Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Holland var Skandinavias dukkefører

På 1500-tallet seilte tusenvis av hollandske skip hvert år gjennom Øresund, der Danmark og Sverige kjempet om overherredømmet. Med tiden ble de hollandske kjøpmennene tunga på vektskålen som avgjorde hvem som satt på makten i Nord-Europa.

Carl Neumann

I august 1511 seilte en enorm hollandsk handelsflåte på 250 skip gjennom Øresund. Farvannet var langt fra ufarlig, for krigen om kontrollen over sundet hadde rast i over et år mellom Sverige og Hansaforbundet på den ene siden, og Danmark på den andre.

Året før hadde Hansaforbundet, en samling av nordtyske handelsbyer med Lübeck i spissen, kapret 11 hollandske handelsskip og advart om at handel i Østersjøen skjedde på eget ansvar.

Men for hollenderne var Baltikum et livsviktig handelsområde som leverte varer som korn, tjære og trevirke. En stenging av Øresund førte til mangel på både mat og inntekter, så handelen i de farlige farvannene måtte fortsette.

Danske kong Christian 2s tette forhold til den hollandske kvinnen Sigbrit falt mange tungt for brystet. Bl.a. svenskene krevde at hun ble fjernet som kongens rådgiver.

© Bjoertvedt

For å beskytte handelsflåten hadde de nederlandske provinsene samlet inn penger til en eskorte av krigsskip, men grunnet uenighet om betalingen var det bare nok til totalt fire skip.

Den lille eskorten beskyttet de 250 handelsskipene, men katastrofen rammet på vei tilbake. Lübecks krigsflåte fant de hollandske skipene utenfor Polen, og hollenderne var sjanseløse. De fire krigsskipene klarte å slippe unna og varsle den danske flåten som lå ved Bornholm, men da danskene kom fram var skaden skjedd. 50 skip var enten brent, tvunget på grunn eller erobret.

Med admiralskipet Englen, som angivelig var så stort at “det lignet en høne blant kyllinger,” fikk danskene jaget bort hansabyenes skip og understreket sitt overherredømme i Øresund. Men for hollenderne var det en mager trøst.

Tapet deres var på mer enn 120.000 gylden og var det verste noen nasjon hadde opplevd i Østersjøen på mer enn 100 år. Ingen hollandske skip turde å seile gjennom Øresund før en fredsavtale ble underskrevet i 1514.

Men maktbalansen i Nord-Europa skiftet like ofte som tidevannet, og med tiden skulle det bli hollenderne som dikterte hvem som regjerte i farvannene.

Et folk bygd på handel

Holland var egentlig bare navnet på den mektigste og rikeste provinsen i det området som rettmessig het Nederlandene. Nederlandene var ikke en samlet stat, men en sammenslutning av byer og provinser i dagens Nederland og Belgia.

Området var under slekten Habsburgs kontroll. Men så lenge de betalte skatten sin beholdt provinsene en stor grad av selvstyre. Det passet dem fint, siden de da kunne fokusere på sin kjernevirksomhet – handel.

Den foregikk særlig med de baltiske landene samt Sverige, Norge og Finland, der de kunne hente billig korn og trevirke. Men det var også andre som var interessert i den lukrative han­delen, ikke minst Hansaforbundet, som på 1500-tallet var Nederlandenes størs­te rival.

“Stengingen av sundet får store konsekvenser og påfører oss mer skade enn en mindre krig.”
Hollandsk statsmøte, 1565.

Problemene forplantet seg helt ned på gatenivå. I Bergen var det f.eks. flere tilfeller av overfall og bråk mellom hollandske kjøpmenn og tyske handlende fra hansabyene.

For å seile til de baltiske landene måtte de nederlandske skipene gjennom Øresund, som var under dansk kontroll. Erik av Pommern hadde innført Øresundstollen i 1429, og utenlandske skip som seilte forbi Helsingør måtte betale en avgift.

I 1500 var 70 prosent av alle skipene gjennom Øresund nederlandske, og de sto for en stor del av den danske statens inntekter. Samtidig hadde det enorme økonomiske konsekvenser for Nederlandene hvis Danmark eller en annen makt stengte stredene.

