Julepynten stråler i Genèves gater 24. desember 1924. Små barn kaster forventningsfulle blikk mot butikkvinduene, der nisselandskap og juletrær lyses opp av elektriske lyspærer. Alt virker eventyrlig. Ingen av menneskene i gatene tenker over at lyspærer faktisk er beinhard business.
Akkurat denne julaftenen møtes nemlig verdens åtte største lyspæreprodusenter i Genève: Anton Philips fra det verdenskjente Philips-konsernet har kjørt fra Nederland; Osram-direktør William Meinhardt har kommet fra Tyskland; og representanter for General Electric har seilt hele veien fra USA. Til og med meksikanske og japanske produsenter møter opp.
Dette er ikke første gang de ser hverandre. I månedsvis har de diskutert hvordan fabrikkene deres kan sikre seg størst mulig inntekter. Denne julaftenen kommer de endelig til enighet. De åtte selskapene som produserer pærer til hele kloden, inngår et kartellsamarbeid slik at de kan kontrollere markedet nøye.
Reklamene for lyspærer på begynnelsen av 1900-tallet understreket ofte hvordan det var snakk om et nesten guddommelig produkt.
Mennene tar hverandre i hånden og oppretter et selskap som – proklamerer de – skal jobbe for å «sikre og opprettholde en jevn høy kvalitet og øke effektiviteten av elektrisk lys samt fremme bruken av lys til beste for forbrukerne».
I virkeligheten vil de gjøre det stikk motsatte. Men utad høres det så strålende ut, og de åtte produsentene kaller selskapet poetisk «Phoebus» – tilnavnet for Apollo, lysets gud i gresk mytologi.
Navnet avslører hvordan de mektige kartellmedlemmene ser på seg selv: som guder som kan tillate seg hva som helst i profittens navn. Ikke bare er historiens første internasjonale kartell opprettet, men produsentenes ønske om å forringe lyspæren for fortjenestens skyld vil for alltid sette spor i den kapitalistiske verdenen.
Markedet hadde mistet gløden
Lyspæren hadde kommet til verden flere tiår før Phoebus-kartellet ble dannet. Allerede på 1850-tallet sto den tyskfødte urmakeren Heinrich Göbel i verkstedet sitt i New York og gjorde vellykkede forsøk med å sende strøm gjennom en forkullet bambustråd, som lyste opp i en lufttom glasskolbe. Men det var amerikanske Thomas Edison som fikk æren av å bli kalt lyspærens far da han sikret seg patent på oppfinnelsen i 1879.
Fra 1910-tallet ble strømnettet utbygget, og lyspærene gjorde sitt inntog – først i de velstående hjemmene, som med glede sluttet med stearinlys og gasslamper til fordel for det skarpere lyset.
Paris kalles ofte Lysets by, og i 1878 var byen da også det første stedet med elektrisk gatebelysning i verden. Tre år senere var det 4000 elektriske gatelys i Paris.
På begynnelsen av 1920-tallet var lyspæren en svært lukrativ forretning. Selskaper som General Electric, Osram og Philips håvet inn penger på å selge lyspærer til belysning, oppvarming og medisinsk bruk.
Osrams direktør, William Meinhardt, kunne dermed sitte på kontoret sitt i München i 1922 og nyte årets salgstall gjennom sine runde briller. Den tyske giganten hadde solgt 63 millioner lyspærer. Men året etter falt salget til 28 millioner, og da nedturen fortsatte i 1924, tok Meinhardt kontakt med de andre store produsentene i verden. Phoebus ble en realitet.
Kartellet skulle snu krisen ved å minimere konkurransen og maksimere fortjenesten. Det første skjedde på klassisk vis ved å sette en fast pris på bedriftenes lyspærer. Samtidig ble kartellets medlemmer enige om markedsandeler av salget i alle land i verden. Slik eliminerte kartellet kostbare priskriger.
Markedsandelen ble fastsatt på bakgrunn av den enkelte produsents salg de foregående årene. Selskapene delte også kunnskap og gjorde det mulig å utveksle patenter med hverandre, slik at kartellet kunne gjøre produktene sine like.
«Vi kunne lage glødepærer slik at de virker i tusen år, men ingen av oss ønsker det.» Internt notat i Phoebus-kartellet.
