500 år med matskandaler: Fra arsenikkgodteri til blå melk

• Storbritannia 1800-tallet

I kjølvannet av industrialiseringen i landet hadde markedskreftene fritt spillerom, og bare juksemakernes fantasi satte grenser for matjukset. Kjemikeren Friedrich Accum avslørte i 1820 at mye av teen som ble servert i London var alt annet enn det som sto på pakken.

Hans analyser viste at britene i årevis hadde drukket te av billige askeblader, hyll eller slåpetornbusker. Bladene måtte gjennom en kynisk prosess før de kunne minne om den ekte teen fra Kina.

Først ble de kokt og helt gjennom en sil for å skille ut torner og kvister. Deretter ble de bakt i en ovn og gnidd slik at de krøllet seg som ekte teblader. Men fargen måtte også være riktig, så «teen» ble kokt i kobberacetat for å gi den en flott grønnfarge.

Hvis prosessen ikke var helt vellykket, fikk bladene en siste omgang med en malerpensel og litt kobber.

Etterspill: En rekke tegrossister ble idømt fengselsstraffer.

Hamsterfeft: Kreativ krigsmat

• Tyskland 1914-1918

Mangelen på matvarer under første verdenskrig tvang tyskerne til å være kreative med ingrediensene. Myndighetene godkjente selv mange av de såkalte Ersatz-produktene, men svartebørshandlerne tok seg flere friheter: Kaffe ble laget av nøtter og tilsatt litt tjære for smakens skyld.

Smørmangelen løste juksemakerne ved å smelte fettet av gnagere, kråker og i enkelte tilfeller kakerlakker. Og da det ble tomt for pepper, kom svartebørshandlerne på at de kunne trille aske til små kuler slik at det så ut som den ekte varen.

Slik kunne tyskerne uten at de visste det nyte en rugbrødskive uten rug, med et lag hamsterfett krydret med aske.

Etterspill: Ersatz-produktene var en nødvendighet under krigen, og det kom ingen lover på feltet etter krigen.

Vin med bly: Vinjuksere ble straffet med døden

• Tyskland 1487

Det har alltid vært en omstendelig prosess å lage vin, men i middelalderen var det nærmest umulig å styre hvilken surhet eller sødme vinen fikk. Til gjengjeld hadde vinmakerne helt siden antikken visst hvordan man kunne rette opp sur eller fordervet vin.

Afrikanerne korrigerte gjerne vinen med gipskrystaller, grekerne tilsatte litt marmorstøv, harpiks eller saltvann, mens romerne sverget til bly for å søte selv den verste årgang.

Ifølge flere historikere kan dette være forklaringen på at den romerske overklassen hadde problemer med å produsere arvinger: Bly kan føre til impotens.

Etterspil: I 1400-tallets Tyskland ble myndighetene etter hvert klar over de massive skadevirkningene fra tilsetningsstoffene.

Derfor vedtok byen Ulm i 1487 en lov som krevde at alle verthuseiere måtte sverge på at vinen de serverte var ren, og at de ikke hadde tilsatt noe fra myndighetenes svarteliste.

Men det var gode penger i å ignorere loven, ettersom myndighetene ikke hadde tekniske hjelpemidler til å bevise eventuelt juks. I stedet var straffene harde hvis folk ble syke etter
å ha drukket vertshuseierens vin.

Ble han tatt i å jukse, måtte han betale en bot og helle vinen i kloakken, mens landsbyens innbyggere så på. Da den tyske kjemikeren Eberhard Gockel i 1694 beviste at bly er giftig, ble strafferammen skjerpet til også å omfatte dødsstraff.

Junglepølser: Rottekjøtt, sagmugg og avføring

• Chicago 1906

Forfatteren Upton Sinclair ga i 1906 ut boken «Jungelen» om forholdene i Chicagos beryktede slakteridistrikt, Packingtown.

Et av sitatene fra boken stemte ifølge andre observatører godt overens med virkeligheten:«Det var kjøtt som hadde ligget på gulvet sammen med skitt og sagmugg, der arbeiderne hadde tråkket rundt og spyttet millioner av ganger. Det var kjøtt oppbevart i hauger i rom der det dryppet vann fra utette tak, og tusenvis av rotter pilte over det samme taket. Disse lagrene var mørke, men man kunne merke et lag av rottelort på kjøttet (...) Kjøttet ble skuffet over på trillebårer, og dersom arbeideren som spadde så en rotte i haugen, ville han ikke engang gidde å fiske den ut».

