Fem grunner til at Frankrike er herjet av konflikter

Konflikt skapte det moderne Frankrike

Den 14. juli 1789 stormet misfornøyde franskmenn Bastille-fengselet i Paris. Episoden innledet den franske revolusjon og oppgjøret med den eneherskende kong Ludvig 16.

Begivenhetene viste franskmennene at de kunne styrte tyrannene ved å gå ut i gatene i flokk. Mistillit til autoriteter og troen på massenes makt har vært en del av den franske folkesjelen siden den gang.

Revolusjonære metoder ble f.eks. tatt i bruk i 1848, da folket styrtet kong Ludvig-Filip.

Siden 2018 har spesielt les gilets jaunes – de gule vestene – gjort seg bemerket. Bevegelsen begynte som et opprør mot regjeringens planer om å øke prisen på drivstoff. Navnet viser til en lov som pålegger bilister å ha med en gul vest til bruk ved ulykker.

Valgsystem fremmer konflikt

Frankrikes statsoverhode, presidenten, velges av folket ved direkte valg hvert femte år og har sammen med regjeringen vidtrekkende fullmakter i forhold til parlamentet.

Befolkningens interesse retter seg derfor først og fremst mot presidenten. I 2022 avga hele 80 prosent av velgerne sin stemme ved presidentvalget, mens kun 47 prosent stemte ved parlamentsvalget.

Det intense fokuset på en enkelt person fører ofte til skuffelser og påfølgende opptøyer.

Utallige protester har vært rettet mot Emmanuel Macron siden han overtok presidentposten første gang i 2017.

For eksempel gikk 200 000 franskmenn ut i gatene 23. mars 2018 i protest mot presidentens forslag om kutt i offentlig sektor og avskaffelse av automatisk lønnsregulering.

Politisk samarbeid er en sjeldenhet

Franskmennene oppfant den politiske inndelingen i høyre og venstre under revolusjonen da de lot tilhengerne av monarkiet sitte til høyre og de revolusjonære til venstre i nasjonalforsamlingen.

Siden da har polarisering vært en del av landets politiske kultur.

Samarbeid mellom politiske motstandere er en sjeldenhet. Blant unntakene er den sosialistiske presidenten François Mitterrand, som dannet regjering med konservative statsministre på 1980- og 1990-tallet.

Frankrike er da også et av Europas mest polariserte land ifølge undersøkelser som er foretatt av det svenske analyseinstituttet V-Dem Institute.

På en skala fra 0 til 4, der 0 angir høyeste grad av polarisering, ligger Frankrike nær 0 i undersøkelser foretatt i både 2012 og 2019.

Streik er en borgerrettighet

Streikeretten ble nedfelt i den franske grunnloven i 1946 og har siden vært flittig brukt.

Allerede året etter la tre millioner franskmenn ned arbeidet i en rekke streiker som begynte på Renault-fabrikkene i utkanten av Paris.

En statistikk utarbeidet av industrilandenes organisasjon OECD viser at Frankrike, målt i antall streikedager pr. 1000 arbeidende siden 2000, har vært blant de fremste i verden.

De hyppige streikene skyldes bl.a. at viktige forhold som lønn og arbeidstid bestemmes av staten og ikke av partene i arbeidslivet.

Fagforeningene står svakt, for bare 8 posent av arbeidsstyrken er medlemmer. Arbeiderne kompenserer ved å benytte seg av borgerretten til å streike og legger på den måten press på regjeringen for å få gjennomslag for sine krav.

Eliteskoler klekker ut verdensfjerne statsmenn

I Frankrike har alle med lyst og evner rett til utdanning. Men det gjelder ikke de såkalte grandes écoles, som tilbyr høyere utdanning innen teknologi, handel og administrasjon.

Skolene er private og tar bare opp noen få elever. For de heldige letter imidlertid opptak veien til en toppstilling innen administrasjon eller politikk.

Blant de mest fremtredende grandes écoles er Sciences Po, der presidentene Georges Pompidou, François Mitterrand og Nicolas Sarkozy ble uteksaminert, samt Ecole nationale d’administration, hvor Emmanuel Macron er utdannet.

Rekruttering fra eliteskolenes lukkede krets øker risikoen for at toppolitikere blir en klikk som er ute av takt med alminnelige franskmenn, og dette øker manges motstand mot landets ledere.