Krydder og Hr. Børs skapte aksjemarkedet

Nederlenderne utstedte verdens første aksjer

Kineserne brukte en form for verdipapirer som minner om aksjer allerede under Tang-dynastiet (618-907). Men de første aksjene som ligner dem vi har i dag ble utstedt i 1600-tallets Nederland. Det skyldtes storm og pirater.

På 1500-tallet tjente Portugal og Spania gode penger på krydder fra Det fjerne østen, og den handelen ville nederlenderne gjerne ha sin del av. I 1602 stiftet de derfor Det forente ostindiske kompani (Verenigde Oostindische Compagnie, VOC).

De to iberiske maktene hadde allerede 100 års erfaring med å seile verden rundt etter krydder, som var verdt sin vekt i gull. Men nederlenderne visste at skipene skulle ut på en lang og farefull ferd der stormer og pirater lå på lur for å senke de dyrebare fartøyene.

Ingen enkeltperson hadde råd til å ta sjanser i den størrelsesorden, og løsningen ble derfor å dele risikoen med flere.

VOC-aksjene ble omsatt i Amsterdam og hvem som helst kunne kjøpe aksjer. Som i dag ga hver aksje kjøperen (aksjonæren) en andel i selskapet.

Aksjonæren håpet naturligvis at VOCs skip ville komme trygt hjem med lasten full av krydder, slik at selskapet kunne betale ut et overskudd til eierne. Men de håpet også at VOCs suksess ville få aksjekursen til å stige, slik at den en dag kunne selges med stor fortjeneste.

Hvis skipene til VOC derimot havarerte, ville selskapet miste verdi og kanskje gå konkurs – og aksjonærene ville tape de investerte beløpene. Heldigvis for nederlenderne gikk krydderhandelen over all forventning.

VOC ble stiftet med en aksjekapital på 6,4 millioner nederlandske gylden, og 35 år senere viste regnskapet en egenkapital på 78 millioner gylden - nesten 30 milliarder i dagens norske kroner.

I de neste knappe 200 årene utbetalte selskapet et klekkelig årlig utbytte på 18 prosent. Festen tok ikke slutt før i 1796, da selskapet gikk konkurs på grunn av korrupsjon og kundenes nye etterspørsel etter te og porselen – varer som VOC ikke hadde monopol på.

Shortselling oppsto kort etter aksjens oppfinnelse

1609: Mens de fleste kan se logikken i å kjøpe aksjer i håp om at de stiger i kurs, er det noe vanskeligere å forstå shortselling – altså å tjene penger på aksjer som taper i verdi. Men en sint nederlandsk kjøpmann oppdaget denne muligheten allerede i 1609.

Etter å ha tapt en rettssak mot verdens første aksjeselskap, VOC, sverget nederlandske Isaac Le Maire (1558-1624) på at han ville hevne seg på selskapet med en utspekulert plan – og samtidig tjene en formue.

Han lovet flere hundre investorer VOC-aksjer. Innbetalingen på 145 gylden pr. aksje (ca. 24 000 i dagens kroneverdi) skulle skje umiddelbart, mens investorene først ville få aksjene i hende året etter. På den måten kunne Le Maire sikre seg et stort beløp for aksjer som han ennå ikke eide.

Før han begynte å kjøpe aksjene spredte han rykter om at VOCs skip sank på rekke og rad og at selskapet var på randen av konkurs. Le Maires falske rykter virket: Prisen på VOC-aksjer begynte å falle.

Le Maires snedige plan gikk ut på å kjøpe VOC-aksjer når prisen var helt på bånn – f.eks. 45 gylden. Deretter kunne han levere de bestilte aksjene til investorene og selv tjene 100 gylden på hver eneste en av dem.

Trikset kalles i dag shorting eller shortselling, men dessverre for triksets opphavsmann fikk VOC de nederlandske myndighetene til å forby salg av aksjer som man ikke personlig eide, og Le Maire tapte derfor en formue.

B-aksjer stammer fra keisertidens Kina

I dag finnes det A-, B- og sågar C-aksjer. Bokstaven angir hvor mye innflytelse aksjonæren har i selskapet. A-aksjer gir stemmerett på selskapets generalforsamling, mens eiere av B- og C-aksjer som oftest står utenfor. Ideen med passive investorer går helt tilbake til keisertidens Kina.

Under Tang-dynastiet (år 618-907) drev kjøpmenn handelsvirksomhet med hjelp fra et antall passive investorer som stort sett bare hadde krav på å få en andel av overskuddet.

