Boris og Sarah Sidis var henholdsvis psykolog og lege i New York og forventet å få et intelligent barn. Men de ante ikke hvor spesiell den lille gutten deres var, da de fikk sønnen William i 1898.
William viste seg å være en usedvanlig lærenem gutt og sugde til seg kunnskap. Foreldrene forsynte sønnen med bøker i overflod, som lille William slukte grådig.
Gutten hadde fotografisk hukommelse, og bare 18 måneder gammel leste han aviser, og i en alder av 4 fordypet han seg i verkene til William Shakespeare.
Ifølge hans foreldre brukte William som barn all sin tid på å oppsøke ny kunnskap.
Mens de fleste av Williams jevnaldrende slet med staving og hoderegning, ble han som 11 åring opptatt ved Harvard, hvor han studerte matematikk, fysikk og filosofi.
Samtidig lærte William ca. 25 språk og utviklet sitt eget språk som skulle brukes som et universelt språk for mennesker fra ulike kulturer.
Hele verden lå derfor for Williams føtter da han forlot Harvard som 16-åring med ryggsekken full av akademiske meritter. Hans første jobb var som matematikklærer ved det vitenskapelige Rice Institute i Texas, men det faktum at han var yngre enn mange av studentene, førte til utallige gnisninger.
William ble gradvis lei av oppmerksomheten og drømte om et liv i fred:
«Den eneste måten å leve det perfekte liv på, er å leve tilbaketrukket», sa han under et intervju i 1914.
Allerede som liten gutt underviste William James Sidis professorene på Harvard i avansert matematikk.
Døde ensom og fattig
I de påfølgende tiårene tok han en rekke beskjedne jobber som blant annet bokholder mens han isolerte seg mer og mer. I en alder av bare 46 år fikk han en hjerneblødning og døde fattig.
William James Sidis fikk aldri testet sin IQ, men eksperter anslår at han lå på 250–300 – og dermed var en verdig kandidat til tittelen som den smarteste personen i historien. Til sammenligning ligger en gjennomsnittlig intelligens på 100, mens Albert Einstein hadde 160.