Engelske fabrikker utnyttet barn som slaver

Spinnemaskinen ble oppfunnet i Storbritannia. Barn helt ned i sju år slet seg ut i tekstil­indu­strien, der juling og avrevne fingre hørte til dag­ens orden.

Spinnemaskinen ble oppfunnet i Storbritannia. Barn helt ned i sju år slet seg ut i tekstil­indu­strien, der juling og avrevne fingre hørte til dag­ens orden.

Library of Congress & Granger/Polfoto

Sju år gamle Robert Blincoe er vettskremt. Han har akkurat møtt opp til sin første dag på ­klesfabrikken ved Nottingham, men allerede i porten rygger han tilbake og stirrer inn i infernoet.

Støyen fra spinne­maskinene er øredøvende. Den hamrer mot tromme­hinnene og gjør ham redd.

Men arbeidsformannen sier at han skal bli med ham, så Robert går inn i fabrikken. Luften er tett av bomullsfibre som setter seg i svelg, øyne og nesebor. Gutten nyser og hiver etter pusten i den tette luften.

Maskinene må holdes rene for lo, og det blir Roberts oppgave.

Maskinen nøyde seg ikke med å rive av fingeren; den tok ­hånden, deretter armen og så hele kroppen.

Sammen med de andre sjuåringene som nettopp er ankommet fra barnehjemmet St. Pancras i London, skal han fjerne overskytende bomull fra spinnemaskinenes bevegelige deler – mens de er i gang! Å stanse maskinene­ vil jo koste verdifull produksjon.

Før han går i gang med arbeidet, rekker Robert å kaste noen blikk rundt i lokalet. Han er sjokkert over hvor skitne og slitne de arbeidende barna ser ut.

«Mange hadde minst én finger der huden var skrelt helt av. Man kunne se rett inn til beinet», fortalte Robert Blincoe senere i en bok om sitt ­rystende liv som barnearbeider.

Før Roberts historie kunne for­telles, skulle han oppleve et 14 år langt arbeids­helvete som kom til å koste ham en avrevet finger, tapt barndom og skrantende helse.

Det var et eneste langt mareritt som begynte denne augustdagen i 1799, for barnehjemmet St. Pancras hadde skrevet under en uoppsigelig kontrakt som bandt de sju år gamle barna til fabrikken Lowdham Mill ved Nottingham.

Først når de ble 21 år og myndige, kunne de forlate fabrikken

Barnehjemsbarn arbeidet gratis

I begynnelsen av den industrielle revolusjon ble maskinene drevet av vannkraft – dampmaskinen var ennå temmelig ineffektiv og trengte forbedringer.

Fabrikker som Lowdham Mill var bygd over en elv som drev et skovlhjul. Det var knapt med arbeidskraft i den engelske provinsen – et problem fabrikkeierne løste ved å hente arbeidskraft utenfra.

En innlysende mulighet var å hanke inn barn fra offentlige barnehjem. Disse barna var vant til nøysomhet og hadde lært disiplin, og – best av alt – de ­skulle ikke ha lønn.

Teknisk sett var ikke barnearbeiderne slaver, men ­«lærlinger» med 14 års ulønnet læretid.

Kost og losji var betaling nok. Ved å rekruttere ­barnehjemsbarn hadde en fabrikkeier altså skaffet seg gratis arbeidskraft i 14 år.

På denne tiden forsørget engelske sogn bare foreldreløse barn til de fylte sju år. Deretter måtte barna jobbe for føden.

Problemet var bare at det var altfor mange foreldreløse, og barnehjemmene hadde problemer med å skaffe arbeid til alle. Arbeidsgivere som henvendte seg, ble derfor tatt imot med åpne armer.

Det faktum at barna ikke fikk lønn, utløste kraftig kritikk allerede på begynnelsen av 1800-tallet. Systemet ble kalt «hvitt slaveri» av engasjerte samfunnsborgere.

Ordvalget skapte visse problemer for myndighetene, fordi slaveri juridisk sett var forbudt i Storbritannia. Spissfindige embetsmenn fikk imidlertid formulert seg ut av dilemmaet. Teknisk sett var ikke barnearbeiderne slaver, argumenterte de, men ­«lærlinger» med 14 års ulønnet læretid.