Det senere Song-dynastiet (960-1279) forbedret systemet og ga kjøpmenn nesten frie tøyler til å drive virksomheten sin. Lovene sørget for at eierskap og drift var atskilt, og skapte en helt ny type kjøpmenn som i realiteten drev forretninger på vegne av andre.

Investorer kjøpte seg inn i en virksomhet så de omreisende kjøpmennene ikke trengte å ha noen egenkapital, men bare en god idé for å komme i gang.

Ødsel konge skapte hyperinflasjon

Høy inflasjon reduserer befolkningens kjøpekraft fordi det må mer penger til for å kjøpe sånne ting som fødevarer og tjenesteytelser. Og de fattige rammes alltid hardest. Slik var det også da historiens første dokumenterte tilfelle av hyperinflasjon rammet Egypt.

I 1324 dro kongen av Mali, Mansa Musa, på pilegrimsreise, og den styrtrike monarkens ødselhet skapte en voldsom inflasjon hele veien fra Vest-Afrika til Mekka.

Ifølge datidens kilder reiste kongen med et følge på hele 60 000 personer – hvorav ca. 12 000 var slaver som alle bar på en 1,8 kg tung gullbarre. Hver av karavanens 80 kameler slepte dessuten på sekker med 100 kg gullstøv.

Mansa Musa delte rundhåndet av sin formue under reisen gjennom Nord-Afrika, og spesielt Kairo i Egypt merket hans ankomst. Her brukte kongen av Mali så mye gull at verdien av det edle metallet stupdykket.

Ettersom gull utgjorde betalingsstandarden som alle priser ble regnet etter, steg prisen på korn og andre matvarer eksplosivt. Denne hyperinflasjonen kunne merkes i hele Midtøsten, for Kairo var en viktig handelsby.

Hvis inflasjonen hadde forduftet så snart Mansa Musa dro videre, ville krisen vært lett å overvinne. Men de neste 12 årene fortsatte gullet å være verdt bare halvparten så mye som tidligere i Midtøsten.

Bristet boble ruinerte tulipan-spekulanter

Velstand skaper investeringslyst. I 1600-tallets Nederland ble blomsterløk det store spekulasjonsobjektet. Det skulle vise seg at jakten på gevinst var farlig.

Den blomstrende krydderhandelen gjorde nederlenderne rike. Og med velstanden fulgte økende etterspørsel etter luksusvarer og statussymboler som de rike kunne demonstrere sin velstand med. Et av disse statussymbolene var tulipaner.

Blomsten med de sterke fargene hadde først nylig kommet til Europa fra det osmanske riket, og handelen med den løp løpsk. I 1636 var tulipaner Nederlands fjerde største eksportprodukt – bare overgått av brennevin, saltet sild og ost.

Hvert år, når tulipanene var avblomstret, ble løkene gravd opp og solgt videre. Prisen steg og steg – snart kunne en kurv full av tulipanløker innbringe så store summer at selgeren kunne kjøpe et hus i Amsterdam.

Investorene ventet ikke til de fikk de fysiske blomsterløkene i hånden. I stedet investerte nederlenderne i retten til å kjøpe løker i fremtiden – i dag kalles dette futures, altså en avtale der selger lover å levere et antall tulipanløker om noen måneder.

Tulipan-futures ble ofte handlet fire-fem ganger til en stadig høyere pris uten at kjøperne så en eneste løk.

Denne galskapen kunne ikke fortsette i lengden, og i februar 1637 kollapset tulipanmarkedet. Ryktene om at prisen var på vei ned fikk alle eiere av futures til å forsøke å selge, men ingen ville kjøpe. Formuer gikk tapt da historiens første investeringsboble brast.

Obligasjoner reddet bondes økonomi

Obligasjonen er en form for gjeldsbrev som kan selges til tredjepart. Ideen kom babylonierne til gode i oldtiden.

Midtøsten er obligasjonens opphav, og ideen har 4400 år på baken. Verdens eldste kjente obligasjon er en leirtavle funnet i byen Nippur i Babylonia – et mektig rike som lå mellom elvene Eufrat og Tigris i dagens Irak.

Teksten på tavlen forteller at en bonde ble innkalt til hæren og trengte en avløser til å dyrke jorda. En nabo tilbød seg å overta gården midlertidig, og de to ble enige om å dele inntektene fra gården mens eieren dro på felttog.

