1600-tallets Elon Musk fant veien til suksess

En ung mann med ambisjoner

Slekten Stockalper nedstammet fra gudfryktige fjellbønder som hadde søkt lykken i byen Brig. 14. juli 1609 kom Kaspar til verden – en modig og vitebegjærlig gutt som fikk en god utdannelse hos jesuittene i Freiburg (i Sør-Tyskland).

Ifølge karakterboken hadde munkene «overordentlig store forhåpninger» til den unge mannen da de sendte ham hjem igjen.

I Brig slo han seg ned som notar. Allerede året etter ble han valgt inn i byrådet, men Stockalper hadde større ambisjoner – og tidene var gunstige: Siden 1618 hadde en brutal krig rast i det sentrale Europa.

Krigen skulle få navn etter sin uvanlige lengde – trettiårskrigen – men det kunne ingen vite i 1633, da Kaspar Stockalper dro ut på en lang reise til de neder­landske kjøpmennene i Antwerpen. Stockalper visste at alle de store veiene gjennom passene i Alpene var stengt som følge av krigen.

Det betydde at ingen varer kunne utveksles mellom Nord- og Sør-Europa. Men Stockalper kunne tilby de handlingslammede kjøpmennene hjelp, for akkurat hans hjemby, Brig, var utgangspunkt for en lite kjent passvei.

Ruten over Simplon-pas­set var ikke populær blant reisende. Stien var elendig og de bratte juvene farlige. Men så lenge krigen pågikk, var det eneste rute – og det beste av alt: Stock­alper hadde sikret seg enerett på transport gjennom passet.

Kjøpmennene tok godt imot den veltalende sveitseren, som behersket seks språk (tysk, fransk, spansk, italiensk, latin og gresk) og tilsynelatende kunne løse problemene deres. Men de var også skeptiske. Simplon måtte først bevise hva han var verdt.

Muligheten kom året etter, da prinsessen av Savoie, Marie de Bourbon Condé, skulle føres over Alpene. Oppgaven var krevende, for prinsessen reiste med et følge på 50 hoffolk og 100 hester.

Til alt hell gikk det bra. Etter to dager var prinsessen kommet trygt over fjellene – og Stockalper ble fyrstelig belønnet. Men det viktigste av alt var at ryktet om den sikre alpeveien spredte seg til fyrstehusene i Europa.

Særlig den spanske kongen trengte veien, for han hadde besittelser i Italia og i Nederland – og den eneste direkte veien over land gikk gjennom fiendelandet Frankrike. Omvendt hadde også Frankrike behov for fri passasje over fjellene for å holde kontakt med sin allierte, bystaten Venezia.

Veien får heller og herberger

Med diplomatisk kløkt lyktes Stockalper å holde veien sin ute av alle konflikter, slik at slagmarkens fiender ikke overfalt hverandre på Simplon.

I mellomtiden hadde Stockalper giftet seg med den velstående borgerdatteren Magdalena, som brakte en anselig med­gift inn i ekteskapet.

Stockalper in­ve­ste­rte raskt pengene i det som på moderne norsk heter infrastruktur: Først og fremst måtte veien få fast dekke. Stockalper fikk lagt ut steinheller i to meters bredde. På hele ruten bygde han broer, slik at folk kunne ta seg tørrskodd over de brusende bekkene, og med jevne mellomrom lå det vertshus der reisende kunne få seg noe mat og en seng å sove i.

På rutens knute­punk­ter bygde han høyhus, slik at alle kunne få o­ver­nat­ting og sikker opp­be­va­ring av gods mens de ven­te­t på blant annet å bli fortollet og på skifte av pakkdyr.

Transporten foregikk med mul­dyr og esler, som lenge var eid av uavhengige säumere – eseldrivere. For å få full kontroll med ferdselen, for­hand­le­t Stockalper lenge med säumernes laug, til eseldriverne oppga friheten og i stedet ble ansatt hos ham.

I alt 200 menn var sysselsatt med å transportere varer trygt over fjellene – og Stockalper tjente på alt sammen: leie av esler, veipenger og forpleining. Dessuten krevde han inn toll for biskopen.

Selv under vinterens voldsomme snø­fall fortsatte trafikken, for veimenn hadde ansvar for å holde veien ryddet. Lønnen deres kom fra et eget vintertillegg som Stockalper også krevde inn.

Fjellene rundt Simplon var rike på mi­ne­raler. Derfor kun­­ne Stockalper åp­ne gruver som for­sy­nte ham med gull, jern, bly og kobber. Kull­brennere, svarte av sot, felte skogen på fjellene for å lage tre­kull til metallutvinningen, slik at me­tal­le­ne kunne fraktes ned i dalen.

KORT: Stockalper gjorde Simplon-passet til en pengemaskine

Alt var imidlertid ikke lykke for den unge for­­ret­­nings­­mannen. Etter bare tre års ek­te­skap døde kona, Magdalena, men den attraktive enkemannen hadde ingen van­­ske­­lig­­heter med å finne en ny.

