Høytstående dverg ga inspirasjon til Game of Thrones seerfavoritt
Flere figurer fra Game of Thrones er inspirert av historiske personer. Seerfavoritten Tyrion Lannister bygger på hoffnarren Jeffrey Hudson, som i 1626 sjarmerte seg til jobben som hoffnarr for Englands dronning. Tross høyden på bare 48 cm ventet det ham et liv fullt av store opplevelser og en blodig duell.
Det er mange likheter mellom Jeffrey Hudson og Tyrion Lannister fra Game of Thrones.
Trompetene gjaller foran hertugen av Buckinghams slott ved Themsen. Fanfaren ønsker Karl 1. og hans 16-årige dronning, Henrietta Maria, velkommen – de nygifte kongelige skal delta i en av hertugens berømte festmiddager, og som vanlig er det ikke spart på noe som helst.
Gjestene blir skjemt bort med fisk og kjøtt i uhyrlige mengder og massevis av underholdning mens de spiser.
Da sulten er stillet og mørket senker seg over spisesalen, overrekker hertugen av Buckingham en helt spesiell gave til dronningen: En gigantisk terte med dadler, artisjokker og søtpotet blir plassert foran dronningen.
Henrietta Maria betrakter det enorme bakverket og skal akkurat til å skjære et stykke da en liten hånd plutselig løfter lokket av kaken innenfra. Som troll i eske reiser en bedårende gutt seg fra kakens indre. Han er iført en skinnende ridderhjelm, og bukker ærbødig for kveldens perplekse æresgjest.
Gutten i kaken er 7 år gammel og bare 48 centimeter høy. Han heter Jeffrey Hudson, og dronningen blir så betatt av det vesle sjarmtrollet at hun på stedet hyrer ham som hoffnarr.
Hudsons lykke er gjort. Nå venter et liv i luksus som bare de kongelige og rike adelsmenn kjenner til. Men for Englands minste dverg blir ikke livet ved hoffet en ubrutt rekke av store opplevelser. Langt der fremme truer nemlig borgerkrig og nådeløse sjørøvere hans nye privilegerte tilværelse.
I Oakham, der Jeffrey Hudson vokste opp, var den mest utbredte teorien om kortvokstheten hans at hans mor nesten hadde blitt kvalt etter å ha satt en sylteagurk i halsen mens hun var gravid. Hvordan noen minutters mangel på luft kunne forhindre lille Jeffrey i å vokse ordentlig etter fødselen, kunne ingen forklare.
Gutten var et lite underverk
Jeffrey Hudson kom til verden 14. juni 1619 i landsbyen Oakham 150 kilometer nord for London. I begynnelsen var han akkurat som andre spedbarn, men etter hvert som årene gikk, måtte han se søsknene sine skyte i været mens han selv forble svært liten av vekst.
I motsetning til mange andre med veksthemminger hadde ikke lille Jeffrey et usedvanlig stort hode eller utpreget korte armer og bein som ikke sto i forhold til høyden hans.
En av 1600-tallets store dramatikere, Thomas Heywood, beskrev Hudson som «en av de vakreste, nydeligste og mest velproporsjonerte små menn naturen noensinne har fostret».
En så liten gutt vakte naturligvis stor oppmerksomhet, og snart nådde historiene om landsbyens besynderligste innbygger helt til hertugen av Buckingham. Hertugen eide en jakthytte på en ås halvannen kilometer fra Oakham, og Jeffrey Hudsons far fikk beskjed om å komme innom hytten med sønnen.
Hertugen, George Villiers, var en av landets mektigste personer, derfor troppet faren naturligvis opp med sin sønn. Hvis hertugen tok lille Jeffrey inn i husholdningen sin, ville guttens fremtidsutsikter være en hel del lysere – en gutt av hans størrelse ville ellers få problemer med å finne noe å leve av.
Gutten hadde ikke fysikk til en hard arbeidsdag på åkrene, og alternativet var å la seg stille ut som vanskapning av omreisende gjøglere – sammen med skjeggete damer og siamesiske tvillinger.
Både på godsene til hertugen og på engelske markedsplasser ville lille Jeffrey bli ledd av og hånet, men gjøglerlivet var skittent og elendig betalt, mens hertugen levde i luksus. Valget var enkelt.
I 1633 foreviget hoffmaleren Anthony van Dyck dronning Henrietta Maria av England med hennes unge hoffnarr og en ape.
Hertugen trengte en suksess
Da Jeffrey Hudson ble presentert for hertugen av Buckingham i 1626, var den ellers så mektige sjefen for Englands hær og marine trengt opp i et hjørne.
På få år hadde den inkompetente adelsmannen klart å legge seg ut med Frankrike (som på dette tidspunktet var Englands allierte), å bli anklaget for høyforræderi av det britiske parlamentet og å få sine egne underbetalte soldater på nakken.
