Fyrstikk-kongen snøt for millioner

Klisterhjerne baner vei

Ivar Kreuger kom til verden i 1880 som eldste sønn av Ernst August Kreuger, som eide Kalmar Tändsticksfabrik.

Allerede som ung gutt sto det klart at Ivar var utstyrt med en enestående hukommelse. Han lærte seg det latinske navnet på alle de plantene han kjente, og kunne gjengi prestens seneste preken ordrett.

Ivar ble student i en alder av bare 16 år, og fire år senere kunne han kalle seg maskin- og sivilingeniør.

Som familiens eldste sønn lå det i kortene at Ivar skulle overta farens fyrstikkfabrikk. Men Kalmar var på ingen måte stort nok for den ambisiøse unge mannen.

Derfor reiste han til Amerika og fikk en fot innenfor hos Fuller Construction Company, Manhattans ledende entreprenørfirma. Arbeidet som menig ingeniør med en timelønn på bare 50 cent var ikke nok for ham i lengden.

“Jeg kan ikke begripe at man forventer at jeg skal tilbringe livet med å tjene penger for annenrangs mennesker. Bare vent og se – jeg kommer til å utrette store ting,” skrev han til foreldrene.

Kjapp bygging gjør Kreuger rik

Kreuger hadde ikke penger til å starte for seg selv, men han hadde et talent som var mer verdt enn kassekreditt.

Selv om han var innadvendt av natur, hadde han evnen til å treffe de rette folkene og få verdifulle kontakter.

Kreuger pugget omfattende finansstatistikker og lange avsnitt fra bøker, så han løp aldri tørr for ord og var alltid interessant å høre på.

I 1908 hørte Kreuger at den fremtredende ingeniøren Julius Kahn hadde utnevnt svenske Paul Toll til å representere selskapet Kahn i Europa.

Her kom Kreugers talegaver for første gang til sin rett. Han fikk overtalt Kahn til at også han skulle ha den posten.

Den håpefulle svensken seilte til England, der Toll bodde, og sammen stiftet de entreprenørselskapet Kreuger & Toll.

Selskapet begynte arbeidet med en kassebeholdning på 2500 dollar – omtrent en halv mill. kr. i nåtidens penger. Men Kreuger visste straks hvordan han kunne få mer penger i kassen.

Tid var penger i byggebransjen.

Ble et prosjekt forsinket, kostet det eieren tapte leieinntekter. I motsetning til konkurrentene garanterte Kreuger & Toll som de første i Europa at bygningene deres ville være ferdig til avtalt tid.

Da Kreuger & Toll fikk kontrakt på å bygge et seks etasjers hus i den svenske byen Gullspång, besluttet Kreuger å satse. Han lovet at om ikke bygningen sto ferdig til en bestemt dato, ville han betale eierne tilsvarende 1200 dollar for hver dag arbeidet ble forsinket.

Til gjengjeld skrev byggherren under på å betale ut en bonus dersom bygningen sto ferdig før tiden. Kreuger spilte høyt spill, for mer enn to dagers forsinkelse ville bety at Kreuger & Toll gikk konkurs.

Men den unge ingeniøren tok gjerne sjanser og gikk freidig i gang med å hyre arbeidere som var villig til å streve i treskift-turnus under den stramme tidsfristen.

Naboene klaget over nattlige plager i form av skarpe lys på byggeplassen og lyden av kvernende sementblandere, men den biffen ordnet Kreuger lett.

Han fikk en byggesakkyndig til å utstede en tvilsom attest på at sementen ikke tålte at man tok pauser i arbeidet om vinteren.

Papiret brukte Kreuger til å overbevise politiet om at alt var etter boka.

Strategien holdt: Huset sto ferdig før tiden, og Kreuger innkasserte den avtalte bonusen. Snart var bonusavtaler et fast element i Kreuger & Tolls byggeprosjekter.

På få år skaffet Kreuger & Toll seg et rykte som Sveriges beste byggefirma.

Det sto blant annet for fundamentet til Stockholms rådhus og OL-stadion til sommerlekene i den svenske hovedstaden i 1912. Men året etter gjorde Kreuger et karriereskifte.