At barna ikke lærte noe, blandet ikke myndighetene seg i.

Enkelte arbeidsgivere valgte på eget initiativ å ansette en lærer, men det var unntakene – som hovedregel fikk barna verken lært å lese, skrive eller regne.

Hovedmåltidet på Lowdham Mill var en nesten uspiselig, blålig grøt.

© Bridgeman & ALamy/Imageselect

«Send to vognlass barn!»

Foreldreløse Robert Blincoe levde sine første år i St. Pancras, som i 1800-tallets England gikk under betegnelsen «workhouse» (arbeidshus).

Her ble barn fra tidlig alder lært opp til en fremtid som barnearbeidere i industrien. De ble hver dag satt til for eksempel å samle kles­klemmer eller legge varer i emballasje.

Bare seks år gammel fikk Robert arbeid hos en skorsteinsfeier. Arbeidet besto i å bli sendt ned i skorsteinene for å feie.

I 1799 skrev eieren av Lowdham Mill til arbeidshuset St. Pancras i London for å bestille 30 barn til bomulls­spinneriet sitt.

Robert Blincoe var blant de utvalgte, og det hadde han ingenting imot. Andre barn var der­imot dypt ulykkelige. De kjente ikke til noe annet hjem enn St. Pancras, og utsikten til en uviss fremtid skremte dem.

Scenene som utspant seg på avreisedagen, var hjerte­skjærende. Mange barn hylgråt, andre klamret seg til de ansatte i huset mens de ba tynt for seg:

«Jeg vil ikke dra! Jeg vil ikke!»

Men her var det ingen kjære mor. Barna ble geleidet opp på to vogner, og av gårde bar det. Reisen tok tre døgn, og det var ingen stopp underveis. Barna var derfor helt utmattet da de endelig nådde frem til Lowdham Mill.

Noen av de lokale var kommet for å se på ankomsten. Robert Blincoe hørte to av dem snakke sammen.

«For en flott samling barn. Lite aner de om hvilket liv i slaveri de har i vente», sa den ene av dem.

«Gud se i nåde til dem», lød svaret.

«Hm. Nåde finner de neppe her», ­bemerket den første.

Barna fra London ble installert i fabrikkens eget barnehus, der det allerede bodde vel et halvt hundre barn.

Huset hadde to sovesaler – én for gutter og én for jenter. To barn delte hver seng. I huset var det også en spisesal der barna fikk tre usle måltider om dagen.

Ved ­ankomsten fikk barna servert noen rugbrødskalker som var så tørre at det nesten ikke gikk an å svelge dem.

Det var deres første inntrykk av Lowdham Mill. Hva morgendagen ville bringe, ante de ikke. De visste bare at de kom til å bli vekket klokken fem.

Juling skulle få barna til å jobbe

På britiske fabrikker var vold en del av arbeidsdagen, og Robert Blincoe trengte ikke vente lenge på sin første omgang juling.

Alle­rede etter et par uker tildelte arbeidsformannen, som gikk under navnet mr. Smith, ham noen drabelige slag.

Det var helt normalt at barnearbeidere ble straffet med pisk og spanskrør. Mr. Smith foretrakk imidlertid å oppdra barna ved hjelp av velrettede spark og knyttneveslag.

«Etter de første par ukene var jeg flekkete som en leopard av slagene», mintes Robert Blincoe mange år senere.

Mr. Smith var ikke en enkeltstående psykopat. Arbeidsformennene var voldelige av den enkle grunn at de fikk resultatlønn.

Hvis fabrikken nådde den månedlige produksjonskvoten, fikk de en bonus. Ble ikke kvoten nådd, ble de trukket i lønn og risikerte å få sparken.

I likhet med volden var alvorlige arbeids­ulykker hverdagen på fabrikken. En dag i 1801 gikk det galt for ti år gamle Mary Richards, som Robert hadde vokst opp med på St. Pancras.

Denne forferdelige dagen sto Mary og Robert side om side og arbeidet. Plutselig satte Marys finger seg fast i maskinen. Deretter gikk det fryktelig galt.

Maskinen nøyde seg ikke med å rive av fingeren; den tok ­hånden, deretter armen og så hele kroppen.

