Shutterstock
Kameler i ørken

Silkeveien bandt verden sammen

I 1600 år myldrer kamelkaravaner med knitrende silke, edelt gull og eksotiske krydderier gjennom verdens mest ugjestmilde regioner. Farene er mange, men Djengis Khan, den kinesiske mur og Romas legioner beskytter dem som ferdes på Silkeveien.

Skruppelløse landeveisrøvere, endeløse ørkener, ufremkommelige fjell, ekstrem kulde og djevelske ånder er bare noen av de mange farene som lurer langs den 8000 kilometer lange Silkeveien.

Men for karavanene som kommer seg helskinnet fra Kina i øst til Europa i vest, er belønningen så stor at det er verdt risikoen underveis.

Ta plass i karavanen for en tur på Silkeveien gjennom alle dens forvandlinger i over 1600 år.

Romerriket var fascinert av silke

På markedsplasser i Romerriket betaler kundene astronomiske summer for kinesisk silke. Romerne har ingen anelse om hvordan det lages, men de kan ikke få nok av det knitrende, lette stoffet fra Østen.

Så overveldende er romernes fascinasjon for silken at kjøpmennene umulig kan holde tritt med etterspørselen. Prisene stiger, og på begynnelsen av 1. århundre e.Kr. er silkeprisen så høy at Romerrikets keiser, Tiberius, beklager seg over luksusforbruket:

«Pengene våre blir sendt til fremmede land som betaling for likegyldige ting, og det til og med til våre fiender».

Men kineserne tjener formuer på det florlette stoffet, og for dem er Silkeveien en snarvei til endeløs rikdom.

Silke

Vevd silke fra Kina var den store hiten på Silkeveien.

© Shutterstock

Silkeveien oppdaget ved en tilfeldighet

Handelsruten er ikke en enkelt vei, men et omfattende nettverk som forbinder Kina med Europa og India. Det gigantiske veisystemet har sitt utspring i det kinesiske keiserrikets hovedstad Chang’an – i dag Xi’an.

En strøm av kameler, kameldrivere, vakter, kokker og tjenere vrimler ut gjennom portene i millionbyen med kurs mot Romas markedsplasser i motsatt ende av den lange handelsveien.

Det var kineseren Zhang Qian som oppdaget ruten mellom Østen og Vesten, ganske tilfeldig.

I 138 f.Kr. utpekte Han-dynastiets keiser Wu-ti den unge embetsmannen til leder for en ekspedisjon som skulle oppsøke en stamme i Fergana i dagens Usbekistan, mer enn 2000 kilometer vest for Chang’an.

Horder av mongolske ryttere truet rikets grenser, og keiseren håpet at Zhang Qian kunne overtale stammen til å danne felles front mot mongolene.

Den kinesiske mur.

Den kinesiske mur beskyttet de reisende på en del av Silkeveien.

© Polfoto / Corbis

Første reise på Silkeveien

Qian samlet en ekspedisjon på hundre mann. Han forlot Chang’an og regnet med å være tilbake innen et par år. Men embetsmannen tok feil.

Karavaneruten gikk gjennom mongolenes territorium, og Zhang Qian og ledsagerne hans ble tatt til fange to ganger.

Etter hele 13 års strabaser vendte Zhang Qian og den eneste andre overlevende fra ekspedisjonen tilbake til hovedstaden.

Her kunne utsendingen overbringe keiseren både gode og dårlige nyheter: Stammen i nordvest var ikke interessert i et militært samarbeid, men til gjengjeld kunne han meddele at det bak vidstrakte ørkener og høye fjell lå en perlerad av riker der innbyggerne var fulle av beundring for Han-riket og dets handelsvarer.

Zhang hadde ikke sett disse landene med egne øyne, men på sin ferd inn i Asias ukjente hjerte hørte han stadig snakk om et rike som lå langt mot vest bak et stort hav.

Dette landet ble kalt Romerriket og var ifølge Zhang Qian en stormakt på like fot med Kina. Keiseren lyttet interessert til Zhang Qians beretning.

Han-dynastiet hadde samlet Kina til ett rike og utvidet landets grenser både mot nord og mot sør. Nå øynet keiseren muligheten til å tjene formuer på handel med de fjerne rikene.

Zhang Qian hadde knapt fått børstet av seg reisestøvet før de første karavanene lastet med silke rullet ut fra den keiserlige hovedstaden med kurs vestover mot ukjente horisonter.