“Stengingen av sundet får alvorlige konsekvenser og påfører oss mer skade enn en mindre krig,” ble det sagt på et hollandsk statsmøte i 1565.

I starten av 1500-tallet ble Nederlandene spesielt interessante for Danmark fordi de kunne bli en sterk alliert mot Sverige. Svenskene hadde i flere år prøvd å rive seg løs fra Kalmarunionen, personalunionen mellom Danmark, Sverige og Norge som danskekongen hadde ledet siden 1397.

Danmark stenger sundet

Forholdet mellom Danmark og Nederlandene ble ytterligere styrket av den danske kong Christian 2s forhold til den hollandske handelskvinnen Sigbrit. Hun var mor til kongens elskerinne, Dyveke, og ble en av kongens mest fortrolige rådgivere.

I 1519 fikk Sigbrit sågar ansvaret for Øresundstollen. Det var svært uvanlig at en kvinne fikk så stor politisk innflytelse, men kongens tillit viste seg å være velplassert, for inntektene strømmet inn.

Sigbrit sørget også for at Danmark orienterte seg mer mot Nederlandene på bekostning av hansabyene, som hadde dominert handelen i Østersjøen i mer enn 150 år.

I 1515 giftet Christian 2 seg med Elisabeth av Habsburg, søsteren til Karl 5, tysk-romersk keiser og overhode for huset Habsburg. I forbindelse med giftermålet ble kongen lovet en enorm medgift på 250.000 gylden. Men pengene kom aldri.

I samarbeid med Sigbrit konfiskerte Christian 2 derfor alle nederlandske skip i sine farvann og stengte sundet for nederlandsk handel i 1519.

Hollenderne sto nå overfor økonomisk ruin og potensiell hungersnød siden de ikke hadde mulighet til å hente korn fra de baltiske landene.

Selv om de nederlandske handelsmennene ikke hadde hatt noe å gjøre med den enorme medgiften, så de seg nå likevel tvunget til å betale 100.000 gylden for å få Christian til å åpne stredene igjen.

Som et tegn på sin gode vilje sendte de også seks krigsskip som skulle hjelpe kongen under hans kommende felttog mot Sverige.

Hollands havnebyer yrte av aktivitet, bl.a. på fiskemarkedene.

© Heritage Images/Getty Images

Holland ble en unik republikk

Da Holland endelig fikk sin selvstendighet, ble landet til en republikk, men ikke en særlig demokratisk republikk.

Gjennom mesteparten av middelalderen var det vi i dag kjenner som Nederland ikke en samlet nasjon. Landene var styrt av forskjellige hertuger, og innbyggerne definerte seg vanligvis ut fra den byen eller det hertugdømmet de bodde i.

Det endret seg på 1400-tallet, da hertuger fra den burgundiske slekten samlet områdene gjennom ekteskap og erobringer.

Det burgundiske styret varte ikke lenge. Etter hertug Karl den dristiges død i 1477 gikk riket i oppløsning, og gjennom ekteskap fikk de mektige habsburgerne kontrollen over dagens Nederland, Belgia og Luxembourg.

De kalte de 17 provinsene som området bestod av for “Landene her nede”. I hollandske dokumenter ble dette oversatt til Ne­der­lan­de­ne, som ble fellesbetegnelsen for alle provinsene.

I starten var det ingen særlig misnøye i Nederlandene over å være underlagt ­habsburgerne. De hadde stor grad av selvstyre og ble et handelssentrum i Europa.

Særlig provinsen Holland i nord ble rik og mektig pga. de viktige havnebyene Amsterdam og Rotterdam.

Men i 1556 fikk Filip 2, som også var konge av Spania, makten over Nederlandene. Han førte en så hard politikk med beskatning og religiøs forfølgelse at det endte i åpent opprør. I 1581 klarte de nordlige provinsene å rive seg løs og danne republikken De forente Nederlandene.

Den nye republikken besto av syv provinser, der Holland var den mektigste. Alle hadde selvstyre og sendte en representant til Generalstatene, som var nasjonalforsamlingen.