Det eneste mennesket i det engelske kongeriket som ikke foraktet ham, var landets nyutnevnte konge, Karl 1.
For å innynde seg hos majestetens nye kone, Henrietta Maria av Frankrike, bestemte hertugen seg for å holde en enorm festmiddag i sin ekstravagante bolig York House i London. Her ville verten forære dronningen den perfekte gave: Jeffrey Hudson.
Dronningen falt pladask for det dukkelignende barnet, og i slutten av 1626 flyttet 7 år gamle Jeffrey inn i dronningens private slott i London.
Henrietta Marias nye hoffdverg var den perfekte komiske kontrasten til William Evans – en haltende kjempe på 237 centimeter – som også hadde som oppgave å underholde majestetene. Snart inntok de to scenen sammen under dronningens maskeball.
Ryktet om kjempen og dvergen spredte seg raskt fra de kongeliges indre krets til resten av hovedstaden.
I løpet av noen måneder var Englands minste person forvandlet fra en fattig landsbygutt til ikke bare dronningens, men hele Londons kjæledegge.
Livet ved hoffet passet Jeffrey Hudson godt. Han fikk sin egen personlige tjener, ble portrettert av den lovpriste hoffmaleren Anthony van Dyck, og det ble skrevet et skuespill om ham. Da stykket ble oppført, spilte Hudson selv hovedrollen som den morsomme lord Minimus.
Og da 1620-årene ble til 30-årene, og Hudson trådte ut av sine barnesko, lærte han å fekte, skyte med pistol og ri på hest.
På 18-årsdagen sin i 1637 var han knappe 90 centimeter høy. Englands minste mann hadde trådt inn i de voksnes rekker, og snart kunne han vinke farvel til barndommens ubekymrede tilværelse bak dronningens skjørter. Borgerkrig truet.
Dronningen måtte flykte ut av landet
Den egenrådige Karl 1. ignorerte først parlamentets beslutninger, før han oppløste det. Da han så arresterte fem fremstående politikere, brøt det ut borgerkrig mellom kongen og parlamentet i 1642.
Religion kom til å spille en viktig rolle under kampene. Vel hundre år tidligere hadde engelskmennene kastet katolisismen på dør og erstattet den med protestantismen, men dronning Henrietta Maria var troende katolikk og derfor landsforræder, mente parlamentet.
Mens hennes mann forsøkte å slå ned opprøret, forlot dronningen London og søkte tilflukt i Nederland sammen med en stor stab av tjenestefolk, et betydelig antall kjæledyr og hoffnarren Hudson.
- februar 1643 – etter et år i eksil – vendte dronningen og staben hennes tilbake til England, nærmere bestemt til den vesle engelske kystbyen Bridlington, der tusen kongetro kavalerister sto klar til å ta imot.
Allerede på morgenkvisten ble dronningen og Hudson direkte involvert i borgerkrigen da de plutselig befant seg i fiendens skuddlinje.
Seks av parlamentets krigsskip begynte å beskyte dronningen og følget hennes klokken fem om morgenen. Mens soldatene førte majesteten i sikkerhet, søkte Hudson og tjenestejentene tilflukt ved moloen, der kanonkulene hvinte rundt dem.
Da tidevannet snudde, og flo ble til fjære, måtte krigsskipene trekke seg tilbake, men alvoret i borgerkrigen kunne ikke lenger ignoreres, og Hudson, som nå var 23 år, hadde fått nok av å være hoffnarr. Han ville kjempe for sin dronning.
Henrietta Maria imøtekom den unge mannens ønske og gjorde Hudson til kaptein i husarkorpset sitt. Men den vesle offiseren kom aldri i kamp.
Mens kongen kjempet mot parlamentets hær i Oxford våren 1644, pakket den høy-gravide dronningen nok en gang sakene sine og la på flukt til den franske byen Nevers sammen med Hudson og tjenestefolkene sine – for ikke å falle i fiendens hender.
I løpet av de kommende ukene sluttet flere engelske soldater seg til dronningen i Frankrike. Mens mismot og tett drikking satte inn hos de landflyktige i den forlatte, vinterkalde landsbyen, ble husarenes minste mann ertet stadig mer.
Hudson anså ikke lenger seg selv for å være hoffnarr. Han var offiser i kronens tjeneste og forlangte å bli tatt alvorlig. Derfor advarte han soldatene om at den neste personen som hånte ham, ville bli utfordret til duell.
Ingen tok advarselen på alvor, for en mann på under en meter kunne umulig utgjøre en trussel mot kraftige soldater.
Da Hudson ankom det engelske hoffet i 1626, var kongeriket på vei mot en ødeleggende borgerkrig som kostet majesteten hodet.