Mange flere varer enn silke

I første omgang dro karavanene bare til Tarimbekkenet lengst vest i Kina, der kjøpmennene byttet silke mot jade. Men det gikk snart opp for handelsfolkene at silke var en enda mer ettertraktet vare lenger mot vest.

Utsikten til et eksporteventyr ga dem blod på tann, og første steg var å utvide kundekretsen. Dag for dag og kilometer for kilometer slet karavanene seg lenger vestover gjennom ukjent terreng.

Det ble etablert nye veier, gamle og veletablerte handelsruter ble knyttet sammen med nye, og etter hvert strakte nettverket av veier og stier seg på kryss og tvers over endeløse vidder.

Handelsvarer på Silkevejen: Rav, elfenben, gull.

Handelen gikk begge veier. Kineserne var ivrige etter varer fra romernes og europeernes interesseområder som rav, elfenben og gull.

© Shutterstock

Rundt år 0 var Silkeveien utbygd til over 8000 kilometer. Ruten strakte seg fra Chang’an i øst til endestasjonen i Antiokia – dagens Antakya ved den tyrkiske middelhavskysten – som var et handelsknutepunkt for de østromerske provinsene.

Silkeveien pustet liv i områder som før hadde ligget øde. Langs ruten og alle dens forgreninger skjøt nye land, byer og handelsstasjoner opp som paddehatter, og det vokste frem palasser, templer og klostre.

Der det før var gold steppe, falbød kjøpmenn nå et vell av forunderlige saker fra fjerne strøk i livlige basarer. Silken var bare en av de mange eksotiske varene som skiftet eier.

Andre varer som ble fraktet med karavanene var krydder, parfyme, velduftende tresorter, ville dyr, porselen og planter.

Men handelen gikk begge veier, og mens europeerne falt i staver over stort sett alt som duftet av Østen, higet kineserne på sin side etter vestlige varer som ull, rav, tepper, elfenbein, glass, gull og sølv.

Silke var Kinas statshemmelighet

Silkeormer spinner kokonger.

Bare kinesere visste at silke stammer fra en spesiell sommerfugllarve. I århundrer hadde de monopol på produksjonen.

© Shutterstock

Sikkerhet på reisen

De endeløse rekkene av kameler med kostbar last vakte oppsikt hvor enn de kom, og røvere øynet sjansen for å gjøre et kupp. Men allerede kort etter at Silkeveien ble tatt i bruk, forsøkte romerne og kineserne å sikre ruten.

På strategiske steder langs Silkeveiens østlige ende bygde kineserne vakttårn og fort der soldater beskyttet karavanene mot overfall.

Også i den vestlige enden var karavanene trygge, for her sørget Romerrikets sterke hær for ro og orden.

Men det var langt mellom de to store rikene, og i denne veldige regionen hersket i Romerrikets og Han-dynastiets storhetstid to folk: parterne, som var naboer til Romerriket, og kushanerne, som kontrollerte deler av Sentral-Asia.

Disse folkeslagene krevde toll for å beskytte de reisende og levde godt på trafikken gjennom territoriene sine.

Samtidig tjente de svimlende summer på å kjøpe opp varepartier og selge dem videre til andre karavaner.

Kart over ruten

8000 km på kamelryggen

Silkeveien strakte seg over mange tusen kilometer, men de færreste dro hele den lange veien fra Chang'an i Kina til Antiokia ved Middelhavet. De fleste handelsfolk tilbakela bare en del av den strabasiøse ruten, solgte varene sine og dro hjem igjen med nyinnkjøpte varer.

Claus Lunau/HISTORIE

Ruten begynner i Kina

Kinas daværende hovedstad Chang'an er en travel storby. Her utruster kjøpmenn karavaner og starter reisen mot Europa.

Claus Lunau/HISTORIE

Veien deler seg

Dunhuang ligger i utkanten av Taklimakan-ørkenen. Her splittes Silkeveien i flere greiner.

Claus Lunau/HISTORIE

Viktig oase i ørkenen

Oasebyen Loulan er en sjelden mulighet for å få nye forsyninger i et ellers ugjestmildt område.

Claus Lunau/HISTORIE

Siste stopp før fjellene

I handelsbyen Kashgar forbereder karavanene den forestående fjelletappen.

Claus Lunau/HISTORIE

Lasten skifter eier

I Samarkand selger mange kjøpmenn varene sine og begynner på den lange reisen hjem.

Claus Lunau/HISTORIE

Middelhavet er endestasjon

Siste stopp på handelsruten er havnebyen Antiokia. Herfra skipes Østens kostbare varer ut til hele Europa.

