Pengenes historie: Fra konkylier til euro

Verdens første pengesedler ble snarere skapt av nød enn lyst. 900-tallets kinesiske mynter var store, tunge og hadde svært enkle inskripsjoner som lett kunne forfalskes.

De var dessuten fremstilt av billig metall som kopper og jern og hadde ingen omsmeltingsverdi.

Myntene var på alle måter til besvær for kineserne, som på forskjellige måter forsøkte å håndtere de tungvinte metallskivene.

Et av de mest populære tiltakene var å deponere myntene sine hos en kjøpmann, som til gjengjeld skrev ut en garantiseddel på myntenes verdi.

Sedlene var langt lettere å bære på enn myntene, og kunne til enhver tid byttes til mynter igjen. De nye sedlene ble etter hvert så populære at de også ble brukt til handel.

Kjøpmannssedlenes popularitet kom også keiseren for øre, og for å få kontroll over økonomien i riket begynte han å utstede offisielle pengesedler.

De nye sedlene – som med tidens verktøy var mye vanskeligere å forfalske enn jernmyntene – ble snart en stor suksess.

På 1300-tallet ble jødene fordrevet fra det meste av Europa, og de siste tempelridderne henrettet. De to gruppene hadde lenge hatt monopol på tidens primitive bankvesen, og da de forsvant, ble det umulig å veksle valuta eller låne penger.

Rike italienske familier grep straks muligheten og etablerte Europas første banker.

Fra benkene sine – som heter banco på italiensk – på markedsplassene forsynte de alle kredittverdige med penger, og snart fikk italienerne monopol på alt bankvesen i Europa. De hadde filialer i de fleste land, og tjente store formuer.

I motsetning til dagens banker lånte imidlertid ikke italienerne rent formelt ut penger. Ifølge Bibelen er renter forbudt, og bankierene kunne derfor risikere å bli kastet ut av kirken.

Løsningen ble å utstede vekseldokumenter. Låneren “solgte” vekselen til banken for et avtalt beløp og “kjøpte” den senere tilbake for et høyere beløp. Altså ikke noe pengelån – bare kjøp og salg av et dokument.

I begynnelsen av 1660-årene opplevde Sverige stor mangel på kopper. Etterspørselen førte til at kopperinnholdet i de svenske myntene plutselig ble mer verdt enn myntenes påtrykte verdi.

Svenskene strømmet til Stockholms Banco – Sveriges første bank – for å heve koppermyntene sine og selge dem videre som metall.

Problemet var at banken hadde lånt ut myntene. For å løse krisen utstedte Stockholms Banco “kreditnotaer” som kundene senere kunne veksle til mynter; Europas første pengesedler var født.

I 1718 ble den franske nasjonalbanken grunnlagt med britiske John Law som direktør. Han var økonomisk teoretiker, men også en beryktet storspiller.

Law hadde overbevist kong Filip 2. om at Frankrikes massive statsunderskudd kunne innfris ved å utstede pengesedler som hadde en verdi garantert av kongen.

Inntil da ble pengesedler utstedt av banker og handelsmenn, men kongelige sedler ville stimulere handelen og skape mer vekst, mente briten.

Law ble samtidig direktør for Det franske ostindiske kompani, som drev handel med de franske koloniene, og begynte å utstede aksjer i firmaet. Aksjesalget eksploderte og skapte behov for flere kongelige pengesedler, fordi Law grovt overdrev rikdommene i koloniene.

På få år steg aksjene med 3600 prosent – helt til boblen brast. Alle aksjeeierne ville plutselig selge, og både aksjenes og pengesedlenes verdi stupte. Frankrikes økonomi lå i ruiner, og Law ble sparket og utvist fra landet.

På 1800-tallet arbeidet politikere i Sverige, Norge og Danmark med å samle de tre landene til et riksfellesskap.

