7 historiske cocktailer

Østerrikske soldater tynnet ut spriten

På 1800-tallet hersket østerrikske soldater i Nord-Italia og nøt gjerne et glass vin på de italienske tavernaene. Til deres overraskelse – og offiserenes forferdelse – var de østerrikske mennene ikke vant til den høye alkoholprosenten i den lokale vinen, og etter flere episoder med ballade og fulle soldater fant østerrikerne rett og slett opp «spritzen»: å fortynne vinen med en skvett vann.

Den originale spritzen var basert på musserende italiensk hvitvin, men den moderne Aperol Spritz stammer fra 1920-tallet, da et lokalt brødrepar, Luigi og Silvio Barbieri, kom på ideen å blande områdets hvitvin med lokale bitterurter og deretter tilsette prosecco.

En klassiker var født.

Villfaren kaptein fant lykken på Bermuda

Bermuda, hvor den ikoniske dark'n'stormy ble oppfunnet, var i århundrer kjent som «skipsvrakenes hovedstad». Den karibiske øya er omkranset av flere hundre kvadratmeter med livsfarlig rev og rammes ofte av ødeleggende tropiske stormer. Sjømenn fryktet farvannet, spesielt når det var mørkt og stormfullt – og med god grunn.

I 1806 søkte den engelske kjøpmannen James Gosling ly i havnen i Bermuda på sin reise til USA. Gosling kom aldri videre, men kastet seg i stedet på produksjon av rom, og hans Gosling-rom regnes i dag som den eneste ekte rom å lage en dark'n'stormy av, hvor man ganske enkelt blander rom med ginger beer, rikelig med is og en enkelt skive lime.

Engelske sjømenn oppfant storbykvinnenes drink

Cosmopolitan-cocktailen som Sarah Jessica Parker nyter igjen og igjen i Sex and The City består i dag av vodka, cointreau, tranebærjuice og litt ferskpresset lime.

Det raffinerte, røde utseendet stemmer imidlertid ikke overens med drinkens historie, for forløperen til cosmopolitan er den såkalte gimlet – en cocktail oppkalt etter admiral Thomas Desmond Gimlette, som på 1800-tallet beordret sjømennene sine å drikke gin med lime mot skjørbuk.

Senere fant sjømennene på ideen å blande rom og deretter vodka inn i den syrlige juicen, og den såkalte vodka gimlet var oppfunnet.

Ved å tilføye cointreau oppfant sjømennene det de kalte en «kamikaze», og basen i denne drinken ble på 1980-tallet brukt til å lage den ultimate filmseriecocktailen cosmopolitan ved å blande tranebærjuice inn i miksen og frembringe en flott rødlig farge.

Gullgravernes champagne

Den har blitt kjent som jetsetternes drink og er James Bonds favoritt hvis den er «shaken, not stirred». Opprinnelig er en martini en blanding av gin og vermut, mens en tørr martini inneholder de samme ingrediensene, bare med mindre vermut. Dens mondene fetter, vodka martini, lages bare med vodka, vermut og is.

Historien bak martinien forteller at en gullgraver i California fant en stor klump gull på midten av 1800-tallet- og dermed var hans lykke gjort. Mens han ventet på toget i byen Martinez i California, bestilte han champagne for å feire sitt funn. Men i den støvete stasjonsbyen hadde bartenderen kun gin, vermut, noe bitter, litt lokal likør og en sitron til rådighet. Han blandet det hele sammen og serverte deretter The Martinez Special – forløperen til dagens martini.

The Martinez Special kan fortsatt kjøpes i byen Martinez.

Presidenter, Churchill og en amerikansk lege

Som med andre kjente cocktailer er opphavet til «The Manhattan» omdiskutert.

Den mest utbredte teorien er at drinken ble oppfunnet blant New Yorks jetsett på 1870-tallet, da legen Iain Marshall måtte delta i et middagsselskap med bl.a. den amerikanske presidentkandidaten Samuel Tilden og Winston Churchills mor. Legen kom opp med ideen å blande whisky med søt vermut og Angostura bitter. På toppen plasserte han et maraschino-kirsebær – det klassiske cocktailbæret som også ble introdusert i drinker da.

Cocktailen ble så populær blant middagsgjestene at den raskt nådde barene i byen, som begynte å tilby sine kunder muligheten til å smake på den eksklusive Manhattan med cocktailbæret på toppen.

Mojito var indianernes medisin

En av verdens mest populære drinker ble populær allerede på 1650-tallet.

På den tiden søkte sjømenn gjerne til Cuba og oppsøkte de lokale indianerne, som kunne friste med «brennende vann» – sterk brennevin laget på kaktus eller sukkerrør som de blandet med fersk limejuice, lokale mynteblader og noen ganger også sukker. Mojitoen ble ansett som medisin og med god grunn, siden bl.a. C-vitaminet i limejuicen hjalp mot både skjørbuk og dysenteri.

Da britene startet romproduksjon i Karibia, blandet de rommen sin på samme måte: med lime, mynte og sukker. Afrikanske slaver brakte deretter oppskriften på sukkersirup til øyene i Karibia, og ved å mikse cocktailen med sirup i stedet for rent sukker, ble den mojitoen vi kjenner i dag født.

Blodtørstige pirater elsket piña colada

De tidligste beretningene om den søt-syrlige tropiske cocktailen piña colada stammer fra 1800-tallet, da den puertoricanske piraten Roberto Cofresí serverte rom blandet med fersk ananasjuice og kokossaft til mennene sine før hvert tokt for å høyne moralen.

I tillegg til æren for å ha oppfunnet den leskende drinken, er Cofresí også kjent som Karibias Robin Hood. I en tid da øyene i Vest-India var preget av stor fattigdom, plyndret Cofresís pirater handelsskipene til de store nasjonene og satte mat på bordet til sitt mannskap, deres familier og deres landsbyer.

I 1825 slo Danmark, Spania og den såkalte vestindiske eskadrille seg sammen for å pågripe Roberto Cofresí, et oppdrag som lyktes etter et sjøslag nær den danske kolonien St. Thomas.

Cofresí ble stilt for retten og dømt til døden, og selv ikke hans ananas-kokos-trylledrikk kunne forhindre piratens død i 1825. Med ham forsvant oppskriften ut av historiebøkene i mer enn hundre år. I 1950 rapporterte The New York Times hvordan cubanere ofte nøt en piña colada på strendene på den karibiske øya.

Etter at beskrivelsen av smaken av den sterke rommen, den syrlige ananasen og den søte kokosen nådde sidene til den kjente avisen, fikk piña colada sin faste plass på barkartet verden rundt.