Korstog mot slavehandlerne

Britene har derfor skygget det spanske skipet, og ved daggry sender Broughton et ultimatum.

“Hvis dere ikke lar oss inspisere skipet, skyter vi,” lyder det i meldingen, og svaret kommer kjapt: “Bare gjør det. Vi skyter tilbake.”

Den britiske kapteinen gir ordre om å sette alle seil og forfølge Veloz Pasagera. Da de to skipene ligger side om side, fyrer Primrose av en bredside.

Mens kruttrøyken henger over dekket, skjærer marineskipet inn foran Veloz Pasagera slik at det spanske skipets baugspryd stikker inn over relingen.

De britiske sjøfolkene vikler et tau rundt baugsprydet og klatrer over. 150 kampklare spanjoler kaster seg over dem. Den første slår kaptein Broughton over ende med en lanse.

Broughton faller hardt såret på dekket, men folkene hans fortsetter. Mannskapene kjemper mann mot mann med dolker, lanser og sverd til britene har overmannet spanjolene etter et kvarter.

Britene river opp lukene til lasterommet. Fra halvmørket under dekk stirrer 551 par øyne forskremt tilbake.

Lasten er fylt med afrikanske slaver som er stuet tett sammen og tiltenkt et liv i trelldom på den andre siden av Atlanteren. Oppgjøret mellom Primrose og Veloz Pasagera kostet 43 spanjoler og tre briter livet.

Konfrontasjonen var bare en av mange som fant sted mellom britiske marineskip og slavehandlerne i første halvdel av 1800-tallet, for britene hadde erklært krig mot slaveriet.

Kampen varte i 60 år og kostet tusenvis av britiske sjømenn livet.

Storbritannia tjente grovt på slaver

Slavehandlernes innbitte motstand burde ikke ha overrasket britene. Fram til 1807 hadde Storbritannia vært verdens fremste transportør av afrikanske slaver – en handel som landet hadde tjent en formue på.

Det anslås at engelskmennene fraktet svimlende tre millioner afrikanere over Atlanteren fra 1650 til begynnelsen av 1800-tallet.

De europeiske slaveskipene leverte slaver fra Afrika til plantasjer i den nye verden, hovedsakelig Karibia, Brasil og Nord-Amerika.

Men synet på slavehandelen endret seg etter den franske revolusjonen og humanismens utbredelse sist på 1700-tallet.

Mange kristne, spesielt i den britiske kvekerbevegelsen, hadde vært imot slaveri lenge, og humanismens fremgang snudde stemningen i deres favør. Et flertall av britene mente nå at slaveri var umenneskelig.

“Jeg lover Dem at da jeg begynte å undersøke slavehandelen, innså jeg at den var så enorm i sin ondskap, så forferdelig og så uopprettelig at jeg straks gikk inn for at den måtte avskaffes,” erklærte det kristne parlamentsmedlemmet William Wilberforce i parlamentet i 1789.

Snaut 20 år senere hadde forkjemp­erne for avskaffelsen av slaveriet fått så stor innflytelse at parlamentet innførte den såkalte Abolition Act den 25. mars 1807.

Loven forbød alle briter å handle med slaver samt å finansiere, utruste eller ta hyre på slaveskip.

Og for å vise at de tok det alvorlig opprettet britene den såkalte West Africa Squadron, som skulle patruljere langs vestkysten av Afrika.

Loven ble vedtatt midt under Napoleonskrigene, men de britiske slaverimotstanderne tok det for gitt at andre land snart ville følge etter.

I det ble de kraftig skuffet. Under fredsforhandling­ene hadde britene riktignok fått med et par linjer som fordømte slavehandelen, men avsnittet inneholdt ingen bestemmelser om hvordan dette forbudet skulle håndheves og av hvem.

Verdens andre store maritime nasjoner – Frankrike, Spania, Nederland, Portugal og USA – fant slavehandelen for lukrativ til at de ville underkaste seg britenes selvutnevnte rolle som verdenshavenes politi.

Men til slutt klarte de å få Spania, Portugal og Nederlandene med på traktater som ga den britiske marinen rett til å inspisere fartøyene deres og ta beslag i slaveskip.

Sjøfolk døde i hopetall

Da Storbritannia sendte marineskip til vestkysten av Afrika i 1808, var Napoleonskrigene ennå ikke over.

Derfor kunne landet bare avse to skip, den aldrende fregatten Solebay og sluppen Derwent. Skipene skulle patruljere mer enn 4800 km kystlinje, dobbelt så langt som avstanden fra London til Athen.

Etter fredsslutningen i 1815 vokste flåten til seks skip, men skvadronen var likevel ikke stor nok for oppgaven.

Dessuten var store deler av kysten ikke kartlagt og fylt med bukter, laguner og vannveier der slaveskip kunne gjemme seg.

