En novemberdag i 1850 ankom skipet Collector fra Liverpool havnen i Coquimbo på den chilenske stillehavskysten. Mannskapet var utmattet etter fire måneders reise fra England.
De hadde mistet to mann underveis, og flere av de andre led av skjørbuk etter å ha levd av skipskjeks og saltet kjøtt. Så da ladningen av murstein og torvbriketter var losset, ga kaptein David Cowans beskjed om at de nå kunne vente seg en velfortjent hvil.
Coquimbo var ifølge kapteinens dagbøker «et stakkars, fattig sted med få bemerkelsesverdige bygninger», men havnen lå perfekt til. Herfra ventet nemlig bare en kort reise til de peruanske Chincha-øyene, som var dekket av et tykt lag verdifulle fugleekskrementer.
Hvis fuglenes etterlatenskaper havner på et sted som Chincha-øyene, der spesielle klimatiske forhold gjør at det aldri regner, hoper de seg opp gjennom hundrevis av år og blir til et kjempemessig depot av førsteklasses gjødsel.
Inkaene kalte havfuglenes ekskrementer for «guano», og britisk landbruk fikk øynene opp for guanoen i 1840. Den nye varen ble snart gjenstand for en hektisk handelsaktivitet, som til tider var nær ved å føre til krig.
Alexander von Humboldt ga navn til den havstrømmen som gir fuglene på Chincha-øyene ideelle livsbetingelser.
Havstrøm bevarte guanoen
En spesiell havstrøm gir et rikt fugleliv på Chincha-øyene, og i det ekstremt tørre klimaet blir ikke fugleskitten skylt vekk av regnet.
Den tyske biologen og naturforskeren Friedrich Wilhelm Heinrich Alexander Freiherr von Humboldt (1769-1859) foretok fra 1799 til 1804 en lang oppdagelsesferd i Sør-Amerika.
Han beskrev og katalogiserte et stort antall dyre- og plantearter, han påviste at det er kontakt mellom den venezuelanske elva Orinoco og Amazonas, og han ga i sin tid navn til havstrømmen langs stillehavskysten.
Humboldtstrømmen, som i dag heter Perustrømmen, har stor betydning for guanoforekomstene på de peruanske øyene. Den fører kaldt vann fra Antarktis opp langs kysten, og ved ekvator dreier den mot vest, der vannet langsomt blir varmere.
Den kjølige strømmen gir ideelle betingelser for et rikt fiskeliv. Det er et av klodens rikeste økosystemer, og 18-20 prosent av verdens fiskefangst stammer herfra.
Av samme grunn er kysten hjem for millioner av sjøfugler, som lever i store kolonier på øyene. Andre steder skyller regnet vekk fugleskitten. Men her fører den kjølige havstrømmen til minimal skydannelse, og de skyene som forekommer, avgir først nedbør når Andesfjellene lenger inne i landet tvinger dem oppover. På øyene utenfor kysten av Peru regner det ikke, og guanoen blir liggende i århundrer.
Humboldt besøkte Chincha-øyene i 1802 og tok guano-prøver med seg hjem. Han noterte seg også navnet «guano», som betyr fugleskitt på det dominerende indianske språket quechua.
Etter å ha undersøkt Humboldts prøver skrev den britiske kjemikeren sir Humphry Davy i 1813 at guanoen «på grunn av sin sammensetning må antas å være særdeles rikholdig gjødning».
Europas bønder skrek etter guano
Peru var blitt selvstendig i 1821. Men landet var utarmet etter nesten 300 års spansk koloniherredømme, og den nye regjeringen i hovedstaden Lima så guanoforekomstene som en nasjonaløkonomisk redningsplanke.
Europeere hadde allerede hentet prøver med hjem, og eksporten tegnet til å kunne bli en innbringende forretning for Peru. Men da handelen kom i gang, var det ikke Peru, men de europeiske handelshusene som tjente mest penger.
Guanoen ble et økonomisk eventyr som nesten levde opp til de spanske conquistadorenes drømmer om rikdom, men inntektene endte hos noen få rikmenn, mens Perus befolkning fortsatte å leve i fattigdom.
Blant dem som tjente store penger, var det britiske handelshuset Gibbs & Company fra Liverpool. Det sikret seg allerede i 1840 et handelsmonopol som innebar at det måtte kjøpe 120 000 tonn guano i løpet av seks år.
Det var en gigantisk mengde, sett i forhold til at guanoskipenes lasteevne den gangen oftest lå på 150-250 tonn, og at reisen til Chincha og hjem igjen kunne ta et år.
På 1800-tallet var europeiske bønder konstant på jakt etter næring til åkrene sine. Her henter bønder tang som skal brukes til gjødsel.