Han overlot byggearbeidet til Toll og gikk i farens fotspor: Fyrstikksalget gikk strykende, og Sverige var verdens førende produsent.

Fyrstikker blir big business

Fyrstikkfabrikantene tjente ikke stort på hver enkelt eske, men det hadde Kreuger råd for.

For lånte penger kjøpte han opp små familiefirmaer og slo dem sammen til aksjeselskaper. På den måten ble han kvitt konkurrentene og var i stand til å øke prisen betydelig.

I 1915 håvet Kreuger inn hele 500.000 dollar og kunne gi aksjonærene svimlende utbytter.

Da 1. verdenskrig gjorde det vanskelig å skaffe råvarer, begynte Kreuger å kjøpe opp sine leverandører av for eksempel det viktige fosforet som inngikk i produksjonen av fyrstikkhodene.

Kreuger overtok også de fabrikkene som laget maskiner til produksjonen.

Da krigen var over, hadde han et godt grep om markedet. Konkurrentene fikk valget mellom å selge til ham eller gå fallitt.

Snart hadde Kreugers firma monopol på den svenske fyrstikkproduksjonen. I tillegg til å dekke hjemmemarkedet eksporterte Kreuger haugevis av fyrstikker til både Europa og Asia.

For å omgå tollreglene kjøpte han opp små, lokale fyrstikkfabrikker slik at han kunne produsere innenfor landegrensene.

Men enkelte markeder var lukket for Kreuger. I land som Frankrike og Tyskland hadde staten monopol på fyrstikker – og import og utenlandsk innblanding var strengt forbudt. Men Kreuger hadde ikke til hensikt å la seg stoppe av slikt.

Mange europeiske land led ennå under de økonomiske ettervirkningene av verdenskrigens ødeleggelser. Han tilbød myndighetene i de pressede landene store lån som motytelse for monopol på produksjon og salg av fyrstikker.

På den måten klarte han etter hvert å bli verdens største fyrstikkprodusent.

Men for å kunne gi landene lån og sette planen ut i livet, måtte Kreuger ha penger – og USA var det beste stedet å skaffe dem.

Høsten 1922 gikk han derfor om bord på et luksusskip med kurs for New York.

Fyrstikkongen går i land

Kreuger var en mester i å skape et image som tillitsvekkende forretningsmann, og arbeidet begynte straks han gikk om bord på skipet. Her reserverte han telegrafen i flere døgn så alle skulle forstå hvor viktig han var.

I skipets restauranter sjarmerte han de andre passasjerene med sitt vidd. Det fasjonable publikumet ble overveldet av Kreugers fortellinger fra filmbransjen som han også hadde investert i.

Ingen oppdaget at alt var omhyggelig innstudert.

Ved ankomsten til New York trakk Kreuger et ess ut av ermet: Da en journalist ba om en fyrstikk for å få tent pipen sin, måtte Kreuger melde pass. Med sitt beste pokerfjes gjennomsøkte han lommene uten å finne en eneste fyrstikk.

“Fyrstikk-kongen som ikke har fyrstikker på seg,” lød overskriften på avisas forside neste dag. Med ett var han på alles lepper, akkurat som bestilt.

Sjarm sikrer bankavtale

For å skaffe nødvendig kapital hadde Kreuger avtalt et møte med styret i Lee, Higginson & Co., en av USAs største og mest velrenommerte banker.

Fyrstikkongen var i toppform etter seilturen, og det var tydelig at bankfolkene likte det de så. Kreuger levde beskjedent og spartansk og rørte sjelden alkohol.

Foran New Yorks finanstopper framsto han som en tiltalende figur i sin velsittende dress. En fremtredende ansatt ved banken noterte at Kreuger med sin ulastelige fremtoning og beskjedne vesen lignet “en solid forretningsmann som fortjente all hjelp og oppbakking fra en av nasjonens fremste banker.”

Bankmannen Donald Durant sto for kontakten med Kreuger og var i starten en anelse nervøs over svenskens manglende erfaring med utlånsvirksomhet.

Han syntes også det var merkelig at Kreuger nesten ikke hadde papirer på seg, men hadde alle tall og avtaler i hodet. Men etter å ha sett fyrstikkongen i aksjon under en rekke møter, var tvilen fordunstet.