Denne styreformen var unik i et Europa der konger og hertuger satt på makten. Det var likevel ikke snakk om reelt demokrati, siden det alltid var de gamle og rike handelsfamiliene som satt i de politiske postene.

Det ble også utpekt en såkalt stattholder for livstid, som hadde makt over hæren og i krigstid var landets mektigste mann. Helt til republik­ken brøt sammen i 1795 var stattholderen alltid fra fyrstehuset Oranien.

Med stor makt og en tittel som reelt sett gikk i arv, var stattholderen nesten som en konge.

Eksilkonge skaper rabalder

Med denne vitamininnsprøytningen i statskassen innledet Christian 2 straks et stort felttog mot de svenske opprørerne. Stockholm overga seg i 1520, og for å understreke sin makt gjennomførte Christian det som ble kalt Stockholms blodbad, der 82 svenske adelsmenn ble henrettet.

Reaksjonen kom umiddelbart, men ikke slik kongen hadde forestilt seg. Blodbadet utløste et nytt svensk opprør, og snart var Christian 2 også så upopulær i Danmark at han i 1523 måtte gå i eksil i Nederlandene med bl.a. Sigbrit.

Her fikk kongen en lunken mottakelse, ikke minst da han krevde de resterende 150.000 gylden av medgiften utbetalt. Christian 2 var åtte år i eksil før han fikk lokket 24.000 gylden ut av svogeren, keiser Karl 5.

Dem brukte han på 5000 leiesoldater i den nederlandske provinsen Friesland som marsjerte mot Amsterdam og beleiret byen. Kongen krevde at hollenderne utbetalte den resterende medgiften i form av en flåte han kunne ta tilbake riket sitt med.

Innbyggerne i byen ga etter og forsynte eksilkongen med rundt 30 skip. Amsterdams ­magistrat skrev til keiser Karl 5:

“Hvis vi ikke gir kongen disse skipene frivillig, så er det sannsynlig at han tar dem med makt og seiler av gårde i dårlig humør. Hvis han gjenerobrer kongeriket sitt, risikerer Holland å miste sine handelsmuligheter.”

Slik gikk det likevel ikke. Christian 2 hadde ikke styrke nok til å gjenerobre landet sitt og endte i dansk fangenskap, der han satt til sin død.

Under ­habsburgerne besto Nederlandene av 17 provinser. De syv nordligste rev seg løs i 1581.

© HISTORIE

Hollenderne får nok

De kaotiske tilstandene som Christian 2 hensatte Danmark i skulle vise seg å være en fordel for hollenderne i det lange løp. Den mektige Kalmarunionen var oppløst, og Sverige begynte også å kjempe om herredømmet i Øresund.

Danmark viste likevel fremdeles muskler og stengte sundet for hollandske skip under en krig med habsburgerne i 1542. Etter et år gikk det opp for keiser Karl 5 at de hollandske undersåttene hverken hadde penger til å støtte krigene hans eller korn til å brødfø seg selv etter stengingen.

Han tvang derfor igjennom fredsforhandlinger i den tyske byen Speyer. De endte med at danskene måtte åpne Øresund for nederlandsk handel samt senke tollen for nederlandske skip.

Speyertraktaten skapte endelig ro og gode vilkår for de nederlandske handelsmennene som nå sendte mer enn 1000 handelsskip gjennom Øresund årlig. Hollenderne brukte sin nye rikdom til å sikre seg en stående hær og flåte som kunne beskytte handelsinteressene deres.

Den rike hollandske overklassen var på dette tidspunktet grundig lei av å måtte betale for habsburgernes kriger – ikke minst fordi krigene ofte var mot de viktige handelspartnerne deres.

© Shutterstock & Interfoto Hermann Historia GmbH/Imageseelct

Fløyten var skapt for last

Hollenderne fant opp det spesielle handelsskipet fløyten. Det dype skroget hadde plass til stor last i forhold til skipets størrelse. Det var langsomt, men stabilt, og ble også brukt til å krysse Atlanterhavet.

