Kvinne og mann kjæler

Fortidens ideal: en sunn sjel i en doven kropp

Dagens fitness-guruer ville ha blitt indignert hvis de skulle ha levd etter fortidens skjønnhetsidealer: blek hud og bilringer. Fargeløse kinn og litt ekstra på sidebeina ble sett som tegn på sunnhet og rikdom.

Dagens fitness-guruer ville ha blitt indignert hvis de skulle ha levd etter fortidens skjønnhetsidealer: blek hud og bilringer. Fargeløse kinn og litt ekstra på sidebeina ble sett som tegn på sunnhet og rikdom.

Scan Google Books; Painting Henry Fuseli

Innbyggerne i Stebbing stirrer etter begravelsesfølget som langsomt beveger seg gjennom landsbyen nord for London. Den lokale slakteren, Jacob Powell, er død, og kisten hans tiltrekker seg mye oppmerksomhet. Slakterens døde kropp måler over fire meter rundt livet, og ikke færre enn 16 mann må nå slepe den enorme kisten til kirkegården.

Begravelsen finner sted i 1754 – og på denne tiden er en fet slakter på ingen måte unormal. Tvert imot. Ifølge folkevisdommen blir lukten av kjøtt og blod fra arbeidet med å slakte og partere dyr betraktet som "fet luft" som legger seg på kroppen.

“Er det denne her som får dere til å le?” Sokrates om sin store mage.

At Powell nådde en vekt på 230 kg var altså et arbeidsgode og et tegn på at slakteren hadde vært driftig og flittig.

Men synet på overvekt har endret seg radikalt gjennom historien. Oldtidens grekere mente at fedme var et tegn på dumhet – og i middelalderen ble bilringer fordømt som ugudelige.

"Den som er en slave av sin mage, tilber sjelden Gud", påpekte den iranske dikteren Saadi på 1200-tallet.

På 1700-tallet kom svulmende kropper på moten igjen, men siste ord var langt fra sagt i konflikten om kroppens form.

Egypternes idealvekt gikk opp og ned

I oldtidens Egypt var det langt fra alltid tynne kvinner som var ettertraktet. Arkeologene har nemlig funnet eldgamle terrakottafigurer med enorme byster og fyldige hofter.

Da Egypt ble samlet under én farao i ca. 3200 f.Kr., skiftet moten imidlertid til den slanke linje. På steinrelieffer fremstilt etter dette årstallet fremstår menn og kvinner som ganske tynne – men skinnet bedrar.

Egyptisk figur

En tynn kroppsbygning var i lange perioder idealet i oldtidens Egypt, men langt fra alle levde opp til det.

© Richard Maschmeyer/Imageselect

Undersøkelser av mumiene av Amenhotep 3. fra 1300-tallet f.Kr. og Ramses 3. fra 1100-tallet f.Kr. avslører at de uttørkede kroppene har adskillige slappe hudlag, noe som er tegn på overvekt ved faraoenes død.

Idealet om den slanke linje synes imidlertid å ha endret seg flere ganger i oldtidens Egypt. En statue fra 2500-tallet f.Kr. av arkitekten bak Giza-pyramiden, vesiren prins Hemiunu, viser både bilringer og dobbelthake. Overvekt kan i denne epoken ha signalisert velstand i et land hvor den jevne befolkningen risikerte å sulte hvis høsten slo feil.

Lege kalte Sokrates tykk og dum

Mens egypterne i flere omganger verdsatte fyldighet, var oldtidens grekere direkte redde for fett. Statuer av guder, helter og lærde var slanke og hadde regelmessige trekk. Ifølge grekerne var tynne mennesker nemlig vakre og edle.

Denne kroppsoppfatningen var uheldig for den berømte filosofen Sokrates (469-399 f.Kr.), som var lav av vekst, tykkmaget og hadde oppstoppernese. Selv vennene hans sammenlignet ham med den stygge, fordrukne satyren Papposilenos. Da Sokrates under et drikkegilde erklærte at han ville lære å danse for å gå ned i vekt, brast vennene i latter.

