Poden måtte ha nye sko selv om prisene hadde skutt i været. Faren hevet hele månedslønna og dro til Berlin for å handle. Men akk, lønna rakk ikke til et par barnesko, det ble med en kopp kaffe.
Dette var situasjonen for en familie i Tyskland i begynnelsen av 1920-årene, da de normale økonomiske vilkårene var satt ut av kraft.
Prisene raste oppover med prisstigninger på 3,2 millioner prosent i måneden på det verste. Hyperinflasjonen betydde at prisene ble fordoblet i løpet av bare 49 timer. Og fordoblet igjen to døgn senere.
Prisstigningene ga mange praktiske problemer. Det holdt ikke at butikkene skrev nye prislapper hver kveld, de måtte også stenge midt på dagen for å sette opp prisene.
Gjenbruk: Sedlene ble fort skiftet ut med nye med høyere pålydende verdi. Nasjonalbanken endte med å trykke 100 000 000 000 000-mark-sedler. De gamle sedlene ble samlet, og papiret resirkulert.
Ellers ble hyllene flådd for varer, og eieren ville stå igjen med penger som ikke var verd papiret de var trykt på, og som derfor heller ikke kunne brukes til nye varer.
Også for arbeiderne var situasjonen desperat. Ukelønna ble utbetalt hver fredag, men det var ikke mye tid til å handle den dagen, og på lørdagen hadde prisene steget igjen, mens kjøpekraften hadde falt tilsvarende.
Noen firma begynte derfor å utbetale lønn hver tredje dag, men var det vanskelig å trumfe gjennom lønnsøkninger som var store nok til at folk kunne kjøpe det mest nødvendige.
Fyrte med penger: En haug sedler utgjorde mer brensel enn mengden brensel man kunne kjøpe for pengene. Det var ikke få sedler som gikk opp i røyk i 1922-23.
Fattigdommen gnaget. Noen steder gikk folkemengder amok og plyndret butikkene. Opptøyene gikk for eksempel hardt ut over jødiske forretningsfolk i Berlin, og mange ble plyndret, banket og avkledd.
4,2 billioner mark for en dollar
Hyperinflasjonen gjorde at ingen ville ha tyske penger liggende. Verken i lommene eller i banken.
Investorene styrte utenom langsiktige prosjekter og gikk bare etter lynraske fortjenester, eller forsøkte å skaffe seg varer som, i motsetning til oppsparte midler, beholdt verdien – for eksempel gull, brenselsbriketter eller utenlandsk valuta.
Valuta på veggen: Under hyperinflasjonen mistet pengene sinverdi som betalingsmiddel. De tyske mark-sedlene ble i stedet brukt som tapet.
I desember 1914, like etter utbruddet av 1. verdenskrig, kostet én dollar 4,5 mark. Ni år senere, 15. oktober 1923, hadde prisen steget til det astronomiske beløpet 3 760 000 000 mark, 3,7 milliarder mark for én dollar.
En måned senere, 20. november 1923, kostet dollaren 4 200 000 000 000 mark. Altså 4200 milliarder mark.
Bunker som byggeklosser: Inflasjonen var en stor ulykke for de fleste fordi prisene steg mye raskere enn lønna. Men med seddelbunkene fikk barna i det minste et nytt leketøy.
Forklaringen på den uvirkelige verdiøkningen er ikke enkel, men en av årsakene var at Tyskland sluttet å binde valutaen til gullet da 1. verdenskrig brøt ut.
Etter krigen ble Versaillestraktatens harde krav om tyske erstatninger også en del av forklaringen. De uhyre store krigsskadeerstatningene førte til massivt underskudd på statens finanser.
Etter krigen var landets import dessuten langt større enn eksporten fordi tyskerne manglet varer i stor stil. Og endelig oppsto de avsindige prisstigningene fordi befolkningen totalt mistet tilliten til mark som gangbart betalingsmiddel.
Vern om verdiene: Politiet fikk nye oppgaver under inflasjonen. I stedet for å beskytte pengetransporter måtte de ta seg av de virkelige verdiene – her holder ti betjenter vakt ved en potetåker.
Hyperinflasjonen ble først bremset da en valutareform ble vedtatt og overgangs-valutaen rentenmark ble innført midt i november 1923. Vekselkursen var 1 rentenmark for 1000 milliarder gamle mark.
Gradvis fikk tyskerne tilbake tilliten til penger, og prisene ble mer stabile. I 1924 ble overgangsvalutaen avløst av den nye reichsmark.
Men sjokket over at pengenes verdi kunne dale så fort, satt i befolkningen i flere tiår.