Jeg er arbeider! Ikke tjener!» Det rasende ropet gjallet gjennom luften. Mannen var en av flere hundre brasilianske arbeidere som spiste lunsj i en stor sal.
Mennene hadde pause fra det tunge arbeidet med Fordlandias gummitrær. De var vant til at tjenerne brakte maten rundt. Men nå, i desember 1930, hadde eieren av Fordlandia – den vellykkede bilprodusenten Henry Ford – påtvunget dem nok en idé fra Nord-Amerika.
Mennene fikk ikke lenger maten servert ved bordene, men måtte stå i lange køer i en helt ny ordning, en kafeteria. I tillegg ble arbeiderne trukket i lønn for maten, og det gjorde dem ikke mildere stemt.
«La oss knuse alt sammen!» kom det fra neste mann. Arbeiderne gikk amok. Susende tallerkener og flygende gryter blandet seg med knust glass.
Mennene ødela alt de fikk tak i, og da de var ferdige med spisesalen, dro de videre til byens radiostasjon og verkstedene, der de fortsatte med å rasere.
Fords by i jungelen besto av like hus, og lignet til forveksling en forstad i USA.
Først gikk det ut over vindusrutene, så kastet horden seg over det de mest av alt forbandt med Ford: kjøretøyene. Biler og traktorer ble veltet eller påtent, og en bil ble skubbet med fronten først ut i Amazonas.
Bare tre år etter at Henry Ford hadde grunnlagt byen, var drømmen hans om et perfekt lite stykke USA midt i jungelen i Brasil i ferd med å bli spist opp av hærverk og opprørstrang.
Lederne fra USA måtte flykte enten ut i jungelen eller på båter ute på elva. De kunne ikke vende tilbake før brasilianske soldater noen dager etter oppstanden klarte å roe de hissige arbeiderne. Fordlandia kunne humpe videre.
T-Forden skulle skape fred i verden
Masseproduksjon av biler hadde gjort Henry Ford til en av verdens rikeste menn. Han trengte gummi til millioner av bildekk. Materialet kjøpte han fra britiske og nederlandske firmaer som kontrollerte verdenshandelen og hentet gummien i koloniene sine i Asia.
Midt i 1920-årene fikk Ford nok. Sør-Amerika var et glimrende sted å dyrke gummi, og han hadde ingen grunn til å betale overpris til europeerne. Dermed tok Ford kontakt med den brasilianske regjeringen og fikk den nødvendige tillatelsen til å kjøpe opp jord.
Snart eide Ford et område større enn Vest-Agder, midt i jungelen. Stedet døpte han Fordlandia, etter seg selv. Lokalbefolkningen brukte sin egen stavemåte: Fordlândia.
Prosjektet handlet om mer enn økonomiske kalkyler for Henry Ford. Ideen hans var å skape et banebrytende samfunn – etter nordamerikansk modell – midt i Amazonas.
I dag står Fordlandias ruiner som et monument over Fords utopiske prosjekt.
Fabrikkeieren mente at verdenshistorien ble drevet frem av teknologi, handel og produksjon, og han var ivrig etter å skrive historie. Ifølge Ford kunne krigsskip og soldater aldri temme verden. Det kunne bilene hans.
Bileiere kunne besøke nabobyer og naboland, og lære at naboene også var venner. Ford mente at nettopp dette med tiden ville føre til verdensfred.
Fordlandia skulle fremme prosjektet og aktivt eksportere fred, moral og velstand til resten av verden.
Arbeidet gikk bra, selv om Henry Ford selv ikke reiste til Brasil. Hans betrodde folk sørget for at jungelen ble ryddet, og sågar et moderne bibliotek ble det plass til.
Lederne fra USA fikk også bygd et kraftverk, et sykehus og senere en nihulls golfbane. Det ble anlagt smale veier gjennom det uveisomme terrenget, og snart rullet den berømte, storselgende T-Forden rundt i Fordlandia.
Området tiltrakk seg en strøm av brasilianske arbeidere. De ble innlosjert i nybygde hus som til forveksling lignet amerikanske eneboliger fra Midtvesten.
Arbeiderne ble tilbudt 37 amerikanske cent om dagen for å tappe gummitrærne i jungelen. Lønnen ville vært grei selv i USA, og var omtrent det dobbelte av en vanlig brasiliansk lønn.
I helgene var brasilianerne til gjengjeld pålagt å danse square dance og delta i allsang. Henry Ford la også ned strengt forbud mot alkohol i hele Fordlandia; selv i private hjem var det straffbart å nyte en edel dråpe eller to.
Arbeidet foregikk i middagsheten
Snart fikk arbeiderne nok. Alkoholen ble stadig oftere tatt frem i ly av mørket, og en rekke prostituerte kvinner slo seg ned i utkanten av Fordlandia. Mennene var frustrerte – også over at gummitrærne ikke vokste som planlagt.
Det steinete, ufruktbare landskapet var vanskelig å dyrke, og vegetasjonen ble angrepet av insekter. Brasilianerne ble dessuten tvunget til å arbeide etter samme rutine som i USA: Fra 06.00 om morgenen til 15.00 om ettermiddagen, altså midt i den verste middagsheten.
Den vanlige arbeidstiden for brasilianerne var tidlig om morgenen og sent om kvelden.
Syntetisk gummi blir nådestøtet
Da opprøret i desember 1930 var slått ned, kjempet Fordlandia videre, til konkurrentenes forundring. I 1931 skrev bladet Indian Rubber Journal:
«I det tropiske landbrukets lange historie har det aldri blitt bygd opp et så enormt system på en så overdreven måte. Herr Fords forsøk er dømt til å mislykkes».
Et museum viser livet i Henry Fords forlatte industriby.
Fordlandia står ennå
I 1945 stengte Henry Ford byen og solgte området i Amazonas tilbake til Brasil for den beskjedne summen av 250 000 dollar.
Det økonomiske tapet var trolig den gangen rundt 20 millioner dollar. Det tilsvarer det tidoble i dag. Bygningene i jungelen ble stående – og står der ennå.
Bladets medarbeider hadde besøkt Fordlandia, og han hadde rett. Henry Ford erkjente selv problemene et par år senere, men han tilskrev dem utelukkende dårlig jord, og investerte i et nytt område lenger mot nord.
Produksjonen fortsatte, slik at Fordlandia i 1942 leverte 750 tonn gummi, betraktelig mindre enn det som var målet for året, nemlig 38 000 tonn.
Nådestøtet for prosjektet kom under andre verdenskrig. Utviklingen av syntetisk gummi skjøt fart, og det nye materialet overtok det meste av markedet.
Fordlandia ble gitt opp, og området solgt tilbake til Brasil.