Holland var Skandinavias dukkefører

For å beskytte handelsflåten hadde de nederlandske provinsene samlet inn penger til en eskorte av krigsskip, men grunnet uenighet om betalingen var det bare nok til totalt fire skip.

Den lille eskorten beskyttet de 250 handelsskipene, men katastrofen rammet på vei tilbake. Lübecks krigsflåte fant de hollandske skipene utenfor Polen, og hollenderne var sjanseløse. De fire krigsskipene klarte å slippe unna og varsle den danske flåten som lå ved Bornholm, men da danskene kom fram var skaden skjedd. 50 skip var enten brent, tvunget på grunn eller erobret.

Med admiralskipet Englen, som angivelig var så stort at “det lignet en høne blant kyllinger,” fikk danskene jaget bort hansabyenes skip og understreket sitt overherredømme i Øresund. Men for hollenderne var det en mager trøst.

Tapet deres var på mer enn 120.000 gylden og var det verste noen nasjon hadde opplevd i Østersjøen på mer enn 100 år. Ingen hollandske skip turde å seile gjennom Øresund før en fredsavtale ble underskrevet i 1514.

Men maktbalansen i Nord-Europa skiftet like ofte som tidevannet, og med tiden skulle det bli hollenderne som dikterte hvem som regjerte i farvannene.

Et folk bygd på handel

Holland var egentlig bare navnet på den mektigste og rikeste provinsen i det området som rettmessig het Nederlandene. Nederlandene var ikke en samlet stat, men en sammenslutning av byer og provinser i dagens Nederland og Belgia.

Området var under slekten Habsburgs kontroll. Men så lenge de betalte skatten sin beholdt provinsene en stor grad av selvstyre. Det passet dem fint, siden de da kunne fokusere på sin kjernevirksomhet – handel.

Den foregikk særlig med de baltiske landene samt Sverige, Norge og Finland, der de kunne hente billig korn og trevirke. Men det var også andre som var interessert i den lukrative han­delen, ikke minst Hansaforbundet, som på 1500-tallet var Nederlandenes størs­te rival.

Problemene forplantet seg helt ned på gatenivå. I Bergen var det f.eks. flere tilfeller av overfall og bråk mellom hollandske kjøpmenn og tyske handlende fra hansabyene.

For å seile til de baltiske landene måtte de nederlandske skipene gjennom Øresund, som var under dansk kontroll. Erik av Pommern hadde innført Øresundstollen i 1429, og utenlandske skip som seilte forbi Helsingør måtte betale en avgift.

I 1500 var 70 prosent av alle skipene gjennom Øresund nederlandske, og de sto for en stor del av den danske statens inntekter. Samtidig hadde det enorme økonomiske konsekvenser for Nederlandene hvis Danmark eller en annen makt stengte stredene.

“Stengingen av sundet får alvorlige konsekvenser og påfører oss mer skade enn en mindre krig,” ble det sagt på et hollandsk statsmøte i 1565.

I starten av 1500-tallet ble Nederlandene spesielt interessante for Danmark fordi de kunne bli en sterk alliert mot Sverige. Svenskene hadde i flere år prøvd å rive seg løs fra Kalmarunionen, personalunionen mellom Danmark, Sverige og Norge som danskekongen hadde ledet siden 1397.

Danmark stenger sundet

Forholdet mellom Danmark og Nederlandene ble ytterligere styrket av den danske kong Christian 2s forhold til den hollandske handelskvinnen Sigbrit. Hun var mor til kongens elskerinne, Dyveke, og ble en av kongens mest fortrolige rådgivere.

I 1519 fikk Sigbrit sågar ansvaret for Øresundstollen. Det var svært uvanlig at en kvinne fikk så stor politisk innflytelse, men kongens tillit viste seg å være velplassert, for inntektene strømmet inn.

Sigbrit sørget også for at Danmark orienterte seg mer mot Nederlandene på bekostning av hansabyene, som hadde dominert handelen i Østersjøen i mer enn 150 år.

I 1515 giftet Christian 2 seg med Elisabeth av Habsburg, søsteren til Karl 5, tysk-romersk keiser og overhode for huset Habsburg. I forbindelse med giftermålet ble kongen lovet en enorm medgift på 250.000 gylden. Men pengene kom aldri.

I samarbeid med Sigbrit konfiskerte Christian 2 derfor alle nederlandske skip i sine farvann og stengte sundet for nederlandsk handel i 1519.

Hollenderne sto nå overfor økonomisk ruin og potensiell hungersnød siden de ikke hadde mulighet til å hente korn fra de baltiske landene.

Selv om de nederlandske handelsmennene ikke hadde hatt noe å gjøre med den enorme medgiften, så de seg nå likevel tvunget til å betale 100.000 gylden for å få Christian til å åpne stredene igjen.

