Harde straffer ventet den som tillot seg å overtre den engelske

kongens nye lov.

© Brigdeman

England forbød sex og sekkepipe

Irene var så usiviliserte at de kunne korrumpere en hvilken som helst engelskmann, mente kongen. Han bestemte seg for å skille barbarene fra de siviliserte engelskmennene og forby alt irsk – fra sex til ballspill.

Upålitelige, udannede og skitne. Krønikeskriveren Gerald av Wales var full av vemmelse da han i 1183 første gang stiftet bekjentskap med det irske folket. Øyboerne var «et folk som bare var konsekvente i sin fråtsing», mente han.

Side opp og side ned i beretningen Topographia Hibernica la han ut om det irske folket, og særlig ett ord gikk igjen i beskrivelsene – barbari.

«Dette folket er i sannhet barbarisk. Hår og skjegg lar de vokse vilt og voldsomt. Sannelig om ikke alle skikkene deres er barbariske», skrev han, og fortsatte i samme tone:

«De lærer eller mestrer ingenting, men holder seg til barbariet, som de er født og oppfostret i og som hefter ved dem som en selvfølge».

Faktisk kunne Gerald av Wales bare se en eneste kvalitet ved folkeferdet:

«Musikerne deres er ganske gode».

Beskrivelsene i Topographia Hibernica var i særklasse unyanserte. Til gjengjeld tjente de Gerald av Wales’ herre – den engelske kong Henrik 2. – perfekt.

Han hadde på toppen av en bølge av engelske invasjoner i Irland endelig fått øyas høvdinger til å sverge troskap i 1171. Med Gerald av Wales’ bok kunne han nå med god samvittighet fortelle sine undersåtter at han gjorde irene en tjeneste ved å kolonisere landet deres.

Engelskmenn giftet seg irsk

Over 200 år senere hadde Gerald av Wales’ bok gjort jobben sin. Holdningen blant engelskmennene var at irene ikke var i stand til å styre sitt eget land, og at de med ordene til en samtidig var «dyriske og ulærde mennesker».

Den engelske kong Edvard 3. var altså vant til å vente det verste fra øyas innbyggere. Han hadde imidlertid ikke regnet med at han også måtte ta høyde for smittefaren.

Siden invasjonen på slutten av 1100-tallet hadde nybyggere strømmet til Irland for å få en bit av det nyerobrede området. Men tiden gikk, og det uforklarlige skjedde:

De engelske erobrerne ble smittet med den irske, barbariske syken. Engelske stormenn giftet seg irsk, levde irsk og snakket snart også mer gælisk enn irene.

Han måtte nå til og med hele tiden forholde seg til de evinnelige bønnene om hjelp fra de undersåttene på øya som tross alt stadig levde på den gode engelske måten og forble lojale mot ham.

Ifølge nyhetene han fikk fra den grønne øya, strakte de irske høvdingenes makt seg nå helt inn til området rundt Dublin, der de krevde «svart leie» – beskyttelsespenger – av engelskmennene.

Bønneskrivet han leste en dag i 1360, talte i hvert fall sitt tydelige språk om hvilken fare hans makt over Irland svevde i.

«Overgrepene, farene og tilstanden i deres land Irland, som er på randen av fortapelse...», het det i brevet fra Irland.

«Som en barmhjertighetsgjerning, send en hærfører utstyrt og styrket med menn og skatter – som en edel og nådig fyrste er forpliktet til å gjøre overfor sine undersåtter».

For Edvard 3. ble det raskt tydelig at Irland snart bare ville være engelsk av navn dersom det fortsatte på samme måte.

Det hadde han egentlig ment lenge, men så langt hadde de engelske soldatene stått fast på det europeiske fastlandet, der de var opptatt av å utkjempe den generasjoner lange kampen mot Frankrike – kalt hundreårskrigen.

