The Horace W. Goldsmith Foundation Fund, through Joyce and Robert Menschel, 2007 & Shutterstock

Europa i vill kamp om fugleskitt

Tre illeluktende små øyer utenfor kysten av Peru ble på 1800-tallet plutselig rasende interessante for europeiske handelsmenn. Øyene var dekket av fjell av fuglemøkk som var nesten like verdifullt som gull.

En novemberdag i 1850 ankom skipet Collector fra Liverpool havnen i Coquimbo på den chilenske stillehavskysten. Mannskapet var utmattet etter fire måneders reise fra England.

De hadde mistet to mann underveis, og flere av de andre led av skjørbuk etter å ha levd av skipskjeks og saltet kjøtt. Så da ladningen av murstein og torvbriketter var losset, ga kaptein David Cowans beskjed om at de nå kunne vente seg en velfortjent hvil.

Coquimbo var ifølge kapteinens dagbøker «et stakkars, fattig sted med få bemerkelsesverdige bygninger», men havnen lå perfekt til. Herfra ventet nemlig bare en kort reise til de peruanske Chincha-øyene, som var dekket av et tykt lag verdifulle fugleekskrementer.

Hvis fuglenes etterlatenskaper havner på et sted som Chincha-øyene, der spesielle klimatiske forhold gjør at det aldri regner, hoper de seg opp gjennom hundrevis av år og blir til et kjempemessig depot av førsteklasses gjødsel.

Inkaene kalte havfuglenes ekskrementer for «guano», og britisk landbruk fikk øynene opp for guanoen i 1840. Den nye varen ble snart gjenstand for en hektisk handelsaktivitet, som til tider var nær ved å føre til krig.

Guano, Peru, Humboldtstrømmen

Alexander von Humboldt ga navn til den havstrømmen som gir fuglene på Chincha-øyene ideelle livsbetingelser.

© DE AGOSTINI PICTURE LIBRARY/Getty Images

Havstrøm bevarte guanoen

Europas bønder skrek etter guano

Peru var blitt selvstendig i 1821. Men landet var utarmet etter nesten 300 års spansk koloniherredømme, og den nye regjeringen i hovedstaden Lima så guanoforekomstene som en nasjonaløkonomisk redningsplanke.

Europeere hadde allerede hentet prøver med hjem, og eksporten tegnet til å kunne bli en innbringende forretning for Peru. Men da handelen kom i gang, var det ikke Peru, men de europeiske handelshusene som tjente mest penger.

Guanoen ble et økonomisk eventyr som nesten levde opp til de spanske conquistadorenes drømmer om rikdom, men inntektene endte hos noen få rikmenn, mens Perus befolkning fortsatte å leve i fattigdom.

Blant dem som tjente store penger, var det britiske handelshuset Gibbs & Company fra Liverpool. Det sikret seg allerede i 1840 et handelsmonopol som innebar at det måtte kjøpe 120 000 tonn guano i løpet av seks år.

Det var en gigantisk mengde, sett i forhold til at guanoskipenes lasteevne den gangen oftest lå på 150-250 tonn, og at reisen til Chincha og hjem igjen kunne ta et år.

Guano, landbruk, gjødning

På 1800-tallet var europeiske bønder konstant på jakt etter næring til åkrene sine. Her henter bønder tang som skal brukes til gjødsel.

© Carl Locher, Bønder kører tang, 1885, Statens Museum for Kunst, www.smk.dk, public domain

Men handelen var økonomisk innbringende. I Storbritannia og andre europeiske land hadde jordbruket på 1700- og 1800-tallet mangedoblet utbyttet fra åkrene og dermed åpnet for en eksplosiv befolkningsvekst.

Det intensive jordbruket trengte imidlertid stadig mer gjødsel, og her kom guano som en gave fra himmelen. På grunn av det tørre klimaet var fugleskitten på Chincha-øyene ekstremt rikt på nitrogen og fosforsyre, noe som gjorde at avlingene ga enda bedre utbytte.

Guano ble derfor kalt verdens beste gjødsel, og Europas bønder var villige til å betale dyrt for den illeluktende lasten som lasteskipene hadde med seg hjem fra det fjerne Peru.

Gibbs & Company tjente derfor formuer på det svært lukrative markedet.

Guano, Chincha, fugler

Millioner av fugler hekket på Chincha-øyene. Her et bilde tatt i 1910.