38 dager etter Magdalenas død ble Stock­alper forlovet med 18-årige Cäcilia, som også hadde en stor medgift, og som han etter hvert fikk 13 barn med.

Kongen av Simplon bygger et slott

Selv om Martin Luthers lære spredte seg langt inn i Sveits, og protestantismen også vant tilhengere i republikken Valais, holdt Stockalper fast ved ka­to­li­sis­men og sørget for å styrke troen ved å bygge nye kirker og åpne klostre, skoler samt et sykehus – ikke bare for å vise Gud takknemlighet.

Den selvbevisste forretningsmannen mente at rikdommen hans var fullt be­ret­ti­get. Sospes lucra carpat lød hans valgspråk – «Guds favoritt kan skum­me overskuddet». Ordene skrev han gjerne på forsiden av regnskapsbøkene sine.

Stockalper var overbevist om at jordisk rikdom var beviset på Guds påskjønnelse, og at den som brukte sine evner på jor­den, ville bli belønnet i himmelen.

Sospes lucra carpat er for øvrig også et anagram for «Casparus Stockalper». Parallelt med alpeveien og de andre virksomhetene fortsatte Stockalper å bygge opp sin politiske karriere – han hadde for lengst oppdaget fordelen med å kombinere offentlige verv med private foretak.

I Valais’ landdag (parlament) fikk han stadig høyere tillitsverv, og var i 18 år republik­kens skriver – det vil si lands­høv­dingens høyre hånd og stats­mi­ni­ster.

I 1670 hadde han klatret så høyt at han var blitt republikkens landshøvding. Valget var enstemmig, og med­lem­mene av landdagen overøste hedersmannen Stockalper med lov­ord­.

Året etter flyttet familien Stockalper inn i et nybygd slott i hjembyen Brig. Slot­tet fikk tre tårn med navn etter de hellige tre konger – Kasper, Melchior og Balthasar.

Slottet var en konge verdig, og i Frankrike kalte Ludvig 14. rett ut Stockalper for «Simplons konge».

Det var ingen overdrivelse. Han var Valais’ hersker økonomisk, po­li­tisk og juridisk. Ingenting kunne skje uten at han hadde bestemt det.

«Den som mangler penger, har ingen argumenter», sa Stockalper.

Soldater til enhver krig

Solkongens respekt skyldtes en spesiell del av Stockalpers forretningsimperium: 1200 veltrente soldater som for­ret­nings­mann­en rådde over og mot pas­sen­de betaling leide ut til krigene som Europas herskere konstant ut­kjem­pet mot hverandre.

Solkongen hadde sikret seg førsteretten til å leie Stockalpers regiment. Han gjorde flittig bruk av det, og hvis ikke Frankrike trengte soldatene, sto andre klar. Selv paven i Roma hyret Stockalpers soldater.

Mennene hans kjente hverandre hjemmefra og hadde kjempet sam­men i årevis. Derfor var de langt mer effektive enn andre europeiske leiehærer, som stort sett besto av løst sam­­men­­­raske­­de lykkejegere med lav kamp­moral og en uforutsigbar lojalitet.

Grunnen til vanlige leiesoldater ikke alltid utviste troskap under trettiårskrigen var at hærførerne ofte lot være å betale soldatlønnen. Slik var det ikke hos sveitserne:

«Ingen penger, ingen sveitsere», het det blant Europas herskere. Hvis de ville ha de gode soldatene fra de sveitsiske republikkene, måtte be­ta­ling­en komme som avtalt.

Kaspar Stockalper fikk pengene direkte fra fyrsten, og når sol­da­tene hadde fått sitt, var det alltid en betraktelig sum igjen.

Da trettiårskrigen omsider var over i 1648, og etterspørselen etter leiesoldater for en stund stilnet, gikk Stockalper inn på et nytt forretningsområde – salt.

Han hadde klart å skaffe seg mo­no­pol på handelen med salt i det saltfat­tige Valais, som hvert år måtte im­por­te­re rundt 1000 tonn. Saltet var u­unn­vær­lig i kosten og ble dessuten brukt til konservering og i osteproduksjon.

Utvinningen av mineralet var billig, men muligheten for å legge toll og avgifter på nettopp denne varen var uten ende. Før saltet forlot utvinningsstedet og nådde frem til forbrukeren, var prisen gjerne 40 ganger så høy – og Stockalper var den som profitterte mest.

Gjelden ble hans skjebne

Alle pengene som «Guds favoritt» samlet, ble ført over i hans private bank, som lånte ut penger til blant annet Europas konger og fyrster. Og kunne de ikke betale tilbake, tok han gjerne imot jord eller gunstbevisninger i stedet.

«Ingenting er bestandig – bare jord og fast eiendom», som Stockalper sa. Også privatpersoner hjemme i Valais kunne regne med Stockalpers hjelp hvis avlingene slo feil, eller de manglet penger til medgift.

