Tidlig på formiddagen søndag 15. august 1971 banket en politibetjent på døren til familien Korpi i byen Palo Alto i Sør-California.
Uten forklaring slepte betjenten sønnen i huset, den 22 år gamle collegestudenten Douglas Korpi, ut på gaten og bort til politibilen.
Betjenten ga Douglas ordre om å stå med spredte armer og ben mot bilen mens han satte håndjern på ham.
Rutinemessig førte betjenten Douglas i håndjern inn i baksetet på bilen. Deretter vred han om tenningsnøkkelen og satte på sirenen.
Bilen kjørte av gårde i rasende fart i retning nærmeste politistasjon mens naboer så sjokkert på.
Douglas Korpi var like forbløffet som naboene. Selv om han nylig hadde meldt seg til et eksperiment for å studere atferden til fanger og fengselsbetjenter i amerikanske fengsler, ble han overrasket over at eksperimentet skulle utspille seg så levende som den hendelsen han nettopp hadde vært utsatt for.
Arrestasjonen var langt fra det eneste som skulle komme til å sjokkere Douglas Korpi.
Stanford-eksperimentet, som han nå var en del av, skulle gå over i historien som et av de mest ubehagelige og skremmende psykologiske eksperimentene noensinne.
Foran ham lå ikke bare ydmykelse, avstraffelse og umenneskeliggjøring, men også den skremmende erkjennelsen av at ethvert menneske - under feil omstendigheter - kan utvikle seg til et sadistisk monster.
Philip Zimbardo satte inn en annonse i lokalavisen The Stanford Daily der han søkte etter frivillige.
Forsøksdyrene tjente 15 dollar dagen
I alt 75 kandidater søkte da professor Philip Zimbardo annonserte etter kandidater til sitt psykologiforsøk sommeren 1971. Lønnen var 15 dollar dagen.
Hele 75 kandidater søkte da psykologiprofessor Philip Zimbardo sommeren 1971 annonserte etter deltakere til sitt eksperimentelle forskningsprosjekt om fengselsatferd.
Kravene til forsøkspersonene var enkle. Søkerne måtte være menn, universitetsstudenter og villige til å jobbe i to uker for 15 dollar - tilsvarende ca. 780 dollar i dagens pengeverdi - om dagen.
For å utelukke søkere med personlighetsforstyrrelser eller voldelige tendenser gjennomgikk kandidatene personlighetstester og inngående intervjuer. Bare 24 menn besto begge testene og fikk lov til å delta i eksperimentet.
Fengselseksperimentet var den ideelle sommerferiejobben
Deltakerne i eksperimentet var, i likhet med Douglas Korpi, helt vanlige ungdommer som ble ansatt gjennom en annonse fra Philip Zimbardo, psykologiprofessor ved det nærliggende Stanford University.
I annonsen etterlyste Zimbardo mannlige studenter til en "psykologisk studie av livet i et fengsel".
Studien var finansiert av det amerikanske marinedepartementet og hadde som mål å kartlegge hvilke konflikter som kunne oppstå mellom militære fanger og vaktene deres.
Eksperimentet skulle etter planen pågå i to uker fra midten av august. For studentene var det en kjærkommen mulighet til å tjene litt ekstra før sommerferien var slutt og undervisningen startet opp igjen.
"Det var enten det eller et pizzasted", har en av deltakerne, Dave Eshelman, senere sagt i et intervju.
Eshelman innså snart at det han hadde meldt seg på, ikke var helt det samme som å servere pizza. Han var en av de 12 deltakerne som ble valgt ut til å spille vakter. På det første møtet 14. august ble han utstyrt med kakiuniform, solbriller med refleksglass, fløyte og en batong av tre.
Vaktene ble også opplært i hvilke regler som gjaldt for deres omgang med de innsatte.
De hadde f.eks. bare lov til å tiltale fangene med nummer og ikke med navn. De måtte være "tøffe", men under ingen omstendigheter hadde de lov til å mishandle fangene fysisk, understreket Zimbardo før han sendte vaktene hjem.
Forsøkslederen var redd for å kjede seg
Eksperimentet fant sted på Stanfords psykologiske institutt. Her hadde Zimbardo omgjort kjelleren til en klaustrofobisk labyrint av celler og avlukker med skillevegger og tredører.
Hver "fange" fikk utlevert en spesiell drakt - en halvlang kittel forsynt med et tydelig fangenummer og en strømpe. Strømpen skulle bæres som en lue, slik at det så ut som om fangene var glattraket på hodet. Deretter ble de ført til cellene sine.
