11 absurde slankekurer som krevde blod, svette og tårer

Sump-kuren: Pass på hvor du bor

1727: 1727 Legen Thomas Short ga ut en slankebok der han rådet alle med for mye sideflesk til å holde seg unna våtmarksområder. Han hadde nemlig observert at folk bosatt nær myrer ofte var tykkere enn andre.

Alkohol: Drikk deg sanseløs og slank

År 1000: Vilhelm Erobreren sto muligens bak et av historiens tidligste forsøk på å ta av noen kilo i en fei.

I 1086 var den fryktede krigerkongen blitt så tung at han ikke lenger kunne sitte på en hest. Kongen av Frankrike var ikke sen om å gjøre narr av ham. Han moret seg storveis med å si at Vilhelm så gravid ut.

Vilhelms løsning var å bli i sengen og bare innta væske – og med væske mente han alkohol.

Det er uklart om kuren var vellykket, men det som er sikkert er at han kom seg i salen igjen, for han døde i september 1087 etter et fall fra hesteryggen.

Det fins imidlertid også historier om at Vilhelms kropp ikke fikk plass i kisten, så helt slank hadde han nok ikke blitt.

Basert på dagens kunnskap gir ikke Vilhelms diett mening, for alkohol inneholder mye kalorier. Hvis dietten virket, var det fordi Vilhelm hadde drukket seg bevisstløs og derfor ikke følte sult.

Bendelorm: Svelg en orm, og hold sideflesket unna

1900-tallet Er du for tykk? Del maten din med en innvollsorm. Det var logikken bak flere slankemidler fra rundt år 1900.

Kapsler med såkalte «rengjorte bendelormer» ble solgt til folk som var så misfornøyde med vekten at de så bort fra ulemper som kvalme, diaré, hodepine og det faktum at bendelormer kan bli opptil seks meter og leve i tarmene i årevis.

Det er uklart om parasitter i fordøyelsessystemet har noen effekt på vertens vekt, så det hele kan ha vært nytteløst.

Det har versert rykter om at flere berømtheter skal ha benyttet seg av denne metoden, uten at det fins noen bekreftelser på det.

Korsetter: Snør inn magen

1800-tallet: Viktoriatidens idealkvinne skulle ikke bare være slank, men også blek og svak, og dessuten ha lett for å besvime.

Dette ble oppnådd ved at kvinnene spiste så lite som overhodet mulig. Et stramt korsett som ikke ga mye plass til mat, bidro også til å begrense inntaket av næring. Korsettet gjorde det dessuten vanskelig å puste, og dermed ble de attraktive besvimelsene hyppigere.

Mangelen på mat hadde dessuten den ønskede bivirkningen at kvinnene kunne klare seg med færre toalettbesøk. Viktorianske kvinner var svært fornøyde dersom de bare måtte gjøre sitt fornødne en eller to ganger i uken.

Seksualdriften ble også uglesett. Kvinner burde derfor holde seg unna kjøtt og krydder, for folk mente at disse tingene virket seksuelt opphissende.

Det var ikke uvanlig at kvinner utviklet symptomer på anoreksi, men dette ble generelt ikke ansett som sykelig. Tvert imot ble anorektiske kvinner hyllet for at de hadde viljestyrke nok til å seire over driftene som fantes dypt i den kvinnelige natur.

I 1860- og 70-årene ble imidlertid en del leger oppmerksomme på det sykelige i enkelte kvinners voldsomme avmagring.

Doktor William Gull, en av dronning Victorias personlige leger, beskrev fenomenet etter å ha hatt flere radmagre unge kvinner i behandling. Minst én av pasientene hans var så avmagret at livet ikke sto til å redde.

Tyggemetoden: Tygg maten 32 ganger – men ikke svelg den

1906: Den amerikanske helsefanatikeren Horace Fletcher ga i 1906 ut en slankebok som ble usedvanlig populær.

Hovedbudskapet var at man måtte tygge maten 32 ganger – én gang for hver tann – og deretter lene hodet bakover og la maten gli ned i halsen uten å lage svelgebevegelser.

Det som ikke gled ned, skulle spyttes ut. Metoden skulle anvendes på alt, også suppe og drikkevarer.

Fletcher anbefalte dessuten et begrenset inntak av protein og fiber, og å supplere dietten med fysisk aktivitet. Fletcher hadde selv tatt av mange kilo, og holdt seg i god form.

Helsen var imidlertid ikke bedre enn at han døde av bronkitt i en alder av 69 år.

Fletcherismen hadde mange tilhengere, blant andre forfatteren Henry James og industrimagnaten John D. Rockefeller. Likevel forsvant den med Fletcher og ble avløst av kaloritelling.

Røyk deg til en slank figur

1920: I 1920-årene var tobakksindustrien på jakt etter nye kunder, og fant dem i en gruppe der røyking hadde vært tabu – kvinnene.

Tidligere hadde det vært ansett som upassende for kvinner å røyke, særlig offentlig.

Men en ny generasjon av kvinner brøt med konvensjonene, klipte håret kort, kastet korsettene og lette etter nye måter å oppnå en slank og attraktiv figur.

Sigarett-industrien var ikke sen om å gripe muligheten og lage reklame-kampanjer som var direkte rettet mot kvinner. I 1925 reklamerte sigarettmerket Lucky Strike under slagordet «Reach for a Lucky instead of a sweet» (Dropp godteriet – ta en Lucky heller).

Reklamene kom på trykk i diverse motemagasiner, og piloten Amelia Earhart, den første kvinnen som fløy alene over Atlanterhavet, ble hyret som frontfigur.

Senere fulgte andre kampanjer med det samme budskapet, men rettet mot mannlige røykere. Kampanjen var ikke populær blant godteriprodusentene. De bestemte seg for å gå til sak mot American Tobacco Company.

Firmaet måtte til slutt droppe kampanjen, men da var salget av Lucky Strike tredoblet. Kvinnene hadde tatt tobakken til seg. Det å bli sett med en sigarett i et langt munnstykke var blitt et symbol på en frigjort kvinne.

Nikotin hemmer ganske riktig appetitten og øker forbrenningen. Til gjengjeld koster sigaretter flere liv enn hiv, forbudte rusmidler, alkohol, bilulykker, selvmord og drap til sammen – og setter dess-uten fart på hudens aldringsprosess.

Slankesåpe: Skrubb valkene vekk med mirakelsåpe

1920-årene og 30-årene: Fett – det vasker man bort! Hvis det virker på komfyren, kan det vel også brukes på lårene?

I 1920-årene kom et nytt supervåpen mot uønskede valker i salg: såpe med ekstrakt av tang, som angivelig trengte inn i huden og brøt ned fettet.

Såpen ble markedsført under navn som «La-Mar» og «Fat-Off», og skulle påføres i badekaret.

Som ved et mirakel ville den fjerne fett akkurat der behovet var størst.

Bortsett fra enkelte allergiske reaksjoner var bivirkningene minimale. Til gjengjeld var effekten ikke-eksisterende.

Ikke desto mindre markedsføres slankesåpe med tang på Internett den dag i dag.

Amfetamin: Knekk appetitten med narkotika

1940-årene Amfetamin fikk folkelig utbredelse i 1930-årene.

Da kom Benzedrine på markedet, en inhalator som skulle hjelpe med å åpne luftveiene. Inhalatoren inneholdt amfetamin, og brukerne oppdaget snart at innholdet hadde en oppkvikkende effekt.

Oppdagelsen førte til produksjon av benzedrin i tablettform, som blant annet ble brukt til å holde soldatene skjerpet under andre verdenskrig og Vietnamkrigen, og til å behandle folk med søvnforstyrrelser.

Stoffet var populært som rusmiddel blant beatgenerasjonen i USA, og i Norge ble det på 1950- og -60-tallet rapportert at en del studenter brukte Benzedrine-lignende stoffer.

Allerede da ble bruken på det sterkeste frarådet av leger.

Slankeeffekten av benzedrine var imidlertid liten, og bivirkningene var mye større enn fordelene. Stoffet var avhengighetsskapende, og bruken medførte hjerte- og søvnproblemer og i visse tilfeller hallusinasjoner og paranoia.

Mannekuren: Bytt ut øl med rødvin

1964: Den amerikanske levemannen Robert Cameron ga ut boken «Drinking Man’s Diet». Mange syntes det var en attraktiv diett, fordi eneste regel var å holde inntaket av karbohydrater nede, og å drikke sterk sprit eller rødvin i stedet for øl. Boken solgte i 2,4 millioner eksemplarer i USA før den fikk motbør, blant annet fra ernærings-eksperten Jean Mayer, som sa at salget av boken til middelaldrende amerikanere «på en måte kunne sammenlignes med massemord».

Søvn: Tornerose ble jo aldri tykk

1970-årene Den som sover, spiser ikke – så den som sover mye, blir tynn som en sild. Det var logikken bak Tornerose-dietten.

Den dukket opp på 1970-tallet, og hadde angivelig selveste Elvis Presley, «the king of rock'n'roll», blant sine tilhengere.

Ettersom kroppen naturlig har et begrenset søvnbehov, måtte sovemedisin tas i bruk. Det innebar risiko for en dødelig overdose.

Andre bivirkninger gjorde at kuren aldri ble særlig populær i de brede lag. Den medførte kvalme og kronisk tretthet, og det var åpenbart upraktisk for folk flest å sove vekk mer eller mindre hele dagen.