjeeventyret av sporet da aviser som The Times og The Economist kan avsløre at mange av jernbaneselskapene er luftslott.
Jernbaneboblen sprekker, og mange ruineres. Ikke overraskende vender mange hatet mot Jernbanekongen, som blir dømt til å betale nesten 1 mill. pund (omtrent 960 mill. i dagens pengeverdi) tilbake til investorene. Voksfiguren av ham hos Madame Tussauds blir kastet ut, og da han dør i 1871, etterlater den tidligere multimillionæren seg en formue på usle 200 pund.
Krigsseier skaper krise i Tyskland
1873: Tyskland har beseiret Frankrike, som må betale en enorm krigsskade-erstatning. Pengene skaper et økonomisk oppsving i Tyskland og Østerrike-Ungarn.
Som vanlig holder den 33 år gamle forretningsmannen Stefan Keglević et skarpt øye med dagens kurser idet børsen i Wien åpner fredag den 9. mai 1873. Etter at han trakk seg fra det ungarske parlamentet seks år tidligere, har han brukt tiden på å pleie formuen sin på aksjemarkedet. Så langt har det gått særdeles bra.
Seieren over Frankrike og den påfølgende krigsskadeerstatningen på 5 milliarder franc gir penger til nye jernbaner, havner, fabrikker og dampskipsruter. Investeringene driver aksjekursene til uante høyder. Mange av selskapene består dog utelukkende av luftige intensjonserklæringer, og etter et par år begynner investorene å tvile på om oppgangen vil fortsette.
Mange tyske og østerrikske investorer tapte en formue på børsen i Wien fredag den 9. mai 1873.
Etter tvilen kommer panikken. Den 9. mai rammer de grufulle realitetene Stefan Keglević og mange andre investorer som en knyttneve i mellomgulvet: børsen krakker og aksjene mister all verdi. Overalt i Østerrike og det tyske keiserriket må bankene stenge dørene, og krisen skaper en dominoeffekt som også kan merkes i USA, der mer enn 100 banker blir tvunget til å stenge.
Da støvet har lagt seg etter "Den svarte fredagen" skylder Stefan Keglević enorme summer til både sin kone, sine barn og flere av sine mektige slektninger.
Svindel skaper britisk sykkeleventyr
1898: Sykkelen vinner frem som transportmiddel, og britene vil være med. De har intet lært av jernbaneboblen 50 år tidligere og står i kø for å satse penger på den nye oppfinnelsen. Kursene stiger og stiger – og etter to år punkterer sykkelboblen.
Fabrikanten Ernest Terah Hooley kan knapt tro sine egne øyne da han den 25. april 1896 sjekker aksjekursen i sitt nyervervede selskap, Dunlop Pneumatic Tyre Company. Etter noen få måneder som børsnotert selskap har aksjene steget med mer enn 1000 prosent!
Den sjarmerende Hooley har ikke kommet sovende til sin suksess. Han så tidlig muligheten til å tjene penger på det populære transportmiddelet og har investert massivt i markedsføringen av selskapet sitt.
Handelen med sykler ble til en mani i Storbritannia i 1890-årene, men det viste seg at tilbudet av sykler langt oversteg etterspørselen.
Nyheten om den gylne kursoppgangen sprer seg raskt i Storbritannia, og snart vil investorer over hele landet være med. Selv om Financial Times allerede i 1896 advarer om at "sykkelaksjene vil bli like oppblåste som sykkeldekk", så demper ikke det etterspørselen.
Etter to år kontrollerer Hooley 16 fabrikker i sykkelindustrien, og investorene flokkes fortsatt om ham. De sminkede regnskapene viser bare overskudd - ingen får vite at etterspørselen henger langt etter. Andre sykkelfabrikanter bruker det samme trikset.
Men på slutten av 1898 er det slutt. Den oppblåste verdien av sykkelselskapene blir avslørt, og panikken blant investorene får aksjekursen til å rase. Investorene taper 6, 5 milliarder kroner omregnet til dagens pengeverdi, og Ernest Terah Hooley blir dømt for svindel.
Børskrakk kaster verden ut i krise
1929: Amerikanerne har fått en ny tro – troen på at børsen kan gjøre alle rike. Alt fra direktører til fabrikkarbeidere og stuepiker investerer i aksjer. “Den svarte torsdagen”, den 24. oktober 1929, brister troen, og kursene raser fordi alle vil selge og ingen vil kjøpe.
Måneden etter børskrakket går George Cutler inn hovedinngangen til Beaver-bygningen nær Wall Street. Desperasjonen står skrevet i 65-åringens ansikt, for han har mistet alt.
Som millioner av andre amerikanere har også Cutler kjøpt aksjer – først for sin egen oppsparing, og siden har han belånt kjøpmannsforretningen sin i Greenwich Street på Manhattan for å få enda mer penger å spekulere for.
Mange amerikanere solgte nesten alt de eide i et forsøk på å unngå konkurs.
Cutler tar heisen opp til syvende etasje for å møte sin advokat Grant C. Fox, som for pokker må kunne hjelpe ham ut av den truende ruinen. Men Fox er ingen steder å finne, og kjøpmannen er nå så nedtrykt at han ikke ser annen utvei enn å begå selvmord.
Han går bort til et vindu med utsikt over New Yorks finansdistrikt. Han åpner vinduet og går ut på gesimsen. En advokat får øye på Cutler og prøver å dra ham inn igjen. Men han klarer bare å gripe fatt i kragen på frakken til Cutler før han mister grepet og den 65 år gamle kjøpmannen faller. Noen sekunder senere treffer George Cutler taket på en bil.
Den bristende aksjeboblen i New York forårsaker en verdensomspennende økonomisk depresjon, og bare i USA mister 15 mill. mennesker jobben.