I mellomtiden slo Zimbardo på videokameraene som dekket hele området. Han hadde på forhånd fryktet at deltakerne ikke ville være i stand til å leve seg inn i situasjonen.
"Hva om de bare sitter og spiller gitar i to uker?", hadde han bekymret bemerket til et par kolleger like før eksperimentet startet.
Zimbardos mørke hår og brune hud gjorde at han ofte ble antatt å tilhøre andre upopulære grupper, f.eks. ble han som seksåring kalt "skitten jøde" og banket opp.
Professor vokste opp med rasehat og vold
Philip Zimbardos interesse for menneskets evne til å være ond var ikke bare akademisk. Som barn ble han selv utsatt for omverdenens fordommer.
Under oppveksten i den fattige bydelen Brooklyn i New York på 1930-tallet hadde forsøkslederen Philip Zimbardo opplevd forfølgelse på nært hold.
Den senere psykologiprofessoren ble nemlig født inn i en familie av italienske immigranter fra Sicilia, en befolkningsgruppe som jevnlig ble utsatt for rasisme og hat i mellomkrigstiden.
Den fattige familien var i lange perioder avhengig av sosialhjelp, og den lave sosiale statusen bidro ytterligere til forfølgelse og flere voldsepisoder.
Diskrimineringen inspirerte imidlertid Zimbardo til å forfølge en forskerkarriere som kunne bidra til at han lærte mer om menneskelig ondskap og hvorfor den kan oppstå selv hos velfungerende mennesker.
"Det at jeg selv ble rammet, gjorde meg nysgjerrig på hvordan holdninger påvirker folks atferd, og hvordan folk kan ha så sterke følelser om noe de ikke vet noe om", fortalte han senere.
Det var ikke nødvendig å bekymre seg. Selv om fangene fant seg i vaktenes nedlatende behandling den første dagen, ulmet sinnet.
Det brøt ut for fullt klokken 2.30 om natten da vaktene vekket fangene for å få dem til å gjenta numrene sine.
Gruppen ble rasende og fjernet de påsydde numrene fra fangedraktene og barrikaderte seg i cellene sine ved å plassere madrasser foran døren.
Da fangene fortsatt nektet å komme ut om morgenen, bestemte vaktene seg for å sette hardt mot hardt. Og så tok begivenhetene fart.
Vaktene klarte å presse celledørene litt opp, og gjennom sprekken overøste de fangene med skum fra brannslukningsapparater.
Det kalde skummet gjorde fangene gjennomvåte, og med sinte tilrop kommanderte vaktene gruppen til å utføre armhevinger og hoppende knebøy til fangene var fullstendig utmattet.
Zimbardo observerte den harde behandlingen, som var vaktenes eget initiativ, gjennom kameraer.
På eksperimentets fjerde dag brøt enda en fange sammen og nektet å spise. Han satt bare sammenkrøket i cellen og gråt.
På det tidspunktet hadde Douglas Korpi fått nok. Han hadde forventet å få en vanlig jobb med mulighet til å lese seg litt opp på neste semesters pensum på si.
Nå følte han seg fanget i et marerittaktig scenario. I et av fengselets bakerste rom begynte han plutselig å skrike.
Utbruddet var så voldsomt at Zimbardo bestemte seg for å sende Korpi hjem - men først etter at vaktene hadde utsatt ham for en møysommelig løslatelsesprosedyre slik at ingen var i tvil om hvem som bestemte.
Korpis utbrudd fikk ikke vaktene til å mildne oppførselen sin. Tvert imot strammet de grepet ytterligere.
Den tredje dagen forbød de fangene å bruke toalettene. I stedet plasserte de bøtter i cellene - uten mulighet til å tømme eller rengjøre de primitive latrinene.
For ytterligere å undergrave fangenes verdighet beordret vaktene dem til å stå tett sammen to og to mens de kom med seksuelle hentydninger til hverandre.
De innsatte som fortsatt våget å ta til motmæle, ble låst inne på fengselets isolasjonscelle - et lite kosteskap i enden av gangen.
Vaktene gjorde oppholdet i det mørke skapet enda mer uutholdelig ved å hamre løs på døren med knyttnevene etter tur.
Rollespill endret personligheten
På Stanford-eksperimentets fjerde dag brøt en annen fange sammen og nektet å spise. Han satt bare sammenkrøket i cellen og gråt.
Av frykt for at den innsatte skulle begå selvmord, løslot Zimbardo fangen.
