Freakshow var de vanskaptes vei til suksess
På 1800-tallet var såkalte freakshow uhyre populære. På disse omreisende sirkusene ble skjeggete damer og siamesiske tvillinger vist frem for publikum, som reagerte med skrekkblandet fryd. I dag vekker forestillingene anstøt, men for de fleste "freaks" var sirkuslivet et innbringende alternativ til livet som utstøtt.
Laloo, “Den glade hindu” (lengst til venstre), kunne vise frem armer og bein fra en ufødt tvillingbror.
I1829 dro de siamesiske tvillingbrødrene Chang og Eng ut på en verdensturné som straks ble en kjempesuksess.
Folk strømmet til for å se de to guttene som på mystisk vis var smeltet sammen ved brystbeinet.
Brødrene var blitt oppdaget i Siam (i dag Thailand) noen år før, av en britisk forretnings-mann som tilbød guttenes mor et større pengebeløp for å ta dem med til USA og stille dem ut.
Og hun slo til med en gang, ettersom de to guttene ikke hadde mange andre muligheter til å tjene til livets opphold.
Chang og Eng turnerte først i USA, og senere jorden rundt med sin impresario Captain Coffin. Det var bare i Frankrike de ikke ble noen suksess.
Her ble de forbudt fordi myndighetene fryktet at gravide kvinner som så Chang og Eng skulle føde siamesiske tvillinger selv.
Brødrene Chang og Eng fra Siam innledet freakshowets æra i 1830-årene.
Slave ble Washingtons barnepike
Chang og Engs gjennombrudd innledet «freakshowets» æra, der handikappede og ofre for diverse genetiske sykdommer ble vist frem.
En av pionerene var den unge amerikanske entreprenøren Phineas Taylor Barnum. I 1835 kjøpte han en gammel, blind og nesten helt lam slave ved navn Joice Heth.
Han tok henne med til New York og stilte henne ut med stor oppfinnsomhet som George Washingtons 161 år gamle barnepike.
Joice Heth spilte med det beste hun kunne, og sang vuggeviser og fortalte lange historier om «sin kjære lille George».
Heth var en stor suksess, og da hun døde i 1836, måtte Barnum finne på noe nytt. I 1841 grunnla han derfor Barnum's American Museum, verdens første såkalte «dime museum» (1 dime = 10 cent).
Her kunne arbeiderklassen la seg underholde for en billig penge av blant annet utstoppede pirajaer, misdannede fostre på sprit og levende vanskapninger.
Barnum lot lyskjeglen fra en fyrlykt vandre opp og ned Broadway hele natten for å trekke oppmerksomhet til museet, og om dagen kunne gjestene fly en tur i en varmluftsballong som lettet fra parken på museumstaket.
LES MER: HISTORIE gir deg listen over de mest berømte freaks
Løgnhistorier var verd millioner
Barnum var ikke redd for å smøre tykt på i markedsføringen.
For eksempel proklamerte han freidig at den unormalt hårete jenta Krao var Darwins «missing link», stadiet mellom ape og menneske.
På plakaten sto det at hun hadde drept ti menn før hun ble tatt til fange i Afrika. I virkeligheten kom hun fra Laos, der moren arbeidet ved kongens hoff.
Den hårete «hundegutten» Jo-Jo hadde heller ikke levd som vill i de sentralrussiske skogene, slik Barnum påsto, med sikker sans for det dramatiske.
Jo-Jo var døpt Fedor Jeftichew og oppvokst ved et fransk sirkus. Både han og faren led av den arvelige sykdommen hyper-trikose, som gir hårvekst i hele ansiktet.
Selv sa Barnum, når han ble avslørt, at han ikke var ute etter å lure folk, han ville bare underholde dem.
Og det gjorde han. Publikum strømmet til, og Barnum ble den første millionæren i underholdningsbransjen.
Suksessen gikk ikke upåaktet hen. Snart konkurrerte museer, teatre, fornøyelsesparker og omreisende sirkustrupper spesielt i USA, men også i Europa, om å ha de mest groteske vanskapninger på plakaten:
her var siamesiske tvillinger, kjemper og dverger, skjeggete damer og villmenn, pingvinjenter og selgutter, og alle kjempet de om publikums gunst.
Barnum fusjonerte i 1881 med Baileys sirkus, og kalte seg ubeskjedent «verdens mest fantastiske show»
De vanskaptes by
Enkelte ble ydmyket og mishandlet ved sirkusene. Et trist eksempel på det er historien til britiske Joseph Merrick, kjent som Elefantmannen.
Men for mange ble sirkusverdenen et fristed der de møtte likesinnede. Noen ble venner, andre rivaler, og mange forelsket seg i hverandre.
Hele familier med arvelige lidelser turnerte sammen, så som «hummerfamilien» Stiles, der fem generasjoner hadde deformerte armer og bein på grunn av en arvelig genetisk lidelse.
Utenfor sesongen søkte Stiles-familien og mange andre av freakshowenes stjerner mot byen Gibsonton i Florida, som hadde fleksible regler for sirkusfolket.
Blant annet tillot bystyret elefanthold, bjørnedressur på gressplenene og sirkusvogner parkert i gaten.
Her vokste det frem et helt «freak-samfunn». Besøkende kunne spise på restauranten Giant's Place, som ble drevet av kjempen Al og konen, Jeanie, som var født uten bein.
To siamesiske tvillingsøstre solgte frukt.
Og i baren kunne Trebeinte Frank ses i passiar med Apejenta, mens posthuset hadde landets eneste miniatyrskranke.
Nye tider og arbeidsløshet
I 1908 la tidsskriftet Scientific American frem ideen om at det var inhumant og barbarisk å stille ut folks handikapp og sykdommer.
Og i de neste tiårene begynte aviser og blader å skrive om de virkelige årsakene til de forskjellige misdannelsene.
Misdannelsene ble avmystifisert, og folkemeningen vendte seg gradvis mot de tradisjonelle freakshowene og «dime»-museene.
På 1950-tallet ble de sett på som så smakløse at de siste måtte stenge dørene.
De nye humane idealene fikk paradoksalt nok fatale konsekvenser for mange «freaks», som nå måtte stille seg i arbeidsledighetskø, be om sosialhjelp eller bli stuet bort på institusjoner.