Etterspill: Boken fikk myndighetene til samme år å innføre to lover, Pure Food and Drug Act og Meat Inspection Act, som strammet kraftig inn på landets matvaresikkerhet.

Brød med urin: Livsfarlig London-brød

• Storbritannia 1700-tallet

Griske bakere i London blandet gjerne kritt, kalk og beinmel i deigen for å drøye melet. Metallsaltet alun ble tilsatt for å gjøre brødet hvitere.

Alun fins i aluminiumsulfat, og for å frigjøre det brukte man en lett tilgjengelig base – urin. Svartebørshandlere reiste rundt og samlet inn store tanker med urin fra fattigfolk.

Etterspill: 30 gram alun er nok til å drepe et menneske, og svindlerne ble straffet med offentlige ydmykelser gjennom Londons skitneste gater. Dersom bakeren jukset gjentatte ganger, ble ovnen hans demontert og han ble fratatt retten til å være baker.

Blå melk: Berusede kyr i New York

• USA 1858

Amerikanske meierier fikk seg en kraftig omdømmeknekk med den store melkeskandalen i 1858. Det var ikke plass til å ha kyr på beite i New York lenger, men den søkkrike meierieieren og whiskymagnaten Bradish Johnson fikk en lukrativ idé.

Han kunne fôre kyrne med den varme mesken som lå igjen i tankene etter whiskyens destilleringsprosess. Slik sparte han utgifter til fôr, og slapp samtidig å måtte kjøre avfallet bort. Mesken ble gitt til Johnsons 13 000 kyr, som sto tett i uhygieniske fjøs ut mot Hudson-elva.

Kyrne var langt fra sunne og friske, og nå begynte de å produsere melk som luktet alkohol og var så tynn at den ikke kunne brukes til verken smør eller ost. Ikke noe problem, mente Johnson, som tynnet ut melken med mer vann slik at den fikk en blålig farge.

Deretter ble melken fortykket igjen med mel, søtet med gulrotsaft og farget lett gulaktig med fargestoff. New York var på denne tiden en slumby med mange lutfattige innvandrere. De færreste ante uråd, og kjøpte den melken som fantes.

Den ble tross alt markedsført som den fineste melken fra sunne kyr på landet. Sannheten var at storbykyrne var konstant beruset, mistet tenner og fikk store byller av whiskygrøten.

Men det var ikke bare dyrene som led. Ifølge avisen The New York Times var den dårlige melken en direkte årsak til at over halvparten av de 14 948 som døde i New York det året, var barn under fem år.

Etterspill: New York fikk i 1862 sin første «melkelov». Den gjorde det forbudt med enhver form for tilsetningsstoffer.

Balsamert kjøtt: Hermetikk ble soldatenes død

• Cuba og Puerto Rico 1898

USAs verste fiende i den spansk-amerikanske krigen var ikke de spanske soldatene, men amerikanernes egen medbrakte boksemat.

«Det så fint ut, men det luktet som et menneskelik som er dynket i formaldehyd», sa den amerikanske majoren H.W. Daley om det hermetiserte kjøttet soldatene hans fikk servert under den spansk-amerikanske krigen. Kjøttet var senete, seigt og proppet med konserveringsmidler for å tåle varmen i Cuba og Puerto Rico, der krigen utspilte seg.

Daley hadde til og med observert et kjøttstykke som hang utenfor i solen i tre dager uten å bli misfarget eller fordervet. Under USAs tidligere kriger hadde hæren selv brakt med seg kveg som kunne slaktes og spises ferskt.

Men i 1890-årene var Chicago blitt sentrum for en gigantisk foredlingsindustri, der billig kjøtt ble fylt på millioner av bokser. Kjøttets holdbarhet ble forlenget ved hjelp av kraftige og ofte farlige konserveringsmidler.

Fabrikkeier Albert Heller forsvarte prosedyren med en uttalelse om at formaldehyd var sunt, fordi det hindret folk i å pådra seg kolera av å drikke melk.

Soldatene kunne ikke vært mer uenige. De kjempet allerede med malaria og gul feber, og det dårlige kjøttet gjorde at enda flere soldater bukket under. Soldatene beskrev kjøttet som «balsamert», og tusener var kampudyktige på grunn av diaré.

Etterspill: Myndighetene anslo at bare 345 av de 2910 omkomne amerikanske soldatene var døde i kamp.

Resten hadde bukket under for gul feber, malaria og dysenteri, som hadde gode betingelser blant de kraftig feilernærte soldatene. Skandalen presset president McKinley til å sparke forsvarsministeren, Russell A. Alger, i 1899.