Ost, sneglehus og steinplater – alt var penger

En ku kostet hundre ekorn

Kontanter var myke i middelalderens Finland og Russland. Her var pelsen fra røde ekorn et utbredt betalingsmiddel, mens gnagerens snute, ører og klør ble brukt som småpenger.

Verdien av pelsen varierte, alt etter hvor mange skinn som var i omløp, men til tider kunne en hel ku kjøpes for hundre ekornskinn.

Fordi skinnet var så ettertraktet, ble ekornet omtrent utryddet, og forskere mener at det var derfor Russland slapp forholdsvis lett fra svartedauden på 1300-tallet – ekorn er som andre gnagere vertsdyr for pest-bakterien.

Bruken av skinn som valuta fortsatte frem til begynnelsen av 1400-tallet, da blant annet Novgorod avskaffet skinnpengene.

I finsk språk lever den spesielle valutaen videre i dag: Penger heter «raha», som opprinnelig betyr «ekornskinn».

Penger vokser på åkrene i Virginia

Tobakk var i særklasse den planten de engelske kolonistene i Virginia i Nord-Amerika hadde størst suksess med på 1600-tallet. Tobakkseventyret var så vellykket at kolonistyret i 1642 gjorde tobakk til eneste gyldige betalingsmiddel.

Slaver, skatter, lønninger og varer fra England – alt ble gjort opp i tobakksblader. Det førte til at alle, fra håndverkere til prester, begynte å dyrke sine egne penger.

Med tiden ble markedet oversvømt, og på slutten av 1600-tallet stupte verdien. Kolonistene forsøkte å heve prisen ved å ødelegge mange plantasjer, til myndighetene innførte dødsstraff for denne forseelsen.

Huset ble betalt med enorme steinmynter

Verdens største penger var i omløp på stillehavsøya Yap. En flere tonn tung steinskive på størrelse med et traktordekk­ var nok til å få bygd et staselig hus.

Innbyggerne på den isolerte stillehavsøya Yap kunne trygt la formuen sin ligge på gaten – det lokale betalingsmiddelet var så tungt og enormt stort at ingen ville klare å stikke av med det.

Fra rundt år 500 e.Kr. og helt frem til 1930-årene brukte ø­ybo­er­ne valutaen rai, som er runde skiver av stein med et hull i mid­ten.

Gigamyntene ble hogd ut i steinbrudd på øygruppen Palau, som ligger 50 mil mot sørvest, før de ble buk­se­rt over åpent hav til Yap på en tømmerflåte truk­ket av en spinkel utriggerkano. Reisen varte rundt fem dager, og mange steinskiver på havbunnen mellom de to øyene vitner om at turen ikke var ufarlig.

Jo større og vakrere stein­­ski­­ven var, jo høyere var verdien. De størs­­te veide 7,6 tonn og hadde en diameter på rundt 3,5 meter. For en slik kunne eieren for eksempel få bygd seg en kjempebolig.

En kone kunne kjøpes for en litt mindre utga­ve, mens en tal­ler­ken­stor rai var nok til å for­­sy­­ne en familie med mat i en måned.

Italienere skjemte bort kongelige med parmesan

Den harde osten var en ettertraktet og verdifull skatt. I dag blir parmesan fremdeles låst forsvarlig inn i bankbokser.

At penger ikke lukter, ble på 1200-tallet en sannhet med modifikasjoner. Da begynte italienerne nemlig å bruke parmesanost som betalingsmiddel. Osten kunne veksles inn i alle tenkelige varer.

Også i utlandet sto osten høyt i kurs, og italienerne ga den i gave til diplomater og kongelige. I 1511 ga pave Julius­ 2. hele hundre parmesanoster til Englands Henrik 8., og overalt i Europa var osten så verdifull at eierne gjorde alt for å verne om den.

Under brannen i London i 1666 skyndte embetsmannen Samuel Pepys seg å grave ned beholdningen sin av parmesan slik at den spiselige formuen ikke skulle gå opp i flammer.

Mens vi andre høvler par­me­san og drysser den på pa­sta­en, er den i hjem­distriktet Emilia-Romagna fortsatt de lokales svar på gullbarren.

Enkelte italienske banker, blant annet Credito Emiliano, utsteder lån til lokale osteprodusenter mot å få sikkerhet i parmesan. Banken oppbevarer rundt 440 000 parmesanhjul i sikre lokaler. Ett hjul er verdt 300 euro, rundt 3000 kroner.

Portugisere kjøpte slaver for snegler

Det skinnende skallet fra en egen type havsnegl, den tropiske kaurien, var fra 600 f.Kr. og frem til 1920-årene et utbredt be­ta­lings­mid­del i Afrika, Asia og Oseania.