Kartellmedlemmene var imidlertid ikke i tvil om hovedårsaken til deres fallende salg. Lyspærene varte rett og slett for lenge. I flere tiår hadde ingeniørene på fabrikkene arbeidet med å optimalisere pærene og øke levetiden deres. Derfor kunne de i 1924 lyse i mer enn 2500 timer før de gikk.
«Vi kunne lage glødepærer slik at de virker i tusen år, men ingen av oss ønsker det», het det i en intern Phoebus-kommunikasjon.
Medlemmene av kartellet bestemte seg i stedet for å produsere pærer med kortere levetid, og skapte dermed historiens første eksempel på såkalt planlagt foreldelse. Forbrukerne fikk et dårligere produkt, mens produsentene tjente godt på at kundene måtte kjøpe nye pærer oftere.
Chaillets lyspære ble produsert av amerikanske Shelby Electric Company. Flere andre lyspærer som firmaet produserte på begynnelsen av 1900-tallet, kan fortsatt lyse i dag.
Lyspære har vært tent i 120 år
Mens Phoebus-kartellet senket lyspærens levetid, kunne andre produsere pærer som holdt i årevis. En av dem har lyst i en californisk brannstasjon i 120 år.
Før opprettelsen av Phoebus-kartellet satte oppfinnere og ingeniører sin ære i å få glødelampen til å lyse så lenge som mulig. En av dem var elektrikergeniet Adolphe Chaillet.
Chaillets pærer var så gode at en av dem fortsatt lyser. Den ble skrudd inn i sokkelen i 1901 på en brannstasjon i byen Livermore i California. Det såkalte Centennial Light har på mirakuløst vis lyst i mer enn 120 år.
Pæren, som har vært tent i nesten en million timer, har blitt så kjent at den har fått en egen nettside hvor et webkamera hele tiden filmer vidunderet. Ironisk nok har evighetspæren allerede overlevd to webkameraer.
Det er usikkert hvorfor Chaillets glødetråd har vart i så mange år. Noe av forklaringen ser ut til å være at pæren er håndblåst og inneholder en karbonbasert glødetråd, som er litt tykkere enn normalt. I stedet for å at den går, blekner lyset sakte. Pæren hadde i begynnelsen en effekt på 30 watt, i dag tilsvarer lyset en 4-watts pære.
Nye pærer skulle dø raskere
Med Osram-sjef Meinhardt i formannsstolen vedtok Phoebus-kartellet på et nytt møte i Genève i 1925 at fremtidens lyspærer skulle ha en levetid som var mindre enn halvparten av tiden pærene på markedet hadde.
«Den gjennomsnittlige levetiden til glødelamper må ikke garanteres, produseres eller tilbys til en annen verdi enn 1000 timer», skrev kartellet i et topphemmelig dokument som først så dagens lys 80 år senere da den tyske historikeren Markus Krajewski begynte å grave i saken.
Under press fra kartellet gikk ingeniørene nå i gang med å lage et produkt som skulle brenne ut raskere. Ved å feste glødetråden annerledes og justere materialets sammensetning kunne de redusere levetiden til lyspæren. I selskapenes testlokaler plasserte ingeniørene pærene i lange rekker for å se hvor tett innpå 1000 timer de kom.
De mest nøyaktige pærene endte opp som prototyper for den kommende produksjonen. Da arbeidet var ferdig, lanserte kartellmedlemmene sine nye pærer som revolusjonerende lyskilder som hadde et sterkere lys enn før. Forbrukerne hadde ingen anelse om den forkortede levetiden og begynte å kjøpe pærer som aldri før.
«Fra et kommersielt synspunkt betyr det enormt mye at glødetiden på 1000 timer overskrides minst mulig.» Phoebus-kartellets advarsel til sine medlemmer.
Kartellets kontroll av medlemmenes produkter var grundig, og bedriftene måtte hele tiden sende eksemplarer til et testlaboratorium i Sveits, hvor kartellets tekniske avdeling inspiserte pærene grundig, fordi – som det het i kartellets advarsel til bedriftene – enhver unøyaktighet var en kostbar affære:
«Fra et kommersielt synspunkt betyr det enormt mye at glødetiden på 1000 timer overskrides minst mulig, da en overskridelse på bare 10 timer betyr et tap på verdensbasis på 1 prosent – tilsvarende ca. 4 000 000 enheter.»