I 1923 stiftet banken Lee, Higginson & Co. selskapet International Match sammen med Kreuger.

Alt gikk som smurt for Kreuger. Tiåret etter verdenskrigen var kjennetegnet av uhørt vekst og velstand og ble kalt “de glade 20-årene”.

Amerikanerne elsket suksesshistorier, og den sindige Kreuger hadde aldri problemer med å lokke penger ut av investorene.

Han skaffet i alt 250 mill. dollar. For pengene klarte Kreuger å få monopol i 15 land og bli den dominerende aktøren på markedet i ytterligere 19.

Kritisk revisor lukker øynene

Selv om han på denne tiden ble betegnet som en av verdens rikeste menn, var Kreuger fortsatt innhyllet i mystikk. Dette skyldtes ikke bare at han var reservert av natur. Forretningsmetodene hans hadde også alltid vært en smule suspekt.

I ettertid husket kolleger hvordan han strødde om seg med tall på styremøter som varte bare noen få minutter. Han gjorde det tydelig at han ikke satte pris på å bli motsagt.

“God morgen, mine herrer. Det er blitt besluttet å øke Kreuger & Tolls kapital med 12 mill. kroner ved å utstede nye aksjer til en kurs på 240 prosent. Hører jeg noen protester? Takk, mine herrer,” lød det under et styremøte. Ingen av tallene sto i regnskapene. De største inntektene var ofte bare oppført som “utbytte av andre investeringer.”

Forretningspartnere og aksjonærer skjønte at Kreuger tok seg friheter med regnskapet, men alle tjente godt på ham og var ikke interessert i å vite hva som skjulte seg bak suksessen.

Da Kreuger begynte å gjøre forretninger i USA, vokste tilgangen på kapital og dermed også muligheten til å sjonglere med tall. Snart hadde han 400 datterselskaper under Tändsticksaktiebolaget, som sto for Kreugers fyrstikkproduksjon.

De fleste selskapene tjente bare ett formål – å gjøre det mulig å flytte penger rundt så Kreuger kunne fremstå som langt mer velstående enn han var og dermed tiltrekke enda flere aksjonærer.

Men fyrstikk-kongen var nødt til å ha en revisor, for ingen anstendig bank ville gjøre forretninger med et selskap som ikke lot en revisor garantere for regnskapene.

Firmaet Ernst & Ernst ga Kreuger den pertentlige A.D. Berning som fast kontakt. Berning kunne ikke unngå å legge merke til at Kreugers regnskaper var høyst mangelfulle. Ofte besto de bare av et par kolonner med tall som vanskelig kunne settes i forbindelse med hverandre.

Revisoren undret seg også over at Kreuger plutselig endret omregningskurs mellom svenske kroner og amerikanske dollar slik at firmaets pengebeholdning økte. Men kritikken forstummet i takt med at Kreuger inviterte Berning og frue på utenlandsreiser og cruise.

Revisoren skjøv bekymringene til side og underskrev regnskapet mens han drømte om forfremmelse.

Ingenting syntes å kunne røre fyrstikkongen, som fikk æren av å bli avbildet på forsiden av det amerikanske tidsskriftet Time den 28. oktober 1929.

“Det finnes ikke en eneste konkurrent som kan skade oss noe særlig,” uttalte Kreuger til bladet.

Dagen etter fikk folk syn for sagn. Kreuger hadde rett. Mens aksjekursene kollapset på fondsbørsen i New York og dro verden med seg i en økonomisk depresjon, holdt Kreugers selskaper stand.

Han inngikk til og med en låneavtale med den tyske regjeringen, som hadde en særdeles anstrengt økonomi som følge av erstatningskravet fra 1. verdenskrigs seirende makter.

Mistanken melder seg

Men om Kreuger virket selvsikker utad, så vaklet imperiet hans. Krisen betydde at de landene han hadde lånt penger ikke var i stand til å betale tilbake:

Kassa var nesten tom. Likevel kunne Kreuger fortelle finansforbindelsene sine at han hadde klart å sikre en låneavtale med den italienske diktatoren Mussolini i oktober 1930.