Men handelen var økonomisk innbringende. I Storbritannia og andre europeiske land hadde jordbruket på 1700- og 1800-tallet mangedoblet utbyttet fra åkrene og dermed åpnet for en eksplosiv befolkningsvekst.
Det intensive jordbruket trengte imidlertid stadig mer gjødsel, og her kom guano som en gave fra himmelen. På grunn av det tørre klimaet var fugleskitten på Chincha-øyene ekstremt rikt på nitrogen og fosforsyre, noe som gjorde at avlingene ga enda bedre utbytte.
Guano ble derfor kalt verdens beste gjødsel, og Europas bønder var villige til å betale dyrt for den illeluktende lasten som lasteskipene hadde med seg hjem fra det fjerne Peru.
Gibbs & Company tjente derfor formuer på det svært lukrative markedet.
Millioner av fugler hekket på Chincha-øyene. Her et bilde tatt i 1910.
For selgeren i Sør-Amerika var handelen derimot ingen solskinnshistorie. Til tross for de store inntektene gikk Peru fra den ene økonomiske krisen til den andre.
Landet hadde aldri etablert en sentralbank som kunne investere inntektene, og i statskassen ble pengene raskt oppspist av store forsvarsutgifter. I 1860 anslo en amerikansk rapport det peruanske statsbudsjettet til 20 millioner dollar.
Guano-eksporten var dette året oppe i 300 000 tonn, noe som innbrakte 12 millioner dollar, men det var ikke nok til at staten fikk dekket utgiftene sine.
Peru måtte låne penger av Storbritannia, som dermed skaffet seg høye renteinntekter og samtidig sikret seg enda sterkere innflytelse over handelen med guano.
Stanken rev arbeiderne i nesen
Kaptein Cowans skrev ikke mye om arbeidet på Chincha-øyene, men det gjorde den amerikanske journalisten George Washington Peck, som besøkte øyene i 1853, og møtte guvernøren på den største av øyene.
Denne mannen tjente store penger på bestikkelsene kapteiner betalte for å snike i køen og få lastet guanoen raskt. Handelshusene refunderte utlegget, for jo før et skip kom hjem med gjødselen, jo før kunne den sendes av sted på en ny reise.
Ifølge de skiftende kontraktene skulle de utenlandske handelshusene selv hyre mannskap til å bryte guanoen. Men lønnen var elendig, og peruanerne ville ikke ta det harde arbeidet.
“Intet helvete som noen gang er blitt pønsket ut kan sammenlignes med den heftige varmen, den redselsfulle stanken.” Den britiske forfatteren Alexander Duffield etter et besøk på Chincha-øyene.
En nådeløs sol stekte over guanoen, som sendte ut en sur stank av ammoniakk når arbeidslagene gravde i den.
«Intet helvete som noen gang er blitt pønsket ut av den hebraiske, den irske, den italienske eller selv den skotske fantasi, kan sammenlignes med den heftige varmen, den redselsfulle stanken», skrev den engelske forfatteren Duffield etter et besøk på Chincha.
Peru avskaffet slaveriet i 1851, men da sørget de engelske handelshusene selv for å importere kinesiske kulier. Kineserne levde i usle skur og arbeidet under slavelignende forhold. De ble lokket med en kontrakt på fem år med godt betalt arbeid i gullgruver på fastlandet, men endte på øyene.
George Washington Peck skrev at en gang i uken hoppet en kuli ut fra øyenes bratte klipper for å gjøre slutt på lidelsene sine. Mange av de andre slet seg i hjel.
Chincha-øyenes guanoberg ble hugget vekk i rasende tempo. Etter vel 30 år var øyene helt tømt.
Guano var gullgruve for inkaene
Som en historisk ironi var guanoen på mange måter årsaken til den store peruanske nedturen. Landet består stort sett av en forholdsvis smal, knusktørr kystslette, og det er bare der små elver kommer ned fra de høye Andesfjellene, at det er mulig å dyrke jorden.
Her hadde inkaene lagt grunnlaget for sivilisasjonen sin. Guanoen satte dem i stand til å brødfø en befolkning på rundt 12 millioner, og dermed var det nok arbeidere til gullgruvene. Slik ble inkaenes legendariske gullskatt skapt.
Gullet lokket de spanske conquistadorene til Peru i 1531. De underla seg inkaenes rike, og dermed var Perus ulykke et faktum. Spanjolene hadde ingen sans for guanoen. De interesserte seg bare for gull og sølv, som ble sendt hjem til Madrid. Derfor forfalt inkaenes avanserte landbruk, og områdets opprinnelige befolkning ble kraftig redusert.
Peru utviklet seg til et sterkt klassedelt samfunn. «En syk by av rike snobber», kalte en samtidig kilde hovedstaden Lima, der en spansk overklasse levde i sorgløs dekadanse.
Reisen hjem til Europa fra Chincha-øyene førte skipene sør for det farlige Kapp Horn.