  • Lengde:

    28-36 meter

  • Bredde:

    6 meter

  • Lasteevne:

    150-400 tonn

  • Besetning:

    8-22 mann

Problemene ble bare verre fra 1555, da en svekket Karl 5 overlot sitt jordiske gods til sønnen Filip 2. Han var en sterkt troende katolikk og gjorde det til sin oppgave å samle kristendommen under den katolske kirken.

Den nye kongen var dermed svært misfornøyd med protestantismens fremgang i Nederlandene. Da en gruppe kalvinister gjorde opprør i 1566, svarte Filip 2 med hard hånd og snart var hele Nederlandene i åpen krig med Spania.

Krigen bølget fram og tilbake i mer enn 40 år, og historikerne anslår at den kostet ca. 100.000 mennesker i Nederlandene livet – av en befolkning på ca. 1,5 million.

Men Spania kjempet på mange fronter og var spesielt svekket etter den spanske armadas katastrofale nederlag mot en samlet engelsk og hollandsk flåte i 1588. Da det ble inngått fred i 1609, fikk de nordlige Nederlandene sin selvstendighet.

Nå var de ikke lenger en løs sammenslutning av byer og hertugdømmer men en samlet republikk under navnet De forente nederlandene. Landet bestod av syv provinser, som til sammen ikke bare hadde betydelige økonomiske ressurser, men også den politiske friheten til alltid å handle nøyaktig i henhold til egne interesser. Hollands gullalder hadde startet.

Skipene strømmet gjennom Øresund

Nederlandene dominerte øresundshandelen. De leverte og hentet utallige varer og fylte danskekongens lommer med tollpenger.

De forente Nederlandene ble et av verdens rikeste land på grunn av handel med det meste av den kjente verden. I hundrevis av år var Baltikum derimot det viktigste handelsområdet deres, for her fantes alle de viktigste varene som hollenderne bygde sin rikdom på.

Nederlandske skip ankom med sild, vin, salt og silke, og seilte hjem med bl.a. korn, tjære og tømmer. Tømmer og tjære var spesielt viktig fordi det skulle brukes i Nederlandenes omfattende skipsbyggingsindustri.

Varene fra de baltiske landene var ikke bare til eget bruk, men ble solgt med god fortjeneste til resten av Europa. Selv om rundt en halv million hollendere levde av korn fra de baltiske områdene på midten av 1600-tallet, ble mye også solgt videre og endte blant annet i Portugal.

Hollenderne tjente så mye penger på korn at de døpte varen “Alle handlers mor”.

Den baltiske handelen gjorde at flere tusen nederlandske handelsskip årlig seilte gjennom Øresund på midten av 1600-tallet. Kjøpmennene var derfor nødt til å betale tusenvis av gylden i toll til den danske kongen.

Tollen ble både pålagt skipet som sådan pluss beregnet etter størrelsen på skipets last. Det var heller ikke uvanlig at kongen fant på nye skatter, f.eks. ekstra toll på salt, vin og kobber.

Hollenderne protesterte på tollavgiftene, som ofte var med på å forsure forholdet mellom de to landene. Men Nederlandene tjente godt på handelen, som fortsatte helt til slutten av 1700-tallet.

De viktigste varene kom fra Baltikum

Hollands økonomi var avhengig av ressurser fra de baltiske landene.

Her hentet hollenderne bl.a.:

  • Korn
  • Tjære
  • Tømmer
  • Lin
  • Ull
  • Kobber
  • Jern
Interfoto Hermann Historia GmbH/Imageseelct

Skip reiste 3500 km for å hente kaviar

Den lengste ruten gikk fra den russiske byen Arkhangelsk. Her hentet de bl.a. korn, lær og kaviar. Men Kvitsjøen frøs ofte til i vintermånedene, og det stoppet handelen.

Interfoto Hermann Historia GmbH/Imageseelct

Korn var den viktigste varen

Kornet som mange hollendere levde av kom særlig fra Polen og ble ­hentet i bl.a. Königsberg, Riga og Danzig.