“Er det denne her som får dere til å le?” spurte filosofen og pekte på vommen sin.

“Jeg vil ikke ha en tynn kvinne, hvis armer kan være i mine fingerringer. Og som stikker meg med sine knær.” Martial, romersk dikter.

Bare ut fra Sokrates' utseende erklærte legen Zopyrus fra Alexandria på 100-tallet f.Kr., ca. 300 år etter filosofens død, at Sokrates måtte ha vært "dum og tykkhodet" og "besatt av kvinner". Kort sagt en ubegavet gammel gris.

Heldigvis for Sokrates var fedme ikke straffbart i Athen, hvor han bodde. I filosofens samtid ble imidlertid tykke slaver i Sparta henrettet offentlig – og eieren straffet med piskeslag for ikke å passe ordentlig på eiendommen sin.

Kvinner uten ekstra fett var usexy

Romerne var mindre strenge enn grekerne når det gjaldt den slanke linjen. Faktisk burde kvinnene i Romerriket helst ikke bli for magre.

"Jeg vil ikke ha en tynn kvinne hvis armer kan være i fingerringene mine. Og som stikker meg med sine knær", skrev den romerske dikteren Martial i boken "Epigrammer" fra ca. 90 e.Kr

På samme måte var det akseptabelt for menn å ha litt pondus fordi det signaliserte velstand. Men en mann må aldri ha for mye "overskytende flesk", som den greske legen Soranus fra Efesos formulerte det.

Avbildninger av Buddha er forskjellige fra land til land. Mens inderne hyllet den magre Buddha som en asket uten jordiske behov, ville kineserne ha en tykk, glad mann, for fedme var symbol på lykke.

Tynn Buddha
© Tevaprapas Makklay

Den magre asketen

  • Under sine reiser i India på 500-tallet f.Kr. levde Buddha angivelig på ett riskorn daglig. Faste gir åndelig innsikt, og derfor er indiske Buddha-figurer tynne.

  • Fra India spredte buddhismen seg til Thailand, Tibet og Korea, hvor et rolig, alvorlig Buddha-ansikt signaliserte en åndelig, opplyst person uten jordiske behov.

  • Når Buddha i bl.a. India og Thailand vises iført enkel påkledning, symboliserer det for buddhistene at askese og det enkle livet er verdt å strebe etter.

Tykk Buddha
© Krzysztof Nahlik/Alamy

Fedme var lykken

  • Via handelsruter som Silkeveien nådde buddhismen til Kina på 100-tallet e.Kr. For kineserne var bilringer det samme som lykke, og de fremstilte Buddha som smellfet.

  • I motsetning til sine naboer var kineserne ikke redde for å gi Buddha-figurer et bredt smil. Å være glad betyr at en person har funnet livsgleden, mente de.

  • Kinesiske Buddha-figurer sitter noen ganger på en symbolsk pengebarre – et gammelt kinesisk betalingsmiddel. Eieren håpet at Buddha ville skjenke rikdom.

Soranus praktiserte i Roma på 200-tallet e.Kr. og så kritisk på fete romere i byens gatebilde.

“Unormalt og overskytende fett som buler synlig ut er stygt og skammelig”, advarte Soranus i skriftet “Om akutt og kronisk sykdom”.

Å bli altfor tykk var en moralsk brist, mente romerne og skjelte forarget til Midtøsten, hvor eliten førte en lat livsstil og fråtset i fete retter med fløte. Når de rike romerne selv slo seg løs i etegilder, handlet det primært om å imponere gjestene med eksotiske retter – f.eks. sjiraffstek.

