Under den arabisk-israelske krigen på slutten av 1973 innførte det arabiskdominerte OPEC, Organisasjonen av oljeeksporterende land, en embargo for å ramme Israels vestlige støttespillere.
Embargoen rammet hardt, for både Europa og USA var avhengig av den billige energien. De berørte landene måtte derfor rasjonere, for eksempel ved å begrense fabrikkenes produksjon og forby bilkjøring på bestemte dager.
I mars 1974 opphevet OPEC embargoen etter at USA hadde tvunget Israel til forhandlingsbordet. Men konsekvensene i form av inflasjon og arbeidsledighet la en demper på Vestens økonomi i mange år fremover.
Her er en oversikt over de fem viktigste årsakene til oljekrisen i 1973.
OPEC
Den transarabiske rørledningen fra Saudi-Arabia var ved åpningen i 1950 verdens største med en kapasitet på tre millioner fat om dagen.
Araberne tok kontrollen over sin egen olje
På 1950-tallet ble verdens oljeproduksjon kontrollert av syv store britisk-amerikanske oljeselskaper kalt de syv søstre.
Selskapene holdt oljeprisen nede for å tekkes de vestlige regjeringene, som til gjengjeld beskattet selskapene mildt.
Men i 1960 utfordret oljelandene de internasjonale oljeselskapene. Anført av Saudi-Arabia, som hadde noen av de største oljeforekomstene, dannet de sin egen organisasjon, OPEC.
I 1973 var OPEC blitt mektig nok til å sette dagsordenen på verdensmarkedet og dermed legge press på de vestlige landene.
PALESTINERNE
Geriljaorganisasjonen PFLP (Folkefronten for Palestinas frigjøring) ble i 1968 en del av PLO.
Arabiske ledere fryktet militante palestinere
Siden opprettelsen av Israel i 1948 hadde palestinerne håpet at de arabiske landene skulle være i stand til å beseire den jødiske staten militært.
Men arabernes nederlag i seksdagerskrigen i 1967 knuste håpet. Derfor tok palestinerne saken i egne hender. De sluttet seg til PLO, Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, eller geriljabevegelsen PFLP i stort antall.
De arabiske lederne fryktet militsene, som nøt stor støtte blant den arabiske befolkningen. For å unngå folkelige opprør satset de derfor på olje som et våpen for å presse Vesten.
KRIG
Egyptiske soldater heiser flagget etter å ha erobret en stilling på den israelskokkuperte Sinaihalvøya i 1973.
Oljeembargo skulle presse Israels støttespillere
Den 6. oktober 1973 – på den jødiske helligdagen yom kippur – angrep Egypt og Syria erkefienden Israel. Støttet av en rekke andre arabiske land vant de flere seire.
Men USA og andre vestlige land hjalp Israel, og like etter presset israelske soldater araberne på defensiven.
Dette førte til at OPECs arabiske medlemmer truet med oljeembargo dersom Israel ikke trakk seg tilbake. Da israelerne nektet, trådte embargoen i kraft.
Som en konsekvens eksploderte oljeprisen.
IMPORTAVHENGIGHET
En oljearbeider fra Texas poserer for kameraet i 1939. USA var den gang verdens ledende leverandør av råolje.
Oljeavhengighet gjorde Vesten sårbar
USAs oljeproduksjon nådde toppen i 1970. Etter dette kunne ikke prisen på nyutvunnet amerikansk olje lenger konkurrere med billig importert olje.
Mellom 1970 og 1973 ble USAs import av råolje nesten doblet. Det meste kom fra Midtøsten, som i 1973 sto for 83 prosent av importen.
Prisen var så lav at amerikanerne betalte mindre for et fat olje i 1971 enn i 1958. Avhengigheten av den billige oljen gjorde imidlertid USA sårbart da OPEC-landenes embargo satte inn.
ISOLASJON
IEA har 31 medlemmer samt flere samarbeidsland. Land markert med mørkeblått er fullverdige medlemmer.
Vestens institusjoner var uforberedt
Mens OPEC-landene sto sammen om embargoen, hadde ikke industrilandenes organisasjon, OECD, noen verktøy for felles håndtering av krisen.
USA foreslo derfor et nytt byrå med representanter fra USA, Japan og Europa.
Hensikten var å fordele nødforsyninger av olje samt forskning på forsyningssikkerhet. Resultatet ble Det internasjonale energibyrået (IEA), som ble grunnlagt i 1974.
Krisen fikk dessuten de vestlige landene til å se etter alternativer til olje.