Norsk is holdt London frisk

Som den eneste i London selger Gatti fløteis i spiselige vafler. Andre isselgere serverer isen i små glass som skal leveres tilbake etterpå.

Glassene blir sjelden vasket før de brukes på nytt.

Kundene hos Gatti er også begeistret for prisen. For noen få pence pr. vaffel, 3-4 kroner i dag, kan selv Londons arbeidere kjøpe og smake en dessert som før har vært forbeholdt overklassen.

For kundene er Carlo Gatti intet mindre enn Londons ukronede iskonge.

Innvandrer solgte billig dessert

Få i hans familie hadde trodd at Carlo Gatti noensinne ville bli til noe.

Han ble født i 1817 i Ticino, en ­italiensktalende kanton i Sveits.

På ­skolen måtte læreren pryle den rastløse gutten med spanskrøret for å tvinge ham til bøkene. Som 13-åring fikk Carlo nok og stakk av hjemmefra.

Han gikk til fots til Paris sammen med en gruppe handelsmenn fra Ticino, en distanse på nesten 970 km. I Paris hadde faren Stefano Gatti et konditori.

Som så mange andre menn fra lutfattige Ticino utvandret Stefano for å finne arbeid i Europas storbyer.

Ticino var berømt for sine kastanjer, som ble ristet og glasert eller malt til mel og brukt i konditorvarer. ­Stefano hadde hatt med seg hjemstedets oppskrifter på lekre kaker, vafler og konfekt.

Hos faren lærte Gatti alt om konditorfaget, men han sugde også til seg andre inntrykk, bl.a. fra Paris’ populære kafeer med plysjseter, veggspeil og ­levende orkestre.

Konseptet var ennå ukjent i en av de mest framgangsrike byene i Europa – London. Gatti så en ­gyllen mulighet, og med litt sparepenger dro han til London for å åpne sin egen parisiske kafé.

Det var i 1847, og han var 30 år.

Han kunne nesten ikke lese eller skrive, og med sin grove og uslepne fasong var han langt fra det finere borgerskapet som normalt besøkte den slags ­kafeer.

Men det passet Gatti fint, for han hadde andre planer.

Som de fleste av Londons italiensk-­talende innvandrere slo Gatti seg ned i Holborn.

Bydelen var en gullgruve, siden ingen andre kaféeiere ønsket arbeiderklassen som kunder, dels fordi de fryktet at grovt språk og manerer ville skremme bort finere kunder, dels fordi de mente at arbeidere var fattigfolk som ikke hadde råd til eller forstand på finere bakverk.

Uten konkurrenter ble Gattis kafé med den billige fløteisen et trekkplaster. Isen ble kalt “The Penny Ice” pga. prisen og var kjent over hele London.

“Åh, Penny Ice – du dempet ­sommerens skarpe ettermiddagshete… du forundret og gledet tungen med dine parfymerte herligheter,” mintes journalisten Richard Dowling begeistret i boken “London Town” fra 1880.

Få av Gattis kunder visste at kilden til den billige isen lå rett under føttene deres: I kafeens kjeller.

Hver vinter skar Gattis ansatte løs isblokker fra Londons tilfrosne Regent’s Canal.

Der andre bare hadde sett en frossen kanal, hadde Gatti sett en gullgruve, og som en av de første fikk han tillatelse av byrådet i London til å hente is fra kanalen. Blokkene ble transportert på hestevogn til kafeen og gjemt i kjelleren.

Deretter ble de hakket i stykker og brukt til å kjøle ned beholderne med fløte under produksjonen av fløteisen.

Takket være blokkene med kjøleis i kjelleren kunne Gatti produsere lekker fløteis året rundt og selge den i fylte vafler for noen få pence stykket.

Uren is ga magesjau

Knepet med å samle inn og oppbevare is kjente Gatti hjemmefra. I flere hundre år hadde italienere og folk i Ticino hugget is ut av frosne elver i de lokale fjellene.

På muldyrtrukne vogner ble isen fraktet ned til ishusene i landsbyene.

“Selv den fattigste person i Italia har en hvelving eller kjeller til is i huset sitt,” sto det f.eks. i Encyclopedia Britannicas utgave fra 1771.