Som et tegn på sin gode vilje sendte de også seks krigsskip som skulle hjelpe kongen under hans kommende felttog mot Sverige.

Eksilkonge skaper rabalder

Med denne vitamininnsprøytningen i statskassen innledet Christian 2 straks et stort felttog mot de svenske opprørerne. Stockholm overga seg i 1520, og for å understreke sin makt gjennomførte Christian det som ble kalt Stockholms blodbad, der 82 svenske adelsmenn ble henrettet.

Reaksjonen kom umiddelbart, men ikke slik kongen hadde forestilt seg. Blodbadet utløste et nytt svensk opprør, og snart var Christian 2 også så upopulær i Danmark at han i 1523 måtte gå i eksil i Nederlandene med bl.a. Sigbrit.

Her fikk kongen en lunken mottakelse, ikke minst da han krevde de resterende 150.000 gylden av medgiften utbetalt. Christian 2 var åtte år i eksil før han fikk lokket 24.000 gylden ut av svogeren, keiser Karl 5.

Dem brukte han på 5000 leiesoldater i den nederlandske provinsen Friesland som marsjerte mot Amsterdam og beleiret byen. Kongen krevde at hollenderne utbetalte den resterende medgiften i form av en flåte han kunne ta tilbake riket sitt med.

Innbyggerne i byen ga etter og forsynte eksilkongen med rundt 30 skip. Amsterdams ­magistrat skrev til keiser Karl 5:

“Hvis vi ikke gir kongen disse skipene frivillig, så er det sannsynlig at han tar dem med makt og seiler av gårde i dårlig humør. Hvis han gjenerobrer kongeriket sitt, risikerer Holland å miste sine handelsmuligheter.”

Slik gikk det likevel ikke. Christian 2 hadde ikke styrke nok til å gjenerobre landet sitt og endte i dansk fangenskap, der han satt til sin død.

Hollenderne får nok

De kaotiske tilstandene som Christian 2 hensatte Danmark i skulle vise seg å være en fordel for hollenderne i det lange løp. Den mektige Kalmarunionen var oppløst, og Sverige begynte også å kjempe om herredømmet i Øresund.

Danmark viste likevel fremdeles muskler og stengte sundet for hollandske skip under en krig med habsburgerne i 1542. Etter et år gikk det opp for keiser Karl 5 at de hollandske undersåttene hverken hadde penger til å støtte krigene hans eller korn til å brødfø seg selv etter stengingen.

Han tvang derfor igjennom fredsforhandlinger i den tyske byen Speyer. De endte med at danskene måtte åpne Øresund for nederlandsk handel samt senke tollen for nederlandske skip.

Speyertraktaten skapte endelig ro og gode vilkår for de nederlandske handelsmennene som nå sendte mer enn 1000 handelsskip gjennom Øresund årlig. Hollenderne brukte sin nye rikdom til å sikre seg en stående hær og flåte som kunne beskytte handelsinteressene deres.

Den rike hollandske overklassen var på dette tidspunktet grundig lei av å måtte betale for habsburgernes kriger – ikke minst fordi krigene ofte var mot de viktige handelspartnerne deres.

Problemene ble bare verre fra 1555, da en svekket Karl 5 overlot sitt jordiske gods til sønnen Filip 2. Han var en sterkt troende katolikk og gjorde det til sin oppgave å samle kristendommen under den katolske kirken.

Den nye kongen var dermed svært misfornøyd med protestantismens fremgang i Nederlandene. Da en gruppe kalvinister gjorde opprør i 1566, svarte Filip 2 med hard hånd og snart var hele Nederlandene i åpen krig med Spania.

Krigen bølget fram og tilbake i mer enn 40 år, og historikerne anslår at den kostet ca. 100.000 mennesker i Nederlandene livet – av en befolkning på ca. 1,5 million.

Men Spania kjempet på mange fronter og var spesielt svekket etter den spanske armadas katastrofale nederlag mot en samlet engelsk og hollandsk flåte i 1588. Da det ble inngått fred i 1609, fikk de nordlige Nederlandene sin selvstendighet.

Nå var de ikke lenger en løs sammenslutning av byer og hertugdømmer men en samlet republikk under navnet De forente nederlandene. Landet bestod av syv provinser, som til sammen ikke bare hadde betydelige økonomiske ressurser, men også den politiske friheten til alltid å handle nøyaktig i henhold til egne interesser. Hollands gullalder hadde startet.

En ny supermakt

De nye selvstendige Nederlandene opplevde en eksplosjonsartet vekst, og de overtok den dominerende posisjonen i østersjøhandelen som tidligere hadde tilhørt hansabyene.

