Fem grunner til at Sveits er nøytralt

I 1400-tallets urolige Europa kunne Sveits tilby en vare som sto høyt i kurs hos nabolandene, nemlig soldater. De sveitsiske leiesoldatene var særlig kjent for sin evne til å utføre masseangrep med lanser og hellebarder. Interesserte kunne til og med leie hele kompanier direkte fra myndighetene, siden kantonene – delstatene – hver rådde over en stående milits. For ikke å legge seg ut med potensielle kunder valgte Sveits å forholde seg nøytralt i tidens konflikter.

Området som tilsvarer våre dagers Sveits, inneholdt allerede i romertiden flere ulike folkeslag med hvert sitt språk.

Germanske alemannere bosatte seg for eksempel nordøst i landet på 300- og 400-tallet, mens fransktalende stammer slo seg ned i vest.

Siden ble flere folkeslag innlemmet i Sveits, og de enkelte områdene slo seg på 1300-tallet sammen i et forbund. I århundrene som fulgte, sikret den sveitsiske nøytraliteten at fremmede makter ikke splittet landet ved å sette gruppene opp mot hverandre.

Beliggenheten ved en rekke strategisk viktige fjellpass og midt på kontinentet gjorde Sveits særlig utsatt for stormaktenes ekspansjonslyst.

Det fikk sveitserne erfare da franske styrker i 1798 invaderte landet, oppløste føderasjonen og opprettet en franskstyrt republikk.

Da de europeiske landene ved Napoleonskrigenes slutt i 1815 møttes i Wien for å drøfte fremtidens Europa, sikret Sveits seg at landets status som nøytral nasjon ble innskrevet i fredstraktaten.

Den sveitsiske forretningsmannen Henry Dunant opplevde under en reise i 1859 slaget ved Solferino i Nord-Italia. Her så han døende og sårede soldater ligge hjelpeløse på slagmarken.

Dette gjorde så sterkt inntrykk på Dunant at han samlet et lag av frivillige som hjalp de sårede uten å bry seg om nasjonaliteten deres.

Den spontane aksjonen ble starten på Røde Kors. Å huse Røde Kors og andre humanitære organisasjoner ga Sveits prestisje og innflytelse som veide opp for mangelen på militær makt.