Abort: Skam drev kvinner i døden

En sprøyte i underlivet med et sterkt etsende stoff var det livsfarlige alternativet til en graviditet frem til 1970-tallet. Tusenvis av kvinner oppsøkte kvakksalvere for å unngå skammen over et uekte barn.

En sprøyte i underlivet med et sterkt etsende stoff var det livsfarlige alternativet til en graviditet frem til 1970-tallet. Tusenvis av kvinner oppsøkte kvakksalvere for å unngå skammen over et uekte barn.

NTB Scanpix/Akg-Images/Ritzau Scanpix

Hver lille lyd i trappeoppgangen i Holmbladsgade på Amager får 20 år gamle Lisa til å fare sammen. Den unge kvinnen er nervøs for å ferdes i det nedslitte slumkvarteret, for hun er på vei til å begå en forbrytelse.

Lisa finner navnet på et dørskilt - det samme navnet som hun har på en lapp i hånden - og ringer på. En eldre kvinne åpner. Ute på kjøkkenet i leiligheten beordrer kvinnen Lisa til å ta av seg klærne og legge seg på et bord med beina spredt. Fra en balje suger kvinnen såpevann opp i en sprøyte, deretter skyter hun innholdet opp i underlivet på Lisa.

“Jeg betalte 250 kroner og ble liggende på gulvet etterpå”. Lisa, som fikk utført en abort hos en kvakksalver i 1964.

«Jeg betalte 250 kroner og ble liggende på gulvet etterpå», husket Lisa senere.

Den unge kvinnen har nettopp tatt en ulovlig abort hos en kvakksalver med en av datidens mest utbredte metoder: et skudd med såpevann. Bryskt sender kvinnen Lisa av gårde igjen. I dagene som følger får Lisa høy feber med konstant blødning fra underlivet. Såpevannsmetoden er kjent for å forårsake komplikasjoner, men i 1964, da aborten finner sted, har Lisa nesten ingen andre muligheter.

Fremprovosert abort er forbudt med mindre det foreligger særlige grunner for inngrepet, for eksempel etter incest. Som millioner av andre kvinner over hele verden, må hun ty til desperate midler for ikke å miste jobben og bli sosialt utstøtt på grunn av et barn utenfor ekteskap.

Med krampaktige smerter blir Lisa til slutt innlagt på sykehuset. Den illegale aborten er i ferd med å gå fryktelig galt.

Usein käytetty menetelmä oli fenolia sisältävän saippuan ruiskuttaminen kohtuun. Fenoli on syövyttävää, ja se voi tappaa sikiön.

© Museum of Contraception and Abortion & Shutterstock

Ville føre til "urene tanker"

Før Lisas skjebnesvangre møte med kvakksalveren, hadde kampen for fri abort pågått i flere tiår. Kvinnene i Norge hadde fått stemmerett i 1913, og i 1915 fulgte land som Danmark, Østerrike og Storbritannia etter. Men ikke noen steder hadde kvinner rett til abort. Bare kvinner i det kommunistiske Russland fikk muligheten til det, i 1920.

For kommunistene betydde arbeiderklassens store barneflokker at kvinnene ble undertrykt. Med abort kunne flokken begrenses slik at foreldrene slapp unna den økonomiske byrden. Inspirert av russerne begynte røster i Vest-Europa å tale for abort og det frivillige morskapet.

"Det blir ikke noe frivillig morskap med mindre svangerskapsavbrytelse blir legalisert i de tilfeller der barnet er uønsket", mente danske Marie Nielsen, som i 1925 stiftet Arbejderkvindernes Oplysningsforening.

Foreningen hadde et vidt forgrenet samarbeid med reformbevegelser i bl. a. England og Sverige om fremme av prevensjon og seksualundervisning på skolen, noe som skapte stor forargelse. Emner som abort og prevensjon ble betraktet som usedelige og ville gi barn og unge urene tanker.

Kommunistit laillistivat vuonna 1920 abortin Venäjällä ja neuvoivat naisia kääntymään lääkärin puoleen puoskareiden sijaan. Tämä juliste vuodelta 1925 valistaa siitä, kuinka hullusti saattoi käydä.