Nederlandene var snart i stand til å utkonkurrere alle andre nasjoner i Europa når det gjaldt handel til sjøs. En av deres største fordeler var overlegen skipsteknologi.

I motsetning til andre maritime stormakter begynte hollenderne å spesialisere handelsskipene ut fra et mantra om økonomisk profitt over alt annet. Det resulterte i den spesielle skipstypen fløyten, som ble introdusert i 1595.

Skipet hadde ikke våpen om bord og kunne i motsetning til tradisjonelle handelsskip ikke konverteres til krig hvis det var nødvendig. Til gjengjeld kos­tet det nesten bare halvparten å bygge siden det var laget av furu og ikke av eik.

Skipet trengte også færre mannskap, og den flate bunnen gjorde at det hadde dobbelt så stor lasteevne som et vanlig handelsskip på 1600-tallet.

Fløyten gjorde det mulig å frakte større mengder varer enn konkurrentene. Fartøyets største ulempe var sårbarheten, men den ble løst ved at handels­flåtene var beskyttet av krigsskip når de seilte gjennom farlige farvann.

På begynnelsen av 1600-tallet begynte de nederlandske handelsskipene i økende grad også å krysse de store havene.

Det nederlandske ostindiske kompani ble stiftet i 1602 og utviklet seg raskt til et enormt konglomerat som bl.a. hentet krydder, silke og te i Asia og Sør-Amerika for salg i Europa.

Kompaniet var verdens første aksjeselskap og primært eid av kjøpmenn fra provinsen Holland. Det nederlandske ostindiske kompani er det største selskapet i verdenshistorien og ble på høyden av sin makt i 1637 vurdert til en verdi av 78.000 milliarder i dagens pengeverdi.

Kompaniet ble symbolet på den enorme økonomiske makten De forente nederlandene nå satt på. Hollenderne var svært selvbevisst på sin nye status som stormakt, som ikke hadde tilkommet gjennom tradisjonell makt og erobringer men derimot smarte handelsavgjørelser.

I 1629 erklærte en gruppe kjøpmenn i ­Amsterdam:

“Gjennom vår sparsommelige og slu ledelse har vi drevet alle nasjoner ut av havene, trukket nesten all handel fra andre land til oss og tjent hele Europa med skipene våre.”

Hollenderne bestemmer i Øresund

Nederlandenes mange interesser i Asia og Sør-Amerika reduserte ikke betydningen av handelen i Østersjøen. Den enorme mengden trevirke og tjære som ble hentet var viktig for den nederlandske skipsproduksjonen som den unge republikken var bygd på.

De store mengdene korn var også en livsnødvendighet for Nederlandene, som lå i et område der jorden ikke egnet seg til dyrking.

Selv om den lille supermakten også importerte korn fra bl.a. Tyskland, var det langt fra nok til å dekke det store behovet, spesielt siden mye av kornet også ble solgt til andre land.

Selv da pesten rammet de baltiske landene fra 1709 til 1715, og det ble forbudt å importere bl.a. ull og skinn, var det aldri ­restriksjoner på handelen med korn.

Nederlandene dominerte handelen i Øresund fullstendig. På begynnelsen av 1600-tallet seilte ca. 3000 nederlandske skip gjennom sundet hvert år. Etter hollenderne lå engelskmennene, med 200 skip.

Øresundstollen gjorde at de betalte enorme summer til den danske statskassen. Men danskekongen Christian 4 ville tjene enda mer. I 1638 bestemte han seg for å heve øresundstollen og regulerte tollsatsene for bl.a. korn og sild, noe som økte de nederlandske tollutgiftene kraftig.

Christian tjente grovt på sin aggressive handelspolitikk, og Danmark gikk fra å innkassere 229.000 riksdaler på tollen i 1637 til 616.000 i 1639.

Nederlandene var langt fra fornøyde, men de var presset av kriger mot Spania og Portugal samt opprør i landets kolonier og hadde ikke mulighet til å reagere.

Men Danmarks hell tok slutt under Torstenssonfeiden i 1643, som ble innledet av et overraskelsesangrep fra svens­kene. Nederlandene støttet Sverige med bl.a. skip og besluttet i 1645 å demonstrere sin makt.

En stor handelsflåte lastet med sild og støttet av krigsskip seilte demonstrativt gjennom Øresund og nektet å betale toll. Kong Christian fulgte personlig med på den store konvoien fra Kronborg, men kunne ikke gjøre noe siden han var fullt klar over at Nederlandene var en overlegen sjømakt.

Det endte med en ny avtale med Nederlandene, der tollen i Øresund ble satt ned igjen og til og med erstattet av en årlig betaling slik at de nederlandske skipene slapp forsinkelsen ved å legge til i Helsingør.