Interfoto Hermann Historia GmbH/Imageseelct

Tre og metall ble hentet i Skandinavia

Hollenderne handlet ikke bare i Øst-Europa, men også med de skandinaviske landene. Tømmer til båtbygging ble hentet i Norge og tjære til samme formål fikk hollenderne fra Finland. Metall til bl.a. våpen ble levert av Sverige.

Interfoto Hermann Historia GmbH/Imageseelct

En ny supermakt

De nye selvstendige Nederlandene opplevde en eksplosjonsartet vekst, og de overtok den dominerende posisjonen i østersjøhandelen som tidligere hadde tilhørt hansabyene.

Nederlandene var snart i stand til å utkonkurrere alle andre nasjoner i Europa når det gjaldt handel til sjøs. En av deres største fordeler var overlegen skipsteknologi.

I motsetning til andre maritime stormakter begynte hollenderne å spesialisere handelsskipene ut fra et mantra om økonomisk profitt over alt annet. Det resulterte i den spesielle skipstypen fløyten, som ble introdusert i 1595.

Skipet hadde ikke våpen om bord og kunne i motsetning til tradisjonelle handelsskip ikke konverteres til krig hvis det var nødvendig. Til gjengjeld kos­tet det nesten bare halvparten å bygge siden det var laget av furu og ikke av eik.

Skipet trengte også færre mannskap, og den flate bunnen gjorde at det hadde dobbelt så stor lasteevne som et vanlig handelsskip på 1600-tallet.

Fløyten gjorde det mulig å frakte større mengder varer enn konkurrentene. Fartøyets største ulempe var sårbarheten, men den ble løst ved at handels­flåtene var beskyttet av krigsskip når de seilte gjennom farlige farvann.

“Gjennom vår ­sparsommelige og slu ­ledelse har vi seilt alle nasjoner ut av havene.”
Hollandske kjøpmenn, 1637.

På begynnelsen av 1600-tallet begynte de nederlandske handelsskipene i økende grad også å krysse de store havene.

Det nederlandske ostindiske kompani ble stiftet i 1602 og utviklet seg raskt til et enormt konglomerat som bl.a. hentet krydder, silke og te i Asia og Sør-Amerika for salg i Europa.

Kompaniet var verdens første aksjeselskap og primært eid av kjøpmenn fra provinsen Holland. Det nederlandske ostindiske kompani er det største selskapet i verdenshistorien og ble på høyden av sin makt i 1637 vurdert til en verdi av 78.000 milliarder i dagens pengeverdi.

Kompaniet ble symbolet på den enorme økonomiske makten De forente nederlandene nå satt på. Hollenderne var svært selvbevisst på sin nye status som stormakt, som ikke hadde tilkommet gjennom tradisjonell makt og erobringer men derimot smarte handelsavgjørelser.

I 1629 erklærte en gruppe kjøpmenn i ­Amsterdam:

“Gjennom vår sparsommelige og slu ledelse har vi drevet alle nasjoner ut av havene, trukket nesten all handel fra andre land til oss og tjent hele Europa med skipene våre.”

Bøndene holdt fast ved den svarte og røde folkedrakten, som fremdeles kan ses på Amager under spesielle anledninger.

© Art Collection 3/Imageselect

Nederlandske bønder leverte ­grønnsaker til det danske hoffet

I 1521 inviterte danske kong Christian 2 i alt 184 dyktige nederlandske bønder til Danmark og lot dem slå seg ned på Amager.

Kongens plan var sannsynligvis at bøndene skulle hjelpe med å reformere det danske landbruket etter hollandsk modell. Men siden Christian 2 ble avsatt to år senere, ble planen aldri satt ut i livet.

Nederlenderne var ikke populære blant lokalbefolkningen, som først ville sende dem hjem. Men til slutt ble det inngått et kompromiss der de fikk sitt eget område å bosette seg i sør på Amager.

Her hadde de mange privilegier i forhold til danske bønder og var verken tvunget til å arbeide for adelen eller betale tiende til kirken. De hadde også sitt eget juridiske system, som også danskene i området kunne bli dømt etter.