© National Library of Medicine

Også kirken var motstander. Prestene oppfatter fostre som levende vesener helt fra unnfangelsen. Å få eller utføre en abort bryter dermed Bibelens 5. bud om å «ikke slå i hjel» og var en synd mot Guds skaperverk.

Men det var noen, som f. eks. legen Jonathan Leunbach, som støttet saken. Den frisinnede danske legen var internasjonalt kjent for sin «pasta», en blanding av vann og desinfiserende karbolsåpe som han var blitt tipset om av en tysk apoteker. Oppskriften ble diskret delt av kvinner, som selv kunne lage pastaen og skyte den opp i underlivet ved hjelp av en sprøyte fra apoteket.

Såpen avviste fosteret, men inngrepet kunne gi underlivsbetennelse, blødninger og høy feber. Ufrivillig gravide tok imidlertid sjansen – spesielt når graviditetene kom tett på hverandre. Kvinner fra inn- og utland bombarderte den danske legen med brev der de tigget om hjelp.

Keskiaikana raskaus yritettiin usein saada keskeytymään juomalla yrttiseoksia.

© Herbarium

Leger støttet abortforbud

Retten til abort var avhengig av samtidens oppfatning av liv, f. eks. om et foster har en sjel. På 1800-tallet oppdaget legene at fostre får liv etter unnfangelsen, og abort ble derfor helt forbudt.

Antikkens kvinner kunne mange steder få en abort så lenge man ikke kunne kjenne fosteret. Det vil si før 18. uke av svangerskapet. Når intet merkbart beveget seg i kvinnens mage, var fosteret heller ikke i live, lød logikken. En metode for å utløse en abort var å innta et avkok av planten rude.

Denne logikken ble beholdt selv etter at kristendommen vant frem. På 1200-tallet konstaterte kristne filosofer som Thomas Aquinas at fostre var sjelløse som dyr, og derfor ble ingen fordømt for å drepe et.

Men på 1800-tallet fikk legene nye redskaper som mikroskoper, og det ble mulig å påvise at fosterceller lever selv i sitt tidligste stadium. Snart endret holdningen til abort seg radikalt. I den vestlige verden ble abort nå betraktet som drap.

Mange leger støttet denne lovendringen fordi de ønsket å beskytte de gravide kvinnene, som ofte fikk utført aborter billig under forferdelige og livstruende forhold. De gravide drakk for eksempel giftige abortfremkallende miksturer eller fikk betennelse i underlivet når aborten ble utført hos en kvakksalver.

Abort kunne koste hodet

Å ta abort eller utføre den var fortsatt kriminelt. I Storbritannia ga inngrepet livstid, i Norge var straffen inntil seks års fengsel og i Danmark inntil to års fengsel. Leunbach var opprinnelig ingen tilhenger av abort, men han ga etter for kvinnenes bønner. Den opprørske legen klarte å avslutte 300 svangerskap før han i 1936 ble dømt til tre måneders fengsel for medvirkning til ulovlig abort.

«Jeg gikk over til selv å hjelpe i tilfeller der det var mulig. Når man tar en slik beslutning, må man naturligvis ta konsekvensene, og det er jeg rede til!» uttalte legen da han ble fengslet.

Leunbachs milde dom i forhold til strafferammen vakte oppsikt, og den fikk danske politikere til å endre holdning. Året etter, i 1937, fikk landets kvinner, som noen av de første i den vestlige verden, rett til legeassistert abort. Noen fri abort var det imidlertid ikke snakk om, da en tillatelse f. eks. var avhengig av at svangerskapet satte kvinnens liv i fare.

Tanskalaisnaiset tukivat lääkäri Jonathan Leunbachia (keskellä) vankilan edessä, kun tämä oli vuonna 1936 kärsinyt tuomionsa. Lastenvaunuissa luki ”toivottu lapsi”.

© Polfoto/Ritzau Scanpix

Sverige fikk en tilsvarende abortlov året etter, mens det norske Stortinget hadde et lignende lovforslag på dagsorden den 9. april 1940. Men samme dag ble landet invadert av Nazi-Tyskland, hvor abort ga opptil 10 års fengsel . Den norske debatten ble dermed liggende uavklart i flere år.