Likevel klarte britene fort å notere seg en rekke suksesser. Kaptein Fisher på marineskipet HMS Bann sto for to.

Den 18. januar 1816 oppdaget han et skip ved elva Gallinas i dagens Liberia. Han sendte ut en jolle for å undersøke det fremmede skipet.

Sjøfolkene ble straks møtt med kanonkuler og geværild. Brit­ene besvarte ilden og rodde nærmere med kulene hvinende om ørene.

Da de bordet skipet, fant de 276 slaver på det amerikanske fartøyet.

To måneder senere, i mars 1816, pågrep Fisher den portugisiske briggen San Antonio på 120 tonn. Et grusomt syn møtte de britiske sjøfolkene da de rev opp lukene.

Ifølge regelverket for den portugisiske marinen, som nøye anga det lovlige antallet slaver ut fra størrelsen på skipet, kunne San Antonio ha med maksimalt 300 slaver.

Lasten inneholdt ca. 600. Følgene var katastrofale.

“På en reise som strakte seg over litt over 150 km, var mer enn 30 døde, og like mange var så syke at de ikke sto til å redde. Blant de syke lå et råtnende lik. Stanken var så grusom at kaptein Fisher fryktet at en alvorlig sykdom ville bryte ut,” het det i den offisielle rapporten.

Ifølge marinens vedtekter skulle slaveskip seiles til Storbritannias vestafrikanske kronkoloni, Sierra Leone. Her skulle slavene løslates og forholdene på skipene undersøkes.

Som regel forble slavene på transportskipet, men forholdene på San Antonio var så elendige at britene måtte ta 150 av slavene om bord på Bann på ferden til Sierra Leone.

Reisen ble et mareritt. Det meste av seilasen foregikk i nesten konstant regn. Da Fisher kom frem, var en tredjedel av mannskapet syke.

I det fuktige klimaet langs vestkysten av Afrika trivdes alt fra gulfeber til malaria og denguefeber.

Dødsraten til sjøfolkene på patrulje utenfor Vest-Afrika var derfor veldig høy – 55 dødsfall pr. 1000 mann. Til sammenligning døde bare ti av 1000 britiske sjømenn i tjeneste i Middelhavet.

Men tapene deres var beskjedne i forhold til overdødeligheten blant slavene. På Fishers reise til Sierra Leone i 1816 mistet hele 43 av de 150 slavene om bord livet. Syv år senere var forholdene ikke blitt noe bedre.

“Mange store hvaler og haier følger oss. Sistnevnte skyldes de mange stakkar­ene som nylig har blitt kastet over bord. Mange av vårt eget mannskap er syke, og dekkene er fylt med svarte slaver som dør overalt,” skrev sjømannen Henry Binstead i dagboken sin i juli 1823.

Domstolene lot skyldige gå fri

Sykdom var ikke britenes eneste frustrasjon. Straffen for kapteinene og eierne av slaveskipene var ofte en bot pluss inndragning av skip og slaver.

Men avtaleteksten med de andre landene inneholdt en klausul som førte til at kapteiner og eiere bare kunne holdes ansvarlig dersom britene faktisk fant slaver om bord på skipene deres.

Slaveskipene var ellers lett gjenkjennelige. De hadde som regel et ekstra dekk slik at det var plass til flere mennesker.

Lukene til lasten ble byttet ut med gitter slik at luft kunne nå skipets indre, og så var det gjerne lenker og fotjern om bord. Men ble det ikke oppdaget slaver, kunne ingen dømmes.

Selv når patruljene fant slaver om bord på et skip, hendte det at kapteinene klarte å vri seg unna.

I 1816 hadde britene opprettet tre domstoler i samarbeid med Spania, Portugal og Nederland – en for hvert partnerland.

Disse domstolene lå i Sierra Leone og avgjorde skyldspørsmålet når britene oppbrakte et skip. Men kommissærene som representerte de andre landene gjorde alt de kunne for å sabotere rettergangen.

Dette var for eksempel tilfellet i rettssaken mot det nederlandske skipet Eliza. I oktober 1819 ble skipet oppdaget av det britiske marineskipet HMS Thistle utenfor kysten av dagens Liberia.

Da fartøyet oppdaget britene, så den britiske løytnanten Robert Hagan hvordan joller fra det nederlandske skipet raskt rodde slaver i land.

Britene bordet skipet kort tid etter og fant én eneste slave som var blitt glemt i hastverket.

Under rettssaken innrømmet den nederlandske kommissæren at skipet hadde fraktet slaver, men han påpekte at skipet i juridisk forstand ikke var noen slavetransport da det ble bordet.

Traktaten omtalte nemlig slaver i flertall, og britene hadde bare funnet én. Saken måtte derfor oppgis.