I tillegg til italienerne kjente også franskmennene til bruken av naturlig is – for eksempel til å kjøle en drink.

Under Henrik 3, som regjerte Frankrike fra 1574 til 1589, ble isen oppbevart i ishus og servert som en spesiell luksus på varme dager.

“Snø og is ble plassert på bordet foran kongen, og han tok noe av det i vinen sin,” beretter den tyske forfatteren Johann Beckmann om den franske kongen.

Skikken kom først til England med kong Karl 2, som regjerte i 1660-85. Under den engelske borgerkrigen fra 1642 til 1649 hadde han vært i landflyktighet i Europa, der han hadde lært seg å drikke isavkjølt vin.

Etter kongedømmets gjeninnføring i 1660 fikk Karl 2 innredet de første is­husene i det kongelige hageanlegget Green Park sentralt i London.

Men ishus og iskjellere slo aldri gjennom i England, selv om bl.a. den ­engelske arkitekten John Papworth roste ideen opp i skyene.

“Ishuset er et fremragende spiskammer for oppbevaring av all slags mat som kan bli skadet av varme om sommeren,” skrev Papworth i 1818.

Problemet var at engelske elver ofte ble brukt som en åpen kloakk av inn­byggerne i de omkringliggende byene.

Det frosne vannet var derfor fullt av kjøkkenavfall og andre uhumskheter som ingen ville ha inn i hjemmet sitt.

I stedet holdt engelske husmødre fast på å salte og sylte maten for å konservere den. Bare de rike i England begynte å bygge iskjellere.

Etter dannelsesreiser til Italia tok eliten ideen med hjem og fikk innredet kjellere med is fra godsenes frosne innsjøer.

På hete sommerdager ble isen knust og servert i drinker i fine selskaper for å imponere gjestene.

Det var uklokt å tømme glasset, for isen var sjelden ren, og det lå igjen et grumsete bunnfall av jord og alger.

Det var ikke uvanlig med magesjau etter en sammenkomst med isavkjølte drinker.

Gattis navn ble et kvalitetsstempel

Gattis is var heller ikke i toppklasse pga. avfall som var dumpet i Londons kanaler fra bl.a. byens slakterier.

Men det var ikke mange iskjellere i London, og både restauranter, slaktere og fiskehandlere var interessert i isen for å holde matvarene ferske.

Alternativet til den ikke helt rene kjøleisen var for de fleste butikk-eiere råtne matvarer i sommervarmen.

Gatti brukte fortjenesten på å utvide sitt gryende forretningsimperium med flere kafeer, blant annet i Hungerford Market, et butikksenter midt i London.

Han leide inn noen musikere som spilte og underholdt gjestene. Men akkurat da det virket som om Gatti hadde lykkes, skjedde katastrofen.

Det var svært populært med store panoramaer – en historie fortalt på et rullende lerret med tilhørende lys og lyd. Men under en oppføring i 1854 veltet en av oljelampene og satte fyr på hele bygningen.

“En tragisk begivenhet… glassvinduene ble smadret og det meste av taket brant ned,” lød beskrivelsen i avisen The Illustrated London News etterpå.

Neste morgen var bygningen en ruin.

Gatti var nesten den eneste butikkeieren i Hungerford Market som var forsikret, og for forsikringssummen innredet han ­restauranter med større underholdningsorkestre, og gjestene strømmet til.

Gatti etablerte også en iskjeller til, og derfra solgte han is til bl.a. ­fiskehandlerne.

Han hentet til og med sine to brødre, Giuseppe og Giovanni, til London. Sammen dannet de det familiedrevne sjokoladeselskapet Gatti Bros.

Fra midten av 1850-tallet var navnet Gatti blitt et kvalitetsstempel i London. Når tidligere ansatte åpnet egne ­konditorier eller kafeer, satte de et skilt i vinduet som fortalte at eieren hadde vært ansatt hos Carlo Gatti.

Suksessen fikk ikke Gatti til å hvile på sine laurbær. Sveitseren var alltid full av energi og nye forretningsideer, noe som ble nødvendig da etterspørselen etter kjøleis bare vokste.