Claus Lunau/HISTORIE

Karavanens utrustning

Kjøpmennene som utrustet karavanene brukte mange måneder på å planlegge reisen. Først skulle de skaffe varene og deretter finne sunne og hardføre pakkdyr og modige folk til den farefulle reisen.

Pakkdyrene var vanligvis kameler, som utmerker seg ved å kunne gå i dagevis uten vann, men også hester, esler og okser var populære. Karavanene besto av nærmere tusen dyr og hundrevis av menn.

Fakta om kamelen

Kamel med full oppakning.
© Polfoto/Corbis

Kamelen er et planteetende pattedyr. Vekten er omtrent 600 kilo, og skulderhøyden er rundt 200 cm.

Den kan drikke 200 liter om gangen.

Pukkelen er dyrets fettdepot. Den har ikke isolerende fett på resten av kroppen.

Kamelen kan bære 300 kilo og vandre opptil 50 kilometer på en dag.

Ruten gjennom helvete

Fra Chang’an foregikk første etappe i ly av den kinesiske mur, og på kanten av Tarimbekkenet delte ruten seg. Forut ventet et av verdens mest ugjestmilde strøk: Taklimakanørkenen.

Verdens nest største ørken – etter Sahara – var beryktet for støvstormer, ekstrem kulde og for demonene man sa holdt til her.

Pagode i Kinas gamle keiserby: Xi'an.

Den såkalte «lille villgåspagoden» er fra 652 e.Kr. Den står i Xi'an/Chang'an, som i store deler av Silkeveiens storhetstid var keiserby i Kina. Tang-dynastiet (618–907) hadde for eksempel sitt hovedsete i nettopp Chang'an.

© Shutterstock

Taklimakan-ørkenen

Den ene reiseruten fulgte ørkenen nordover, mens en annen buktet seg langs kanten av ørkenen mot sør. Men uansett hvilken vei karavanene valgte, unngikk de ikke Taklimakans barske natur.

Temperaturene svinger fra 30 kuldegrader til 40 varme, og fra det ene øyeblikket til det neste kan det blåse opp til forferdelige stormer.

Taklimakan-ørkenen i dag.

Taklimakan-ørkenen: Verdens nest største ørken er fortsatt vanskelig å forsere, selv om det i våre dager finnes asfalterte veier noen steder.

© Shutterstock

Småstein og sand fyker med vinden og bombarderer mennesker og dyr. Reisende som møtte et slikt uvær, måtte hylle seg fullstendig inn i tepper for ikke å bli skadet.

Mens sandstormene raste, risikerte karavanene å miste retningen, ofte med katastrofale følger. Ørkensanden omsluttet alt, og ryktene sa at demoner lokket reisende på avveier.

De fortapte som sakket akterut, hørte navnet sitt bli ropt med en stemme som virket kjent. Men ropet var sansebedrag. Ingen av reisefellene ropte på dem, det var en ond demon som lokket.

Sakte, sakte over fjellene

Etter flere måneders reise hadde karavanene omsider kommet seg forbi Taklimakan, og i oasebyen Kashgar møttes rutene igjen.

I denne handelsbyen samlet karavanene krefter. Oppholdet ble også brukt til å skaffe proviant og nye dyr som erstatning for alle dem som hadde bukket under.

Men det var langt fra slutt på prøvelsene. Karavanene hadde nok en livsfarlig etappe i vente: fjellområdet Pamir. Skritt for skritt tråklet karavanene seg sakte opp de bratte fjellsidene på smale stier.

Hele tiden lurte faren for snøstorm, steinras og snøskred.

Khunjerab-passet på grensen mellem Kina og Pakistan.

Khunjerab-passet på grensen mellom Kina og Pakistan. En asfaltert vei opp i et oksygenfattig fjellterreng ser også ugjestmild ut i dag. Prøv den så med en tungt lastet karavane kameler.

© Shutterstock

På alle kanter strakte opptil 7500 meter høye fjelltopper seg mot himmelen, og som lange, tynne tråder snodde karavanene seg gjennom de snøkledde fjellpassene i 5000 meters høyde.

Daglig mistet både dyr og mennesker fotfeste, og det var ikke uvanlig å høre skriket fra en rytter som styrtet i avgrunnen.

Fra Pamir fortsatte Silkeveien ned i lavlandet til et mer gjestfritt terreng med stepper, grønne enger og frodige fruktplantasjer.

Her var ikke naturen lenger den verste fienden, men til gjengjeld lå bevæpnede ransbander på lur for å plyndre de utmattede reisende.