Under andre verdenskrig kom kvinner i økende grad inn på arbeidsmarkedet, men retten til abort ble fortsatt oppfattet som noe de ikke kunne administrere. Tvert imot skrev det amerikanske magasinet «Ladies' Home Journal» i 1942 at kvinner måtte «få masse barn» for å utligne USAs tap av menneskeliv under krigen.

Ranskalainen Marie-Louise Giraud mestattiin giljotiinilla tuomittuna 27 raskaudenkeskeytyksestä.

© www.ospheres.com

I det nazivennlige Vichy-Frankrike ble abort betraktet som en landsskadelig forbrytelse som berøvet landet fremtidens soldater. Derfor ble stuepiken Marie-Louise Giraud giljotinert i 1943 for å ha utført 27 aborter ved bruk av såpevann i en sprøyte.

Etter krigen fortsatte Leunbach sin praksis med å hjelpe kvinner og unge jenter, men nå på en mer lovlig måte. Hos legen kunne en kvinne i ro og mak få tatt mål til et pessar og lære å sette det inn.

Prevensjonsmiddelet hadde eksistert siden slutten av 1800-tallet, men ulike lover hadde begrenset bruken av det. I USA var det for eksempel ulovlig å sende, importere og informere om pessarer. Det var først etter den skjellsettende rettssaken «USA mot en pakke japanske pessarer» i 1936 at det ble lovlig å importere prevensjonsmidler.

“Når jeg ser landets kvinner mishandle sine egne legemer av uvitenhet, da må jeg gjøre mitt for å avverge disse ulykker”. Den danske legen Jonathan Leunbach, som utførte illegale aborter.

I Skandinavia raste debatten om abort og prevensjon i avisenes leserbrevspalter og blant faglærte. Dersom kvinnene ikke lenger risikerte en uønsket graviditet, ville de bli lette på tråden, mente motstanderne. Da ville det oppstå en «negerlignende promiskuitet», skumlet sosiologiprofessor Knud Asbjørn Wieth-Knudsen i sin avhandling «Svangerskapslov, fosterdrap og barnemord» fra 1951.

Leunbach forsvarte seg i forelesninger og artikler: "Når jeg ser landets kvinner mishandle sine egne legemer av uvitenhet, da må jeg gjøre mitt for å avverge disse ulykker".

Uten mulighet til å tilby en offisiell abort, tydde amerikanske leger som Edgar Keemer i det skjulte til Leunbachs "pasta" når en gravid kvinne med tårefylte øyne tigget om å få barnet sitt fjernet, som den svarte legeaktivisten Keemer senere beskrev det.

Ifølge den amerikanske legen tok inngrepet 10 minutter på briksen, og etter 18 timer ble fosteret avstøtt av pastaen. Han hadde opprinnelig vært imot abort, men han endret mening da en ugift gravid kvinne begikk selvmord etter at Keemer hadde avvist henne.

Krokodillemøkk, opium og slag holdt barnet unna

I tusenvis av år har kvinner på ulike måter forsøkt å avbryte en uønsket graviditet. Noen metoder, som f.eks. å bli slått i magen, var desidert livsfarlige og kunne gi varige mén i form av skader på indre organer.

Samfunnet fordømte ugifte gravide

Kvinner som var blitt gravide utenfor ekteskap var den klart største gruppen blant abortsøkerne. Å føde et «uekte barn» var ikke bare forferdelig skammelig – det hadde også mange andre dramatiske konsekvenser. Ugifte gravide kvinner ble sparket fra jobbene sine eller kastet ut av studiene når den voksende magen ikke lenger kunne skjules.

Mange ble frosset ut av familien eller gjemt unna på religiøse fødeklinikker som Birdhurst Lodge utenfor London.

«Jeg venter barn, og nå har min mann forlatt meg», skrev en ulykkelig kvinne til sin venninne i 1950 før hun ble sendt til Birdhurst Lodge.