Til gjengjeld leverte de grønnsaker direkte til det danske hoffet. I flere hundre år holdt det nederlandske minisamfunnet seg for seg selv i sin egen parallellkultur. Først på 1800-tallet ble selvstyret tatt fra dem.

Hollenderne bestemmer i Øresund

Nederlandenes mange interesser i Asia og Sør-Amerika reduserte ikke betydningen av handelen i Østersjøen. Den enorme mengden trevirke og tjære som ble hentet var viktig for den nederlandske skipsproduksjonen som den unge republikken var bygd på.

De store mengdene korn var også en livsnødvendighet for Nederlandene, som lå i et område der jorden ikke egnet seg til dyrking.

Selv om den lille supermakten også importerte korn fra bl.a. Tyskland, var det langt fra nok til å dekke det store behovet, spesielt siden mye av kornet også ble solgt til andre land.

Selv da pesten rammet de baltiske landene fra 1709 til 1715, og det ble forbudt å importere bl.a. ull og skinn, var det aldri ­restriksjoner på handelen med korn.

Nederlandene dominerte handelen i Øresund fullstendig. På begynnelsen av 1600-tallet seilte ca. 3000 nederlandske skip gjennom sundet hvert år. Etter hollenderne lå engelskmennene, med 200 skip.

Øresundstollen gjorde at de betalte enorme summer til den danske statskassen. Men danskekongen Christian 4 ville tjene enda mer. I 1638 bestemte han seg for å heve øresundstollen og regulerte tollsatsene for bl.a. korn og sild, noe som økte de nederlandske tollutgiftene kraftig.

Christian tjente grovt på sin aggressive handelspolitikk, og Danmark gikk fra å innkassere 229.000 riksdaler på tollen i 1637 til 616.000 i 1639.

Ordenen “Den væpnede arm” ble innstiftet av Christian 4 i 1616 til minne om Kalmarkrigen.

© Mottlau Michael/Ritzau Scanpix

Nederlandene var langt fra fornøyde, men de var presset av kriger mot Spania og Portugal samt opprør i landets kolonier og hadde ikke mulighet til å reagere.

Men Danmarks hell tok slutt under Torstenssonfeiden i 1643, som ble innledet av et overraskelsesangrep fra svens­kene. Nederlandene støttet Sverige med bl.a. skip og besluttet i 1645 å demonstrere sin makt.

En stor handelsflåte lastet med sild og støttet av krigsskip seilte demonstrativt gjennom Øresund og nektet å betale toll. Kong Christian fulgte personlig med på den store konvoien fra Kronborg, men kunne ikke gjøre noe siden han var fullt klar over at Nederlandene var en overlegen sjømakt.

Det endte med en ny avtale med Nederlandene, der tollen i Øresund ble satt ned igjen og til og med erstattet av en årlig betaling slik at de nederlandske skipene slapp forsinkelsen ved å legge til i Helsingør.

At Danmark 100 år tidligere hadde vært i stand til å stenge sundet og tvinge Holland i kne, var nå et svært fjernt minne.

Holland skiftet side etter vindretningen

Danmark og Sverige utkjempet syv kriger mellom 1611 og 1720, og Holland hadde alltid en finger med i spillet. Handelsinteressene i Østersjøen skulle beskyttes, og ingen av de to måtte bli for sterke.

Wikimedia Commons

Krig tvinges til avslutning uten klar vinner

Kalmarkrigen starter med suksess for Danmark, som erobrer to viktige svenske fort. Men Nederlandene frykter et sterkt Danmark og presser de to partene til fredsforhandlinger som sikrer at krigen ikke får en klar vinner. Stridighetene fortsetter i de neste 100 årene.

Wikimedia Commons

Alliansepartner får ingen hjelp

Den 12. desember 1643 starter Torstenssonfeiden med et svensk overraskelsesangrep på Danmark. Nederlandene er i allianse med Sverige, men holder seg i starten av krigen nøytralt og hjelper ingen av partene.