Ulugbek Medressa i Samarkand.

Samarkand i Usbekistan er et av høydepunktene for nåtidens reisende som ønsker å reise langs Silkeveien. Dette er Ulugbek Medressa, bygget mellom 1417 og 1420.

© Wikipedia Commons / Arian Zwegers

Bare noen få av karavanene tok hele reisen fra den ene enden til den andre.

De fleste snudde i en av handelsbyene underveis. Særlig Samarkand i dagens Usbekistan var møtested mellom øst og vest, og her sto handelsmenn klar til å kjøpe opp mengdevis av varer og sende dem videre.

Når handelen var fullført – det kunne ta uker eller måneder – begynte karavaneføreren på hjemreisen.

Den opprinnelige lasten fortsatte til de romerske handelsplassene, og underveis skiftet den eier flere ganger til. Når den omsider nådde målet, var prisen mangedoblet på grunn av alle mellomleddene.

Vare på Silkeveien: Krydderier fra Østen.

Det ble fraktet mange andre varer fra øst mot vest på Silkeveien. Krydderier fra Østen innbrakte formuer i Europa.

© Shutterstock

Silkeveiens hovedpersoner

Keiser Wu-ti
© Xiao Yu-Tian

Keiser Wu-ti grunnla Silkeveien

Kinas keiser sendte i 138 f.Kr. embetsmannen Zhang Qian ut for å oppsøke et nabofolk mot vest. Ved en tilfeldighet fant ekspedisjonen en reiserute helt til Europa.

Djengis Khan
© Polfoto/Corbis

Djengis Khan beskyttet de reisende

I århundrer var handelsruten plaget av lokale ransbander. Da Djengis Khan på begynnelsen av 1200-tallet erobret store deler av Sentral-Asia, kunne karavanene ferdes trygt.

Marco Polo
© Polfoto/Corbis

Marco Polo gjorde handelsruten berømt

I 1295 vendte den venetianske kjøpmannen Marco Polo tilbake til Europa etter 24 år på reise. Sammen med faren og en onkel hadde han fulgt Silkeveien til Kina. Reiseskildringen hans ga europeerne innblikk i de ukjente rikene i øst.

Bartolomeu Diaz
© Ullstein Bild

Bartholomeu Diaz fant snarvei over havet

Da en portugisisk ekspedisjon i 1488 fant sjøveien rundt sørspissen av Afrika, lå veien åpen for skips­trafikk til Asia. Ti år senere dro Vasco da Gama sjøveien til India.

Ferdinand von Richthofen.
© Polfoto/Ullstein Bild

Ferdinand von Richthofen ga navn til silkeveien

Den tyske geografen von Richthofen foretok flere reiser til Kina. I et bokverk fra 1877 beskrev han det enorme nettet av handelsruter og kalte dem «Seidenstraße» – Silkeveien.

Utveksling av varer og ideer

I tillegg til å være et travelt handelsnettverk fungerte Silkeveien også som en informasjonskanal.

Teknologi, kunnskap, kunst og religion ble formidlet mellom øst og vest, og når reisende fra forskjellige verdensdeler møttes, utvekslet de historier fra sine respektive hjemland.

Fra Kina spredte oppfinnelser som kompasset, kruttet, papir, porselen og pengesedler seg til Vesten, og særlig for religionene fikk karavaneveiene avgjørende betydning: Rundt år 100 e.Kr. spredte buddhismen seg fra India til Kina og hele det sentrale Asia, og flere hundre år senere trakk kristendommen og islam stadig lenger østover.

Utvekslingen hadde imidlertid ikke alltid like gode kår, og Silkeveiens historie er preget av krig og ufred.

I lange perioder lå store strekninger øde fordi rivaliserende herskere og hærer på marsj gjorde det livsfarlig å passere.

Rytterstatue av Djengis Khan

Rytterstatue av Djengis Khan i Ulan Bator i Mongolia.

© Shutterstock

I en periode hersket det imidlertid noenlunde ordnede forhold langs hele ruten.

Det var forunderlig nok i en tid da en av verdens mest fryktinngytende menn, den mongolske herskeren Djengis Khan, hadde makten.

I 1206 e.Kr. samlet han de mongolske stammene under sin ledelse, og i årene som fulgte feide rytterhærene hans gjennom Sentral-Asia og slaktet alle fiender på sin vei. Ingen kunne hamle opp med mongolene. År for år underla de seg det ene riket etter det andre.

