Krydder og potensmiddel: 300 års krig om muskatnøtten

Men for 400 år siden var Ai, Run og syv naboøyer på tilsammen 44 km² spunnet av det samme stoffet som drømmer, for de hadde noe ingen andre steder i verden hadde: muskatnøtter.

Krydderet var kjent i Europa allerede på 1200-tallet. Men før de store oppdagelsesreisene ante ikke europeerne hvor det kom fra.

De kjøpte nøttene av arabiske kjøpmenn og kjente ikke til den lange veien fra plantasjene på Krydderøyene – i dag Bandaøyene – hvor nøttene ble plukket og via Malakkastredet seilt til markedene på Malabarkysten i India.

Her ble de solgt til arabiske kjøpmenn, som brakte dem til Persiabukta eller Rødehavet.

Videre gikk ferden med kamelkaravane gjennom ørkenen til Middelhavskysten, og først her kom muskatnøttene i hendene på europeiske oppkjøpere, som brakte dem videre til Lisboa, Madrid, Paris og London.

Den lange reisen og de mange mellommennene førte til at nøttene ble solgt til europeiske kunder for flere hundre ganger prisen de opprinnelig ble kjøpt for. Derfor drømte europeiske kongehus om rike imperier med kolonier fulle av krydder.

For Columbus, Vasco da Gama og Magellan var jakten på verdifullt krydder som muskatnøtten en av de viktigste grunnene til at de la ut på reisene.

Columbus reiste ut fire ganger og kom stadig mer desperat tilbake til Spania med prøver av krydder som hver gang viste seg å være helt alminnelig bark. Mannskapet hevdet at de hadde sett et muskatnøtt-tre inne i jungelen, men at det dessverre ikke var kommet nøtter på det ennå.

De nye koloniene i Amerika innbrakte Spania store skatter, men i årevis var det likevel til stor frustrasjon at det ikke fantes noe krydder der. Selv Fernando Cortez, som sendte hele armadaer med lasterommene fulle av gullbarrer hjem til Spania, beklaget dypt at han ikke var i stand til å finne muskatnøtter.

I 1526 lovet han i et brev kongen at «jeg vil sørge for å finne en rute til Krydderøyene, og hvis det ikke lykkes, må Deres majestet straffe meg som en som ikke forteller sannheten."

Mens Columbus og Cortez lette på helt feil sted, hadde Portugals Vasco da Gama større hell. Han erobret Malabarkysten i India og skaffet dermed landet sitt kontroll over krydderhandelen.

I årene som fulgte kom portugiserne stadig lenger øst, og i 1511 kunne de, som de første fra Europa, gå i land på Krydderøyene.

Stor tvil om eierskapet

Snart begynte skip lastet med formuer i muskatnøtter å vende tilbake til Lisboa. Seilasene var innhyllet i mye hemmelighetskremmeri. Sjøkart som viste Bandaøyenes posisjon ble klassifisert som statshemmeligheter.

Portugiserne fryktet nemlig at Spania skulle gjøre krav på de dyrebare Krydderøyene. I 1493 hadde Spania og Portugal med pavens velsignelse inngått Tordesillas-avtalen, og delt verden mellom seg.

Spania skulle ha Den nye verden i vest, mens Portugal fikk den andre halvparten i øst.

Krydderøyene lå riktignok i øst, men seilturen hadde vært overraskende lang. Det var klart at det eneste som skilte øyene fra spanjolenes Nye verden i Amerika, var Stillehavet.

Etter datidens oppfatning kunne det krysses på et par dager, og dermed lå øyene kanskje egentlig i Spanias verdensdel.

Den portugisiske adelsmannen Fernão de Magalhães – også kjent som Magellan – bestemte seg for å oppklare saken. Han ville seile til øyene via det han mente måtte være den korteste ruten – vestover, rundt Sør-Amerika og så bare et par dager over Stillehavet.

Den portugisiske kongen nektet å finansiere ekspedisjonen. Han var ikke interessert i å vite sannheten.

I stedet gikk Magellan til spanskekongen, som svært gjerne ville støtte ekspedisjonen. I september 1519 la Magellan ut med fem skip. Det skjedde under rasende portugisiske protester.

Reisen over Stillehavet ble en ubehagelig åpenbaring: Havet var langt større enn beregnet, og det tok 14 uker å krysse. Magellan overlevde turen over Stillehavet, men bare for å bli drept i en unødvendig konfrontasjon med en filippinsk stamme.

Da de få overlevende etter to års seilas endelig fikk Krydderøyene i sikte, var det tydelig at de neppe lå i den spanske delen av verden.

England og Nederland i kamp

Portugiserne fikk imidlertid ikke ha muskatnøttene i fred. Nederlenderne hadde store planer om et krydderimperium. De dannet verdens første aksjeselskap, Vereenigde Oostindische Compagnie, VOC, som parlamentet ga monopol på all handel i Asia.

Nederlenderne så også muskatnøtten som den store gevinsten, og i 1599 ankom den første nederlandske flåten Bandaøyene.

Den portugisiske garnisonen var for liten til å hindre de ubudne gjestene i å erobre de viktigste fortene og fylle lasterommene med muskatnøtter. Selv om åtte av de 22 nederlandske skipene gikk ned på den lange reisen, fikk investorene en avkastning på 400 prosent.

Det kunne den engelske dronningen Elisabet 1. ikke bare sitte og se på. I 1603 gikk en engelsk ekspedisjonsstyrke i land på to av de sentrale øyene.

Og derfor kunne Elisabets arvtaker – Jakob 1. – de neste årene stolt kalle seg “konge over England, Skottland, Irland, Frankrike, Puloway og Puloroon”.

Men det skulle ikke vare lenge, mente VOC, som raskt utviklet seg til å bli den rikeste private virksomheten noensinne. Den rådde over 150 handelsskip, 40 krigsskip samt 50 000 soldater og sivilt ansatte.

På 1600-tallet ga muskatnøttene VOC en avkastning på 2000 prosent, og det skulle ikke engelskmennene få fingrene i. En rekke blodige kamper kulminerte i 1619 da engelskmennene ble drevet bort.

I årene som fulgte voktet VOC nidkjært monopolet sitt. Den minste mistanke om ulmende opprør blant de innfødte på Bandaøyene utløste rene massakrer. Og hjemme i Amsterdam sørget selskapets ledelse for at krydderet forble så sjeldent at den ublu prisen kunne opprettholdes.

Et dokument fra 1734 beretter hvordan VOC bare dette året brente 600 tonn muskatnøtter i Amsterdam, slik at oljen fra de brennende nøttene bokstavelig talt rant utover byens brostein.

En borger kunne ikke dy seg for å nappe til seg en håndfull nøtter, når de nå likevel bare skulle destrueres. Han ble hengt et par dager senere.

England hadde tungt for å akseptere at Nederland satt på alle verdens muskatnøtter, og fortsatte å kreve at nederlenderne leverte tilbake øya Run.

Etter en rekke militære sammenstøt og lange forhandlinger inngikk de to landene i 1667 en traktat med et kompromiss, der engelskmennene motvillig aksepterte at alle Krydderøyene tilhørte Nederland for alltid.

Men England tok seg godt betalt. De fikk det som i dag er verdens kanskje mest verdifulle jordeiendom: Prisen var at nederlenderne ga England full rett til en handelsstasjon i Nord-Amerika.

Nederlenderne kalte den Nieuw Amsterdam, men engelskmennene omdøpte den straks til New York.