Wikimedia Commons

Danskene blir slått med utleide skip

Da det blir klart at Danmark har slått tilbake det svenske overraskelsesangrepet i Torstenssonfeiden, går Nederlandene inn i krigen. De leier ut en rekke skip til den svenske flåten og blander seg i fredsforhandlingene på Sveriges side for å presse ned øresundstollen.

Wikimedia Commons

København reddes av hollenderne

Under Karl Gustav-krigene beleirer Sverige København, og alt håp synes ute for danskene. Men frykten for et sterkt Sverige får Nederlandene til å sende 2000 soldater og 50 orlogsskip. De hjelper danskene og er bl.a. med på å avverge et svensk stormangrep i februar 1659.

Wikimedia Commons

Sverige vil lokke Nederlandene bort fra Danmark

I 1668 inngår Sverige, Nederlandene og England den såkalte trippelalliansen mot Frankrike. Sverige er en del av alliansen i et forsøk på å få Holland til å redusere sin støtte til Danmark. Men de tre landene forfølger hver sine interesser, og alliansen faller raskt fra hverandre.

Wikimedia Commons

Samlet flåte slår svenskene

I den skånske krigen går Nederlandene med Danmark og mot Sverige, som er i allianse med Frankrike. En dansk-hollandsk flåte vinner en stor seier under slaget ved Øland i 1676. Etter fire år med kamper blir det Nederlandene og Frankrike som dikterer fredsavtalen, så forholdene er stort sett uforandret.

Wikimedia Commons

København bombes til overgivelse

Danmark inngår en sterk antisvensk allianse med Polen og Russland i 1700 og starter Den store nordiske krigen. Dette får Nederlandene til å reagere omgående. En krigsflåte sendes til Øresund som bombarderer København sammen med svenskene. Danmark må raskt oppgi kampen og underskrive en fredsavtale.

Wikimedia Commons

Nederlandenes makt er svekket

Den store nordiske krigen fortsetter mellom Danmark og Sverige fra 1709. I England er det stemning for en aksjon mot Danmark akkurat som i 1700, men Nederlandene får britene på andre tanker av frykt for sine handelsinteresser. Det hjelper imidlertid ikke mye, siden de fiendtlige flåtene i Østersjøen stort sett lammer all handel.

Wikimedia Commons

Ingen måtte bli for sterke

12 år senere hadde situasjonen snudd. Nederlandene fulgte nervøst med da svens­kene under Karl Gustav-krigene gikk over et islagt Lillebælt og Storebælt og beleiret København. De mottok nyheten om Roskildefreden i 1658 med skrekk, da Danmark mistet Skåne, Halland og Blekinge.

I Holland var reaksjonen: “Alle er bestyrtet, bedrøvet og stille. For de fleste griper det dypt i sjelen.”

Det var ikke bare medfølelse som lå bak hollendernes reaksjon. Et punkt i avtalen gikk ut på at Danmark i fremtiden, på svensk diktat, var forpliktet til å sperre Øresund for “fremmede fiendtlige orlogsflåter,” noe som også gjaldt de nederlandske.

Svenskene beleiret på nytt København i 1658. Hvis byen falt ville resultatet bli en svensk supermakt med total kontroll over Øresund, noe som ville være en katastrofe for Nederlandene.

Vinteren 1658 organiserte Holland derfor en redningsaksjon for å hjelpe København, som var i ferd med å gå tom for mat og drikke pga. beleiringen. Senere bidro hollenderne til de danske troppenes seier i slaget ved Nyborg i november 1659.

I de påfølgende fredsforhandlingene var Nederlandene imidlertid ikke innstilt på å gi Skåne, Halland og Blekinge tilbake til Danmark.

Det viktigste for dem var å bevare en usikker maktbalanse mellom Danmark og Sverige slik at ingen kunne dominere Øresund.

Gjennom hele 1600-tallet var handelen i Østersjøen så viktig for De forente nederlandene at de konstant preget skandinavisk politikk og definerte maktkampene mellom Sverige og Danmark.

Den svenske hæren, ledet av Karl 10 Gustav, erobrer Kronborg i 1658. Fra dansk jord kan de se den hollandske flåten komme dødsfienden deres til unnsetning.