Da Djengis Khan døde i 1227, hersket mongolene over hele Sentral-Asia fra Kina til Europa. Dermed var så godt som hele Silkeveien for første og siste gang underlagt bare én makt.

Silkeveien i krise

Under mongolenes styre blomstret Silkeveien, men da riket begynte å gå i oppløsning midt på 1300-tallet, brøt handelen sammen.

Krig og konflikter forhindret igjen karavanene i å komme frem, og på grunn av de kristnes gjentatte korstog hatet muslimene i Midtøsten og de kristne europeerne hverandre.

Ingen kristen kjøpmann dristet seg gjennom de mange muslimske småstatene på veien til Østen, og derfor overtok muslimene stort sett all handel på ruten.

De muslimske kjøpmennene tok seg så godt betalt for å agere mellommenn at prisene nådde nye høyder, og mengden av frakt avtok år for år.

Men europeernes begjær etter varer fra Østen var like sterkt, og de begynte desperat å se seg om etter andre veier til de asiatiske skattkamrene.

Bartholomeu Diaz' karavell (rekonstruksjon).

En moderne rekonstruksjon av det skipet (en karavell) som Bartholomeu Diaz var kaptein på da han som første europeer rundet Kapp det gode håp og dermed bidro til å besegle Silkeveiens skjebne som et utspilt kapittel i verdenshistorien.

© Wikimedia Commons / Lacobrigo

Blant vitenskapsmenn i Europa var det for lengst enighet om at jorden er rund og at det derfor – i hvert fall i teorien – kunne la seg gjøre å seile til Asia.

På 1400-tallet begynte Europas driftigste sjøfartsnasjon, Portugal, å jakte på en sjøvei til Østens markeder.

I 1488 kom det store gjennombruddet, da Bartholomeu Diaz ble den første til å seile rundt sørspissen av Afrika.

Dermed åpnet han en ny vei til Asia, og mens konvoier av skip de neste tiårene stevnet ut fra Europa med kurs for Østen, mistet Silkeveien sin betydning for godt.

Hjulsporene langs den legendariske karavaneruten forsvant under sanden, og i stedet for kameler ble handelsflåten broen mellom Østen og Vesten.

Silkeveien – tidslinje

Zhang Qian

Utsendt av Kinas keiser fant Zhang Qian Silkeveien.

© Polfoto / Corbis

Nytt tekstil gjorde ørkenruten lønnsom

Kinesiske silke blir populært hos romerne mange tusen kilometer unna. Handel med det kostbare stoffet gjør Silkeveien til en viktig reiserute i århundrer.

Rundt 3000 f.Kr:

Kineserne begynner å fremstille silke.

753 f.Kr:

Roma blir grunnlagt. Først hundre år senere er byens tørst etter silke med på å gjøre Silkeveien til en viktig handelsrute.

206 f.Kr.:

Kinas første store keiserdynasti, Han-dynastiet, samler Kina til ett rike.

138 f.Kr.:

Keiser Wu-ti utpeker embetsmannen Zhang Qian til leder av en ekspedisjon som skal skape en militær­allianse med en nomadestamme i Fergana i det som i dag er
Usbekistan.

Zhangs hundre mann store ekspedisjon inngår ingen avtaler med stammen, men legger grunnlaget for handelsnett-verket som med tiden utvikler seg til Silkeveien.

Rundt Kristi fødsel:

Silkeveien er fullt ut­bygd og strekker seg over 8000 kilometer fra Kina gjennom ørkener, fjellkjeder og over stepper til Romerriket.

Rundt 100 e.Kr.:

Buddhismen når til Kina fra India. Religionen blir populær og sprer seg raskt langs Silke­veien. På kort tid blir den den mest utbredte i hele Sentral-Asia.

100 e.Kr.:

Kushana-imperiet får herredømmet over deler av Sentral-Asia, Afghanistan og Nord-India.

Produksjon av papir i Kina
© Bridgeman

105 e.Kr.:

Kineserne begynner, som de første i verden, å fremstille papir. Produksjonen sprer seg siden via Silkeveien til Sentral-Asia, Midtøsten og senere helt til Europa, der fremstillingen så smått begynner rundt 1300-tallet.

117 e.Kr.:

Romerriket når sin største utstrekning. Det gigantiske imperiet dekker nå området fra England i nord til Sahara i sør – fra Atlanteren i vest til elva Eufrat i øst.

220 e.Kr.:

En urolig periode i Kina ender med at Han-dynastiet går i oppløsning, og Kina blir delt opp i tre kongeriker.