“Jeg satt lenge og forsiktig og passet på at strikkepinnen ikke kom lenger enn 2 cm opp i livmoren”. Anonym dansk kvinne, som utførte abort hjemme på 1940-tallet.

Med utsikten til enda en munn å mette eller bli brennmerket som alenemor, grep gravide ofte til desperate metoder for å utløse en abort. Noen hoppet gjentatte ganger ned fra kjøkkenbordet, andre drakk etsende lesket kalk i håp om å avstøte fosteret. Den vanligste metoden var å stikke en strikkepinne eller en kleshenger av metall opp i underlivet for å perforere fosterhinnen.

«Jeg satt lenge og forsiktig og passet på at strikkepinnen ikke kom lenger enn 2 cm opp i livmoren. Jeg måtte sitte lenge før det lyktes og det ble et hull. Jeg aborterte ut i et vannfat», husker en anonym dansk kvinne om hjemmeaborten sin på 1940-tallet.

Et feilstikk kunne ødelegge livmoren permanent, men kvinnene fryktet skammen mer enn skaden. Den eneste andre utveien var å oppsøke en kvakksalver – eller å kjenne en lege som utførte aborten bak lukkede dører. Navnene og adressene deres sto ikke i telefonkatalogen, men ble delt diskret mellom kvinner på jobb, universitet eller hos frisøren.

Aborttikieltoa perusteltiin sillä, että jos abortti sallittaisiin, prostituoidut ja kevytkenkäiset naiset voisivat harjoittaa seksiä ilman seurauksia.

© Historical Picture Archive/Getty Images

Strikkepinnen sørget for aborten

Å utløse en abort med en spiss gjenstand har vært kjent siden 1800-tallet, da legevitenskapen fant ut hvordan kvinnekroppen så ut innvendig, inkludert fosterets plassering i livmoren. Rike kvinner kunne bestikke en lege til å utføre det ulovlige inngrepet, men de aller fleste hadde intet annet valg enn å ty til kvakksalvere.

De måtte være stødige nok på hånden til å kunne stikke en strikkepinne eller buntmakernål opp i kvinnens skjede, nå livmoren og stikke hull på fosterhinnen, noe som utløste aborten ca. tre døgn senere.

Kvinner som manglet penger til assistert abort – eller ikke turte å fortelle andre om svangerskapet - måtte selv utføre inngrepet hjemme. Farene var mange. Skitne gjenstander forårsaket betennelse, og feilpunkteringer skadet livmoren og kunne føre til sterilitet. I verste fall kunne kvinnen stikke så feil at hun fikk indre blødninger og til slutt døde av blodtapet.

Kvakksalvere var livsfarlige

I USA ble legeklinikker overvåket av politiet. Kvinner som var mistenkt for å ha oppsøkt lege for å få en abort ble pågrepet og avhørt. Likevel fortsatte abortene i det skjulte. Legen Edgar Keemer visste godt at politiet holdt øye med klinikken hans i Detroit, men utførte likevel tusenvis av aborter, først og fremst på fattige, svarte kvinner.

I 1956 klappet fellen igjen da Detroit-politiet stormet klinikken hans. Keemer endte med å få 14 måneders fengsel for illegale aborter. Noe av det som skapte mest forargelse i retten var at den svarte legen hadde berørt «hvite kvinners private deler».

Profesjonelle leger som var villige til å foreta de ulovlige inngrepene var imidlertid både dyre og sjeldne. I USA lå startprisen på 15 dollar, ca. 850 i dagens kroner. Skandinaviske kvinner betalte vanligvis et beløp tilsvarende en måneds husleie. Fattige kvinner måtte derfor ofte nøye seg med ukyndige kvakksalvere eller prøve å gjøre det selv.

VIDEO: Livsfarlige aborter ble utført med strikkepinner

Med lange, spisse gjenstander perforerte den gravide eller kvakksalveren fosterhinnen for å avstøte fosteret. Metoden var komplisert og farlig – den gravide kunne dø av blodtap eller betennelse.

På 1930-tallet intervjuet den amerikanske legen Regine Stix 1000 kvinner i New York som hadde fått utført en illegal abort.

Stix fant at risikoen for blodstyrtning var under 10 pst. når aborten ble utført trygt og profesjonelt av en lege. Dersom kvinnen utførte aborten selv eller fikk den utført av en selvlært kvakksalver, økte risikoen til nesten 75 prosent.

I noen tilfeller endte inngrepet tragisk. En universitetsstudent fortalte Stix om en medstudent som hadde fått utført en ulovlig abort hos en kvakksalver:

«Hun var for redd til å fortelle andre hva hun hadde gjort, så da det oppsto komplikasjoner, prøvde hun å ta hånd om det selv. Hun låste seg inne på badet og blødde i hjel i stillhet”.

1950-luvulla yhdysvaltalaisviranomaiset yrittivät kitkeä laittomia abortteja ankarin keinoin. Poliisi suoritti lukemattomia ratsioita abortin tekijöiksi epäiltyjen koteihin. Tuhansia naisia pidätettiin.

© University of Southern California/Getty Images

På 1950-tallet anslo forskere at opp mot en million amerikanske kvinner fikk utført en illegal abort hvert år. Minst 5000 av dem døde – for eksempel etter å ha injisert et etsende blekemiddel. Flesteparten av de døde var fattige, svarte kvinner fra landdistrikter med få leger.

Tallene fikk amerikanske abortaktivister som organisasjonen «Jane» til å kreve en fri og trygg abort, men forgjeves. En fosterfordrivelse på et sykehus i USA måtte godkjennes av politisk oppnevnte nemnder som ofte hadde sterkt religiøse medlemmer. En sykehuslege i New York opplevde – etter at han hadde anbefalt abort til en alvorlig syk kvinne – å bli oppringt av delstatens advokat med en advarsel om å «være litt forsiktig». Etter dette ga ikke legen flere anbefalinger.

I stedet lærte medlemmene av «Jane» seg å utføre aborter selv. Når en gravid kvinne ringte gruppens kontor og sa «Jane», var det en kode – i virkeligheten ba hun om en abort. Inngrepene skjedde senere på hemmelige adresser.

Laittomia abortteja yritettiin vähentää levittämällä tietoa ehkäisystä. Yksi valistajista oli englantilainen naisasiataistelija Marie Stopes, joka opetti ehkäisyvälineiden käyttöä liikkuvilla klinikoilla.

© Wellcome Images

Sverige var foregangsland

I motsetning til de fleste land i den vestlige verden, lempet Sverige igjen på sin abortlov etter krigen. Fra 1946 kunne også svenske tenåringer ta abort hvis de ikke kunne forsørge barnet. 10 år senere fulgte Danmark etter med utvidet rett til abort for gravide med dårlige nerver.

Sveriges liberale abortrettigheter tiltrakk kvinner fra hele verden. Blant dem var den amerikanske barne-TV-verten Sherri Finkbine. Under sitt svangerskap i 1962 hadde hun tatt medikamentet thalidomid mot morgenkvalme, og hun fryktet nå at stoffet hadde skadet fosteret.

Det aborterte fosteret viste seg å mangle begge beina og en arm. Ifølge de svenske legene ville barnet, hvis det var blitt født, ikke ha overlevd. Etter hjemkomsten til USA ble Finkbine nærmest beleiret av pressen. På spørsmål om hvorfor hun hadde drept sitt barn med en abort, svarte den landskjente TV-verten: «Skulle det skje igjen, så vil jeg gjøre det igjen».

Skandalen var enorm, men hennes bramfrie svar bidro til å snu folkestemningen. En meningsmåling i etterkant viste at 52 prosent av amerikanerne mente at Finkbine hadde gjort det riktige.

Vaikka useimmat laittomista aborteista olivat puoskareiden tekemiä, osa lääkäreistäkin kiersi lakia ja keskeytti raskauksia. Tämä kuva on ruotsalaiselta aborttiklinikalta vuodelta 1934.

© Stockholmskällan

Men retten til abort beveget seg ikke bare i én retning på verdensplan. Sovjetunionen, som i 1920 hadde vært et foregangsland med et svært liberalt syn på abort, gjorde i 1936 igjen inngrepet ulovlig. I det kommunistiske lykkelandet var det nå nok mat til selv store barneflokker, lød partiets forklaring. I virkeligheten var de kommunistiske politikerne nervøse for at landet ville sakke akterut internasjonalt dersom befolkningsveksten ble for lav.

