Cecil Rhodes ca. 1902

Skitne triks ga monopol på diamanter

På bare 22 år bygger briten Cecil Rhodes opp gruveselskapet De Beers, som kontrollerer all handel med diamanter. Trusler, hemmelige prisavtaler og underbetalte arbeidere baner vei for suksessen.

På bare 22 år bygger briten Cecil Rhodes opp gruveselskapet De Beers, som kontrollerer all handel med diamanter. Trusler, hemmelige prisavtaler og underbetalte arbeidere baner vei for suksessen.

Library and Archives Canada, C-095763/Shutterstock

Som et edderkoppnett henger hundrevis av lange tau på kryss og tvers inn over De Beers-gruven dypt inne i Sør-Afrika.

I tauene er det festet kurver med jord og stein som heises opp mot overflaten.

Når som helst kan et tau ryke og sende innholdet i kurven i hodet på arbeiderne 50 meter lenger nede – med død eller lemlestelse som følge.

Nede i gruven sliter tusenvis av arbeidere i gangene. Med hakker, bor og spader huler de ut undergrunnen i jakten på diamanter. Fortjenesten på de kostbare steinene havner sjelden i gruvearbeidernes egne lommer.

I stedet er formuene fra verdens største diamantfunn i ferd med å gjøre en nystiftet virksomhet til en dominerende gigant.

Selskapet heter De Beers, og det skyr ingen midler i jakten på profitt.

Fra 1880 og 22 år fremover kjøper firmaet systematisk opp jord fra fattige gruveeiere, truer konkurrenter, trikser med prisene og blir styrtrikt på sitt verdensomspennende diamantmonopol.

Verdens tredje største diamant er nettopp funnet i Botswana – se den her:

Afrikas stjerne lokket lykkejegere

Diamanteventyret begynte i 1866, da en bonde fant en glitrende stein nær Orange River 300 kilometer fra kysten av Sør-Afrika.

Steinklumpen skiftet hender en rekke ganger for småbeløp, før den havnet hos en ekspert som slo fast at det dreide seg om en diamant på 21,25 karat.

De første lykkejegerne la i vei mot Sør-Afrikas indre, og da diamanten Afrikas stjerne på 82 karat ble funnet tre år senere ved Orange River, begynte en storstilt valfarting til området av innvandrere med spade, hakke og drømmen om rask rikdom.

I løpet av ti år ble Sør-Afrikas hvite befolkning fordoblet og tollinntektene tredoblet.

Diamant-utgravning, illustrasjon.

Overvåket av hvite kontrollører finkjemmet svarte arbeidere pulverisert jord for diamanter.

© Edward Gooch Collection/Stringer/Getty Images

Ved Orange River hadde bonden Johannes Nicolaas De Beer sin farm. Han var en kristen og nøysom mann som så med forakt på de grådige diamantgraverne.

Han og broren Diederik Arnoldus fant imidlertid også diamanter på sin eiendom, men de hadde ikke tenkt å la seg rive med av diamantbølgen. Brødrene solgte derfor jorden sin.

Johannes fikk 6000 guineas for sin del, noe som var under halvparten av prisen på Afrikas stjerne.

Etter hvert som det ble gravd opp bøttevis med diamanter på De Beers tidligere eiendom, angret den ulykkelige selgeren, og mente han burde ha forlangt seks millioner guineas i stedet.

I 1880 begynte briten Cecil Rhodes å kjøpe opp jorden på De Beers tidligere farm, bit for bit.

Diamantprisene hadde kollapset, ganske enkelt fordi de sør-afrikanske gruvene var så spekket med edelsteiner at verdensmarkedet hvert år ble oversvømt av mer enn et halvt tonn diamanter.

Diamanter
© Granger/Polfoto/Shutterstock

De Beers' guide til verdensherredømmet: Finkjem jorden ­­­­for ­edelsteiner

Sør-Afrika hadde verdens største forekomst av diamanter. Det krevde imidlertid store ressurser å utvinne de små, kostbare edelsteinene.

I 1880-årene ble gravingen gjort for hånd. Nede i gruvene hakket arbeiderne løs den porøse undergrunnen, spadde jorden opp i store kurver og heiste materialet til overflaten.

Her sto andre arbeidere klar og pulveriserte materialet med spader og slegger. Pulveret ble finkjemmet med en kam – under skarp overvåkning av en forvalter.

Metoden var ikke særlig effektiv, og gruveeierne gikk glipp av mange diamanter. Enten ble de aldri funnet eller så ble de stjålet av arbeiderne.

De Beers’ mottrekk var å tvinge svarte arbeidere til å være nakne under kjemmingen, og utsette dem for ubehagelige undersøkelser av alle kroppsåpninger ved slutten av arbeidsdagen.

Hvite arbeidere nektet å akseptere slike ydmykelser.

De før så sjeldne steinene ble nå bare vurdert som en halvedelstein, på linje med topas eller turkis.

Mange gruveeiere bukket under for prisfallet, men 27 år gamle Rhodes øynet sjansen til å bli rik, og stiftet et selskap som han ga navn etter jordens tidligere eiere: De Beers Mining Company Limited.

Midlene til å kjøpe opp jord hadde han tjent ved å selge isblokker til svettende gruvearbeidere og pumpe vann ut av oversvømte gruveganger.

Stykke for stykke fikk Rhodes kontroll over De Beers-gruven.

Tidslinje: Diamantfeberen herjer

1869:

50 000 gruvearbeidere strømmer til Sør-Afrika etter diamantfunn.

1880:

Cecil Rhodes kjøper noe av De Beer-brødrenes jord for å grave etter diamanter.

1880-tallet:

Fallende diamantpriser gjør at mange sørafrikanske gruveeiere går konkurs.

1888:

Rhodes og konkurrentene danner De Beers Consolidated Mines.

1902:

Da Rhodes dør, står De Beers for 90 prosent av verdens diamantproduksjon.

1930-tallet:

Diamantfunn i Australia og Vest-Afrika truer De Beers.

1940-tallet:

Smart markedsføring sikrer De Beers suksess i USA.

1950-tallet:

De Beers får monopol på salg av sovjetiske diamanter.

2011:

Selskapet Anglo American plc eier 85 prosent av De Beers.

2021:

Det De Beers-eide selskapet Debswana finner den tredje største diamanten i Botswana. I 2015 ble verdens nest største diamant funnet i samme land.

Verdens største diamant ble funnet i Sør-Afrika i 1905.

Rhodes stjal genial idé

Rhodes lå konstant i priskrig med en rekke konkurrenter, hvorav mange var betydelig større og rikere enn hans eget selskap, De Beers.

Da politikeren J.X. Merriman i 1886 henvendte seg til ham med et interessant forslag, var Rhodes derfor ytterst lydhør.

Merriman foreslo at alle Sør-Afrikas gruveselskaper innenfor diamantbransjen skulle gå sammen. Noen uker senere rykket Rhodes inn store annonser i Sør-Afrikas aviser.

Her beskrev han fordelene med ett stort sørafrikansk diamantselskap for å sikre høye priser på edelstein – og tok selv hele æren for ideen.

Merriman var både rasende og skuffet og kalte Rhodes for «listig, lunefull og en person han heller ville ha som motstander enn som venn, for da visste man hvor man hadde ham».

Ring med diamant
© The Advertising Archives & Shutterstock

De Beers' guide til verdensherredømmet: Sperr de ansatte inne

Svarte gruvearbeidere fikk fire ganger mindre i lønn enn sine hvite kolleger, så De Beers inngikk en tvilsom avtale med sørafrikansk politi:

Alle svarte menn som ble arrestert for dagdriveri, skulle sperres inne i leirer drevet av De Beers.

Her ble de tvunget til å underskrive en kontrakt på 6-12 måneder. De svarte måtte arbeide i diamantgruven hele dagen, og fikk ikke forlate leiren før kontrakten deres var utløpt.

Rhodes kunne imidlertid også være mer utspekulert. Da han på et tidspunkt manglet kontanter, solgte han en stor kasse diamanter til sin erkerival Barney Barnato.

De to skrev under på avtalen, og Barnato gledet seg allerede til å oversvømme markedet med disse diamantene, og dermed tvinge Rhodes i kne.

Men da Rhodes strakte seg for å trykke Barnatos hånd, veltet han kassen med sirlig sorterte diamanter.

Rhodes fikk det til å se ut som et uhell, og trikset sikret ham seks uker til å selge sine egne diamanter til høy pris og tjene en formue – så lang tid tok det Barnatos ansatte å sortere kassens innhold på nytt.

Maharajaens store diamant

Før det ble etablert gruver i Sør-Afrika, var diamanter uhyre sjeldne. Verdensproduksjonen var helt nede i rundt et par kilo i året, og prisen var skyhøy. Bare kongelige hadde råd til edelsteinen, og det meste av råmaterialet ble hentet opp av elver i India og Brasil. Sayajirao, maharaja i den indiske staten Baroda 1875-1939, eide en diamant på 262 karat (vekt: 52 gram).

© Granger/Polfoto & Shuterstock

De Beers' guide til verdensherredømmet: Knus alle konkurrenter

Gruver og diamantgrossister som nektet å selge diamantene sine gjennom De Beers, lå tynt an.

Et av De Beers’ mest effektive midler for å sikre seg avtaler var å oversvømme verdens- markedet med nøyaktig den typen diamanter som den gjenstridige konkurrenten solgte.

Dermed stupte prisen, og konkurrentens eksistens var truet. De Beers merket til gjengjeld ikke noe særlig til prisfallet, fordi firmaet solgte en mengde forskjellige typer diamanter.

I 1888 lyktes Rhodes’ plan, og Sør- Afrikas fire største diamantselskaper slo seg sammen i firmaet De Beers Consolidated Mines.

Rhodes fikk det overordnede ansvaret, og med ufine metoder skrapte han sammen formuer til seg selv og de andre eierne.

For å kontrollere tilbudet av diamanter opprettet Rhodes fiktive selskaper, slik at det utenfra så ut som om det frie markedet styrte prisen.

I realiteten trakk Rhodes i de trådene som skulle til for å holde tilbudet nede og prisene kunstig høye. Dersom prisen på en bestemt type diamanter ble for lav, lot han i en periode bare være å legge denne typen diamanter ut for salg.

Dermed ble diamanter snart igjen en sjelden og eksklusiv vare, sett fra forbrukernes ståsted.

Diamantreklame, utdrag, 1940-tallet.

En reklamekampanje gjorde diamanter til kjærlighetens edelstein. Etterspørselen steg dramatisk.

© The Advertising Archives & Shutterstock

De Beers' guide til verdensherredømmet: Reklame gjør stein til tegn på kjærlighet

Diamanter kjempet med rubiner, smaragder og andre edelsteiner om å være de mest ettertraktede. Da reklamens makt vokste på 1900-tallet, lanserte De Beers en annonsekampanje som gjorde diamanter til noe spesielt.

I 1947 fant det amerikanske reklamebyrået N. W. Ayer på et fengende slagord til De Beers: a diamond is forever – en diamant varer evig.

Slagordet ble ledsaget av bilder av forlovelsesringer, og snart kunne ingen amerikansk ungkar drømme om å gi sin utkårede noe annet enn en diamant – for hans kjærlighet ville jo vare evig, akkurat som diamanten.

I 1999 ble a diamond is forever kåret til århundrets beste reklameslagord.

De Beers’ monopol kostet også arbeidsplasser, for Rhodes sa opp flere tusen gruvearbeidere for å redusere firmaets utgifter. De arbeidsløse gruvearbeiderne gikk i protestmarsj til De Beers’ hovedkontor i Kimberley.

Her brant de en dukke som lignet på Rhodes, og en av arrangørene holdt en ilsk tale:

«Flammene vil nå fortære de siste dødelige restene av Cecil Rhodes – fusjonenes general og diamantenes konge. La oss utbringe et trefoldig hurra for grådighetens villige redskap. Måtte Gud fortære ham».

Etter dette reiste Rhodes som regel med stor politieskorte når han skulle inn og ut av gruvebyene i Sør-Afrika.

Rhodes fikk også gruvebyenes butikk-eiere på nakken da han sperret alle De Beers’ svarte arbeidere inne bak piggtrådgjerder i store leirer. Fra da av fikk de bare oppholde seg nede i gruvene og inne i leirene.

Mat og andre forsyninger ble de nødt til å kjøpe i De Beers’ butikker innenfor gjerdet.

'A Diamond is Forever' – Se en De Beers reklame fra 90-tallet:

De Beers styrte Sør-Afrika

I 1890 kontrollerte De Beers 90 prosent av verdens diamantproduksjon. Inntektene gjorde firmaet til en politisk maktfaktor.

Da et nytt stort diamantfunn året etter ble gjort i Sør-Afrika, var imidlertid den høye diamantprisen igjen truet. De Beers ville derfor kjøpe gruven, mens arbeidsløse gruvearbeidere krevde forkjøpsrett.

Sør-Afrikas statsminister nedsatte en kommisjon som skulle finne ut hvilken kjøper landet var best tjent med.

Kommisjonen anbefalte De Beers. Valget var ikke overraskende, ettersom Sør-Afrikas statsminister het Cecil Rhodes.