Fornærmede rike menn duellerte til døde
Dødelige sabelhugg, stikk med kårder og kuler fra pistoler. I tre hundre år utkjempet ærekrenkede europeiske adelsmenn og offiserer voldsomme dueller for å få oppreisning. Mange betalte den aller høyeste prisen: Sitt eget liv.
En tidlig morgen i 1803 er to offiserer ute på hver sin ridetur i Hyde Park i London. Begge har med seg sine trofaste hunder. Hundene havner i slåsskamp, og oberst Montgomery hopper av hesten for å skille de illsinte dyrene. Han sparker og banner mot den fremmede hunden, hvis eier ikke er å se.
Med ett kommer kaptein McNamara ridende rundt en sving. Han har hørt og sett alt sammen og er rasende: «Jaså, du har den frekkhet å ville avlive hunden min? Før det skjer må du i så fall drepe meg."
De to mennene begynner å krangle høylytt, og ingen av dem vil be om unnskyldning. Det ender med at de avtaler å møtes klokka sju samme kveld i en pistolduell. De to -offiserene
er dyktige skyttere, og duellen fører til skader på begge. McNamara får en kule i hofta mens Montgomery treffes på høyre side av brystet.
Kaptein McNamara overlever sine skader, men oberst Montgomery dør kort tid etter. Alt på grunn av en ganske latterlig episode knyttet til en annen persons hund.
Et duelldrap om dagen
Tvekamper har ekistert i alle kulturer til alle tider. I Europa hadde de ofte også en juridisk funksjon i middel-alderen. Den som beseiret sin motstander hadde også rett i sak. Rundt år 1500 ble det i Italia utviklet en regulert form for duell som -ærekrenkede adelsmenn kunne gripe til for å gjenopprette sin ære. Denne typen dueller spredte seg snart til resten av det europeiske aristokratiet.
Tegning av duellanter fra 1500-tallet.
Ifølge en samtidig fransk kilde ble det i perioden 1589 til 1610 drept mellom 7000 og 10 000 adelsmenn på fransk jord – og det bare i duellfenomenets ungdom. Det tilsvarer minst én dødelig duell hver eneste dag.
Duellen skulle gjenopprette æren
Tallene er usikre, men det er ingen tvil om at duellering var svært vanlig, spesielt hvis man tar med i beregningen at langt fra alle dueller fikk en dødelig utgang. Reglene krevde ikke at en av duellantene måtte dø, bare at en av de to måtte være ute av stand til å fortsette. Duellens viktigste funksjon var å gjen-opprette den krenkede æren.
Til å begynne med var det vanskelig å skille dueller fra vanlige slåsskamper. Men snart ble det gitt ut håndbøker der reglene for duelleringen var detaljert nedtegnet. Der sto det hvordan en utfordring skulle overleveres, hvem som skulle velge våpen, sekundantenes oppgaver og når en duell var vunnet eller tapt.
Strenge straffer truet duellanter
På 1600-tallet var duellene blitt en politisk destabiliserende faktor. Overalt i Europa forsøkte monarkene å sette en stopper for den blodige tradisjonen, med strenge lover og forordninger. Men bare noen få lyktes i å få bukt med fenomenet.
Verst var det i Frankrike. Ikke engang Ludvig XIV, 1600-tallets mektigste monark, klarte å stanse duellene. I løpet av sine 72 år på tronen, fra 1643 til 1715, innførte Ludvig ikke mindre enn ti lover som alle hadde som mål å stoppe den ukontrollerte duelleringen.
I en lov fra 1679 heter det at både duellanter og sekundanter, samt andre tilstedeværende under en duell, skal straffes med døden. Og som om det ikke var nok, skulle de også fratas sine adelsprivilegier og få sine eiendommer konfiskert.
Loven dikterte videre at en drept duellant ikke kunne begraves i viet jord. For de kristne på denne tiden var det en særdeles hard straff.
Den som sendte en utfordring skulle straffes med permanent utvisning fra Frankrike. Tjenere av lavere byrd som enten videresendte en utfordring eller på annen måte hjalp til under en duell, skulle piskes og deretter brennmerkes med den franske liljen på blanke huden.
Duellantenes mest brukte våpen: pistol, kårde og sabel.
Tannløse duellforbud
Duellene fortsatte i stort omfang til tross for de europeiske monarkenes forsøk på å stoppe dem. Problemet var det samme som da duellene først oppsto.
