1. DET JAPANSKE TRAUMET
Ingen vil oppleve et nytt Hiroshima
I begynnelsen av august 1945 slapp amerikanske fly to atombomber over byene Hiroshima og Nagasaki i Japan. Hver av de to bombene hadde en sprengkraft tilsvarende ca. 20 tonn TNT.
Angrepet tok umiddelbart livet av minst 80 000 mennesker, mens mange flere døde senere, blant annet av skader og kreftsykdommer forårsaket av strålingen.
Bilder av byene, som stort sett var jevnet med jorden, og av ofrenes smeltede og avsvidde hud gjorde det klart hvilken fryktelig kraft mennesket hadde sluppet løs.
Ønsket om aldri igjen å oppleve atomets destruktive krefter har siden da vært fremherskende, ikke minst blant japanerne, som har vært svært aktive i å prøve å begrense atomvåpen.
Som en innskrift på ett av Hiroshimas minnesmerker forteller:
«Hvil i fred, for feiltakelsen vil aldri bli gjentatt.»
2. MAD-DOKTRINEN
Avskrekking skulle forhindre krig
I 1962 brakte Cubakrisen verden til randen av en atomkrig og viste hvordan muligheten for en altødeleggende atomkrig mellom de to supermaktene, USA og Sovjetunionen, balanserte på en knivsegg.
For å skape en eller annen form for stabilitet i forholdet mellom de to atommaktene klekket USAs forsvarsminister, Robert S. McNamara, ut doktrinen om Mutual Assured Destruction (forkortet MAD, som også betyr «gal»).
Doktrinen gikk ut på at hvis de to supermaktene begge hadde tilstrekkelig slagkraftig atomarsenal til at enhver atomkrig utvilsomt ville ende i begge parters fullstendige ødeleggelse, så ville det automatisk avskrekke ethvert angrep. Avskrekking var, erklærte McNamara i 1967, «hjørnesteinen i vår strategi».
USA oppga doktrinen offisielt i 1969, men grunnideen bak MAD fungerer fortsatt i beste velgående og avholder enhver atommakt fra å bruke masseødeleggelsesvåpnene sine.
I tillegg til MAD-doktrinen huskes forsvarsminister McNamara spesielt for sin rolle i eskaleringen av Vietnamkrigen.
3. ATOM-IMPERIALISME
Atommonopol gir makt
Atomvåpen eies av en liten, eksklusiv klubb bestående av ni land. De altødeleggende våpnene gir innehaverne stor makt over de nasjonene som ikke eier en lignende slagkraft.
Siden 1968 har utbredelsen av atomvåpen vært regulert av den såkalte ikkespredningsavtalen. Avtalen forplikter land som har atomvåpen, til ikke å spre dem til andre land – og forplikter samtidig nasjoner som ikke har atomvåpen, til å avstå fra å utvikle dem. Spesielt siden den kalde krigens avslutning har avtalen vært med på å sikre at maktbalansen mellom atommaktene har stått stort sett stille.
De ni atommaktene råder tilsammen over i alt 12 500 sprenghoder.
I tilfelle atomvåpen blir tatt i bruk igjen, selv i en mindre skala, vil avtalen trolig bli brutt, ettersom mange land da vil vurdere atomforsvar som nødvendig.
For de atommaktene vil bruken av deres masseødeleggelsesvåpen altså sannsynligvis føre til avgivelse av makt.
4. RUSSLANDS MILITÆRDOKTRINE
Russland bløffer
Russiske ledere truer gjerne med atomvåpenet.
Men det er tomt snakk, mener analytikerne. Det er nemlig ingenting som tyder på at Russland har i sinne å bruke noen av landets nesten 6000 atomvåpen.
Russlands egen militærdoktrine tillater faktisk overhodet ikke bruk av atomvåpen offensivt. Kun hvis nasjonen blir angrepet, vil et atomforsvar kunne komme på tale, anfører blant annet nedrustningseksperten Nikolai Sokov.
Da Vladimir Putin ble Russlands president i 1999, overtok han atomkofferten som brukes til å beordre bruken av atomvåpen.
Truslene er derfor ren propaganda beregnet på å spre frykt i Vesten.
«Muligheten for at Russland – eller Putin – velger å bruke atomvåpen direkte mod Vesten, er astronomisk lav. Vi bør ikke engang seriøst overveie muligheten på dette tidspunktet, sa Katherine Lawlor, analytiker ved Institute for the Study of War i Washington D.C. i februar 2023 til magasinet U.S. News & World Report.
5. OVERLEVELSESINSTINKT
Alle ønsker å leve
Mennesker har i bøker og filmer prøvd å forestille seg den utenkelige atomkrigen. Her Peter Sellers i komedien «Dr. Strangelove» fra 1964.
Ønsket om å overleve ligger dypt i mennesket. Siden en atomkrig ville bety den sikre død for den som setter i gang angrepet, vil en slik handling kreve en høy grad av irrasjonalitet.
Og selv om irrasjonalitet forekommer – også hos statsledere – er irrasjonalitet i den skalaen sjelden, påpeker den amerikanske militæranalytikeren Herman Kahn.
Og hvis det skulle forekomme, vil lederen bli stanset. «Hvis irrasjonaliteten blir for bisarr, er det mest sannsynlig at den irrasjonelles underordnede tar over», påpeker Kahn.
Selv en leder som Vladimir Putin, som mange i Vesten oppfatter som irrasjonell, er neppe klar til å ofre livet i en atomkring. Putin «er mange ting, men han er ikke selvmorderisk», uttaler Katherine Lawlor fra Institute for the Study of War.