Mary hylte, og Robert sprang bort for å stoppe maskinen, men alt gikk så fort at han ikke rakk frem i tide. Blodet sprutet da jentas kropp ble knust i det hurtiggående maskineriet.

«Stopp maskinen! Stopp maskinen!» ropte Robert til arbeids­formannen. Men det hjalp ikke. Synet av Marys knuste hodeskalle var det siste Robert husket før han besvimte av skrekk og falt om på fabrikkgulvet.

Dårlige lunger: Luften i fabrikkene var full av bomullsfibre. Det ga forskjellige lungelidelser som kunne utvikle seg til kreft.

© Shutterstock, Library of Congress, Alamy/Imageselect

Ulykker ble møtt med hån

Dødeligheten på Lowdham Mill var svært høy – et faktum eieren prøvde å skjule. I lokalsamfunnet gikk det rykter om at han smuglet døde barn til andre kirkesogn og begravde dem i hemmelighet.

Histori­kere har senere, ved å studere kirkebøkene fra sognene i distriktet, kunnet bekrefte ryktet. 27 barn omkom på Lowdham Mill i årene 1783-1810. I sam­me periode omkom «bare» seks barn på nabofabrikken Cressbrook ­Cotton Mill.

Robert overlevde, men kom ikke uskadd gjennom de 14 årene med hardt slit. Like etter at han kom til Lowdham Mill ble han satt til å erstatte en voksen, ­faglært arbeider ved en avansert maskin.

Den var bygd for å bli betjent av en ­voksen mann, og Robert hadde så korte bein at han ikke nådde opp for å betjene håndtakene.

Det problemet ble løst ved at han fikk en kasse å stå på. Men ­Roberts armer var også for korte, og han måtte strekke seg langt for å nå håndtakene. Derfor klarte han ikke holde tritt med maskinens ­hes­eblesende tempo.

Mr. Smith hundset Robert og slo ham flere ganger, men det hjalp ikke – guttens armer var fremdeles for korte. Det måtte naturligvis ende galt.

Velstelte kvinner arbeider under ordnede forhold på en ren fabrikk.

© Shutterstock

Fabrikkeierne løy om de elendige forholdene

Barnearbeidet kunne foregå i årevis fordi fabrikkeierne fikk hjelp av journalister,leger og politikere til å spre løgnen om det lykkelige livet på fabrikken.

Lenge klarte britiske fabrikkeiere å holde sannheten om det ødeleggende barnearbeidet skjult for samfunnet.

Mange fabrikkeiere satt i politiske posisjoner, og de fikk hjelp av forskjellige allierte til å tegne et ­rosenrødt bilde av barnas arbeidsliv.

Skribenten John Trosby skrev i 1795: «Det er en lykke at disse små, fremmede skapningene ved gode menneskers innsats blir gjort til nyttige medlemmer av samfunnet».

Som en del av en formell undersøkelse av barnearbeidernes helse i 1818 konkluderte legen William Whatton: «Barnas arbeid er så beskjedent at det nærmest ikke kan kalles arbeid. Av denne grunn kan jeg heller ikke se hvordan de kan ta noen skade av det».

Hans kollega Michael Ward var sterkt uenig. Han konstaterte at omtrent halvparten av barnearbeiderne han hadde sett, hadde store skader, særlig ødelagte eller avrevne fingre.

En dag da Robert strevde med å konsentrere seg etter flere timers hardt slit, klipte maskinen plutselig det ytterste leddet av pekefingeren hans.

Skrikende av smerte og med blodet sprutende utover gulvet ropte han på hjelp. Men det var ingen medlidenhet å hente hos de voksne – bare en hånlig bemerkning om at han var en klossmajor.

Robert måtte selv løpe til landsbyen og finne ut hvor legen bodde. Det klarte han heldigvis.

Legen sydde fingeren sammen og fikk stanset blødningen. Han var ekspert på disse arbeidsskadene, for det lå flere tekstilfabrikker rundt den vesle landsbyen.

Behandlingen foregikk uten bedøvelse, fordi legen ikke hadde andre midler enn opium. Han mente det ville være uklokt hvis gutten vendte opiumspåvirket tilbake til arbeidet ved den farlige maskinen.

Og det var nettopp det Robert skulle. Fingeren gjorde forferdelig vondt, men han bet smertene i seg. Ellers kom mr. Smith til å bli rasende.