Stockalper lånte særlig ut penger til mektige menn, så som biskopen og medlemmene av Valais’ landdag, som på grunn av gjelden ble avhengige av ham.

Dermed var det heller ikke noe problem å bli gjenvalgt til posten som lands­høv­ding tre ganger. I til sammen åtte år fun­ge­rte lån­e­ne som et effektivt styrings­red­skap, men for første gang i sin im­po­ne­ren­de kar­ri­e­re hadde Kaspar Stockalper like­vel forregnet seg.

Av de 110 medlemmene av land-dagen skyldte 87 ham etter hvert så mye penger at de var ute av stand til å betale ham tilbake. I denne håpløse situasjonen bestemte landdagens medlemmer seg for å kvitte seg med långiveren.

Hans umåtelige rikdom og det overdimensjonerte slottet i Brig hadde allerede vakt en farlig mis­­unnel­­se. Borgersønnen Kaspar Stockalper oppførte seg som en konge – og det vakte raseri i republikken Valais, som var glad for å være kvitt den tysk-romerske keiseren.

Da landdagen i 1678 skulle stemme over en fornyelse av Stockalpers saltmonopol, slo de folkevalgte til:

«Helt siden ungdommen har herr Stockalper vært vant til å angripe uten å tenke eller spørre. Han mener at han har rett til alt», het det i en rasende uttalelse, som beskyldte ham for «grovheter og ondskapsfullheter hvis like ikke er kjent i vårt land».

Landdagen presenterte ham for et anklageskrift med 18 forbrytelser – blant annet embetsmisbruk, bedrageri mot leiesoldatene, svindel med innkreving av toll og fusk med salthandelen.

Med trussel om dødsstraff tvang de landshøvdingen til å erklære seg skyldig. Samtidig måtte han over­­le­­ve­­re all sin eiendom, og for å øke pres­set på ham ble han satt i husarrest i Valais’ hovedstad, Sion.

Imperiet faller i grus

I juni 1678 ble Stockalper løslatt og kunne vende hjem til slot­tet i Brig. Her var landdagens kom­mis­særer travelt opptatt med å regne ut formuen hans.

Det fortelles at Stockalper – for å red­de en del av eiendelene sine – tilbød seg å leg­ge alt frem på alteret i slottets kapell. Da han hadde båret ned skjøter, pantebrev, gull og sølv, sørget han for å skjule halvparten under alteret.

Dermed kunne den gudfryktige forretningsmannen uten å sverge falskt si: «Under mine hender ligger alt jeg eier!»

Trikset skal ha virket – en stund. Kommissærene fort­sat­te uforstyrret med arbeidet og satte verdiene til 2 millioner valais-pund – et beløp som på 1600-tallet holdt til å kjøpe 122 233 melkekyr.

Enda inneholdt ikke opp­gjø­ret verdiene utenfor Valais, som for eksempel et gods i Domodossola i den italienske enden av pass­veien, eller slottet i Brig, som han fikk lov til å beholde og bo i.

Men fremtiden så mørk ut. Stockalpers motstandere gikk i gang med å split­te opp forretningsimperiet – blant dem erkefienden Adrian In-Albon, som hadde lagt Stockalper personlig for hat.

Landshøvdingen hadde nemlig nektet In-Albon sin datters hånd, og nå beskyldte den forsmådde ham for ma­je­stets­for­nær­mel­se mot den tysk­-romerske keiseren.

Omsider måtte Kaspar Stockalper erkjenne at motstanderne hans aldri ville gi seg før han ble halshogd. Eneste mulighet var å gi opp alt og rømme landet.

Tjenerne på slottet gjor­de klar en hest, og Stockalper for­svant ut i natten med noen få av sine lojale menn. Målet hans var å nå godset i Domodossola på den andre siden av grensen.

Igjen på slottet sto blant annet hans omfattende bibliotek og notisboken med alle visdomsordene han hadde utledet av å studere bøkene – blant annet dette: «Som skyggen følger kroppen, følges det gode ry av mis­­unnelsen».

Etterord:

Kaspar Stockalpers eksil i Domodossola skulle vare i fem år før raseriet i Valais hadde lagt seg. Den 75-årige flyktningen måtte be offentlig om forlatelse før han kunne vende hjem. Frem til sin død 29. april 1691 levde han som en bitter mann på slottet sitt.

Slekten Stockalper døde ut i 1975, da den siste etterkommeren sovnet inn i Brig.

De stengte passveiene under trettiårskrigen førte til at Europas stormakter innså Sveits’ store betydning for reisende og den frie handel. Under fredsforhandlingene oppnådde republikkene i det sveitsiske edsforbundet fullstendig selvstendighet fra Det tysk-romerske riket. Fra da av skulle alpelandenes nøytralitet sikre de åpne passveiene.