Leirtavlen påla naboen å betale gårdeieren etter krigen. Det gjør i seg selv ikke leirtavlen til en obligasjon, men en siste inskripsjon endrer alt:

Som garantist for avtalen er en kjøpmann skrevet inn i kontrakten. Han lovet å overta naboens forpliktelser dersom den hjemvendte soldaten ikke fikk pengene sine.

Obligasjoner har gjennom tidene som regel blitt utstedt av selskaper eller stater med behov for å finansiere spesielt kostbare prosjekter.

Den engelsk-franske hundreårskrigen, som raste fra 1337 til 1453, ble holdt i gang ved utstedelse av såkalte krigsobligasjoner.

Blant investorer anses statsobligasjoner som svært sikre investeringer. Staten og dermed dens innbyggere garanterer at investorene får den lovede årlige renten og det investerte beløpet (hovedstolen) utbetalt når obligasjonen utløper 5-20 år senere.

Veksler gjorde tempelridderne styrtrike

Allerede i oldtidens India hadde kjøpmenn sjelden med seg kontanter. I stedet hadde de med en såkalt veksel på sine lange og farefulle reiser. Kristne riddere kopierte ideen og veltet seg i penger.

En veksel er enkelt sagt fortidens sjekk, som kunne veksles inn i rede penger etter ankomsten til en fjern destinasjon.

300 år f. Kr leverte indiske kjøpmenn en sum penger til en slags bankmann som ga dem en kvittering for innskuddet. Kjøpmannen kunne få dette beløpet utbetalt av bankmannens kollega i andre deler av verden. Det eneste han trengte å gjøre var å levere inn kvitteringen.

Veksler kostet et salær, men til gjengjeld sikret de eieren mot å tape en formue underveis, da eventuelle ranere neppe ville prøve å løse inn vekselen.

I Europa tok den kristne tempelridderordenen i bruk systemet. Pengene lå trygt oppbevart i borgene deres, og siden ridderne hadde festninger i store deler av Europa og Midtøsten, kunne vekselen løses inn i rede penger mange steder.

Ifølge kirken var det ingen god kristen som hadde lov til å kreve renter i middelalderen, og det gjorde ikke tempelridderne heller, offisielt. I likhet med inderne krevde de i stedet et salær før korsfarere og pilegrimer dro av gårde til Det hellige land med sine veksler.

Verdipapiret forble populært til langt inn på 1900-tallet. De forsvant først da kredittkort og minibanker ble vanlige.

Opsjoner beviste filosofiens verd

En opsjon er en finansiell kontrakt som gir en investor rett til å kjøpe f.eks en aksje til en avtalt pris. Begrepet stammer fra 635 f.Kr., da den greske filosofen Thales ville renvaske navnet sitt.

Historiens eldste eksempel på en opsjon stammer fra antikkens Hellas. Her skal filosofen Thales (ca. 623-545 f.Kr.) ha satset på at olivenhøsten ville bli særlig god et år.

Han ervervet derfor retten til å bruke alle oliven-pressere i bystaten Milet, som lå i dagens Tyrkia.

Thales fikk pressene til en rimelig pris og kunne senere leie dem ut til en langt høyere sum da han fikk rett i sin antagelse om at olivenhøsten ville slå alle rekorder.

Beretningen stammer fra filosofen Aristoteles, som anfører at Thales ikke gjorde bruk av opsjonene for å bli rik, men for å bevise hvor nyttig filosofi var. En av Milets innbyggere hadde vært så freidig å si at han ikke kunne forstå hvorfor en så klok mann som Thales var så fattig.

Hr. Børs ga navn til bygningen

Når varer skulle handles, skjedde det på en handelsplass som senere ble kalt en børs. Børsen er altså mye eldre enn aksjen.

I middelalderen var havnebyen Brugge et sentralt handelssted hvor kjøpmenn fra hele Europa møttes.

På 1200-tallet drev familien van der Beurze et gjestgiveri i byen, og ved å lytte til samtalene rundt bordene fikk familiemedlemmene en god forståelse av tilbud, etterspørsel og prisdannelse i den internasjonale handelen.

Familien van der Beurze kunne med tiden bistå kjøpmennene med gode råd og fungerte til og med som mellommenn i store avtaler. Til slutt ga familien opp hotellvirksomheten.

I stedet gjorde de huset om til en handelsplass hvor kjøpmenn kunne møtes og utveksle varer under ordnede forhold. Den moderne (vare)børsen var født.

Navnet Beurze ble synonymt med handel, og huset deres ble kjent som børsen. Ideen spredte seg til mange andre byer i Europa.