På begynnelsen av 1800-tallet står Storbritannia midt i en seksuell revolusjon. Tidligere tiders undertrykkende puritanisme er erstattet av en mer frigjort livsstil. Sex utenfor ekteskapet er ikke lenger straffbart, og driftene får fritt utløp – ikke minst hos landets regent, prinsen av Wales, som er kjent for sin hedonistiske livsstil og sine mange elskerinner.
TV-serien «Bridgerton» skildrer den skjellsettende perioden med vekt på kjærlighetslivet i overklassen. I motsetning til for eksempel Jane Austens kjente kjærlighetsromaner fra samme periode er ikke «Bridgerton» redd for å løfte på dynene.
Sånn sett er serien mer virkelighetstro enn Austens romaner, men for det meste er «Bridgerton», som man nå kan se sesong 2 av på Netflix, mer en fargerik fantasi enn et troverdig tidsbilde.
Se traileren til «Bridgerton»
Kostymer og musikk låner fra nåtiden
«Bridgerton» følger den unge adelskvinnen Daphne Bridgerton, som i likhet med mange andre gifteklare jenter i overklassen leter etter en ektemann som kan forsørge familien hennes økonomisk.
I løpet av den årlige ballsesongen blir hun utpekt som dronningens kjæledegge, og samtidig blir hun tiltrukket av den mørke og mystiske hertugen av Hastings, Simon Basset. Snart lager kjendisparet overskrifter i sladrepressen.
Serien er like deler skamløs såpeopera og storslått kostymedrama fritt etter Jane Austens dreiebok – tilsatt erotikk og et moderne persongalleri bestående av hvite og fargede skuespillere.
Sladder solgte i massevis
Serien: Sladreblad henger ut de rike
Under pseudonymet «Lady Whistledown» rapporterer en adelskvinne om overklasseintriger og seksuelle eskapader i sladrebladet «Society Papers» – med navns nevnelse.
Virkeligheten: Avisene var fulle av sladder
I 1769 trykket bladet «Town and Country» sladrespalten «Tête-à-Tête», som tok for seg Londons overklasse. Den ble en stor suksess, og snart fulgte avisene etter. De impliserte ble imidlertid aldri nevnt ved navn.
Det er forfriskende å se nyanser av svart og brunt i de notorisk hvite kostymedramaene. Og fargerikdommen er ikke grepet helt ut av luften: Det anslås at det bodde opptil tjue tusen svarte i England på begynnelsen av 1800-tallet, men flertallet var slaver eller tidligere slaver.
Når serien postulerer at svarte menn og kvinner gikk på dansegulvet med den hvite overklassen, er det revisjonistisk historiefortelling nesten uten grunnlag i virkeligheten.
Det finnes noen få eksempler på svarte som var heldige nok til å klatre på samfunnets rangstige. Mest berømt er den tidligere slaven og senere proffbokseren Bill Richmond, som var venn med lord Byron og levde et liv i luksus. Richmond, som har tjent som inspirasjon for bokseren Will Mondrich i serien, var imidlertid unntaket. Det store flertallet av svarte befant seg på bunnen av samfunnet.
Bruden var helt blank på bryllupsnatten
Serien: Den vordende bruden vet ingenting om sex
Daphne Bridgerton har aldri lært om sex og hva det innebærer. Da partneren stopper opp under akten for ikke å gjøre henne gravid, er hun et stort spørsmålstegn.
Virkeligheten: Overklassen skjulte sannheten om kjønnslivet
Seksualundervisning fantes ikke før langt ut på 1800-tallet, og overklassen ble skjermet fra kunnskap om sex. For mange kvinner var bryllupsnatten et sjokkerende overgrep.
I «Bridgerton» forklares tilstedeværelsen av svarte hertuger med at kona til den sinnssyke kong Georg 3., dronning Charlotte, er svart. For å gjøre overklassen mer mangfoldig deler hun ut grevskaper og hertugdømmer til svarte. Det er svært usannsynlig – men ikke helt umulig – at dronning Charlotte hadde svarte aner i virkeligheten. Men det var ingen svarte slaver som ble slått til adelsmenn.
Det innrømmer også skaperen av serien, Chris Van Dusen.
«Det er en verden skapt i et nytt bilde. Målet vårt med serien var å blande historie og fantasi på spennende måter», sa han i et intervju etter premieren på den første sesongen.
Denne blandingen av fiksjon og fakta gjenspeiles også i seriens visuelle uttrykk. Ifølge kostymeavdelingen selv har de 238 ansatte der gitt kjolene og antrekkene en «ung og vågal» stil som får 1813 til å minne litt om nåtiden. Og de adelige parene inntar dansegulvet til strykerutgaver av moderne popmusikk. Når det spilles opp til dans, blir det svært så tydelig i hvilken grad den kunstneriske friheten trumfer fakta.
Dronningen har fått annen hudfarge
Serien: Dronningen er svart
«Bridgerton» kan briske seg med den første svarte engelske dronningen i TV-historien. Kona til Georg 3. spilles av Golda Rosheuvel, med gigantisk afrohår og hvite dreadlocks.
Virkeligheten: Dronningens hudfarge blir diskutert
Dronningens lege beskrev henne som «et ekte mulattansikt», og den skotske forfatteren sir Walter Scott kalte henne «misfarget». De fleste historikere avviser imidlertid at Charlotte var noe annet enn hvit.
Glamour er langt fra virkeligheten
«Bridgerton» sparker britisk periodedrama inn i en ny tidsalder med et moderne galleri av hvite og svarte skuespillere og nok sengesprell til å få Jane Austen til å rødme. Som et glanset eventyr om kjærlighetskvalene hos de rike og berømte fungerer serien upåklagelig.
Som historisk dokument om en skjellsettende periode i Storbritannias historie er «Bridgerton» omtrent like usunn som de fete bløtkakene figurene mesker seg med.
HISTORIES DOM: 2/6