At Danmark 100 år tidligere hadde vært i stand til å stenge sundet og tvinge Holland i kne, var nå et svært fjernt minne.

Ingen måtte bli for sterke

12 år senere hadde situasjonen snudd. Nederlandene fulgte nervøst med da svens­kene under Karl Gustav-krigene gikk over et islagt Lillebælt og Storebælt og beleiret København. De mottok nyheten om Roskildefreden i 1658 med skrekk, da Danmark mistet Skåne, Halland og Blekinge.

I Holland var reaksjonen: “Alle er bestyrtet, bedrøvet og stille. For de fleste griper det dypt i sjelen.”

Det var ikke bare medfølelse som lå bak hollendernes reaksjon. Et punkt i avtalen gikk ut på at Danmark i fremtiden, på svensk diktat, var forpliktet til å sperre Øresund for “fremmede fiendtlige orlogsflåter,” noe som også gjaldt de nederlandske.

Svenskene beleiret på nytt København i 1658. Hvis byen falt ville resultatet bli en svensk supermakt med total kontroll over Øresund, noe som ville være en katastrofe for Nederlandene.

Vinteren 1658 organiserte Holland derfor en redningsaksjon for å hjelpe København, som var i ferd med å gå tom for mat og drikke pga. beleiringen. Senere bidro hollenderne til de danske troppenes seier i slaget ved Nyborg i november 1659.

I de påfølgende fredsforhandlingene var Nederlandene imidlertid ikke innstilt på å gi Skåne, Halland og Blekinge tilbake til Danmark.

Det viktigste for dem var å bevare en usikker maktbalanse mellom Danmark og Sverige slik at ingen kunne dominere Øresund.

Gjennom hele 1600-tallet var handelen i Østersjøen så viktig for De forente nederlandene at de konstant preget skandinavisk politikk og definerte maktkampene mellom Sverige og Danmark.

Veien mot slutten

Nederlandene nådde maktens tinde på slutten av 1600-tallet. Men over det lille landet med den eksplosive veksten kunne man skimte svarte skyer. Mange andre land hadde begynt å kopiere og innhente hollendernes teknologiske og organisatoriske forsprang.

“De midler som de har fremskaffet disse rikdommene med etterlignes av de fleste andre nasjoner”, uttalte Josiah Child om Nederlandene i 1693. Han var en tidligere guvernør i Det britiske ostindiske kompani, som var etablert med det nederlandske kompaniet som forbilde.

Fra begynnelsen av 1700-tallet ble det klart at Nederlandene ikke hadde ressurser til å holde på lederposisjonen. De andre stormaktene hadde en langt større befolkning og landbruk å basere makten sin på. Spesielt Frankrikes og Storbritannias mange kolonier i Amerika ga dem tilgang til rikdommer som Nederlandene aldri fikk en stor del av.

Posisjonen som stormakt førte også Nederlandene ut i stadige kriger mot spesielt Frankrike og Storbritannia. Selv om hollenderne oftest sto som seierherre pga. sin overlegne flåte og økonomiske ressurser, tæret krigene på et land som i hovedsak var bygd opp av handel og ikke krig.

Den spanske arvefølgekrigen fra 1701 til 1714 ble et spesielt hardt slag. Her kastet De forente nederlandene så mange menn og ressurser inn i kampene mot Frankrike og Spania at landet til slutt var mer eller mindre konkurs.

Fra 1709 raste også Den store nordiske krig, der bl.a. Danmark og Russland prøvde å nedkjempe det svenske imperiet. Østersjøen var fra 1709 til 1720 så overfylt av både krigsflåter og kapere at hollenderne stort sett ga opp å sende handelsskip til markedene i Baltikum.

Der Nederlandene tidligere hadde kunnet diktere makt­for­hol­de­ne i Østersjøen, var de nå ikke lenger i stand til å tvinge gjennom de avtalene de ønsket. Da en hollandsk krigsflåte endelig ble sendt til Øresund i 1715, var det ikke for å demonstrere landets makt men for å eskortere den nederlandske handelsflåten trygt hjem.

Det var et stort slag for Nederlandene at handelen gjennom Østersjøen var som paralysert i årevis. Selv om de gjenopptok rutene sine i starten av 1720-tallet, nådde hollenderne aldri opp til sin tidligere maktposisjon.

Landet hadde ikke lenger styrke til å definere forholdene i Norden, og på 1700-tallet falt hollendernes handel generelt, selv for landets viktigste varer, som var korn, trevirke og tjære.

Nederlandene måtte nå, på lik linje med Danmark, avfinne seg med at det var de nye stormaktene England, Preussen og Russland som definerte ­situasjonen i Nord-Europa.