Forbrytelser i middelalderen ble straffet hardt

Selv den minste forseelse kunne koste livet i middelalderens rettsvesen. Av frykt for en dom valgte 75 000 engelskmenn frivillig landsforvisning i stedet. I tettpakkede skuter gikk turen over Kanalen mot en uviss skjebne.

Selv den minste forseelse kunne koste livet i middelalderens rettsvesen. Av frykt for en dom valgte 75 000 engelskmenn frivillig landsforvisning i stedet. I tettpakkede skuter gikk turen over Kanalen mot en uviss skjebne.

Getty Images

Året er 1221. Engelske Thomas av Eldersfield ser mistrøstig utover den opphissede forsamlingen på torget i byen Worcester.

Han har nettopp fått dødsdommen omgjort, men har ingen grunn til å glede seg, for juryen har i stedet gitt voldsmannens ofre lov til å lemleste ham. Oppglødd av hevntørst kaster de seg over Thomas for å kastrere forbryteren og frata ham synet.

En krønikeskriver forteller hva som så skjedde:

«Øynene ble kastet på bakken, og testiklene brukt som fotballer – noen unggutter sparket dem i spøk bort mot jentene».

Opptrinnet bekrefter alle fordommer om middelalderens avstumpede måte å straffe store og små forbrytere på.

Men det sanne bildet av lov og orden for 800 år siden er mer nyansert.

Død og lemlestelse var ikke juryens eneste våpen i kampen mot kriminalitet – også mer humane midler ble tatt i bruk, blant dem var landsforvisning.

I årene 1180-1350 landsforviste England 75 000 innbyggere med båt til Frankrike.

Det underligste var likevel at forvisning var en frivillig ordning og ikke resultatet av rettergang og dom.

Drapsmann tilsto tyveri

Richard Mandeville fra Northamp­ton­shire var en av de mange som frivillig lot seg landsforvise. Rundt år 1300 forårsaket han brorens død da de to konkurrerte om å kaste stein.

Drapet var et tragisk uhell, men Mandeville fryktet å bli anklaget for drap – en forbrytelse han med sikkerhet ville bli henrettet for.

I stedet gikk Mandeville til myndighetene og tilsto et mindre tyveri som han tidligere hadde begått og sluppet unna med.

Som ledd i et forlik med retten gikk han med på abjure, som det ble kalt – altså frivillig forlate England og aldri vende tilbake.

I Mandevilles situasjon hadde nok de fleste andre gjort det samme, for rettferdigheten seiret sjelden i engelske rettssaker i middelalderen.

Ute på landet, langt fra kongens hoff, var det en jury som oppklarte forbrytelser.

På kongens befaling pekte hoffets embetsmenn ut rundt hver 8. voksne mann til å sitte i en jury.

Den enkelte juryen bestemte selv hvem som skulle tiltales for forbrytelser, og kravene til bevis var ikke store.

Ble stjålne varer for eksempel funnet hos den tiltalte, var saken klar, og dødsdommen ble omgående fullbyrdet.

Men fordi det ikke fantes noe politi i landet, kunne det sjelden legges frem bevis.

Omstreifende hjemløse fikk derfor ofte skylden for forbrytelser de ikke hadde begått.

Det samme gjorde upopulære innbyggere som var på kant med naboene.

Hadde en mann et dårlig rykte – selvforskyldt eller tilfeldig – økte risikoen for å havne i juryens søkelys. For alle forbrytelser skulle straffes, ellers kunne utrygghet og anarki gripe om seg.

Ved mangel på bevis kunne Gud innkalles som vitne.

Tanken var at Guds nåde naturligvis ville redde uskyldige og straffe forbrytere, og derfor tydde juryen ofte til den fryktede vannprøven når den tiltalte påsto å være uskyldig.

Bundet på hender og føtter senket juryen den tiltalte i en brønn, innsjø eller elv.

Fløt den antatte gjerningsmannen, ble det regnet som et tegn på at vannet ikke ville ta imot en kriminell – og da skred juryen til henrettelse av stakkaren.

Druknet den tiltalte, var han eller hun uskyldig – men ble i det minste begravd i vigslet jord som en mager trøst.

Forbrytelser fantes det nok av, for England var sterkt preget av fattigdom og nød i middelalderen, da landet opplevde en veritabel befolkningseksplosjon.

Innbyggertallet vokste fra én million i 1086 til rundt sju millioner mennesker i løpet av 1300-tallet.

Befolkningstilveksten betydde at mange kaptes om å få fingrene i samfunnets knappe ressurser, og antall ran, rovmord og tyverier økte urovekkende.

Kongens mottrekk var grusomme straffer som skulle avskrekke befolkningen fra å begå lovbrudd.

Dødsdom for selv mindre forseelser var helt vanlig.

Tyverier til en verdi av mer enn 12 pence – omtrent prisen på en slaktemoden vær – ble som hovedregel straffet med døden, og registre viser at 80 prosent av alle Englands henrettede i middelalderen var tyver og ranere.

