Hedninger fra øst inntok Nord-Tyskland

Venderne bosatte seg på 600-tallet e.Kr. mellom elvene Oder og Elben. Nybyggerne hadde ikke noe skriftspråk, de dyrket sære guder, og våpnene deres var elendige. Nabolandene sto klare til å utnytte dem.

Venderne bosatte seg på 600-tallet e.Kr. mellom elvene Oder og Elben. Nybyggerne hadde ikke noe skriftspråk, de dyrket sære guder, og våpnene deres var elendige. Nabolandene sto klare til å utnytte dem.

Album/Fine Art Images/Imageselect

Enorme folkemengder satte seg i bevegelse fra rundt år 375 e.Kr. Europa var i oppbrudd, for folkeslag fra nord og øst trengte sørover for å finne mat og bedre levekår under mildere himmelstrøk.

Visigotene erobret Roma, herjet Italia og endte i Spania. Vandalene seilte til Nord-Afrika, og hunerne fra de russiske steppene nådde helt til Frankrike. På veien stjal de vandrende menneskene alt de trengte.

De ufrivillige vertene, som mistet alt under plyndringene, ble i mange tilfeller tvunget til å vandre med. Resultatet ble at store områder i det nordlige Europa ble liggende ubebodd.

«Der drives like så mange templer som der finnes folkestammer i disse egner.» Historikeren Thietmar av Merseburg om vestslavernes mange templer.

Et av de mennesketomme områdene lå mellom elvene Elben og Oder i dagens Nord-Tyskland. Fra rundt år 500 levde det knapt en sjel her – og det ga et nytt folk sjansen: grupper av slavere som vandret mot nordvest fra Karpatene.

Ifølge forskning trengte opptil 50 forskjellige stammer frem til området mellom Elben og Oder på 600-tallet. Disse slaverne, som i middelalderen ble omtalt som vendere, hadde ikke de militære forutsetningene som skulle til for å blande seg inn i det store europeiske oppgjøret under folkevandringstiden. De beveget seg utenom heksegryta og slo seg ned i landet mellom de to elvene.

Snart ble imidlertid de hedenske og teknisk tilbakestående venderne en torn i øyet på naboene mot vest og sør, og de neste 500 årene skulle bli en kamp for å overleve – en kamp som venderne umulig kunne vinne.

På 400- og 500-tallet e.Kr. begynte de slaviske stammene å vandre inn i Europa østfra.

© Shutterstock

Venderne vandret inn i Europa

I likhet med germanerne og romerne var slaverne (venderne) et indoeuropeisk folk. Ifølge én teori oppsto den slaviske kulturen og det slaviske språket ved den øvre delen av elven Dnepr – nær dagens Kyiv.

Templer til gudenes ære

Venderne hadde perfekte forutsetninger for å bo i det skogkledde området de kom til. Landet mellom Elben og Oder er gjennomskåret av bekker og elver, så hester og vogner gjorde ikke mye nytte her, men venderne var eksperter på å hugge ut lette kanoer av hele trestammer.

Egentlige byer anla ikke venderne, og de enkelte stammene slo seg ned i små landsbysamfunn. I den første tiden kjente de heller ikke til enerådende fyrster som kontrollerte store landområder. Hvert samfunn hadde i stedet en høvding, og jordene dyrket landsbyen i fellesskap.

Jorden var fruktbar, men venderne hadde ikke tilgang til god jernmalm. I stedet måtte de ty til den såkalte myrmalmen, som etter utvinning gir et mer porøst jern og ikke egner seg til våpen.

De arkeologiske funnene etter venderne er imidlertid få. Husene deres var for det meste laget av tre, og selv om de fremstilte keramikk, var de kunstneriske ambisjonene deres små. En vendisk krukke skulle først og fremst være praktisk, og dekorasjonen var sparsom.

«Kornprisene der er lave, og landet er så rikt på hester at noen av dem eksporteres til andre land.» Den jødiske kjøpmannen Ibrahim ibn Jakob under et besøk i den vendiske byen Mecklenburg i 966 e.Kr.

Alle de historiske kildene om venderne stammer fra deres fiendtlig innstilte naboer, for venderne selv hadde ikke noe skriftspråk. De første generasjonene av vendere begrep heller ikke det grann når de fremmede saksiske eller frankiske naboene snakket til dem. Derfor kalte venderne de fremmede for «njemz» (de stumme), mens de selvbevisst omtalte seg selv som «slovo» (de snakkende).

I områdets mange vannløp drev venderne fiske, og inne på land holdt de sau og kveg. Samtidig var de dyktige jegere med pil og bue, og med pels fra bl.a. bever og mår kunne de bytte til seg bedre våpen hos naboene.

De skriftlige kildene viser at venderne bygget en mengde templer for å hedre sine guder, slik den tyske historikeren Thietmar av Merseburg (975–1018) berettet om:

«Der drives like mange templer som der finnes folkestammer i disse egne, og like mange enkelte gudestatuer blir tilbedt av de troende.»

Dessverre gir ikke de historiske kildene noe samlet overblikk over vendernes tro og deres gudeverden.

Enhver vendisk stamme med respekt for seg selv hadde på 900-tallet e.Kr. et rikt utsmykket tempel.

© Album/Fine Art Images/Imageselect

Stammene slutter seg sammen

Med tiden fulgte også en sentralisering av makten, hvor de enkelte stammene slo seg sammen i forbund ledet av mektige fyrster.

I 804 e.Kr erobret frankernes keiser, Karl den store, saksernes land og tvang dem til å la seg kristne. Seieren ble vunnet ved hjelp av den vendiske obodrit-kongen, Witzan, som så sitt snitt til å styrke sin maktposisjon.

Karl belønnet Witzan ved å gi ham erobret saksisk territorium nord for Elben. Men Karl stolte likevel ikke på venderne og tok jorden tilbake for å bygge festningen Hammaburg (Hamburg). Samtidig fastla han også grensene mot danene i nord og venderne i øst.

Nord for Danevirke merket vikingkongen Gudfred med uro det vendisk-frankiske samarbeidet. Derfor angrep danene i 808 vendernes handelssted Reric, som ligger i Wismarbukta, og tvangsflyttet bosetningens kjøpmenn til vikingbyen Hedeby nær dagens Schleswig.

Mens frankerne bygget overdådige kirker, og vikingene skar kompliserte dyremønstre i tre, var vendernes kunst langt mer jordnær og minimalistisk i stilen.

© Silar & Shutterstock

Guden hadde fire ansikter

Svantevit var en av vendernes mest utbredte guder. Han hadde fire ansikter og kunne skue mot alle fire verdenshjørner på samme tid. Arkeologiske funn har vist at guden ofte ble skåret ut i tre.

© Silar & Shutterstock

Keramikk skulle være praktisk

Vendernes keramikk ble laget av grov leire og tjente typisk et praktisk formål – f.eks. oppbevaring av mat. Pottemakerne nøyde seg med å risse bølge- eller sikksakkmønstre inn i leiren.

© znaleziska.org/wiki/index.php/Figurka/Nowogrodu & Shutterstock

Amuletter ga beskyttelse

Arkeologene har bare funnet noen få vendiske kunstgjenstander, men blant disse er en del amuletter i en enkel stil. Amulettene forestiller sannsynligvis forskjellige guddommer.

Alliansene endret seg imidlertid hele tiden. Tre år etter Karls død i 814 allierte obodritene seg med danene, for en klok fyrste er alltid klar til å finne nye støttespillere. Strategiske ekteskap ble også inngått på tvers av frankiske, saksiske og vendiske fyrstefamilier. I 820 tilpasset den obodritiske fyrsten Slavomir seg til og med til fiendens religion ved – som den første venderen – å la seg døpe.

De ustabile alliansene fikk ikke sjelden et blodig utfall. Ifølge krønikeskriveren Widukind inviterte markgreve Gero på midten av 900-tallet 30 vendiske høvdinger til et festlig gilde med masser av vin. Mens gjestene sov ut rusen, fikk Gero dem alle drept for å befeste makten sin.

Naken prinsesse jaget på porten

Til tross for de mange krigene og ødeleggelsene opplevde vendernes samfunn generelt sett fremgang. Da den jødiske kjøpmannen Ibrahim ibn Jakob i 966 e.Kr. besøkte byen Mecklenburg – nær dagens Wismar – var han full av lovord:

«Kornprisene der er lave, og landet er så rikt på hester at noen av dem eksporteres til andre land. Innbyggerne er godt bevæpnet med rustninger, hjelmer og sverd.»

I Mecklenburg hadde den obodritiske fyrsten Nakon borgen sin, og derfra kunne han kontrollere salthandelen nordover.

Venderne, som i sine første århundrer var forsvarsløse, hadde med tiden byttet til seg gode våpen og bygget solide forsvarsverker. Festninger av tre, torv og jord skjøt opp i de vendiske områdene, og viktige borger som Mecklenburg og Brandenburg utviklet seg til regulære fyrsteseter, hvor vendiske herskere levde i overflod.

Byen Brandenburg var opprinnelig omgitt av en jordvoll med en palisade av tre – og den eneste inngangen til byen var over en gangbro.

© RonnyKrüger

Borgene var også nødvendige for å motstå det stadig økende presset fra vest, med godt bevæpnede saksere og frankere som dro på røvertokter eller krevde tributt. Men de ytre fiendene var langt fra vendernes eneste utfordring.

Kristendommen hadde for alvor slått rot i området mellom Oder og Elben, og dette splittet venderne innbyrdes: En del av dem bekjente seg nå til kristendommen, mens mange fortsatte å holde fast på de gamle gudene.

Spesielt blodig ble det i 1066, da hedenske vendere gjorde opprør mot obodrit-fyrsten Gottschalk, som var en ivrig kirkebygger og gift med en dansk prinsesse. Gottschalk ble myrdet ved Elben mens hans hustru ble jaget splitter naken ut av Mecklenburg.

Overalt lot hedningene sitt sinne gå ut over de kristne – bl.a. ved å ofre en biskop til ildguden sin, Radegast, som hadde et tempel i byen Retra. De kristne tok hevn året etter med å jevne Retra med jorden. Alle spor etter byen er borte, så dagens arkeologer klarer ikke å lokalisere den geografisk.

Religionsstriden spisser seg til

Konflikten mellom de kristne og hedenske venderne nådde sitt høydepunkt i 1127. Her ble fyrst Nakons etterkommer Henrik myrdet fordi også han forsøkte å styrke kristendommen. Nå fikk de saksiske naboene nok: De bestemte seg for å knekke venderne ved å invitere kristne innvandrere fra vest til å slå seg ned i vendernes land.

Ifølge Helmold av Bosaus «Slavekrønike» fra 1200-tallet sendte den saksiske greven Adolf 2. bud til «Flandern og Holland, Utrecht, Westfalen og Friesland om at alle som hadde for lite land, kunne komme med familien sin og motta den vakreste, største og mest fruktbare jord – rik på fisk og kjøtt samt utmerkede beitemarker».

I 1147 foretok sakserne under ledelse av adelsmennene Albrecht Bjørnen og Henrik Løve dessuten et korstog i øst, som tilsynelatende knekket den siste åpenlyse vendiske motstanden. Men de saksiske erobrerne hadde undervurdert sin motstander.

«Inne i huset sto et enormt gudebilde, langt større enn noen mann og merkelig å se til med sine fire hoder og fire halser.» Historikeren Saxos beskrivelse av statuen av den vendiske krigs- og fruktbarhetsguden, Svantevit.

Til markgreve Albrechts store overraskelse erobret den vendiske fyrsten Jaxa borgen Brandenburg ti år senere. I ly av mørket klarte fyrsten å snike seg inn i borgen med en liten håndfull krigere bevæpnet med spyd og stridsøkser.

Ifølge krøniken «Tractatus de urbe Brandenburg» (Traktat om borgen Brandenburg), skrevet av munken Henrik av Antwerpen rundt år 1200, inntok Jaxa og mennene hans Brandenburg uten store blodsutgytelser. Men slaget var ikke vunnet ennå – og Albrechts neste trekk avgjorde vendernes skjebne.

Ifølge Henrik av Antwerpen måtte nemlig Jaxa gi fra seg borgen igjen etter flere uker med beleiring:

«Altså fikk markgreven med Guds hjelp Brandenburg tilbake den 11. juni 1157, inntok borgen med et stort følge og plantet sitt seierrike banner.»

Fyrst Jaxa skulle bli vendernes siste store hærfører. Etter nederlaget trakk han seg tilbake til borgen sin i Köpenick sør for dagens Berlin.

Jaxas nederlag signaliserte begynnelsen på slutten for den vendiske kulturen.

© Mareczko

Ett folkeslag overlevde alt

I årene etter at Jaxa ble fordrevet fra Brandenburg, gjennomførte den danske kong Valdemar 1. den store sine egne korstog mot venderne. På øya Rügen beseiret han det vendiske folkeslaget ranerne som jevnlig hadde plyndret de danske øyene. Og på fastlandet tvang Valdemar obodritenes fyrste til å sverge troskap.

I 1168 var Valdemar tilbake på Rügen, hvor han erobret ranernes helligdom Arkona, som var sentrum for kulten rundt krigs- og fruktbarhetsguden Svantevit. Den danske historikeren Saxo beskrev statuen av Svantevit:

«Inne i huset sto et enormt gudebilde, langt større enn noen mann og merkelig å se til med sine fire hoder og fire halser.»

Statuen av guden ble brent, og Valdemars menn plyndret helligdommen for skatter.

I slutten av 1180-årene markerte Valdemars etterfølger, Knut 6., sin overmakt ved å ta det selvbevisste tilnavnet «de venders konge» – en tittel som det danske kongehuset først avskaffet 800 år senere, ved kroningen av dronning Margrethe 2. i 1972.

Mot sør var de nye tyske makthaverne på 1100-tallet i full gang med å forvandle vendernes land. Det ble bygget veier og byer, kirker og klostre skjøt opp, og skogen ble hugget slik at jorden kunne dyrkes.

I byen Torgelow i det nordøstlige Tyskland kan gjester i dag besøke en rekonstruert vendisk landsby.

© Ökologix/de.wikipedia

Nå ble vendernes gårder med fellesåker erstattet av egentlige bondegårder med egen jord, og den gamle byttehandelen måtte vike for en pengeøkonomi med mynter. Flertallet av venderne som ikke underkastet seg, ble enten drept eller valgte å flykte østover, hvor de slo seg ned i Polen og Russland.

I de gamle vendiske områdene var det snart ikke mange spor igjen etter de gamle innbyggerne, selv om noen av stedsnavnene deres overlevde – f.eks. Berlin (slavisk for sumpen) og Dresden (skogen). I byer som Lübeck ble innbyggere som ikke snakket ordentlig tysk, nektet adgang til 1400-tallets håndverkerlaug.

Det siste vendiske ordet ble angivelig sagt i 1756, da enkemannen Emerentz Schultze døde nær Hannover. Ifølge den lokale kirkeboka var han «den siste som kunne snakke og synge perfekt vendisk».

Utrolig nok lever imidlertid den vendiske arven fortsatt videre i dagens Tyskland. I Lausitz-regionen nær den polske grensen snakker fortsatt rundt 60 000 mennesker sorbisk: et slavisk språk som – så langt – har overlevd både nazismen, kommunismen og internett.

En viktig del av den sorbiske kulturarven er den fargerike sorbiske nasjonaldrakten.

© Roland Lubiger

Sorberne ga aldri opp

Stikk imot alle odds har folkeslaget sorberne klart å bringe sitt slaviske språk og sin kultur med seg inn i vår tid.

Ifølge den frankiske Fredegar-krøniken fra 631 e.Kr. slo det slaviske (vendiske) folkeslaget sorberne seg i folkevandringstiden ned i Lausitz-regionen i det sørøstlige hjørnet av dagens Tyskland.

Under de saksiske korstogene mot venderne på 1000-tallet ble hele den sorbiske overklassen drept, og under den påfølgende innvandringen fra vest ble folkets territorium stadig mindre.

Gjennom århundrene ble det gjort utallige forsøk på å oppløse det sorbiske samfunnet. Deres redning var elven Spree, som renner fra den tsjekkiske grensen gjennom Berlin og ut i elven Havel. I sitt øvre løp deler Spree seg i et delta av elvearmer og innsjøer, hvor sorberne forsto å innrette seg. Det var kun mulig å komme frem til området med prammer og småbåter.

Omsider ble sorberne i 1968 anerkjent som en nasjonal minoritet i DDR. I dagens gjenforente Tyskland blir de betraktet som en anerkjent minoritet – på linje med den danske minoriteten i Sør-Slesvig, friserne ved Nordsjøkysten og romfolket.

LES MER OM VENDERNE:

  • Eduard Mühle, Die Slawen, C.H. Beck, 2017
  • Martin Fricke, Die Wenden: Eine kleine Einführung in die Geschichte unserer anderen Ahnen, Autumnus Verlag, 2014