Nå var det imidlertid en pause i kampene på kontinentet, og kong Edvard 3. sørget raskt for å få forfattet et svar som han mente ville vekke glede på den andre siden av Irskesjøen:

«Ettersom Irland nå er underlagt en slik ødeleggelse og tilintetgjørelse at det snart vil ende i fullstendig forfall, har vi til det beste fordette landet bestemt at vår kjære sønn Lionel skal fare dit med alt nødvendig og med en stor hær».

Ifølge den engelske krøniken Topographia Hibernica fra 1100-tallet var irene så

dumme at de ikke fikk til å ro.

© art archive/picture desk & national library of ireland

##

Nye lover skilte befolkningen

Lionel av Clarence var kongens tredje eldste sønn. Han ankom i 1361 og slo seg ned på slottet i Dublin.

Den første tiden forsøkte han å lære irene om gledene ved den engelske sivilisasjonen på den eneste måten dette barbariske folket forsto – med våpen i hånd.

Han drev hæren sin gjennom de irske områdene og plyndret og brente ned landsbyene deres. Men til Lionel av Clarences overraskelse var det som om irene fortsatte å være like irske som de alltid hadde vært, mens de engelske kolonistene heller ikke akkurat jublet over metodene hans.

Til slutt, i 1366, så han derfor ingen annen utvei enn å gå for den nest beste løsningen – i hvert fall i hodet til en middelalderprins – segregering.

I 1366 sammenkalte han et parlament i byen Kilkenny i den sørøstlige delen av Irland. Her presset Lionel gjennom de 35 paragrafene som senere ble kjent som Kilkenny-statuttene.

«Nå har mange engelskmenn i dette landet forkastet engelsk språk, livsstil og måte å ri på, samt lover og skikker», heter det i innledningen til dokumentet.

«De lever og oppfører seg på samme måte og med samme språkbruk som de irske fiendene. De inngår også i blandingsekteskap og allianser med seg selv og de før nevnte irske fiendene», fortsetter det.

Men nå måtte det ta slutt, sverget Lionel. Kolonistene ble forbudt å kopulere med de innfødte barbarene. Det skulle fra nå av ikke forekomme verken ekteskap, elskerinner eller kjærlighetsaffærer mellom den engelske kongens undersåtter og «de irske fiendene».

Overtredelse var forræderi og medførte døden.

Samtidig fikk kolonistene nå bare snakke engelsk. De skulle kle seg som engelskmenn og ri på engelsk vis – med sal.

Det måtte også bli slutt på irske navn, kapper og frisyrer, og Lionel ville i hvert fall ikke høre historier om folk som skånet bakenden under rideturen med en pute.

Red en adelsmann likevel uten sal, ble hesten konfiskert og overdratt til kongen som straff. Rytteren havnet dessuten i fengsel til han hadde betalt en bot som kongen bestemte størrelsen på.

Til kveldsunderholdningen måtte de engelske kolonistene også si farvel til de populære irske musikerne:

«Det er forbudt for irske opptredende – det vil si sekkepipespillere, historiefortellere, barder, rimsmeder eller lignende – å komme blant de engelske».

Til slutt – mens han likevel hadde alle de viktigste stormennene i Irland samlet – benyttet Lionel av Clarence anledningen til å ta seg av et annet problem som hadde direkte innflytelse på hans egen pengepung.

Kolonistene skulle slutte å snyte på skatten. Mange prøvde derfor å sno seg utenom de kongelige avgiftene ved å gi eiendommen videre til slektninger eller stråmenn, slik at de tilsynelatende ikke eide noe selv, og derfor ikke kunne betale.

Statuttene tordnet mot dette trikset, og slo fast at kongens menn likevel kunne konfiskere verdiene de skyldte.

Overtredelser av Kilkenny-statuttene ble straffet med bøter eller fengsel og i særlig grelle tilfeller døden. Samtidig sto kirken klar til å stemple lovbryterne som syndere. Kirken slo nemlig fast at alle overtredelser av reglene ville føre til bannlysing.