Sneglehus er blanke og so­li­de, og ser ut som om de er laget av porselen, og det var nettopp disse e­gen­ska­pene som gjorde at de ble så ettertraktet.

På 1500-tallet seilte por­tu­gi­ser­ne skipsladning etter skipsladning av kaurier fra Det indiske hav til Afrika, der de brukte porselens­sneg­le­­ne til å betale for slaver.

Mens skallene fremdeles var sjeldne, kostet en slave 200 til 300 kaurier. Men på slutten av 1600-tallet gikk det inflasjon i skall­pen­ge­ne, og i 1680 kostet en slave rundt 20 000 kaurier. En så stor mengde veide rundt 25 kilo.

Hundens gap var fullt av penger

Frem til rundt 1960 var hundetenner gangbar mynt i visse strøk av Papua Ny Guinea, som ligger øst for Indonesia. Heldigvis for hunden ble tennene først fjernet etter at den var død. Tannuttrekkeren begravde den livløse hunden i sand til halsen og dro tennene ut.

Bare hjør­netenne­ne var gyldige som be­ta­lings­mid­del, så en enkelt hund leverte bare fire «mynter».

Det ble boret hull i tennene, som så ble trukket på en snor og fungerte som smykker og valuta.

Verdien kom an på tennenes stand, og i særdeleshet hvor hvite de var. Blant annet brudepris, tobakk, kokosnøtter og griser ble betalt med tannpenger.

En tann kunne i 1880-årene omsettes i ti kokosnøtter, mens én gris kostet et hundetannkjede som var like lang som grisen målt fra tryne til hale.

Kniver og spader skrumpet inn til mynter

For rundt 2700 år siden tillot en kinesisk prins ifølge overleveringen sine soldater å bruke bronsekniver som betalingsmiddel når de skulle handle forskjellige steder. Dermed innførte han en ny valuta, knivpenger, som er forløperen for våre dagers klingende mynt.

Med tiden begynte kineserne å lage hull i knivene og også i spader, slik at redskapene kunne tres på en snor.

Etter hvert skrumpet redskapspengene inn og ble så små og spinkle at de verken kunne brukes til å skjære eller grave med – i stedet ble spade- og knivmyntene utelukkende brukt som betalingsmiddel.

Soldater fikk lønn utbetalt i spillkort

Den franske kolonien Canada gikk i 1685 tom for penger på grunn av forsinkede leveranser fra hjemlandet. Embetsfolk og soldater kunne derfor ikke få hyren sin, før en offiser, Jacques de Meulles, fikk en idé.

Spillkort manglet det ikke på, og dem forvandlet kolonistene på de Meulles’ initiativ til penger som kunne byttes mot kontanter når skipet med mynter omsider nådde frem.

Spar konge, hjerter dame og andre kort ble preget med en fransk lilje og påført et tall for verdien, før kortene fungerte som penger. Spillkortene ble brukt til slutten av 1686, men ble kortvarig gjeninnført ved flere anledninger.

Salt var Etiopias gull

I dag kan vi kjøpe salt i kilovis for småpenger, men i Etiopia var det hvite råstoffet en gang mer verdt enn gull. Fra rundt år 500 e.Kr. og frem til 1920-årene brukte etiopierne salt som betalingsmiddel i form av staver av salt pakket inn i siv.

Stavene ble kalt «amole», og var oppkalt etter amole-stammen, som lanserte salt som valuta i området. Det hvite gullet ble utvunnet i Danakil, en ørken med store saltsletter i det nordøstlige Etiopia.

Området er et av de varmeste og tørreste stedene på kloden, med dagstemperaturer som kan snike seg opp over 50 °C.

Verdien av en amole varierte over tid, men eventyreren Richard Burton fortalte midt på 1800-tallet at én slave kos­te­t en esellast av salt-staver.

Krydder var en kostbar affære

Pepper var så vanskelig tilgjengelig i middelalderens Europa at det svarte krydderet ble brukt til å betale for eksempel skatt, toll og husleie med. Pepperkornene var så dyrebare at konger satte tjenere til å vokte krydderet dag og natt, mens rikmenn skjulte pepper i klærne.

Arabiske kjøpmenn hadde monopol på handelen med de eksotiske pepperkornene, som ble fraktet med karavaner og skip fra Asia til Midtøsten og derfra videre til Europa via italienske mellommenn.

Europeerne drømte selvsagt om selv å finne pepper, og de ambisjonene utløste på slutten av 1400-tallet en rekke oppdagelsesreiser.

Den portugisiske sjøfareren Vasco da Gama ble på begynnelsen av 1500-tallet mannen som omsider fant sjøveien rundt sørspissen av Afrika til India, hvor det kostbare pepperet vokste. Dermed var arabernes ekstremt dyre monopol brutt.