Fingre og armer revet av: Som regel var maskinene bygd for voksne. Barn måtte derfor stå på dem når de skulle jobbe, noe som økte risikoen for å komme til skade.

© Shutterstock, Library of Congress, Alamy/Imageselect

Barna fikk aldri nok mat

Ved ankomsten til fabrikkene var barnehjemsbarna stort sett sunne og friske, men det endret seg dramatisk i løpet av noen måneder.

Luften i fabrikken var noe av det som tæret mest på barnas helse. Den var full av bomullsfibre som med tiden havnet i lungene.

De fleste barna endte derfor med å få luftveissykdommer som astma, kronisk bronkitt og lungekreft. Sykdommene fulgte de tidligere barnearbeiderne resten av livet og endte ofte med å ta livet av dem.

En annen viktig årsak var noe så grunnleggende som maten. Barna i industrien fikk ganske enkelt for lite å spise. Frokosten besto av havregrøt kokt på vann.

Til lunsj fikk de havrekjeks, og til kvelds fikk de flere kjeks og eventuelt kokte poteter og noen brødblingser. Det var stort sett menyen dag ut og dag inn.

Kjøtt og grønnsaker så barna praktisk talt aldri. Unntakene var så få at Robert Blincoe ennå husket dem mer enn 20 år senere, for eksempel den dagen de fikk servert en hel skive bacon hver!

Den elendige kosten kombinert med lange, harde arbeidsdager og altfor lite nattesøvn fikk snart barna til å skrante og vise tydelige tegn på mistrivsel – veksten ble hemmet og de ble sjelden like høye som andre barn.

De store guttene på Lowdham Mill hadde allerede som 15-åringer furete ansikter og kunne minne om små, gamle menn.

Robert bestemte seg for å stikke av

Som sjuåring ante Robert Blincoe naturlig­vis ingenting om lovens bokstav, men han hadde en medfødt rettferdighetssans som fortalte ham at det som skjedde på fabrikken, ikke kunne være riktig.

Derfor bestemte han seg for å ta affære. Planen hans var å stikke av fra fabrikken. Ikke bare for å redde seg selv, men for å redde alle. Han ville gå til fots de flere hundre kilometerne tilbake til St. Pancras.

Der ville han fortelle de ­voksne hvordan barnehjemsbarna ble ­behandlet på fabrikken. I sin barnlige ­naivitet trodde Robert fullt og fast at hvis bare de voksne visste hva som foregikk, ville de gripe inn.

Dersom barna ikke arbeidet fort nok, fikk de metallvekter hengt rundt ørene som straff.

Neste morgen satte han planen ut i livet. I et ubevoktet øyeblikk snek han seg frem til fabrikkporten, så seg raskt rundt og spurtet av gårde.

Han tilbakela nesten fem kilometer, men han var altfor synlig i landskapet – alle kunne se at han var et ­fabrikkbarn på rømmen.

Da Robert passerte et tettsted, ble han sett av den lokale skredderen, som så slepte ham tilbake til fabrikken etter kragen.

Robert visste godt hva som ventet ham. Han ba derfor skredderen om å si til mr. Smith at han ikke måtte slå altfor hardt.

Skredderen fulgte faktisk oppfordringen, men det hjalp ikke. Så snart de var alene, slo mr. Smith gutten gul og blå og sendte ham rett til sengs.

Da Robert neste morgen kom inn i spisesalen med forslått ansikt, stirret de andre barna på ham med store, beundrende øyne. Tenk at han hadde våget! Stolt satte Robert seg ved bordet.

«Jeg må innrømme at jeg føler en viss stolthet ved tanken på at jeg alt som sjuåring hadde mot til å protestere mot undertrykkelse», sa Blincoe mange år senere.

Fabrikkeierne hadde i årevis fritt spillerom overfor sine umyndige arbeidere. Forferdelsen over de graverende forholdene tvang imidlertid politikerne til å gripe inn mot barnemishandlingen.

© Getty Images

En arbeidsrettsforkjemper ble født

Allerede da Robert og de andre barna fra St. Pancras kom til Lowdham Mill i 1799, var det en fabrikk i økonomisk trøbbel.