Britene kom ingen vei

Enda verre var de menneskelige følgene av avtalenes ordlyd når kapteinene på slaveskipene, av frykt for en dom, kastet den levende lasten på havet – ofte iført lenker og fotjern.

Kapteinene var til og med villige til å ødelegge skipene sine for å unngå å bli tatt.

Ved juletider i 1819 fikk løytnant Belcher om bord i sitt patruljeskip øye på et stort slaveskip i det fjerne. Han ga mannskapet ordre om å oppta forfølgelsen.

Da de kom på skuddhold, heiste skipet det spanske flagget og skjøt en bredside mot britene.

Best som Belcher forberedte seg på å skyte igjen, pløyde det spanske skipet seg inn i stranden i stor fart. Dermed hoppet slavene over bord og forsvant.

“Jeg er glad for å kunne si at skipet ble fullstendig ødelagt,” bemerket løytnant Belcher forbløffet.

Etter år med patruljering måtte britene innse at de ikke hadde oppnådd en brøkdel av det de hadde håpet på.

“Slavetrafikken har ikke avtatt. Jeg kan heller ikke forestille meg at det skjer så lenge europeerne åpent og helhjertet beskytter den,” erkjente Owen Glendowers øverstkommanderende Robert Mends bittert i 1822.

Mends mente at de britiske marinekapteinene burde ha mye friere hender, for da ville slavetrafikken bli så tungvint at den ikke lenger var verdt risikoen.

“Inntil da må vi tåle ydmykelsen å se at vårt lands forhåpninger i denne saken forblir uoppfylt og at marinens bestrebelser er virkningsløse.”

Britene strammer til

Hjemme i England hadde politikerne også begynt å bli urolige – innsatsen kost­et statskassen dyrt. Likevel ble de enige om å fortsette.

I 1822 inngikk Nederland og Storbritannia endelig en traktat som betydde at et skip kunne bli dømt hvis det var innrettet på en måte som tydelig viste at det var tenkt brukt til slavehandel.

Traktaten gjorde at britene kunne oppbringe og dømme et stort antall nederlandske fartøyer. Kort tid sen­ere forsvant nederlandske slaveskip helt fra Atlanteren.

Britene begynte deretter å presse andre land til å godta den samme reg­elen, og på slutten av 1830-tallet ga også Spania og Portugal etter.

I 1839 vedtok parlamentet også den såkalte Palmerston Act, som gjorde at portugisiske skip for fremtiden skulle behandles av en rent britisk domstol.

To år senere, i 1841, ble hele 65 portugisiske kapteiner dømt av britiske domstoler.

Samtidig ble marineskvadronen forsterket med flere og raskere skip. Rundt 1840 opererte ca. 25 skip utenfor kysten av Vest-Afrika.

Skipene var bemannet av 2000 britiske sjømenn samt 1000 mann fra kru-folket, et vestafrikansk folk med god kjennskap til områdets kystlinje.

Til tross for opprustningen fortsatte slave­skipene å gjøre motstand. I grålysningen den 1. november 1839 oppdaget løytnant Matson om bord på marinefartøyet Waterwitch en brigg utenfor dagens Ghana.

Han satte etter skipet, og kl. 9 var han så nær at Waterwitch kunne fyre av et varselskudd. Briggen prøvde å lette lasten ved å kaste anker, kanoner og annet utstyr i vannet.

Matson fortsatte hardnakket jakten. Kl. 12 heiste skipet det portugisiske flagget.

Matson seilte ufortrødent opp på siden av fartøyet, som viste seg å være slaveskipet Fortuna, og fyrte av flere bredsider mot briggen til den til slutt overga seg. Da hadde jakten vart i ni lange timer.

Blokade ble en dundrende suksess

Mange andre slaveskip slapp unna til tross for britenes konstante patruljering. Joseph Denham, øverstkommanderende for den nordlige delen av slavekysten, bestemte seg for å gjøre noe med dette problemet.

I stedet for å la skipene krysse frem og tilbake langs kysten ga han marinen ordre om å blokkere de viktigste havnene slik at transportene ikke slapp ut.

Denham fikk sin sjanse da blokaden hadde pågått i ti måneder. To britiske statsborgere hadde blitt tatt til fange av kongen over gallinas-folket, som holdt til ved elven Gallinas i Liberia.

Guvernøren i Sierra Leone ba Denham om å sende marinen for å redde dem. Dermed fikk Denham endelig et påskudd for å trenge inn i landet og slå til mot selve kilden til slavehandelen.

Afrikanske slavehandlere og deres lokale agenter hentet slavene i det indre av landet og tvang dem mot kysten.