Men avtalen måtte være en hemmelighet, for pengene skulle brukes til å styrke det italienske militæret. Som garanti for lånet hadde Kreuger mottatt obligasjoner for i alt 21 millioner pund.

Det var bare ett problem – avtalen eksisterte ikke. Kreuger hadde selv trykket en haug obligasjoner som han prydet med en forfalsket italiensk underskrift.

Obligasjonene brukte Kreuger som sikkerhet for et millionlån hos svenske banker, men tiden var i ferd med å renne ut: Uansett hvor mye finansmannen sjonglerte med tallene, kunne han ikke finne penger å betale investorene med.

Bekjente la merke til at Kreuger, som til vanlig spiste forsiktig og sjelden nøt alkohol, nå både spiste og drakk uten måte.

Mørke skyer trakk opp over fyrstikk-imperiet i takt med at flere av Kreugers samarbeidspartnere begynte å stille spørsmål.

Finansmannen var skiftevis nedtrykt og manisk. Hans bekjente så ham ta telefonen selv om den ikke ringte, og han telegraferte til adresser som ikke eksisterte.

Selv hans berømte klisterhjerne begynte å svikte:

“Jeg går fra forstanden. Jeg kan ikke huske. Jeg kan ikke tenke,” sutret han.

I 1932 klarte han å sikre et lån på 2 millioner fra den svenske riksbanken.

Til gjengjeld skulle den svenske statens revisorer ha lov til å gå fyrstikkongens forretninger etter i sømmene.

Kreuger, som befant seg i New York, gikk med på avtalen i den tro at revisorene ikke ville sette i gang noe før han kom tilbake til Stockholm.

Før dette hadde han avtalt et møte den 12. mars med fremtredende franske bankfolk på Hôtel du Rhin i Paris. Her ville nok talegavene redde ham enda en gang.

100 millioner borte vekk

Men da Kreuger kom til Paris, var de svenske revisorene i full gang. Interessen samlet seg blant annet om de italienske obligasjonene.

Bankfolkene som kom til møtet i Paris, ventet spent på å høre Kreugers forklaring på det som foregikk. Men han dukket aldri opp. Etter to timer dro en av Kreugers forretningspartnere, Krister Littorin, ut til finansmannens leilighet. Her fant han Kreuger liggende død i sengen med en pistol i venstre hånd.

“Jeg har rotet det sånn til at jeg mener dette er den beste løsningen for alle,” lød fyrstikkongens avskjed.

Offentligheten var rystet over Kreugers død og reagerte med sorg. Lånene til de kriserammede europeiske landene hadde gitt ham heltestatus blant økonomer og menigmann.

Avisen London Express skrev at det var som om himmelen var blitt formørket og at “folk tenkte de samme tankene som etter Cæsars død.”

Den kjente økonomen John Keynes omtalte Kreuger som “kanskje vår tids mest begavede forretningsmann.”

Noen uker senere begynte stemningen å snu. Undersøkelser i Sverige viste at Kreuger hadde snytt og løyet i årevis.

I perioden 1918-1930 påsto han f.eks. at han hadde tjent 316 mill. dollar, men hans reelle inntjening var bare 40 mill.

Da booppgjøret for Kreugers forretninger ble lest opp i den svenske riksdagen den 5. april 1932, sto det klart at firmaet manglet 2 milliarder kroner – mer enn hele underskuddet på Sveriges nasjonalbudsjett.

Den svenske riksbanken var nært knyttet til Kreugers virksomheter, blant annet gjennom lån, og konkursen trakk teppet vekk under den svenske økonomien.

Aksjemarkedet gikk nærmest i stå, og arbeidsløsheten økte til 25 pst. i 1932. Først etter 2. verdenskrig kom Sverige seg på beina igjen – med sitt intakte industriapparat kunne landet tjene på gjenreisningen av Europa.

Listen over Kreugers kreditorer talte mer enn 15.000 navn på personer, virksomheter og land. Booppgjøret fylte 200 sider.

Noen av kreditorene fikk tilbake penger, men de fleste satt igjen med store tap.

Da alt var gjort opp, kunne bokholderne konstatere at 100 mill. pund av investorenes penger hadde forsvunnet i løse luften i årenes løp.