© Statens Museum for Kunst

Veien mot slutten

Nederlandene nådde maktens tinde på slutten av 1600-tallet. Men over det lille landet med den eksplosive veksten kunne man skimte svarte skyer. Mange andre land hadde begynt å kopiere og innhente hollendernes teknologiske og organisatoriske forsprang.

“De midler som de har fremskaffet disse rikdommene med etterlignes av de fleste andre nasjoner”, uttalte Josiah Child om Nederlandene i 1693. Han var en tidligere guvernør i Det britiske ostindiske kompani, som var etablert med det nederlandske kompaniet som forbilde.

Fra begynnelsen av 1700-tallet ble det klart at Nederlandene ikke hadde ressurser til å holde på lederposisjonen. De andre stormaktene hadde en langt større befolkning og landbruk å basere makten sin på. Spesielt Frankrikes og Storbritannias mange kolonier i Amerika ga dem tilgang til rikdommer som Nederlandene aldri fikk en stor del av.

Øresundstollen ble betalt ved Kronborg slott, som ligger der Øresund er smalest.

© Shutterstock

Danmark hersket over Øresund

For å understreke Danmarks o­ver­her­re­døm­me i Øresund måtte skip avfyre en kanonsalutt mot Kronborg når de seilte forbi.

Christian 4 ga til og med Kronborg ordre om å sende en kanonkule etter alle som ikke ga sa­lutt, samt en regning for kulen etterpå.

Etter Danmarks totale nederlag i den første Karl Gustav-krigen i 1658 var den svens­ke oppfatningen at den gamle loven måtte fjernes – nå når Danmark ikke lenger var den sterkeste makten i Øresund.

Men fredsforhandlingene gikk så bra at de svenske forhandlerne sannsynligvis glemte å få med det vesle kravet.

Dette var med på å sikre oppfatningen av Danmark som Øresunds hersker i flere hundre år, til tross for landets svekkede makt.

Offisielt måtte skip saluttere når de seilte forbi Kronborg helt fram til øresundstollens avvikling i 1857.

Posisjonen som stormakt førte også Nederlandene ut i stadige kriger mot spesielt Frankrike og Storbritannia. Selv om hollenderne oftest sto som seierherre pga. sin overlegne flåte og økonomiske ressurser, tæret krigene på et land som i hovedsak var bygd opp av handel og ikke krig.

Den spanske arvefølgekrigen fra 1701 til 1714 ble et spesielt hardt slag. Her kastet De forente nederlandene så mange menn og ressurser inn i kampene mot Frankrike og Spania at landet til slutt var mer eller mindre konkurs.

Fra 1709 raste også Den store nordiske krig, der bl.a. Danmark og Russland prøvde å nedkjempe det svenske imperiet. Østersjøen var fra 1709 til 1720 så overfylt av både krigsflåter og kapere at hollenderne stort sett ga opp å sende handelsskip til markedene i Baltikum.

Der Nederlandene tidligere hadde kunnet diktere makt­for­hol­de­ne i Østersjøen, var de nå ikke lenger i stand til å tvinge gjennom de avtalene de ønsket. Da en hollandsk krigsflåte endelig ble sendt til Øresund i 1715, var det ikke for å demonstrere landets makt men for å eskortere den nederlandske handelsflåten trygt hjem.

Det var et stort slag for Nederlandene at handelen gjennom Østersjøen var som paralysert i årevis. Selv om de gjenopptok rutene sine i starten av 1720-tallet, nådde hollenderne aldri opp til sin tidligere maktposisjon.

Landet hadde ikke lenger styrke til å definere forholdene i Norden, og på 1700-tallet falt hollendernes handel generelt, selv for landets viktigste varer, som var korn, trevirke og tjære.

Nederlandene måtte nå, på lik linje med Danmark, avfinne seg med at det var de nye stormaktene England, Preussen og Russland som definerte ­situasjonen i Nord-Europa.

Les også:

Handel

Babusjka-dukken vakte oppsikt på verdensutstillingen

2 minutter
Handel

Norsk is holdt London frisk

20 minutter
Handel

Derfor heter det en cardigan

2 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul