Silkeveien bandt verden sammen

Romerriket var fascinert av silke

På markedsplasser i Romerriket betaler kundene astronomiske summer for kinesisk silke. Romerne har ingen anelse om hvordan det lages, men de kan ikke få nok av det knitrende, lette stoffet fra Østen.

Så overveldende er romernes fascinasjon for silken at kjøpmennene umulig kan holde tritt med etterspørselen. Prisene stiger, og på begynnelsen av 1. århundre e.Kr. er silkeprisen så høy at Romerrikets keiser, Tiberius, beklager seg over luksusforbruket:

«Pengene våre blir sendt til fremmede land som betaling for likegyldige ting, og det til og med til våre fiender».

Men kineserne tjener formuer på det florlette stoffet, og for dem er Silkeveien en snarvei til endeløs rikdom.

Handelsruten er ikke en enkelt vei, men et omfattende nettverk som forbinder Kina med Europa og India. Det gigantiske veisystemet har sitt utspring i det kinesiske keiserrikets hovedstad Chang’an – i dag Xi’an.

En strøm av kameler, kameldrivere, vakter, kokker og tjenere vrimler ut gjennom portene i millionbyen med kurs mot Romas markedsplasser i motsatt ende av den lange handelsveien.

Det var kineseren Zhang Qian som oppdaget ruten mellom Østen og Vesten, ganske tilfeldig.

I 138 f.Kr. utpekte Han-dynastiets keiser Wu-ti den unge embetsmannen til leder for en ekspedisjon som skulle oppsøke en stamme i Fergana i dagens Usbekistan, mer enn 2000 kilometer vest for Chang’an.

Horder av mongolske ryttere truet rikets grenser, og keiseren håpet at Zhang Qian kunne overtale stammen til å danne felles front mot mongolene.

Første reise på Silkeveien

Qian samlet en ekspedisjon på hundre mann. Han forlot Chang’an og regnet med å være tilbake innen et par år. Men embetsmannen tok feil.

Karavaneruten gikk gjennom mongolenes territorium, og Zhang Qian og ledsagerne hans ble tatt til fange to ganger.

Etter hele 13 års strabaser vendte Zhang Qian og den eneste andre overlevende fra ekspedisjonen tilbake til hovedstaden.

Her kunne utsendingen overbringe keiseren både gode og dårlige nyheter: Stammen i nordvest var ikke interessert i et militært samarbeid, men til gjengjeld kunne han meddele at det bak vidstrakte ørkener og høye fjell lå en perlerad av riker der innbyggerne var fulle av beundring for Han-riket og dets handelsvarer.

Zhang hadde ikke sett disse landene med egne øyne, men på sin ferd inn i Asias ukjente hjerte hørte han stadig snakk om et rike som lå langt mot vest bak et stort hav.

Dette landet ble kalt Romerriket og var ifølge Zhang Qian en stormakt på like fot med Kina. Keiseren lyttet interessert til Zhang Qians beretning.

Han-dynastiet hadde samlet Kina til ett rike og utvidet landets grenser både mot nord og mot sør. Nå øynet keiseren muligheten til å tjene formuer på handel med de fjerne rikene.

Zhang Qian hadde knapt fått børstet av seg reisestøvet før de første karavanene lastet med silke rullet ut fra den keiserlige hovedstaden med kurs vestover mot ukjente horisonter.

I første omgang dro karavanene bare til Tarimbekkenet lengst vest i Kina, der kjøpmennene byttet silke mot jade. Men det gikk snart opp for handelsfolkene at silke var en enda mer ettertraktet vare lenger mot vest.

Utsikten til et eksporteventyr ga dem blod på tann, og første steg var å utvide kundekretsen. Dag for dag og kilometer for kilometer slet karavanene seg lenger vestover gjennom ukjent terreng.

Det ble etablert nye veier, gamle og veletablerte handelsruter ble knyttet sammen med nye, og etter hvert strakte nettverket av veier og stier seg på kryss og tvers over endeløse vidder.

Sikkerhet på reisen

De endeløse rekkene av kameler med kostbar last vakte oppsikt hvor enn de kom, og røvere øynet sjansen for å gjøre et kupp. Men allerede kort etter at Silkeveien ble tatt i bruk, forsøkte romerne og kineserne å sikre ruten.

På strategiske steder langs Silkeveiens østlige ende bygde kineserne vakttårn og fort der soldater beskyttet karavanene mot overfall.

Også i den vestlige enden var karavanene trygge, for her sørget Romerrikets sterke hær for ro og orden.

Men det var langt mellom de to store rikene, og i denne veldige regionen hersket i Romerrikets og Han-dynastiets storhetstid to folk: parterne, som var naboer til Romerriket, og kushanerne, som kontrollerte deler av Sentral-Asia.

Disse folkeslagene krevde toll for å beskytte de reisende og levde godt på trafikken gjennom territoriene sine.

Samtidig tjente de svimlende summer på å kjøpe opp varepartier og selge dem videre til andre karavaner.

Karavanens utrustning

Kjøpmennene som utrustet karavanene brukte mange måneder på å planlegge reisen. Først skulle de skaffe varene og deretter finne sunne og hardføre pakkdyr og modige folk til den farefulle reisen.

Pakkdyrene var vanligvis kameler, som utmerker seg ved å kunne gå i dagevis uten vann, men også hester, esler og okser var populære. Karavanene besto av nærmere tusen dyr og hundrevis av menn.

Fra Chang’an foregikk første etappe i ly av den kinesiske mur, og på kanten av Tarimbekkenet delte ruten seg. Forut ventet et av verdens mest ugjestmilde strøk: Taklimakanørkenen.

Verdens nest største ørken – etter Sahara – var beryktet for støvstormer, ekstrem kulde og for demonene man sa holdt til her.

Taklimakan-ørkenen

Den ene reiseruten fulgte ørkenen nordover, mens en annen buktet seg langs kanten av ørkenen mot sør. Men uansett hvilken vei karavanene valgte, unngikk de ikke Taklimakans barske natur.

Temperaturene svinger fra 30 kuldegrader til 40 varme, og fra det ene øyeblikket til det neste kan det blåse opp til forferdelige stormer.

Sakte, sakte over fjellene

Etter flere måneders reise hadde karavanene omsider kommet seg forbi Taklimakan, og i oasebyen Kashgar møttes rutene igjen.

I denne handelsbyen samlet karavanene krefter. Oppholdet ble også brukt til å skaffe proviant og nye dyr som erstatning for alle dem som hadde bukket under.

Men det var langt fra slutt på prøvelsene. Karavanene hadde nok en livsfarlig etappe i vente: fjellområdet Pamir. Skritt for skritt tråklet karavanene seg sakte opp de bratte fjellsidene på smale stier.

Hele tiden lurte faren for snøstorm, steinras og snøskred.

I tillegg til å være et travelt handelsnettverk fungerte Silkeveien også som en informasjonskanal.

Teknologi, kunnskap, kunst og religion ble formidlet mellom øst og vest, og når reisende fra forskjellige verdensdeler møttes, utvekslet de historier fra sine respektive hjemland.

Fra Kina spredte oppfinnelser som kompasset, kruttet, papir, porselen og pengesedler seg til Vesten, og særlig for religionene fikk karavaneveiene avgjørende betydning: Rundt år 100 e.Kr. spredte buddhismen seg fra India til Kina og hele det sentrale Asia, og flere hundre år senere trakk kristendommen og islam stadig lenger østover.

Utvekslingen hadde imidlertid ikke alltid like gode kår, og Silkeveiens historie er preget av krig og ufred.

I lange perioder lå store strekninger øde fordi rivaliserende herskere og hærer på marsj gjorde det livsfarlig å passere.

Under mongolenes styre blomstret Silkeveien, men da riket begynte å gå i oppløsning midt på 1300-tallet, brøt handelen sammen.

Krig og konflikter forhindret igjen karavanene i å komme frem, og på grunn av de kristnes gjentatte korstog hatet muslimene i Midtøsten og de kristne europeerne hverandre.

Ingen kristen kjøpmann dristet seg gjennom de mange muslimske småstatene på veien til Østen, og derfor overtok muslimene stort sett all handel på ruten.

De muslimske kjøpmennene tok seg så godt betalt for å agere mellommenn at prisene nådde nye høyder, og mengden av frakt avtok år for år.

Men europeernes begjær etter varer fra Østen var like sterkt, og de begynte desperat å se seg om etter andre veier til de asiatiske skattkamrene.

Skattejegere erobret Silkeveien