Historiens 7 verste tilfeller av kannibalisme

Zappo zap-folket, som levde i den belgiske kolonien Kongo (i dag Den demokratiske republikken Kongo), var rundt år 1900 de belgiske koloniherrenes beste allierte. Men stammen var også kannibaler. Og i motsetning til mange andre kannibaler i Afrika spiste zappo zap-folket ikke bare mennesker som en del av et ritual.

Kannibalene så på menneskekjøtt som en delikatesse – og det utnyttet belgierne. De satte krigerne til å drive inn skatter i form av saft fra gummitrærne, elfenben og slaver. Til gjengjeld kunne kannibalene gjøre hva de ville under inndrivelsen, lød den stilltiende avtalen.

Resultatet ble at kannibalene drepte og spiste mer enn 100 uskyldige. Misjonæren Lachlan C. Vass besøkte senere høvdingens leir og fortalte om opplevelsen til avisen Los Angeles Herald:

«47 lik lå fortsatt i leiren. Kjøttet var skåret av dem», lød ordene i avisen den 6. januar 1900.

Høvdingen Udre Udre hersket over Viti Levu-øya i Fiji på midten av 1800-tallet. ifølge ryktene levde han utelukkende av menneskekjøtt. Ofrene var krigsfanger som kannibalens stamme enten fanget selv eller mottok som tributt fra andre høvdinger.

Udre Udres hang til kannibalisme kom ifølge kilder fra Viti Levu-folkets tro på at et menneske fikk motstanderens styrke når han spiste fienden. Derfor nektet også Udre Udre å dele menneskekjøttet med stammefellene sine av frykt for at de skulle bli sterkere enn ham.

Misjonæren Richard Lyth møtte Udre Udres sønn Ravuta i 1840. Ifølge Lyth fortalte sønnen at «faren hans spiste dem alene og delte ikke med noen. Han la til en stein på en rad for hver av dem».

Ved kannibalens død talte samlingen 872 steiner, men antagelig hadde noen av steinene blitt fjernet i tidens løp, og historikerne anslår at det faktiske antallet var nærmere 1000.

Den 20. november 1820 sank det amerikanske hvalfangstskipet Essex omtrent 1500 sjømil vest for Galápagosøyene. De 20 besetningsmedlemmene fordelte seg i tre livbåter og begynte å ro mot kysten av Sør-Amerika 4000 km unna.

Provianten var knapp, og etter en måned krevde sulten sitt første offer. Den døde ble dumpet i vannet, og det samme ble den neste. Men da en tredje mann bukket under, ble de overlevende enige om å spise ham. Det samme skjedde med de neste. I begynnelsen av februar var det ikke flere døde å spise, og mennene bestemte seg derfor for å trekke lodd om hvem som skulle la seg skyte for å bli spist. Loddet falt på den bare 18 år gamle Owen Coffin.

I alt spiste de skipbrudne syv mennesker, men Coffin var den eneste som ble drept for å bli et måltid. Tre uker senere ble de siste overlevende reddet av et amerikansk skip. Ironisk nok kunne hvalfangerne spart hundrevis av kilometer hvis de i stedet for å seile mot fastlandet hadde satt kursen mot Selskapsøyene i det sørlige Stillehavet. Men øyene ble valgt bort fordi de angivelig vrimlet av kannibaler.

Alt så ut til å gå etter planen da Flight 571 begynte nedstigningen til byen Curicó i Chile den 13. oktober 1972 kl. 15.24. Om bord var 19 spillere fra rugbylaget Old Christians Club med familie og venner.

Men de totalt 45 passasjerene nådde aldri Curicó. Piloten feilbedømte flyets høyde, og flyet styrtet inn i Andesfjellene. 12 døde under krasjet, og 17 andre omkom kort tid etter av skader eller kulde. Flyet brakte lite mat med seg, og de snødekte fjellene bød verken på dyr eller spiselige planter. Det var bare én ting å gjøre for de overlevende – å ty til kannibalisme.