Britiske innsjøer og elver ble brukt til høsting av kjøleis, men produksjonen på et par tusen tonn i året dekket ikke det økende behovet.

Denne isen ble dessuten primært brukt til å kjøle matvarer som ble fraktet med godstog fra havner og slakterier til stor­byenes ­grossister.

Med sin voksende millionformue gikk Gatti derfor i gang med å realisere enda et handelseventyr – å selge enda mer og bedre is til engelskmennene, denne gang hentet hos Europas største eksportør av kjøleis: Norge.

Klar is var en verdenssuksess

Kalde vintre og dype innsjøer gjorde at Norge var en stor og naturlig dypfryser. Hvert år kunne arbeidere høste tonnevis av krystallklar is i de mange innsjøene våre.

Isen ble skåret løs i blokker med store sagblader og fraktet med hest og vogn til byer ved kysten i sør. ­Herfra ble isen ­skipet til hele verden – fra Tyskland til Australia.

Norsk is var verdenskjent for sin renhet og for at den ikke ga bismak til varen den skulle holde fersk. Bruken av norsk is gjorde at Gattis egne isprodukter plutselig smakte mye bedre.

Andre var også interessert i den rene isen, som til og med kunne puttes ­direkte i en drink uten å legge igjen grums når den smeltet.

Ideen om å hente norsk is til London var ikke ny, men det var første gang den ble en suksess.

Forhandleren William Leftwich hadde prøvd i 1822, men tollmyndighetene hadde aldri sett isblokker før og var i tvil om hvordan lasten på 300 tonn skulle fortolles.

Papirarbeidet trakk ut helt til det ble bestemt at den skulle defineres som “tørrvare”. Da hadde isen for lengst smeltet.

Norge var ikke alene på verdens­markedet for kjøleis. Datidens viktigste eksportør var USA, med nesten 66.000 tonn is i året.

Isen var pakket i lerret for å ­beskytte mot varmen, likevel smeltet opp mot 40 prosent underveis.

Fordelen for Gatti ved å velge norsk is var kortere transporttid og dermed langt mindre tap i form av smeltet is.

Kragerø var Norges største utskipingshavn for kjøleis, og det var ca. 600 sjømil (1100 km) til London. Turen fra New York var på nesten 3200 sjømil (6000 km).

For å beskytte isen etter ankomst kjøpte Gatti dessuten en lagerbygning ved ­Regent’s Canal og fikk gravd ut iskjellere under bygningen.

I 1856 inngikk Gatti en avtale med en av Norges største is-­eksportører, brødrene Dahll.

“Har hatt kontakt med C. Gatti, is­forhandler, om leveranse i februar, mars og april neste år på 400 tonn is. Pris: 17 shilling pr. tonn,” skrev Georg Dahll fra London hjem til broren Johan i Kragerø.

Prisen tilsvarte fire dagslønner for en arbeider. I London kunne Gatti selge isen videre for ca. 30 shilling pr. tonn. Første ladning fikk plass på ett skip. Fra 1857 steg Gattis import til 50 skip.

Den fattige innvandreren fra Ticino var nå Londons største isimportør.

Kompensasjon gjorde brødrene rike

Mens ishandelen gikk strykende, skrantet det gjenoppbygde Hungerford Market pga. sviktende besøk.

I 1859 ble bygningene solgt til et jernbaneselskap slik at de kunne anlegge en jernbanestasjon.

Som ­kompensasjon for kafeene og butikkene på markedet fikk Gatti 7750 pund, noe som tilsvarer ca. 6,2 millioner norske kroner i dag.

For pengene ble foretaket utvidet enda mer, spesielt med fornøyelsessteder og konsertsaler.

Spisestedet Adelaide Gallery var f.eks. populært blant unge kjærestepar siden maten ble inntatt under topp moderne lamper med elektrisk lys.

“Du kan ta din utkårede med opp på galleriet i første etasje og glede henne med alle stedets delikatesser. Her er ingen piper tillatt,” lød beskrivelsen av stedet i boken “London Town”.