© Robert E. Coker/Freshwater and Marine Image Bank

For selgeren i Sør-Amerika var handelen derimot ingen solskinnshistorie. Til tross for de store inntektene gikk Peru fra den ene økonomiske krisen til den andre.

Landet hadde aldri etablert en sentralbank som kunne investere inntektene, og i statskassen ble pengene raskt oppspist av store forsvarsutgifter. I 1860 anslo en amerikansk rapport det peruanske statsbudsjettet til 20 millioner dollar.

Guano-eksporten var dette året oppe i 300 000 tonn, noe som innbrakte 12 millioner dollar, men det var ikke nok til at staten fikk dekket utgiftene sine.

Peru måtte låne penger av Storbritannia, som dermed skaffet seg høye renteinntekter og samtidig sikret seg enda sterkere innflytelse over handelen med guano.

Stanken rev arbeiderne i nesen

Kaptein Cowans skrev ikke mye om arbeidet på Chincha-øyene, men det gjorde den amerikanske journalisten George Washington Peck, som besøkte øyene i 1853, og møtte guvernøren på den største av øyene.

Denne mannen tjente store penger på bestikkelsene kapteiner betalte for å snike i køen og få lastet guanoen raskt. Handelshusene refunderte utlegget, for jo før et skip kom hjem med gjødselen, jo før kunne den sendes av sted på en ny reise.

Ifølge de skiftende kontraktene skulle de utenlandske handelshusene selv hyre mannskap til å bryte guanoen. Men lønnen var elendig, og peruanerne ville ikke ta det harde arbeidet.

“Intet helvete som noen gang er blitt pønsket ut kan sammenlignes med den heftige varmen, den redselsfulle stanken.” Den britiske forfatteren Alexander Duffield etter et besøk på Chincha-øyene.

En nådeløs sol stekte over guanoen, som sendte ut en sur stank av ammoniakk når arbeidslagene gravde i den.

«Intet helvete som noen gang er blitt pønsket ut av den hebraiske, den irske, den italienske eller selv den skotske fantasi, kan sammenlignes med den heftige varmen, den redselsfulle stanken», skrev den engelske forfatteren Duffield etter et besøk på Chincha.

Peru avskaffet slaveriet i 1851, men da sørget de engelske handelshusene selv for å importere kinesiske kulier. Kineserne levde i usle skur og arbeidet under slavelignende forhold. De ble lokket med en kontrakt på fem år med godt betalt arbeid i gullgruver på fastlandet, men endte på øyene.

George Washington Peck skrev at en gang i uken hoppet en kuli ut fra øyenes bratte klipper for å gjøre slutt på lidelsene sine. Mange av de andre slet seg i hjel.

Guano, Chincha-øyene, Peru

Chincha-øyenes guanoberg ble hugget vekk i rasende tempo. Etter vel 30 år var øyene helt tømt.

© The Metropolitan Museum of Art/The Horace W. Goldsmith Foundation Fund

Guano var gullgruve for inkaene

Som en historisk ironi var guanoen på mange måter årsaken til den store peruanske nedturen. Landet består stort sett av en forholdsvis smal, knusktørr kystslette, og det er bare der små elver kommer ned fra de høye Andesfjellene, at det er mulig å dyrke jorden.

Her hadde inkaene lagt grunnlaget for sivilisasjonen sin. Guanoen satte dem i stand til å brødfø en befolkning på rundt 12 millioner, og dermed var det nok arbeidere til gullgruvene. Slik ble inkaenes legendariske gullskatt skapt.

Gullet lokket de spanske conquistadorene til Peru i 1531. De underla seg inkaenes rike, og dermed var Perus ulykke et faktum. Spanjolene hadde ingen sans for guanoen. De interesserte seg bare for gull og sølv, som ble sendt hjem til Madrid. Derfor forfalt inkaenes avanserte landbruk, og områdets opprinnelige befolkning ble kraftig redusert.

Peru utviklet seg til et sterkt klassedelt samfunn. «En syk by av rike snobber», kalte en samtidig kilde hovedstaden Lima, der en spansk overklasse levde i sorgløs dekadanse.

Guano, seilskip, Chincha

Reisen hjem til Europa fra Chincha-øyene førte skipene sør for det farlige Kapp Horn.