Muskelmenn bygget samfunnet

Kristendommen ble innført i Romerriket på 300-tallet e.Kr., og med den nye religionen fulgte et strengt syn på overvekt i Europa. Hang fettet ut over livremmen, var det tegn på fråtseri og en synd mot Gud, mente Bernhard av Clairvaux, som på 1100-tallet grunnla klosterordenen cistercienserne. Selv spiste den asketiske munken kun 300 g tørt brød om dagen.

For Henri de Mondeville, livlege for Frankrikes Ludvig 10. på 1300-tallet, var samfunnet skapt av muskuløse og solbrente bønder, soldater og sjøfolk, som alle utførte et hardt fysisk arbeid.

“Noen av kvinnene veier 200 kg, og de er kongenes og herskernes favoritter. Man tror knapt sine egne øyne og ører.” Adolphe Burdo, belgisk geograf, under en reise til Nigerdeltaet i Afrika i 1870-årene.

I motsetning til dette fantes det "kvinner, evnukker, flegmatikere og kvinneaktige menn", som ifølge Mondevilles lærebok "Kirurgien" fra 1306 var late mennesker.

I denne gruppen var også munker, lærde og borgere "som tilbringer mesteparten av tiden sin i skyggen i et stille, bedagelig liv".

Men oppfatningen av det sunne mennesket skulle endre seg enda en gang – og endringen kom fra et litt uventet hold.

Luthers bilringer utstrålte livsenergi

I sine unge dager fremsto reformatoren Martin Luther slank. Luther var imidlertid av den overbevisning at rikelige mengder mat og drikke forhindret melankoli, og på sine eldre dager hadde teologen blitt voldsomt overvektig.

Et faktum som Luther selv var bevisst på. Kort før sin død i 1546 uttalte han angivelig: “Jeg vil legge meg i min kiste og gi markene noe å spise.”

For Luther var overvekt ikke bare av det onde. Det gode fettet var fast og solid, mens det dårlige var dissende, påsto han. Luthers fett-teori ble spredt i Europa, og med den oppsto en ny mote: bleke bilringer.

Da den flamske maleren Peter Paul Rubens satte penselen på lerretet i 1635 for å male “De tre gratier”, skulle kvinnene derfor “stråle av livsenergi”, som Rubens kalte det: De tre bleke kvinnene ble malt “runde, delikate og smidige” og med “store og rikelige” hofter og lår.

Tre fyldige kvinner

Peter Paul Rubens’ maleri “De tre gratier” ble kjøpt av Spanias kong Filip 4. og henger i dag i Pradomuseet i Madrid.

© Museo del Prado

1600-tallets borgerskap kastet seg på fedmebølgen og viste med store mager sin gryende velstand fra slave- og krydderhandelen.

Fra koloniene i Asia kom bl.a. pepper og muskat, og kokebøker med de nye ingrediensene ble populære. Ofte dikterte oppskriftene rikelig bruk av olje, smør og sukker. På 1700-tallet ble magerhet til og med sett som et tegn på at en person ble "spist opp av bekymring", som man sa.

Men ikke alle var med på fedmebølgen. Da den tyske historikeren Johann Winckelmann dro til Roma i 1755 for å se de antikke statuene, berømmet han formene deres: "Deres flate mager er som en person etter en god natts søvn og med god fordøyelse."

Koblingen mellom fedme og en usunn livsstil fikk på 1800-tallet ytterligere støtte av legevitenskapen og de spirende sunnhetsbevegelsene. Nå skulle folk på slankekur.

Leger tordnet mot latsabber

Med den vestlige verdens gryende innsikt i at en sunn livsstil ga en bedre helse, begynte innbyggerne å leve sunnere og dra på kuropphold hvis de la på seg mye. At andre sivilisasjoner fortsatt fant fedme attråverdig, rystet datidens europeiske oppdagelsesreisende:

“Noen av kvinnene veier 200 kg, og de er kongenes og herskernes favoritter. Man tror knapt sine egne øyne og ører”, grøsset den belgiske geografen Adolphe Burdo i sine reiseskildringer fra Nigerdeltaet i 1870-årene.