Ruten var livsfarlig
Reisen til Chincha-øyene var lang og kostet mange sjøfolk livet. Særlig turen rundt Kapp Horn var fryktet. Her var det nesten alltid kraftig vestavind og enorme bølger.
Seilskutene kunne ikke gå direkte opp mot vinden, men måtte fortsette sørvestover, med kjempebølger dundrende mot skipssiden, og så snu mot nordvest.
Det gjorde turen 1300 nautiske mil lengre, og bare denne delen av reisen tok vanligvis fire uker. Riggen måtte være bemannet døgnet rundt, og det hendte ofte at en fra mannskapet ble slynget over bord og forsvant i de iskalde bølgene.
Peru hadde nok av problemer, men midt på 1800-tallet ble landet i tillegg kastet ut i et politisk maktspill.
Amerikanske bønder hadde etter hvert oppdaget den vidunderlige guanoen, og forbruket steg raskt da monopolkontrakten Gibbs & Company hadde inngått med den peruanske staten, utløp i 1846. Men amerikanerne var misfornøyde med at guanoen kostet hele 50 dollar per tonn.
Handelshusene var imøtekommende overfor kritikken, men ønsket ikke å kutte i sin egen fortjeneste. Dette ble begynnelsen på en ny epoke i guano-handelen. Den dynamiske lederen av det britiske landbruksselskapet Royal Agricultural Society, sir Thomas Wentworth Buller, mente å ha en løsning på guano-problemet.
Peru ble snytt for nytt guano-funn
Buller hadde fått øye på Lobos-øyene, som han påsto lå 40 sjømil fra kysten av Peru og dermed utenfor Perus havterritorium.
I virkeligheten ligger bare én av øyene så langt fra kysten, men for Buller var sannheten klar:
Lobos var «uoppdagede», og dermed kunne øyenes guano-forekomster fritt utnyttes – uten at Peru hadde krav på en del av utbyttet. På den måten ville handelshusene kunne levere billig guano og likevel tjene penger.
Perus generalkonsul i London protesterte. Siden inkaenes tid hadde lokalbefolkningen hentet guano på øyene, og selv om de var ubebodde, var de peruansk territorium.
Mange britiske politikere var også godseiere og ga blaffen i protesten. Det ble bestemt at de britiske guano-skipene hadde krav på beskyttelse fra den britiske marinen.
“Jeg kunne lastet tusen skip.” Kaptein Dixon etter å ha funnet guano på Lobos-øyene.
I USA gikk tankene i samme retning. Her vedtok kongressen i august 1856 «The Guano Islands Act», som den dag i dag forplikter den amerikanske marinen til å beskytte utvinningen av enhver guano-forekomst som ikke hører under en annen stat. Men britene var raskest. I desember 1851 anløp kaptein Dixon Lobos-øyene.
«Jeg kunne lastet tusen skip», rapporterte kapteinen til London. Han hadde tatt en prøvelast fra Lobos uten Perus tillatelse, og han hadde kommet unna med det. Det fikk flere skip til å begi seg ut på reisen, og Peru sendte en større flåtestyrke ut for å bevokte øyene.
Regjeringen i London fikk i siste liten kalde føtter og holdt tilbake den lovede beskyttelsen fra marinen. Men amerikanerne sendte orlogsfartøyer til farvannet utenfor Peru, uten at det kom til noen egentlig konfrontasjon.
Det trakk ellers opp til konflikt da guanoskipet Manlius i oktober 1852 seilte fra Boston. Like etter fulgte 20 andre skip, som hadde en klar avtale med den amerikanske utenriksministeren Daniel Webster om beskyttelse fra den amerikanske marinen.
Men før de nådde frem, var Manlius blitt beslaglagt av peruanerne, og da den amerikanske marinen ikke ville gripe inn, snudde de 20 skipene og seilte hjem igjen.
Da Chincha-øyene var blitt tømt, fortsatte guano-jakten på Perus andre øyer, bl.a. Ballestas-øyene, der dette bildet ble tatt i 1910.
Aksjonen ble særdeles kostbar for Peru. Landet måtte ut og ta opp nye lån – igjen av britene. Og som ekstra salt i såret tvang USAs regjering Peru til å betale eierne av Manlius full erstatning, samt dekke alle utgifter i forbindelse med den lange, bortkastede reisen.
I 1872 var eventyret over. I årenes løp hadde arbeidere utvunnet nærmere ti millioner tonn guano fra Chincha, og nå var lagrene tomme. Guano-handelen tørket dermed ut av seg selv, samtidig som forskjellige former for kunstgjødsel dukket opp på markedet.
Salget av guanoen kunne ha blitt Perus store velsignelse. Men i stedet for å bringe rikdom til landet ble de enorme bergene av fugleekskrementer en forbannelse som førte til at landet fikk stadig større gjeld.