«Uorden i kjønnslivet er helt og holdent av borgerlig opprinnelse. Det menneske som ikke tar ekteskapet på alvor og overlater sine barn til skjebnen, er vanligvis også en dårlig arbeider», belærte partiavisen Pravda sine lesere.

Selv i Norden var det fortsatt mange begrensninger, og kvinner måtte blant annet bevise at de ikke kunne ta seg av barnet. I Danmark søkte 8220 kvinner om abort i 1960, men bare 3611 fikk tillatelse. En av dem som fikk avslag i 1964 var 20 år gamle Lisa, som måtte gå til kvakksalveren i Holmbladsgade.

«Jeg hadde smerter i 32 timer. På sykehuset spurte de hele tiden hvem som hadde hjulpet meg, men jeg var lojal og sa det ikke, sa Lisa etterpå. Til alt hell overlevde hun uten varige mén.

Fri abort ble en rettighet

På 1960-tallet ble p-pillen godkjent i mange vestlige land, og mot slutten av tiåret var det klart at en seksuell revolusjon var på gang. Snart begynte kvinnekampen å rase for alvor, og all verdens abortlover kom under stort press da kvinner overalt i Vesten gikk ut i gatene for å kreve retten til å bestemme over sin egen kropp.

«Chef over egen mage» som en nederlandsk kvinne hadde skrevet på magen med tusj under en demonstrasjon i 1971.

I USA demonstrerte aktivister for fri abort med særlig fokus på de mange fattige, svarte kvinnene som døde etter en illegal abort. Blant de mest markante profilene i kampen var legen Edgar Keemer.

«Den frie og frivillige retten til å kontrollere sine egne liv må gis til både svarte og hvite kvinner», tordnet Keemer i avisen Detroit Free Press.

1960-luvun lopulla tuhannet naiset alkoivat osoittaa mieltään aborttilakien rajoituksia vastaan.

© Boston Globe/Getty Images

I desember 1971 fulgte hele verden med da USAs høyesterett innledet de første høringene om retten til fri abort. Bakgrunnen var en sak fra Texas der den 21 år gamle Norma McCorvey var blitt gravid for tredje gang og ønsket en abort. Lovgivningen i Texas tillot bare abort hvis kvinnens liv var truet av graviditeten, og McCorvey måtte føde barnet og adoptere det bort.

Under pseudonymet Jane Roe saksøkte hun den lokale anklageren Henry Wade, da hun mente at loven var forfatningsstridig. Den skjellsettende rettssaken er i dag kjent som «Roe v. Wade», der høyesterett med 7-2 stemmer i 1973 slo fast at loven i Texas krenket McCorveys frihet til selvbestemmelse. Abort skulle være uinnskrenket lovlig de første tre månedene av svangerskapet.

"De restriktive strafferettslige abortlovene som gjelder i et flertall av delstatene i dag er temmelig antikverte," uttalte høyesterettsdommer Harry Blackmun etter rettssaken.

Norma McCorvey (oikealla), paremmin tunnettu nimellä ”Jane Roe”, voitti vuonna 1971 Roe v. Wade -jutun Yhdysvaltojen korkeimmassa oikeudessa.

© Lorie Shaull

Dermed var veien åpnet for en trygg, legefaglig abort i USA. På dette tidspunktet raste debatten i de fleste vestlige land, bl.a. i Danmark, som etter fem vedtatte lovforslag endelig innførte fri abort med et knapt flertall i Folketinget i 1972.

Loven trådte i kraft året etter, og i 1975 fikk også svenske kvinner mulighet til å ta abort uten spørsmål. Før 1980 var fri abort tillatt i 36 land, inkludert Norge som hadde vedtatt loven med én stemmes overvekt i 1978. Nylig har Mexico innført fri abort, mens det tidligere pionerlandet Polen har avskaffet den.

I dag har kvinner tilgang til fri abort i ca. 34 prosent av verdens land.