I 1802 endte det med at Lowdham Mill måtte stenge dørene. Det betydde imidlertid ikke at Robert og de andre barne­arbeiderne kunne puste lettet ut – tvert ­imot.

Det var stadig bruk for billig arbeidskraft, så de ble overtatt av Ellis Need­ham, som eide tekstilfabrikken ­Litton Mill i Derbyshire.

Det skulle snart vise seg at livet på den nye fabrikken nesten kunne få barna til å lengte etter mr. Smith. Med Blincoes egne ord virket årene på Lowdham Mill «nærmest behagelige» når han tenkte på hva som kom etterpå.

For Ellis Needham handlet fabrikkdriften bare om profitt, og han hadde regnet seg frem til at barnas kost var en av de største utgiftene. Derfor ble det på Litton Mill spart så mye på maten at barna konstant var på sultegrensen og ofte måtte spise blader, grisefôr, og det de ellers kunne finne.

Blant arbeidsformennene var Need­hams sadistiske sønner. De ga jevnlig barna en omgang juling med belter og reip.

Dersom barna ikke arbeidet fort nok, fikk de metallvekter hengt rundt ørene som straff. Når formennene kjedet seg, arrangerte de «leker» der de for eksempel moret seg med å lure barna til å spise tjære.

Robert klarte seg med nød og neppe gjennom dette nye arbeidshelvetet, men etter en usedvanlig hard omgang juling bestemte han seg i 1812 for å flykte og gå til myndighetene.

Selv etter mange års konstant pryl og underernæring hadde ikke Robert mistet sin sterke rettferdighetssans.

Han ante ikke om det som foregikk på fabrikken var ulovlig, men han trodde at hvis de rette personene fikk beskjed, ville de kunne hjelpe.

Robert løp så fort vekk fra fabrikken som de ustø beina kunne bære ham, og etter nesten en dags utmat­tende vandring fant han omsider den lokale magistraten, mr. Thornhill, som invite­rte den skamslåtte gutten til en åpen høring neste dag.

Her ble det lyttet til Roberts uhygge­lige beretning. Selv om embetsmennene ikke kunne gjøre stort for å hjelpe, sendte de likevel med ham et brev til fabrikk- eier Ellis Need­ham der de understreket at han måtte huske å holde seg innenfor loven.

Brevet gjorde ikke noe stort inntrykk på Needham – han fant frem en stokk og ga den ulydige arbeideren en omgang juling da han kom tilbake til fabrikken. Men for ­Robert ble brevet et vendepunkt.

Endelig hadde han fått bevis for at det fantes mennesker i denne verden som sa fra mot ­åpenlys urettferdighet.

I det øyeblikket ble en viktig forkjemper for arbeiderrettigheter i Storbritannia født.

Flere år senere skulle Robert ­Blincoe engasjere seg i kampen for barnearbeidernes vilkår, og denne gangen kunne han ikke knebles av juling.

Robert Blincoe brøt ­den sosiale arven og ble ­en fremgangsrik fabrikkeier.

© Edward Blincoe/Icon Books

Fabrikkbarn fikk suksess som fabrikkeier

På 21-årsdagen sin ble Robert Blincoe offisielt voksen og kunne endelig forlate fabrikken i Derbyshire.

Han fant seg ny jobb som spinner, og klarte til og med å spare nok penger til at han etter noen år kunne ­starte sitt eget bomullsspinneri.

Den unge mannen med den sterke rettferdighetssansen ble samtidig politisk aktiv og ville bevise i praksis at fabrikker som behandlet arbeiderne godt, saktens kunne tjene penger. En avis roste ham for å ansette «stakkars krøplinger som ikke kan få arbeid andre steder».

I 1822 ga Blincoe ut en bok om sin tid som barnearbeider. Reaksjonene uteble ikke.

Pressen fant frem krigstypene, og mange i britisk offentlighet var rystet over å høre hvordan barnehjemsbarn ble behandlet.

Forargelsen over behandlingen av Blincoe og andre barnearbeidere tvang regjeringen til å sette ned en kommisjon som skulle undersøke barnearbeidet til bunns.

Dette førte til den såkalte Factory Act i 1833. Loven fikk på plass noen av de første reelle forbedringene av barnearbeidernes vilkår.