Hudson krevde blodhevn
En offiser ved navn Charles Croft fortsatte derfor å gjøre narr av Hudson, helt til han ble utfordret til duell. Snart befant de to kamphanene seg på hesteryggen i slottsparken for å duellere på liv og død.
Croft innledet seansen med et forsøk på å være morsom. Da han ble bedt om å vise frem våpenet sitt, trakk han frem en stor sprøyte fylt med vann. Tilskuerne brøt ut i latter, men Hudson fortrakk ikke en mine.
For ham var det dødsens alvor. Croft skiftet ut vannpistolen med ekte vare, og de to duellantene red mot hverandre med våpen i hånd. Noen meter fra plageånden sin tok Hudson sikte og trakk av. Kulen traff Croft i pannen og drepte ham på stedet.
For første gang i sitt liv hadde den vesle kapteinen forsvart sin ære, men den fatale duellen fikk konsekvenser Hudson ikke hadde tenkt ordentlig gjennom. Pistoldueller var nemlig ulovlig i Frankrike og ble straffet med døden. Derfor måtte dronning Henrietta Maria sende Hudson bort for å redde livet hans.
I slutten av oktober 1644 steg han om bord på et skip med kurs mot England, men etter noen dagers seilas ble fartøyet overfalt av sjørøvere fra Berberiet.
Hudson, mannskapet og de andre passasjerene ble kidnappet og ført til et slavemarked i Nord-Afrika – høyst sannsynlig Algerie. Her tilbrakte han de neste 25 årene. Nøyaktig hva som skjedde med Hudson mens han var i piratenes vold, er usikkert. Han skal ha prøvd å skrive til dronningen for å bli kjøpt fri, men brevene nådde aldri frem.
Han var heldig som ikke var høy nok til å være galeislave på sjørøvernes skip – en av de få fordelene ved å være liten.
Galeislavene på sjørøverskuter satt lenket til årene i månedsvis om gangen, mens oppsynsmenn pisket ryggene deres til blods hvis de så ut til å sluntre unna. Arbeidet var umenneskelig hardt, og mange døde av utmattelse lenge før pengene til å kjøpe dem fri nådde frem fra Europa.
Hva Hudson ble satt til i stedet, vet ikke historikerne noe om, men den vanlige behandlingen av slaver i piratstatene besto av juling, hardt fysisk arbeid og enkel kost, der mørkt brød dyppet i eddik utgjorde hovedmåltidet.
Det later ikke til at Hudson tok skade av det barske livet, for han begynte å vokse. Da han omsider unnslapp, målte han 115 centimeter. Hudson ble uventet frigitt i 1669 – ikke etter inngripen fra hans høyt elskede dronning Henrietta Maria, men fordi den engelske staten kjøpte fri et stort parti ulykkelige sjøfolk fra slaveriet hos berberne.
En stor sum penger ble betalt til piratstatene langs Middelhavet, og Hudson var en av de heldige som ble sendt hjem til fedrelandet som et ledd i handelen.
Skuffelsene fortsatte i England
Til Hudsons store skuffelse satt ikke Karl 1. lenger ved makten da han vendte hjem. Jeffreys velgjører – dronning Henrietta Maria – var rekonvalesent i Frankrike, men døde to måneder etter at han satte sin fot på engelsk jord.
Lungesykdommen bronkitt og sterke opiumbaserte medisiner kostet majesteten livet, og knuste Hudsons drømmer om å gjenoppta et liv i luksus.
Den tidligere hoffnarren og kavalerikapteinen flyttet i stedet tilbake til sin fødeby, Oakham, men i 1678 dro 59-årige Hudson til hovedstaden for å søke om pensjon for sine mange års tro tjeneste for den avdøde dronningen. På den engelske tronen satt Karl 1. og Henrietta Marias eldste sønn, som regjerte under navnet Karl 2.
Det virket som Hudson hadde gode sjanser til å lykkes, men han kunne ikke ha valgt et dårligere tidspunkt for reisen. Like før hadde den engelske presten Titus Oates spredt ryktet om en katolsk sammensvergelse, «The Popish Plot», som hadde som mål å myrde Karl 2. og gjeninnføre katolisismen i landet.
Ryktet ble tatt for god fisk, og 35 uskyldige mennesker ble henrettet. Enda flere havnet i fengsel, inkludert Hudson, selv om hans eneste forbrytelse var at han 25 år tidligere hadde arbeidet for den katolske dronning Henrietta Maria.
Hudson satt innesperret i fengselet Gatehouse i London, til Oates i 1680 ble avslørt som løgner, og kongen løslot de uskyldige. To år senere døde Jeffrey Hudson lutfattig i Oakham.