Lyspæren var på mange måter symbolet på den industrielle verden, der teknologien jaget fortidens mørke bort.
Kartellet brukte mafiametoder
Helt fra Phoebus ble grunnlagt visste kartellmedlemmene at de måtte slå hardt ned på kolleger som ikke levde opp til de nye standardene. Derfor innførte de et system med bøter som ville bli brukt dersom testlaboratoriet i Sveits tok selskapene i å produsere glødelamper med for lang levetid.
Hvis en lyspære ble tatt i å lyse i mer enn 2000 timer, måtte produsenten betale en bot på 50 sveitsiske franc per tusen solgte enheter. Hvis glødelampen virket i mer enn 2500 timer, lød boten på 100 franc, mens 3000 timer med lys nærmest ble ansett som helligbrøde og kostet selskapene 200 franc.
I Phoebus’ dokumenter er en ikke navngitt produsent registrert for å måtte betale totalt 118 000 franc i bøter i 1929 fordi den skyldige ikke hadde overholdt kartellets krav – et betydelig beløp tilsvarende prisen på 500 splitter nye Harley-Davidson-motorsykler.
Lyspærer var en gigantisk industri i første halvdel av 1900-tallet, da flere hundre millioner pærer ble solgt hvert år.
Kartellet delte også ut bøter dersom selskapene solgte mer enn de fastlagte kvotene deres tillot. De mange og høye straffegebyrene kunne merkes hos Tokyo Electric. Japanerne hadde femdoblet inntekten sin i 1927 takket være reduseringen av pærenes levetid, men likevel følte ledelsen behov for å si fra:
«Hvis økningen i inntektene våre rett og slett spises opp av store straffegebyrer, gir det ingen mening, og det vil ta motet fra oss.»
Tokyo Electric visste imidlertid, som alle de andre produsentene, at omkostningene ved å melde seg ut av kartellet ville bli langt større. Salgstallene på 1920-tallet talte sitt tydelige språk: I 1926 solgte kartellets produsenter 336 millioner lyspærer, fire år senere var salget steget til 421 millioner.
Men suksessen fikk en ende.
Kartellet tapte priskampen
Allerede på 1930-tallet begynte Phoebus å miste innflytelse. For å styrke profitten holdt kartellet på de høye prisene selv om produksjonskostnadene hadde falt. Det betydde at nye selskaper kunne selge lyspærene sine mye billigere, og at forbrukerne begynte å svikte de gamle gigantene.
Selv om Tokyo Electric var kartellmedlem, hadde selskapet ingen kontroll over de hundrevis av familieeide fabrikkene som vokste frem i Japan og spyttet ut lyspærer. Snart strømmet de billige alternativene ut på verdensmarkedet, og Phoebus-medlemmene hadde ingenting å stille opp med.
Kartellet forsøkte å true konkurrentene sine med søksmål, men fordi kartellets patenter hadde begynt å utløpe på begynnelsen av 1930-tallet, var truslene nytteløse.
Dokumentaren «The Light Bulb Conspiracy» forteller mer om den skjulte historien bak Phoebus-kartellet
I årene 1930–1933 falt kartellets salg med mer enn 20 prosent, selv om markedet i verden som helhet steg på grunn av den økte elektrifiseringen i fabrikker og vanlige hjem. Da 2. verdenskrig brøt ut i 1939, besluttet Meinhardt og hans medsammensvorne å avbryte Phoebus. Den gjennomsnittlige levetiden til en vanlig glødepære fortsatte imidlertid å være 1000 timer, og det er den fortsatt i dag.
Ideen om planlagt foreldelse, der et produkt bevisst produseres for å gå raskere i stykker, kom dessuten til å spille en stor rolle i den industrielle verden siden Phoebus lanserte den i 1925.
«Enhver produsent av et kvalitetsprodukt vil påpeke at produktet som nekter å la seg slites ut, er en forretningstragedie», skrev det amerikanske reklametidsskriftet Printers’ Ink i 1928.
Det mantraet ser ut til å ha vært gjeldende for selskaper helt siden den gang.