Gatti åpnet også konsertsalen Gatti’s Music Hall, som ble berømt for sin 76 meter lange biljardsalong med 17 bord. Etter sigende var Gatti-brødrenes bil­jard­sa­long verdens største.

Isen strømmer ut av Norge

Handelen med kjøleis gikk også strykende i Norge.

Nabolandet Sverige forsøkte å komme inn på markedet, men svenske havner ble ikke isfrie så skipene kunne seile ut før sent på våren, etter at eksporten fra Norge var godt i gang.

Suksessen ­bygde også på at lasterommene i norske skip hadde hulrom foret med treflis fra den norske tømmerindustrien. Takket være foringen smeltet bare 5-10 prosent av den norske kjøleisen under overfarten.

Amerikanerne hadde sittet på importen av is til England siden 1840-årene, og spesielt isen fra innsjøen Wenham Lake i Massachusetts var kjent for høy kvalitet.

Men nordmennene mente at de lett kunne levere bedre og billigere is enn amerikanerne, og de fikk sjansen da den amerikanske borgerkrigen brøt ut i 1861.

Krigen hindret den amerikanske eksporten av is, og Gjersjøen i Oppegård ble til og med omdøpt til Wenham Lake for å få britene til å tro at de fremdeles fikk den velkjente amerikanske isen.

I tett samarbeid med bl.a. Gatti fikk nordmennene en større andel av det engelske markedet. I 1869 ankom hele 100.000 tonn norsk is de britiske havnebyene.

Nordmennenes suksess var ikke bare Gattis fortjeneste. Is var enormt populært. Alle restauranter med respekt for seg selv hadde isskap som holdt varene kalde.

Skapene var også ­populære blant velstående familier.

I glovarme India begynte britiske leger å legge feberpasienter i isvann, som de også mente kunne kurere leverproblemer. Fra 1870 begynte også den britiske flåten å benytte kjøleis.

Under skuddvekslinger ble isen brukt til å kjøle ned kanonløpene, slik at strålevarmen ikke antente kruttbeholdningen.

Mangemillionær falt ned fra høyloft

Det var et svært lukrativt yrke å være isimportør, men til tross for suksessen overlot Carlo Gatti store deler av forretningen til datteren Rosa i 1870.

Etter datidens rigide kjønnsroller var Gattis valg uvanlig, men Rosa hadde vist interesse for forretningsdrift fra barndommen og hadde arvet farens forretningstalent.

Med forretningen i sikre hender reiste Gatti hjem og nøt livet i Sveits. Her fikk han den fine tittelen “figlio delle sue opere” av lokalbefolkningen – en sønn skapt av sitt arbeid.

Det var stor respekt for den fattige entreprenøren som hadde jobbet seg opp til toppen av samfunnet. Gatti fikk til og med en plass i byrådet.

Den hjemvendte mangemillionæren hadde mange planer, bl.a. om å ­utvikle landbruket i de fattige hjemtraktene. Han kjøpte landbruksjord og testet nye oppfinnelser som f.eks. meietreskeren.

Ifølge øyenvitner hadde ikke pengene ­forandret Gatti, som fulgte arbeidet “kledd som en bonde”.

Entreprenøren sto på helt til det siste, men alderen gjorde ham ustø på beina. I 1878 falt han ned fra et høyloft og skadene var så alvorlige at han døde få dager senere.

Nyheten nådde helt til London, der alle Gattis kafeer og restauranter stengte en hel dag.

Begravelsen på hjemstedet Ticino ble en enorm begivenhet med mer enn 2000 mennesker. Gatti ble stedt til hvile i en utsmykket sarkofag som ble båret av byens brannmenn.

Det ble holdt rosende taler om hvordan Gatti “aldri glemte den beskjedne lille landsbyen der han var født,” tross sin enorme suksess.

Etterskrift

Etter 1878 overtok familien forretningene. Det gikk strykende i mange år, men tidlig på 1900-tallet snudde lykken.

Kafeene stengte en etter en, nå kunne man få billig fløteis mange steder. I kjøleis-bransjen var Gatti-­navnet lenge et tegn på kvalitet.

Her over­levde familiefirmaet helt fram til 1981, da Gattis etterkommere solgte firmaet.