Ble forbudt etter drapssak
Da den 31 år gamle sveitsiske bonden Jean Lanfray kom hjem om kvelden 28. august 1905, hadde han drukket hele dagen. Han skjelte ut kona, som tok igjen, og det endte med at han fant frem rifla og skjøt henne i hodet.
Hun døde på stedet. Deretter skjøt Lanfray sine to døtre på fire og to år. Til slutt rettet han våpenet mot seg selv og utløste avtrekkeren med en snor, men han traff bare kjeven.
Da rettssaken begynte ble Jean Lanfrays drikkevaner gjennomgått nøye. Den dagen drapene ble begått, hadde han drukket flere liter vin og et ukjent antall kopper kaffedoktor.
I tillegg hadde han drukket to glass absint – drikken med det dårlige ryktet. Mange mente at den var farligere enn andre former for alkohol, og de to glassene kom til å dominere saken.
En psykiater erklærte at drikken var skyld i Jean Lanfrays voldsomme temperament, og det ble samlet inn underskrifter med krav om å forby absint.
I 1908 ble det gjennomført en folkeavstemning om absint, og et forbud ble vedtatt med stort flertall. Forbudet trådte i kraft 7. oktober 1910. Men Jean Lanfray fikk aldri oppleve det; han hadde hengt seg på fengselscella.
Modstanderne fremstilte absint som en dødelig gift. Men den var ikke giftig – bare billig og usedvanlig effektiv.
Vin ble erstattet med absint
I begynnelsen ble den alkoholrike absinten – helt opp til 70 prosent – produsert i noen få landsbyer i det vestlige Sveits. Drikken var smakssatt med en rekke urter samt anis, som ga den en smak av lakris, og malurt, som gjorde drikken bitter.
I 1805 ble det satt i gang en større produksjon i den franske byen Pontarlier, og fra da av ble drikken også utbredt i Frankrike. Landets soldater som skulle til tropiske områder, fikk absint med i rasjonene.
Det ble nemlig sagt den beskyttet mot tropesykdommer. De fikk smaken på den bittersøte drikken og fortsatte å nyte den etter at de kom hjem.
I 1860-årene ble de franske vinmarkene angrepet av vinlusen phylloxera. Det medførte en dramatisk nedgang i vinproduksjonen, og etterspørselen etter andre typer alkohol økte.
Absint ble utbredt i alle samfunnslag, og på folkemunne ble tidspunktet mellom kl. 17 og 19 døpt “den grønne timen”. Det var da man nøt et glass absint, når man var på vei hjem fra arbeid.
I de årene absinten hadde sin storhetstid, skjedde det store omveltninger innenfor kunsten. Malere tok et oppgjør med de gamle skjønnhetsidealene.
Med grove penselstrøk – og ganske ofte under påvirkning av flerfoldige glass absint – portretterte de nå samfunnets skakkjørte, bl.a. absintdrikkere som satt og stirret tomt ut i lufta.
Absint ble på den måten selve symbolet på alkoholens uheldige bivirkninger, og den grønne drammen havnet derfor i den franske avholdsbevegelsens søkelys.
Bevegelsen begynte å skille mellom vin – en “naturlig” drikk – og absinten, som ifølge avholdsfolket kunne koste både forstanden og helsa.
Med seg på laget hadde de selvsagt entusiastiske vinbønder, som hadde kommet seg ovenpå etter phylloxera-katastrofen, men som måtte konstatere at de hadde fått konkurranse av absinten.
Denne merkelige alliansen fikk også støtte fra fagmiljøer, blant annet fra en av tidens ledende rusmiddelforskere, dr. Valentin Magnan. Han mente at absint var farlig fordi den inneholdt malurt.
Dyreforsøk tydet på at malurtekstrakt kunne fremkalle epileptiske anfall, sannsynligvis på grunn av stoffet thujon. Andre mente at den giftgrønne drikken også økte risikoen for tuberkulose.
Absint får ikke hete absint
Selv om sveitserne hadde forbudt absint i 1908, kunne ikke de franske motstanderne trumfe gjennom et forbud. De fikk imidlertid hjelp av unntakstilstanden som ble iverksatt ved utbruddet av første verdenskrig i 1914.
Regjeringen kunne nå omgå vanlige prosedyrer, og innenriksminister Louis Malvy grep sjansen til å forby salget av absint.
Ikke alle land fulgte etter, men absinten gjenvant aldri populariteten den en gang hadde i Frankrike. Rundt 1960 var produksjonen stort sett slutt. I dag har synet på absint endret seg radikalt.
Det er riktig nok en uhyre sterk sprit, men den er verken mer eller mindre skadelig enn andre former for alkohol. I 2005, hundre år etter Lanfray-drapene, ble det sveitsiske forbudet opphevet.
I Frankrike gjelder forbudet fremdeles, men i resten av EU er absinten lovlig, og i praksis kan franskmennene både produsere og selge drikken – de får bare ikke kalle den absint.
Absintdrikkere fikk malurt i begeret
Absint er bl.a. laget av malurt-uttrekk. Urten inneholder et stoff som kan gi epileptiske anfall.
Det var primært innholdet av malurt som gjorde at absint gikk for å være en farlig drikk. Urten inneholder nemlig stoffet thujon, som i høye doser kan fremkalle en form for epileptisk anfall.
Derfor er det i dag ikke lov å tilsette mer enn 35 mg thujon per liter spirt. Ut ifra gamle oppskrifter regnet man seg på et tidspunkt frem til at absint inneholdt over 200 mg per liter, og at absintmotstanderne derfor hadde rett i sin påstand.
Nylig målte forskere imidlertid det reelle innholdet av thujon i absint som er bevart fra før forbudet, og i prøver man har fremstilt etter gamle oppskrifter.
Det viste seg at det meste av thujonen forsvinner under produksjonen – og at absinten som ble laget i gamle dager også ville vært lovlig i dag.