«Vi la tynne strimler av frossent kjøtt på en metallplate. Vi spiste det når vi kunne få oss til det», fortalte en av de overlevende, Roberto Canessa, senere.

De nødstedte ble reddet den 23. desember – 72 dager etter krasjet – da to overlevende klarte å hente hjelp i et befolket område ti dagsmarsjer unna.

Flere av de overlevende har siden fortalt at for dem var kannibalismen den verste delen av katastrofen.

Politifolkene reagerte med skepsis da en forvirret mann ble stoppet på gaten i den amerikanske byen Milwaukee den 22. juli 1991. Mannen fortalte at han hadde blitt forsøkt drept, og at morderen hadde truet med å spise hjertet hans.

Politiet ble motstrebende med til leiligheten der angrepet angivelig hadde funnet sted.

Beboeren, 31 år gamle Jeffrey Dahmer, inviterte dem vennlig inn.

Men stemningen endret seg da en av politibetjentene fikk øye på en rekke fotografier av avkuttede kroppsdeler. En senere ransaking avslørte at leiligheten var full av likrester. Flere menneskehoder lå gjemt i fryseren, og på soverommet sto en stor balje full av kjemikalier og halvt oppløste menneskekropper.

I retten tilsto Dahmer at han hadde bedøvet ofrene, kvalt dem, hatt sex med liket av dem og til slutt spist av dem. Totalt 17 unge menn hadde blitt ofre for kannibalen mellom 1978 og 1991.

Dommen lød på 15 ganger livstid, men Dahmer rakk å sone bare tre år for kannibalismen sin før han ble drept av en medfange i 1994.

I 2001 la den 39 år gamle tyske datateknikeren Armin Meiwes ut en uvanlig annonse. På et internettforum søkte han etter en «velskapt 18–25-åring som er villig til å bli slaktet og spist».

Bernd Brandes, en 43 år gammel ingeniør fra Berlin, svarte på annonsen, og den 9. mars møttes de to for å sette planen ut i livet.

Kannibalisme ble ikke ansett som en forbrytelse i Tyskland, men det ble mord. Meiwes forsøkte derfor å unngå å drepe offeret sitt.

I stedet amputerte han Brandes' penis og etterlot offeret sitt blødende i badekaret. Da Brandes etter en tid fortsatt levde, delte Meiwes noe av penisen med ham før han drepte offeret og parterte ham.

«Jeg pyntet bordet med stearinlys, dekket med mitt beste porselen og stekte meg en biff – et stykke av ryggen hans», fortalte Meiwes senere.

Kannibalen filmet hele forløpet, og ugjerningen kunne muligens ha gått upåaktet hen hvis ikke Meiwes hadde satt inn enda en annonse. Annonsen førte politiet på sporet av Meiwes, som ble fengslet på livstid.

Meiwes bestemte seg for å bli vegetarianer i 2007.

En krevende jobb som innkjøper for en fabrikk i den sovjetiske byen Rostov betydde at Andrej Tsjikatilo ofte var borte hjemmefra, men ellers tydet alt på at han var en samvittighetsfull far og ektemann.

Tsjikatilo levde imidlertid et dobbeltliv. Under sine reiser i det oppløste Sovjetunionen på 1980-tallet tilbrakte han fritiden på jernbanestasjoner og bussholdeplasser.

Her oppsøkte han barn og unge av begge kjønn og lokket dem avsides med løfter om for eksempel et måltid. I skjul trakk han en kniv og stakk ofrene sine i hjel. Deretter spiste han deler av den drepte personens kropp som for eksempel tungen, nesetippen og kjønnsorganene.

Tekniske feil hos politiet og Tsjikatilos evne til alltid å skaffe seg alibi gjorde at han gikk fri i lang tid. Først da politiet innførte døgnovervåking av stasjonene i 1990, ble kannibalen felt.

Under rettssaken kom det frem at «Slakteren av Rostov», som Tsjikatilo nå ble kalt, hadde 52 liv på samvittigheten, nok til en dødsdom, som ble iverksatt i 1994.