På den ene siden ville monarkene begrense ulovlige dueller som kostet så mange dugelige unge menn livet – og som så altfor tydelig markerte adelens maktposisjon.
På den annen side var monarkene ofte politisk og militært avhengig av den adelen som så lidenskapelig viet seg til dueller.
Kompromisset ble besynderlig. Kongene viste sin makt gjennom gjentatte innstramminger av lovene, men benådet på den andre siden alle duellanter som ble dømt. Slik unngikk monarkene protester i den samfunnsklassen som så duellen som en standsmessig rettighet.
Montmorency henrettet etter duell
Et unntak fra det mønsteret er historien om den beryktede franske duellanten François de Montmorency. Han hadde den uvane å utfordre en hvilken som helst adelsmann så sant dennes rykte som sverdfekter gjorde ham til en verdig motstander.
For å unnslippe de strenge lovene i Frankrike flyttet han til Brussel, en by kjent for sin liberale holdning til dueller. Der mottok han stadig nye utfordringer til duell fra de mange hevngjerrige overlevende som hans duellseire hadde etterlatt i hjemlandet.
En av utfordrerne, den unge markien Beuvron, sendte ikke mindre enn åtte utfordringer til den landflyktige duellanten.
Til slutt klarte ikke François å holde seg i skinnet lenger. Han gikk med på å reise til Paris for å ta imot utfordringen på det avtalte stedet: det kongelige palassets gård. Men det ble for mye for franskekongens tålmodighet.
Duellen endte riktignok uavgjort, og dermed fikk både François de Montmorency og markien æren gjenopprettet.
Men i mellomtiden hadde kongen gitt ordre om at François skulle arresteres. Snart satt han i en dødscelle i et fengsel i Paris. Bare noen dager senere ble François de Montmorency, som en av meget få europeiske duellanter på denne tiden, henrettet.
USAs visepresident Aaron Burr drepte den tidligere finansministeren Alexander Hamilton i en duell i 1804.
Duell i Hamburg 1809
Duelleringen avtok utover på 1800-tallet, da samfunnet ble forandret av industrialiseringen og en stadig mer innflytelsesrik borgerstand. Men praksisen fortsatte likevel i mange deler av Europa.
En sen ettermiddag i 1809 gjør veterinæren Jens Neergaard seg klar til duell. Han møter på den avtalte plassen med en kårde, en pistol og en sekundant. Midt imot står hans motstander, som ifølge ryktet er fransk mester i fekting.
Sekundantene gir signal, og kampen begynner. Neergaard kjemper tappert mot sin erfarne motstander, men blør snart kraftig fra to dype kutt i ansiktet. På oppfordring fra Neergaard bytter de to duellantene derfor til pistoler. En loddtrekning avgjør at franskmannen skal skyte først.
Skuddet gjennomborer Neergaards hatt og kutter biter av hud fra pannen hans. Bena svikter under ham, men han retter seg opp, sikter og skyter motstanderen i høyre arm.
Franskmannen kan ikke lenger fortsette – duellen er avgjort. Begge duellantene kommer seg ut av det med livet og æren i behold.
Årsaken til duellen var at både Neergaard og hans motstander hadde friet til den samme jenta. Da hun døde i tuberkulose, var det Neergaard som satt ved hennes dødsleie – noe hans rival oppfattet som krenkende.
Kort tid etter fikk Neergaard et fornærmende brev med en entydig utfordring til duell. Utfordringen satte den unge Neergaards ære på spill, og han mente han ikke hadde annet valg enn å ta imot utfordringen. Hvis ikke risikerte han å bli oppfattet som feig.
Duellene ebbet ut
Etter 300 år med daglige, dødelige dueller i Europa ebbet tradisjonen ut. I England ble man i stor grad kvitt fenomenet på 1800-tallet, da man begynte å oppfatte duellene som et dumt og dekadent sløseri med menneskeliv.
Omtrent på samme tid ble dueller mer vanlige i USA, flere hundre år etter at Europa hadde startet med det.
En langvarig konflikt mellom to høyt verdsatte politikere, visepresident Aaron Burr og tidligere finansminister Alexander Hamilton, fikk for eksempel et dødelig utfall etter et oppgjør med pistoler i 1804.
I Frankrike fikk duellen et nytt oppsving i årene 1880–1900, da tusener av dueller ble utkjempet hvert år.