Forsøket strandet i 1864, da Sverige og Norge ikke ville støtte Danmarks krig mot Preussen. Men en ting kom ut av forsøket: en skandinavisk myntunion.

I 1873 innførte Danmark og Sverige kroner og øre, og Norge fulgte to år senere. Kronen var opprinnelig en dansk mynt, mens øre var svensk. Unionen eksisterte formelt frem til 1972.

Bilen brakte amerikanerne vidt omkring på begynnelsen av 1900-tallet, og i løpet av få timer kunne de besøke byer langt fra hjemtraktene.

Men hvis passasjerene ikke hadde tatt med seg nok kontanter, kunne kjøreturen ende i store problemer når bilen gikk tom for bensin eller fikk et av sine hyppige sammenbrudd.

For å løse dette problemet, og knytte kundene til seg, innførte oljeselskapet General Petroleum i 1924 et betalingskort som kunne brukes på alle selskapets bensinstasjoner og verksteder i USA.

Varehus og togselskaper fulgte snart etter. Kortene gjaldt imidlertid bare for de enkelte selskapene, og ble ofte bare utstedt til de beste kundene.

Etter andre verdenskrig opplevde USA stor økonomisk vekst. Amerikanerne kjøpte nye biler, kjøkken og andre forbruksvarer – gjerne på kreditt, slik at de kunne få varene sine med en gang.

Diners Club kombinerte den store kjøpelysten med betalingskortets bekvemmelighet, og lanserte i 1950 det første kredittkortet. Det kunne brukes i forretninger over hele USA, og regningen måtte først betales etter 60 dager.

Da forretningene oppdaget at kundene faktisk kjøpte flere varer når de betalte med kredittkort, tok de fleste med glede imot det nye kortet.

Den første elektroniske minibanken ble satt opp i London i 1967, men ideen var ikke helt ny. 28 år tidligere hadde amerikanske Luther Simjian funnet opp en mekanisk automat som lot bankkunder ta ut kontanter døgnet rundt i New York.

Teknisk fungerte maskinen upåklagelig, men den ble likevel fjernet etter bare et halvt år, fordi mange kunder trodde at automaten ville lure dem for penger:

“Tilsynelatende var maskinens eneste kunder et lite antall prostituerte og gamblere, som ville unngå kassererne i skranken,” forklarte oppfinneren Simjian.

I 1967 ble minibanken til gjengjeld en øyeblikkelig suksess. Den nye, elektroniske maskinen fungerte ved at kunden satte inn en sjekk som var behandlet med et svakt radioaktivt stoff, og tastet inn en pinkode som passet med sjekkens radioaktive “fingeravtrykk”.

Oppfinnerens opprinnelige idé var at minibanken skulle operere med en sekssifret kode. Men konen hans var bare i stand til å huske fire tall – og derfor har alle verdens minibankkort i dag pinkoder med bare fire siffer.

Myntfoten “euro” ble introdusert i 1999 for å styrke EUs posisjon i verdensøkonomien – en felles valuta ville sikre stabilitet og gjøre de europeiske landene mindre sårbare overfor inflasjon.

Dessuten ville euroen fremme kontakt og handel mellom europeerne, fordi forretningsfolk og turister ville slippe å tenke på kurser og veksling.

I dag bruker over 329 millioner europeere euroen, og myntfoten til ytterligere 100 millioner er bundet til den nye valutaen.

Det gjør eurosonen til verdens største økonomi, og med 750 milliarder i omløp er euroen i dag verdens mest utbredte valuta. Tankene bak euroen kan føres tilbake til tiden etter andre verdenskrig.

Etter nok en stor krig lå store deler av Europa igjen i ruiner, og for å skape større samhold og en felles europeisk identitet – og dermed forebygge fremtidige kriger innenfor Europas grenser – ble Kull- og stålunionen opprettet i 1951.

Den ble etterfulgt av EF og siden EU, som har som hovedformål å sikre fred i Europa gjennom politisk og økonomisk samarbeid.