330 e.Kr.:

Romerriket splittes, og Bysants ved innseilingen til Svartehavet blir hovedstad i Østromerriket. Byens navn blir Konstantinopel.

476 e.Kr.:

Det splittede Romerriket får dødsstøtet da den siste vestromerske keiseren, Romulus Augustus, blir avsatt. Romerriket kollapser.

550 e.Kr.:

Silkeavlen innledes i Middelhavsområdet. Kina mister monopol på produksjonen, men den livlige handelen på Silkeveien fortsetter.

618 e.Kr.:

Tang-dynastiet kommer til makten i Kina. Dette dynastiet er Kinas mest kosmopolitiske og hersker i de første hundre årene over store deler av Sentral-Asia.

632 e.Kr.:

Profeten Muhammed dør. I tiden etter hans død blir store deler av Midtøsten erobret av muslimske hærer. Siden fortsetter erobringen i Nord-Afrika, Spania og deler av Sentral-Asia. I takt med erobringene blir arabisk det dominerende språket i regionen.

Bagdad
© Scanpix / Mary Evans & Polfoto/corbis

762 e.Kr.:

Bagdad er grunnlagt som handelsby Muslimske herskere grunnlegger Bagdad – dagens hovedstad i Irak – på det stedet der Silkeveien krysser en annen av tidens viktige trafikkårer, elva Tigris. Byen blir snart et av de viktigste handelssentrene på Silkeveien, og den vokser i løpet av et århundre til å bli en av Midtøstens største og mest prangende metropoler.

800:

Kruttet blir oppfunnet i Asia. Midt på 1200- tallet når det via Silkeveien til Europa. I samme århundre finner kineserne opp kompasset. Det kommer også etter hvert til Europa via Silkeveien.

Kinesisk porselen
© Polfoto / Corbis

900:

Kineserne begynner å lage porselen. Først 800 år senere greide europeerne å fremstille den ettertraktede varen.

1196:

Djengis Khan blir mongolenes leder.

1215:

Djengis Khans hærer erobrer hele den nordlige delen av Kina.

1236:

Mongoler trenger frem mot vest i Europa.

1271:

Marco Polo forlater Venezia, begir seg langs Silkeveien til Kina, og vender hjem 24 år etter.

1279:

Mongolherskeren Kublai Khan, som er barnebarn av Djengis Khan, full­fører erobringen av Kina og blir den første keiser i Yuan-dynastiet.

1488:

Sjøveien sør for Afrika blir åpnet av portugiseren Bartholomeu Diaz.

1877:

Den tyske geografen Ferdinand von Richt­hofen lanserer betegnelsen Silkeveien.

Tog på silkeveisbanen i Kasakhstan.
© Polfoto / Corbis

1992:

Den siste strekningen i den transkontinentale jern­banen som kalles Silkeveibanen, åpner i Kasakhstan.

Strekningen er omtrent 11 000 kilometer lang, og forbinder Lianyungang på den kinesiske østkysten med Vest-Europa via Kasakhstan, Russland, Hviterussland og Polen.

Gjennom de sentrale delene av Asia går jern­banesporene parallelt med Silkeveien.

Skattejegere erobret Silkeveien

Sven Hedin, svensk skattejeger på Silkeveien

Den svenske geografen Sven Hedin gjennomførte tre store ekspedisjoner til Sentral-Asia.

© Polfoto/Corbis

Etter at Silkeveien hadde vært glemt i århundrer, fikk oppdagelsesreisende på slutten av 1800- tallet øynene opp for den eldgamle karavaneruten – og i særdeleshet for skattene som lå gjemt i ørkensanden.

Hele byer ble gravd opp, og i tillegg til gull, edelsteiner, redskaper og kunstgjenstander, fant skattejegerne grotter med vegg­malerier og tusenvis av skriftruller.

Blant eventyrerne som hadde størst suksess, var svenske Sven Hedin.

På tre ekspedisjoner i årene 1893-1909 gjorde han en rekke sensasjonelle oppdagelser, blant dem handelsbyen Loulan i det historiske området Øst-Turkestan.

Som mange andre erfarte også Hedin hvorfor Taklimakan-ørkenen var fryktet. På en ekspedisjon i 1895 holdt han på å miste livet da han trosset lokalbefolkningens råd om å holde seg unna.

Svensken ble overrasket av sandstormer og temperaturer ned i minus 30.

Hedin og to av reisefellene overlevde med nød og neppe fordi de mirakuløst fant et vannhull.

To menn og sju kameler døde.