Det var imidlertid ikke bare fangene som ble påvirket av behandlingen.
Craig Haney, Zimbardos assistent, la merke til hvordan reaksjonen hans endret seg da han og vaktene trakk papirposer over hodet på fangene - en forholdsregel som skulle forhindre at de innsatte kjente igjen omgivelsene sine.
"Første gang jeg så det, var det sjokkerende. Men dagen etter trakk vi poser over hodet på dem uten å tenke over det", fortalte Haney senere i et intervju.
Fangene ble tvunget til å være nakne og overrislet med iskaldt vann.
Zimbardo ble også påvirket. For å overvåke eksperimentet nøye hadde han tildelt seg selv rollen som fengselsinspektør. Virkningen var uventet.
"Jeg ble inspektør i Stanford-fengselet. Jeg var ikke lenger forsker. Til og med kroppsholdningen min endret seg. Når jeg gikk gjennom fengselet, gikk jeg med hendene på ryggen, slik generaler gjør når de inspiserer troppene sine. Det har jeg aldri gjort før i hele mitt liv", sier professoren.
Opplevelsene satte dype spor
Først på den femte dagen gikk det opp for ham hvor vidt han og Stanford-eksperimentet hadde gått, da kjæresten hans, den 25 år gamle psykologistudenten Christina Maslach, kom på besøk.
"Det er forferdelig det du gjør med de guttene", utbrøt hun etter at Zimbardo stolt hadde vist henne fangene som ble ført rundt i bygningen med papirposer over hodet.
Bemerkningen kom som et slag i ansiktet på Zimbardo. Dagen etter sendte han deltakerne hjem.
Makt forandrer hjernen
Stanford, tyske KZ-leirer eller Abu Ghraib-fengselet i Irak: Når mennesker plutselig får makt over andre, kan det avleses i hjernen. Undersøkelser har avdekket at svekkede nervebaner skrur av empatien, og hjernen blir i stand til å forvrenge onde handlinger slik at de fremstår som gode gjerninger.
Høflige mennesker er i fare
Eksperimenter har vist at jo mer autoritetstro man er, desto større er sannsynligheten for at man adlyder ordrer som strider mot samvittigheten. Psykologer intervjuet fangevoktere fra KZ-leirer og torturister under den greske militærjuntaen (1967-74). Konklusjonen var at helt vanlige borgere raskt kan forvandle seg til bødler fordi de ikke er i stand til å si nei.
Hjernen endrer perspektiv
For å forsvare sine handlinger endrer torturistene ubevisst perspektiv. Dette viste psykologiske undersøkelser foretatt av den amerikanske psykologen Stanley Milgram, som viste dette allerede før Stanford-eksperimentet. Professor Zimbardo kom til samme konklusjon:
"Vaktene endrer oppfatning slik at fangene blir de onde, og det å drepe eller gjøre dem vondt blir det samme som å hjelpe", forklarer han.
Makt kobler ut empatien
Undersøkelser peker i retning av at makt faktisk kan forandre hjernen. MR-skanninger har vist - i en studie fra University of Toronto - at nervebanene mellom de delene av hjernen som styrer empati, svekkes når et menneske får makt. Derfor kunne f.eks. de amerikanske vaktene i Abu Ghraib-fengselet i Irak uten problemer ignorere fangenes følelser mens de truet dem med hunder og ydmyket dem seksuelt.
Det korte eksperimentet hadde imidlertid ikke vært forgjeves. Resultatene fikk amerikanske fengsler til å innføre nye rutiner som skulle beskytte fangene.
Deltakerne glemte aldri eksperimentet. Flere av dem har sagt at opplevelsen fortsatt påvirker deres liv flere tiår senere.
For Douglas Korpi var eksperimentet avgjørende for valget av karriere. Han ble ansatt som psykolog ved fengselet San Francisco County Jail og arbeidet senere som rettspsykolog.
Den viktigste og mest ubehagelige lærdommen fra Stanford-eksperimentet - at selv det mest fredelige menneske kan forvandle seg til et sadistisk monster - har vært vanskelig å akseptere for noen av deltakerne.
Ta for eksempel Dave Eshelman, studenten som valgte eksperimentet fremfor en jobb på en pizzeria og ble en av Stanfords mest fryktede vakter.
Eshelman ble senere gift, fikk tre barn og ble ansatt i finansbransjen, men av og til blir han konfrontert med den personen han en gang også var.
"Når folk som kjenner til eksperimentet, møter meg, hender det at de sier: 'Herregud, den fyren er psykopat'".