© PhotoStock-Israel/Imageselect

Ruten var livsfarlig

Peru hadde nok av problemer, men midt på 1800-tallet ble landet i tillegg kastet ut i et politisk maktspill.

Amerikanske bønder hadde etter hvert oppdaget den vidunderlige guanoen, og forbruket steg raskt da monopolkontrakten Gibbs & Company hadde inngått med den peruanske staten, utløp i 1846. Men amerikanerne var misfornøyde med at guanoen kostet hele 50 dollar per tonn.

Handelshusene var imøtekommende overfor kritikken, men ønsket ikke å kutte i sin egen fortjeneste. Dette ble begynnelsen på en ny epoke i guano-handelen. Den dynamiske lederen av det britiske landbruksselskapet Royal Agricultural Society, sir Thomas Wentworth Buller, mente å ha en løsning på guano-problemet.

Peru ble snytt for nytt guano-funn

Buller hadde fått øye på Lobos-øyene, som han påsto lå 40 sjømil fra kysten av Peru og dermed utenfor Perus havterritorium.

I virkeligheten ligger bare én av øyene så langt fra kysten, men for Buller var sannheten klar:

Lobos var «uoppdagede», og dermed kunne øyenes guano-forekomster fritt utnyttes – uten at Peru hadde krav på en del av utbyttet. På den måten ville handelshusene kunne levere billig guano og likevel tjene penger.

Perus generalkonsul i London protesterte. Siden inkaenes tid hadde lokalbefolkningen hentet guano på øyene, og selv om de var ubebodde, var de peruansk territorium.

Mange britiske politikere var også godseiere og ga blaffen i protesten. Det ble bestemt at de britiske guano-skipene hadde krav på beskyttelse fra den britiske marinen.

“Jeg kunne lastet tusen skip.” Kaptein Dixon etter å ha funnet guano på Lobos-øyene.

I USA gikk tankene i samme retning. Her vedtok kongressen i august 1856 «The Guano Islands Act», som den dag i dag forplikter den amerikanske marinen til å beskytte utvinningen av enhver guano-forekomst som ikke hører under en annen stat. Men britene var raskest. I desember 1851 anløp kaptein Dixon Lobos-øyene.

«Jeg kunne lastet tusen skip», rapporterte kapteinen til London. Han hadde tatt en prøvelast fra Lobos uten Perus tillatelse, og han hadde kommet unna med det. Det fikk flere skip til å begi seg ut på reisen, og Peru sendte en større flåtestyrke ut for å bevokte øyene.

Regjeringen i London fikk i siste liten kalde føtter og holdt tilbake den lovede beskyttelsen fra marinen. Men amerikanerne sendte orlogsfartøyer til farvannet utenfor Peru, uten at det kom til noen egentlig konfrontasjon.

Det trakk ellers opp til konflikt da guanoskipet Manlius i oktober 1852 seilte fra Boston. Like etter fulgte 20 andre skip, som hadde en klar avtale med den amerikanske utenriksministeren Daniel Webster om beskyttelse fra den amerikanske marinen.

Men før de nådde frem, var Manlius blitt beslaglagt av peruanerne, og da den amerikanske marinen ikke ville gripe inn, snudde de 20 skipene og seilte hjem igjen.

Guano, Peru, Ballestas-øyene

Da Chincha-øyene var blitt tømt, fortsatte guano-jakten på Perus andre øyer, bl.a. Ballestas-øyene, der dette bildet ble tatt i 1910.

© Robert E. Coker/Freshwater and Marine Image Bank

Aksjonen ble særdeles kostbar for Peru. Landet måtte ut og ta opp nye lån – igjen av britene. Og som ekstra salt i såret tvang USAs regjering Peru til å betale eierne av Manlius full erstatning, samt dekke alle utgifter i forbindelse med den lange, bortkastede reisen.

I 1872 var eventyret over. I årenes løp hadde arbeidere utvunnet nærmere ti millioner tonn guano fra Chincha, og nå var lagrene tomme. Guano-handelen tørket dermed ut av seg selv, samtidig som forskjellige former for kunstgjødsel dukket opp på markedet.

Salget av guanoen kunne ha blitt Perus store velsignelse. Men i stedet for å bringe rikdom til landet ble de enorme bergene av fugleekskrementer en forbannelse som førte til at landet fikk stadig større gjeld.