Samfunnets rikeste åt og drakk som de lystet, men fråtseri med mat og drikke kunne sette seg faretruende rundt livet. Noen av historiens største herskere døde som følge av massiv overvekt.

Farao Ptolemaios 8. på mynt
© American Numismatic Society

Farao var lenket til lenestol

Faraoen Ptolemaios 8. var så glad i alkohol at han fikk tilnavnet Fyskon (ølvommen). Da faraoen i 139 f.Kr. mottok utsendinger fra Roma, måtte han bæres omkring i en lenestol fordi han ikke kunne gå selv.

Zhu Gaochi
© Museum National Palace

Keiser trøstespiste seg til døde

Kinas keiser Zhu Gaochi var så lei av kjedelige statsaffærer at mat ble hans store trøst. Keiseren falt ofte over sine egne bein pga. fedme, og frem mot sin død av et hjerteanfall i 1425 måtte han støttes av to tjenere.

Henrik 8.
© Google Arts & Culture

Lansesår økte vekten

Under en ridderturnering fikk britenes Henrik 8. et sår i beinet som plaget ham resten av livet. Det betente såret gjorde kongen immobil, og vekten hans økte. Ved sin død i 1547 veide Henrik opp mot 145 kg.

George 4.
© Library of Congress

Dagen begynte med biff og vin

En av 1800-tallets store storspisere var Englands Georg 4. Hver morgen inntok han to stekte duer, tre biffer og en flaske hvitvin. Kongen veide 130 kg og sov oppreist i en stol for å kunne puste.

Fet mat og latskap ga forstoppelse og høyt blodtrykk, mente bl.a. den amerikanske legen John Harvey Kellogg, grunnlegger av frokostmatfirmaet Kellog’s. På slutten av 1800-tallet spredte helseguruen begrepet “biologisk livsstil” – en cocktail av mosjon, kildevann og vegetarisk kost.

Folk strømmet til helsepalasser som Kellogg’s Battle Creek Sanatorium i Michigan. Her kunne opp mot 5000 forstoppede gjester daglig gomle på grovt brød, drikke kildevann og benytte treningsmaskiner. I en av Kelloggs maskiner ble gjesten banket på magen av små treplater for å sette fordøyelsen i gang.

Blekheten sto for fall

Amerikanske filmstjerner var ofte blant gjestene på kurstedene, og helsetrenden fant raskt veien til Hollywood. På det store lerretet og i ukebladene kunne millioner av mennesker kloden rundt beundre de slanke skuespillerne.

Blekhet var imidlertid fortsatt attråverdig – helt til den franske moteskaperen Coco Chanel på 1920-tallet vendte solbrent hjem fra en ferie. Chanel avfeide all forargelsen med at brun hud var tegn på et aktivt fritidsliv.

Kvinne og mann kjæler

Runde former og til og med voldsom overvekt er blitt sett som sexy statussymboler opp gjennom historien.

© Scan Google Books; Painting Henry Fuseli

Snart ble solbading populært blant de vestlige feriegjestene, men den slanke, godt trente kroppen måtte ikke glemmes.

“En kropp uten bevegelse er som en stillestående pøl: Den samler opp sykdommens grøde, noe som ender med å drepe den”, erklærte en tysk gymnastikkmanual fra 1920.

Fra 1950-tallet smeltet tanken om kropp og sinn sammen i begrepet wellness. Nå var et sunt sinn i en slank, solbrent kropp idealet, et ideal som fortsatt hersker i dag – og som daglig utfordres av vår tids livsstil, enkel adgang til sukker og stillesittende arbeid.

Hvem tør spå om når en fet, blek kropp blir betraktet som uttrykk for en godt betalt jobb bak en dataskjerm?

LES MER OM KROPPSIDEALETS HISTORIE:

  • Christopher E. Forth: Fat: A Cultural History of the Stuff of Life, Reaktion Books, 2019