Rundt 1850 begynte gjennomsnittstemperaturene å stige og avsluttet en flere hundre år lang kuldeperiode. Forskerne er uenige om når den såkalte lille istid begynte, ettersom dette var før oppfinnelsen av nøyaktige termometre.
Gamle skrifter forteller at pakkisen i Nord-Atlanteren bredte seg sørover allerede midt på 1200-tallet, mens planterester viser at den grønlandske innlandsisen vokste plutselig mellom 1275 og 1300.
Nord for Alpene silte regnet ned hele våren og sommeren 1315. Krønikeskrivere mente syndfloden var begynt. Vann og kulde ødela avlingene, og på høsten meldte sulten seg.
Etter en usedvanlig streng vinter kom regnet igjen neste vår, og en reell hungersnød oppsto i 1316. Disse katastrofeårene regnes av enkelte som starten på den lille istid.
Ifølge den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA hadde ikke 1300-tallets værfenomener sammenheng med de senere kuldeperiodene. NASA anslår derfor at den lille istiden begynte rundt 1550.
Alle er likevel enige om at kulden for alvor satte inn på 1600-tallet. Da frøs Nord-Europas store elver til, og de norske isbreene vokste kraftig.