Nesten uansett forbrytelse ventet en uhyggelig straff:

Tyver led en lang og pinefull død ved hengning, kvinner som drepte sine ektemenn, ble brent på bålet, og barnemordere fikk armer og bein bundet til fire hester som løp i hver sin retning og rev lemmene av kroppen på forbryteren.

Alt skjedde i full offentlighet foran øynene på befolkningen – til skrekk og advarsel. Ikke rart folk var livredde når byens jury lette etter en syndebukk å straffe for en forbrytelse.

Vannprøven kunne avgjøre saker med få bevis. Den tiltalte ble bundet og senket ned i en brønn. Fløt han, var det et tegn på skyld. Neste steg da var henrettelse.

© Mary Evans/Scanpix

Den landsforviste avla ed

Sett i det lyset kan landsforvisning virke som en veik straff, men makthaverne innførte ikke ordningen for å være nådige.

Konge og adel mente at straffen hadde flere fordeler.

Frivillig landsforvisning var lett å ekspedere og sparte det overbelastede rettssystemet tid.

Samtidig ble England raskt kvitt uønskede elementer og svekket i tillegg erkefienden Frankrike, som lå beleilig nært og ikke hadde noe særlig etablert bevoktning av kysten.

Straffen hadde dessuten en avskrekkende effekt på andre – landsforviste skulle nemlig hånes og ydmykes offentlig helt fra hjemstedet til en av Englands havnebyer.

Regler beskrev nøye hvordan ydmykelsene skulle foregå. Avskjeden med hjembyen var også litt av en attraksjon.

Etter å ha fått konfiskert alle eiendeler skulle den landsforviste høylytt «og i skyggen av kirkedøren» avsverge seg sitt fedreland ved å sitere eden: «Hør dette, høye dommer. Jeg forlater England og vender ikke tilbake med mindre kongen eller hans etterfølgere tilgir meg. Gud er mitt vitne».

Deretter begynte han eller hun sin lange vandring mot den engelske kanal – ledsaget av ukvemsord og hånlige tilrop fra naboene.

Forbryteren måtte gå barføtt og fikk ikke dekke hodet sitt i skam. For at alle forbipasserende skulle legge merke til den angrende synderen, bar den landsforviste et trekors.

Hekseanklager var vanskelige å bevise, så retten grep heller til landsforvisning.

© Bridgeman

Flukt ble straffet med døden

På forhånd hadde myndighetene nøye fastlagt hvor lang tid den enkelte fikk bruke på å ta seg frem til kysten.

For eksempel fikk John av Wheatley, en landsforvist drapsmann fra London, i 1324 bare fem dager på å komme seg til Dover.

Wheatley måtte altså gå fire mil hver dag, det vil si én mil mer enn kongens budbringere, som trolig både var i bedre fysisk form og var så heldige at de hadde sko på beina.

De landsforviste ble nøye overvåket av én eller flere vakter på ferden mot kysten. Vaktene skulle sørge for at reglene ble overholdt.

For eksempel fikk ikke den landsforviste overnatte på samme sted mer enn én gang, med mindre han eller hun var svært syk.

Fant den landsforviste på å flykte og gjemme seg i England, ble han eller hun erklært fredløs.

Det betydde at alle hadde rett til å drepe flyktningen og innkassere en dusør på fem shilling.

De fleste landsforviste var både skitne og utmattet når de omsider kom frem til Dover – Englands største utskipingshavn for kriminelle.

Men ydmykelsene var ikke over ennå.

I stedet for å gå om bord i et skip måtte landsforviste vasse ut i sjøen til de sto i vann til knærne.

Mens de sto der i det ofte kalde vannet måtte den dømte praie en båt som var på vei mot Frankrike.

Dersom vedkommende ikke fikk haik, kunne et av kongens skip ta synderen med på den korte overfarten mellom England og Frankrike – mot en passende betaling.

Skipene var sannsynligvis faretruende overlesset – jo større last, desto mer tjente skipets eier.

Som en samtidig kilde forteller, lastet skipperne «så mange hester på skipet at hestene noen ganger blir klemt i hjel, mens andre invalidiseres og deretter dør. Selv om det ville vært passende med en last bestående av 24 eller 26 hester, tar de 40 eller til og med

50 hester med på et skip». Menneskelige passasjerer var sannsynligvis stuet minst like tett sammen som hestene under overfarten.

Når de forviste kom i land på fransk jord, måtte de klare seg selv.

Franskmennene kunne ingen av dem snakke med, for i middelalderen var det bare overklassen som lærte å snakke fremmedspråk.

Derfor var andre landsforviste de nyankomnes eneste mulighet for å overleve.

Enkelte var så heldige at de fant seg arbeid på for eksempel et vertshus – i flere franske byer drev utlendinger ni av ti vertshus.

Men de fleste landsforviste så ingen annen utvei enn å fortsette sin kriminelle løpebane.

Menn ble med i kriminelle bander, kvinner søkte til havneområdenes bordeller der de livnærte seg på engelske handelsreisende.

Bare unntaksvis ga kongen amnesti og lot landsforviste vende hjem etter år i det fremmede.

Oftere skjedde det at den engelske kongen midlertidig avskaffet frivillig landsforvisning og i stedet innrullerte forbryterne i hæren.