I middelalderen var det en alvorlig straff, ettersom bannlyste personer ikke fikk komme i kirken og dermed risikerte å havne direkte i den varmeste delen av helvete.

Irene var ifølge Topographia Hibernica også litt for glade i husdyrene sine, som de

hadde seg med i full offentlighet.

© art archive/picture desk & national library of ireland

Engelskmennene var normannere

Like etter rådet i Kilkenny dro Lionel hjem. Han var lei av Irland, og ettersom han nå hadde brakt sivilisasjonen til barbarene, kunne han ta den engelske hæren med seg. I Irland var det ikke bruk for den mer.

Lionel av Clarence døde bare to år senere, i 1368 – kanskje forgiftet av sin svigerfar – og dermed fikk han aldri med seg hvordan segregeringsstyret fungerte i praksis.

Hadde han opplevd det, ville han sannsynligvis ha irritert seg grønn over at alt var tilbake ved det gamle igjen så snart hæren hadde forlatt landet. Lionel av Clarence hadde nemlig ikke tatt høyde for at de etniske grensene på øya i virkeligheten var mer utflytende enn de så ut på papiret.

Saken var at mange av øyas engelskmenn teknisk sett ikke var engelske,

men normannere som i sin tid først hadde erobret England og siden Irland.

I England var normannerne etter hvert blitt engelske, men i Irland var de merkelig nok også blitt irske, og hadde tatt til seg de lokale skikkene.

Middelalderens Irland hadde derfor reelt tre befolkningsgrupper: de opprinnelige irske innbyggerne, de normanniske ridderne, som regjerte fra nybygde borger, og endelig de engelske innvandrerne som fulgte i sporet til erobringsstyrkene.

De engelske innvandrerne holdt hovedsakelig til i byene og var strengt lojale overfor kongene i England, som var deres viktigste beskyttelse. De normanniske herremennene på landet så til gjengjeld ikke mye til den engelske kongen.

Skulle de overleve, måtte de komme overens med naboene sine – de gamle irske slektene. Det innebar at de måtte overtre lovene fra Kilkenny.

Selv om Lionel av Clarence hadde lovet strenge straffer, kunne de bryte loven uten å frykte større represalier. De etterfølgende engelske kongene gadd nemlig ikke å bruke mer krefter på den fattige og besværlige øya. Det var for dyrt.

De neste årene lot flere normanniske slekter seg helt absorbere i det irske samfunnet, og de betalte verken skatt eller utviste lydighet overfor kongen i England.

De levde slik en spansk reisende beskrev irene i 1397:

«De rir uten sal på en pute, og alle bærer en kappe avhengig av deres stand. De er bevæpnet med ringbrynjer og runde hjelmer av jern som sarasenerne. De har sverd og svært lange kniver og lanser».

Som for å gjøre vondt verre la den spanske reisende til:

«De er fremdeles i krig med engelskmennene og har vært det lenge».

I tillegg til fordelene normannerne fikk ved å gifte seg og inngå allianser med irene, ble Kilkenny-statuttene også undergravd av en annen grunn. Innbyrdes avskydde nemlig engelskmenn og normannere hverandre, noe teksten i statuttene avslører.

«Og det skal fremover ikke herske mistillit mellom engelskmenn som er født i Irland (normannere, red.), og engelskmenn som er født i England, og som kaller de andre for ‘engelske klovner’ eller ‘irske hunder’.

De skal alle kalles med samme navn – engelskmenn», sto det i teksten, som for øvrig var skrevet på fransk slik at normannerne skulle forstå den.

##

Religionskrig rammet Irland

Først etter at den engelske kirken i 1533 brøt med paven i Roma, strammet de engelske kongene grepet om Irland.

Monarkenes religiøse undertrykkelse skilte ikke mellom irske irer og de eldgamle normannerslektene. Sett fra London var de alle bare katolikker.

Utrenskninger og fordrivelser rammet alle, og i løpet av noen hundre år var normannernes etterkommere bare undertrykte irske familier som alle andre på den grønne øya.