Nær kysten, men likevel et stykke inn i landet, låste de slavene inne i såkalte barracoons – store trehytter der slavene ventet på skip som skulle frakte dem over Atlanteren.

Med en flåte av småbåter fra flere brit­iske krigsskip seilte Denham og folkene hans oppover elven. Her inntok han hytt­ene, som var pakket til bristepunktet med slaver.

Deretter henvendte han seg til kongen med en klar ordre: I tillegg til å løslate de to britiske statsborgerne måtte kongen undertegne en traktat som gjorde slutt på slavehandelen. Hvis han ikke gjorde det, ville de britiske kanonene brøle.

Kongen hadde ikke annet valg enn å inngå avtalen. Denham og hans menn begynte straks å ødelegge hyttene med raketter.

Operasjonen tok tre dager. I mellomtiden ble de 841 frigitte slavene og en gruppe tilfangetatte spanske slavehandlere sendt til Sierra Leone.

Spanjolene hevdet at operasjonen hadde påført dem et tap på mellom 100.000 og 500.000 pund og at de også hadde mistet 13.000 slaver som de allerede hadde betalt lokalbefolkningen for.

“Operasjonen fikk så store konsekvenser for slavehandlerne på Afrikas kyst at de lot de lokale høvdingene forstå at de ikke ville drive handelen lenger. De oppfordret dessuten høvdingene til å inngå avtaler med oss,” skrev den britiske kapteinen Matson til London.

Traktater som ga britene rett til å ødelegge barracoons og gi kongene påbud om å forby slavehandel i sine områder, ble vanlig praksis.

Bare i 1841 inngikk marinen traktater med åtte høvdinger. Mot slutten av 1840-tallet dekket traktatene store deler av kysten og nesten alle de viktigste utskipningsstedene nord for ekvator.

Resultatet viste seg snart: I 1839 hadde antall slaver som ble importert til Cuba vært 19.900 og til Brasil 54.000. Tre år senere var tallene henholdsvis 4100 og 20.000.

Slaverimotstander ble satt på tronen

Rundt 1850 var Lagos det eneste store utskipningsstedet nord for ekvator. Lagos lå i en labyrint av vannveier og laguner som strakte seg over mer enn 240 km – et perfekt skjulested for slaveskip.

Plasseringen gjorde det vanskelig for brit­ene å stoppe transportene. Derfor bega 306 britiske sjøfolk i båter seg oppover elven mot byen i november 1851.

Men kong Kosoko var forberedt. Fra elvebredden skjøt folket hans mot britene med rifler og kanoner. Britene besvarte ilden, men måtte gi opp da beskytningen drepte og såret flere.

En måned senere kom de tilbake – nå med 400 soldater og to flatbunnede marinefartøy, dampskipene Bloodhound og Teazer samt den britiske konsulens jernskip Victoria.

Kosoko var klar. Folkene hans hadde gravd grøfter og bygget barrikader. Der vannet var dypt nok til at britenes skip kunne nå land, hadde kongens folk banket bambusstenger ned i elveleiet så skipene ikke kunne komme inn.

Marineskipene gikk på grunn den første dagen, men dagen etter bombarderte britene byen med kanoner. Da de kort etter kom inn i Lagos, hadde Kosoko stukket av.

Britene innsatte i stedet en konge som var villig til å stoppe transport­ene. Dermed ble Afrikas siste store slave­utskipningshavn stengt.

Transatlantisk slavehandel døde ut

I den nye verden hadde slaveriet lenge florert i Brasil, USA og Cuba. Men i 1850, da England ga landets marineskip lov til å beslaglegge slaveskip i brasilianske farvann, forbød keiseren av Brasil endelig slaveimporten.

USA hadde forbudt slavehandelen i 1808, men tross forbudet ble slaver smuglet fra Cuba til sørstatene i stor stil.

I 1861 ble Abraham Lincoln president, og han slo ned på smuglerkapteinene.

Da borgerkrigen var over i 1865, ratifiserte den amerikanske regjer­ingen en grunnlovsendring som satte endelig punktum for slaveriet i USA.

Det raserte også slavemarked­et på Cuba, der britenes innsats hadde mangedoblet slaveprisene.

Dermed døde den transatlantiske slave­handelen ut – og mesteparten av æren gikk til den britiske marinen. “Jeg vet ikke om noe mer edelt eller strålende kapittel i vårt lands historie,” erklærte den britiske koloniministeren i 1865.

To år etter opphørte den vestafrikanske marineskvadronen som uavhengig enhet. Den 60 år lange krigen hadde kostet ca. 2500 britiske sjømenn livet.

Til gjengjeld hadde man stoppet 1600 slaveskip og reddet 160.000 afrikanere fra slaveri. Det var bare en brøkdel av det antallet britene selv hadde fraktet i sin tid, men likevel et lys i mørket.